oss 150 kroner!
Ingen dag uten forvirrende og motstridende uttalelser fra Det hvite hus og Mar-a-Lago i Palm Beach i Florida, eller på presidentflyet Air Force One mellom Washington D.C. og The Sunshine State. Spørsmålet er ikke hva Iran mener eller hva USAs administrasjon mener, men hva president Donald Trump mener fra dag til dag.
Situasjonen gikk inn i torsdagen med nye spørsmål: USAs utenriksminister Marco Rubio erklærte onsdag krigen, “Operation Epic Fury”, over, og Trump satte Project Freedom, USAs marine eskorte ut av Hormuzstredet, i dokk etter bare tre dager. Likevel hang truslene i lufta: Om Teheran ikke går med på et nytt utkast til avtale, blir Iran bombet som aldri før.
Avtalen blir omtalt som en “utvidet våpenhvile” eller en form for “ikke-angrepspakt”. Om dette blir resultatet, er situasjonen der hvor den var før Tolvdagerskrigen i juni i fjor og USAs og Israels krig mot Iran 28. mars: Ved forhandlingsbordet om de samme sentrale punktene som lå på bordet i juni 2025 da partene skulle møtes i Oman. Så hvorfor krigen(e)?
Iran har blitt påført omfattende ødeleggelser, militære og sivile. Mange økonomiske mål i de USA-allierte Golfstatene har blitt rammet. Derimot er ikke USAs militære og materielle tap kartlagt i samme grad. Trump-administrasjonen og Pentagon har holdt kortene tett til brystet. En rapport som CNN la fram fredag, tyder på at USA har hatt større problemer med krigen i den grad at det kan ha tvunget fram våpenhvilen 8. april og påvirket det forvirrende forhandlingsspillet fram til nå.
CNNs rapport peker på langtrekkende konsekvenser som sprenger rammene for Midtøsten og kan få geopolitiske konsekvenser. CNN dokumenterer at Irans rakett- og droneangrep har hatt langt større ødeleggende effekt på ikke mindre enn 16 amerikanske baser i Golfstatene og Jordan enn det Trump og Pentagon har villet innrømme. Det øker ikke bare kostnadene av krigen drastisk, men kan bli en større landmine under USAs sikkerhetsordning i Golfen.
Både det politiske og økonomiske aspektet har allerede hatt regionale ringvirkninger hvor det tyngste utslaget på den politiske seismografen er at De forente arabiske emiratene (UAE) trådte ut av kartellet for oljeeksporterende land OPEC og OPEC-samarbeidet med Russland og andre land, kalt Opec+. Det har forsterket motsetningene mellom Emiratene og det viktigste OPEC-landet, Saudi-Arabia, og har reist spørsmålet om hvorvidt OPEC som trådte i kraft i januar 1961 med Emiratene som medlem, er dødt.
Det har i dette tiåret oppstått flere motsetninger mellom Saudi-Arabia og Emiratene. De inngikk en Abraham-avtale med Israel i september 2020 sammen med Bahrain, i Trumps første presidentperiode. Motsetningene førte til at Saudi-Arabia og Emiratene skilte lag i krigen i Jemen. Riyadh og Abu Dhabi har hatt ulikt syn på tilnærminga til Iran der Kina har vært inne som mekler for normalisering mellom Teheran og Golfstatene. Det er mer i oljebrønnene i Golfen for framtida.
CNN-rapporten
CNN-granskinga har kartlagt at Iran har ødelagt minst seksten amerikanske baser og militære installasjoner i åtte land. Flere av dem er sentrale for USAs militære utbredelse i og utover regionen.
Flybasen Al-Udeid på Abu Nakhlah-flyplassen i ar-Rayyan, sørvest for Doha, hovedstaden i Qatar, er et framskutt hovedkvarter for USAs sentralkommando (Central Command) og hovedkvarter for Central Commands flyvåpen og RAFs, det britiske flyvåpenets 83. Expeditionary Air Group. Det er den største amerikanske militærbasen i Midtøsten, med omtrent 10.000 militærpersonell som har måttet evakuere under krigen.
CNN rapporterer at kontrollrommet – The War Room – har fått to treffere som har slått ut en krumtapp i USAs overvåkingssystem for hele regionen og andre deler av operasjonsområdet til Sentralkommandoen (som har hovedkvarter på flybasen McDill i Florida). Området dekker Midtøsten, inkludert Egypt, Sentral-Asia og deler av Sør-Asia.
Kommandoen som ble opprettet i januar 1983, har vært sentral i USAs militære tilstedeværelse og kriger og fikk sin store ilddåp under Golfkrigens “Operasjon Desert Storm” mot Irak etter okkupasjonen og annekteringa av Kuwait i 1991. Kommandoen ledet krigen i og okkupasjonen av Afghanistan (2001-2021) og invasjonen og okkupasjonen av Irak (2003-11) og styrte USAs offisielle militære inntreden i Syria fra 2014.
Basene som er rammet, representerer et flertall av amerikanske militære stillinger i regionen, konkluderer CNN. For flere av dem er driftsskadene betydelige og vil ta lang tid å sette i stand, viser satellittbilder. Dette blir bekreftet av skadevurderinger og intervjuer med kilder i USA og Golfen som CNN har hentet inn.
Her har Iran gitt sitt bidrag. Satellittsystemet TEE-01B som bygger på kinesisk teknologi, gjør at Teheran har fått helt nye “øyne” som ser i Golfen både med hensyn til å plotte inn mål og gjøre vurdering av effekten av egne angrep.
– Det har vært et spekter av vurderinger: Fra en ganske dramatisk side, der hele anlegg er ødelagt og må stenges ned, til ledere som sier at disse tingene er verdt å reparere på grunn av den strategiske fordelen de gir USA, sier en kilde til fjernsynskanalen som har en Trump-kritisk dekning av krigen og helt klart støtter Demokratenes forsøk på å få iverksatt War Powers Resolution fra 1973 i Kongressen.
Loven sier at USAs president (POTUS) og commander-in-chief er nødt til å søke Kongressen om autorisasjon etter 60 dager for å fortsette krigshandlinger. Tidsfristen har løpt ut, men Republikanerne har stanset forslaget i Senatet ikke mindre enn seks ganger, med tilslutning fra en enslig demokrat, senator John Fetterman fra Pennsylvania
Krigens løgner
CNNs avsløringer har gitt ammunisjon til dem som med rette påstår at Trump-administrasjonen forvrenger krigsbildet og jonglerer med påstander og argumenter for krigen, nærmest som en springerkonkurranse i rettroenhet mellom Trump og krigsminister Pete Hegseth (med aner fra Hallingdalen).
Rapporten viser at iranske angrep har fokusert på USAs avanserte radarsystemer, kommunikasjonsinfrastruktur, missilforsvarsmidler og fly utplassert i hele regionen. Satellittbilder fra Camp Arifjan i Kuwait viser at tre av fire radarer er totalt utradert. Camp Arifjan som ligger sør for Kuwait by og vest for SPOD-militærhavna i Shuaiba Kuwait marinebase (KNB),
Camp Buehring (tidligere Camp Udairi), i den nordlige delen av Kuwait mot grensa til Irak og Shatt al-Arab, deltaet der Eufrat og Tigris løper ut i Golfen, er “heavily damaged” (sterkt ødelagt), ifølge rapporten. Den huser en installasjon fra den amerikanske hæren i Kuwait som inneholder elementer fra USAs flyvåpen, marine, marinekorpset og kystvakta.
I Jordan har radarsystemet som er koblet på missilbatteriet THAAD (Terminal High Altitude Area Defense) , satt ut og tilsvarende med radarinstallasjoner i Emiratene. Dette er det mest avanserte rakettsystemet som USA har utplassert, blant annet i Sør-Korea og som Beijing mener er rettet mot Kina.
På Prins Sultan-flybasen i Saudi-Arabia står noen av USAs mest avanserte Boeing E-3 Sentry-overvåkningsfly (AWACS: Airborne Warning and Control System) på rullebanen med forvridde kropper og uten vinger. Det er anslagsvis verdsatt til om lag 300 millioner dollar.
Vrakene er en klar indikator på at Irans militære er i stand til å ramme de mest vitale og sofistikerte målene i USAs baseanlegg for «våre radarsystemer er våre dyreste og mest begrensede ressurser i regionen,» fastslår en kongressmedarbeider overfor CNN.
Pentagon har bedt om et budsjett på 1,5 billioner dollar for neste budsjettår for å fylle hull i krigsmaskineriet som krigen mot Iran har skapt i to omganger; den første i Tolvdagerskrigen (13.-24. juni) i fjor.
Lagrene går tomme
Pentagon har ringt i klokkene over at ammunisjonslagrene minker, særlig med hensyn til avanserte missiler og luftvern, med andre ord både offensivt og defensivt. USA har i begge tilfeller forsynt Israel med store mengder av begge deler i løpet av snart tre år siden Hamas-angrepet på Israel 7. oktober 2023 og i to missildueller med Iran i 2024.
På bakgrunn av ulike rapporter finner CNN grunn til å utfordre Pentagons offentlige anslag over hva krigen hittil har kostet.
Kanalens kilder mener at prisen er atskillig høyere dersom en legger til de ødeleggelsene som nå er blitt avdekket. Pentagons revisor, James Hurst III, kom onsdag med et anslag på 25 milliarder dollar fram til nå – og takstameteret tikker raskt for hver dag selv om det er begrenset med nye bombeangrep etter våpenhvilen. Kostnadene ligger trolig nærmere 40-50 milliarder dollar, mener CNNs kilder.
Bare å rigge til hovedkvarteret til USAs 5. flåte på Naval Support Activity (NSA) i Bahrain vil koste rundt to hundre millioner dollar.
Alle kostnadskalkyler er sprengt. Pentagon har tidligere opplyst Kongressen at krigen hadde kostet omtrent elleve milliarder dollar bare i løpet av de første seks dagene.
Under kongresshøringa på Capitol Hill i forrige uke nektet Hegseth – som fortsatt er forsvarsminister offisielt – å avklare om kostnadsanslagene inkluderer utgifter til reparasjon av infrastruktur. Det skyldes at Pentagon “ikke har et endelig tall for hva skadene på våre installasjoner i utlandet er”, innrømmet Hurst under høringa, til åpenbar irritasjon for Hegseth som forsøkte å møte forsvarskomiteen i senatet og i representantenes hus med samme offensive arroganse som tidligere justisminister Pam Bondi før Trump så seg nødt til å kvitte seg med henne.
Hurst innrømmet at gjenoppbyggingskostnadene «ikke gjenspeiles» i Pentagons foreslåtte budsjettforespørsel for regnskapsåret 2027 fordi tjenestemenn fortsatt evaluerer framtidige gjenoppbyggingsplaner.
Det er ikke bare på Capitol Hill at krangelen går om krigens pris, politisk og i dollar. Krigskostnadene og hvem som skal betale hvor mye og hva, kan i seg selv bli et konflikttema når Trump begynner å rasle med abakusen (kuleramma) slik han gjør overfor de fleste av USAs allierte, fra Japan og Sør-Korea til Latin-Amerika og ikke minst Nato-landene.
Det kommer til å bli et snarlig tema mellom USA og sine partnere i Golfen.
– Våre partnere kan også bidra med en andel til gjenoppbygginga. Så vi har ikke et godt estimat for hva det vil kreve å rekonstruere disse anleggene, sier Hurst, ifølge CNN. Nå ber Pentagon om et tilskudd på ytterligere mer enn to hundre milliarder dollar til å finansiere de løpende krigskostnadene. Pentagon blir selv rammet av stigende energipriser og inflasjonen i USA som følge av de økonomiske konsekvensene av stenginga av Hormuzstredet og blokaden av iranske havner.
Opprørt farvann
I det midlertidige fraværet av “skarp” krig og en eller annen form for “våpenhvile” står sjøslaget om kontrollen over Hormuzstredet og USAs blokade av anløp i iranske havner. Det fortoner seg som om president Trump har slått inn på en mer reindyrket økonomisk krig fordi den er begrenset, i tid og innhold, og der han lenge kan hevde at krigen egentlig er over fordi Iran ikke lenger har noe luftvern, missiler, marine igjen, ingenting, ikke engang en politisk ledelse.
Dette står helt sentralt i Trumps beskrivelse over hvor godt krigen går overfor sitt amerikanske publikum -– og som Iran latterliggjør på sosiale medier. Mandag skjøt Iran ned Trumps fantasifostre som var det et dataspill.
Oljeraffeneriet i Fujiairah ved Omanbukta, et av verdens viktigste skipsservicesteder, står i brann og kaster mørke skygger over Trumps seineste “strategi”, Project Freedom, som han lanserte søndag. Det går ut på å gi skip militær eskorte ut av Hormuz.
Emiratet Fujairah deler Oman i to, mellom “fastlandet” og Musamdam-halvøya som stikker ut i Hormuzstredet, og gir Emiratene tilgang til Omanbukta på den andre sida av flaskehalsen. Forsvarsdepartementet i Abu Dhabi hevder at missilene som traff Fujairah Anchorage Area, hvor Fujairahs oljeindustrisone ligger, kom fra Iran, selv om Teheran benekter det for å legge ansvaret på USA.
Emiratene har sin fulle hyre med å forsvare Fujairah, med sin strategiske beliggenhet, mot rakett- og droneangrep. Dette er en av verdens tre travleste bunkringssteder, ifølge Seatrade Maritime News.
Angrepet på oljeindustrisonen er ikke bare en fulltreffer i nedslaget for Trumps konstante løgner og omskrivninger av Iran-krigens forløp. Det tvinger Trump til å hoppe fra flytemine til flytemine. Etter nok en gang å ha truet med å blåse Iran fra jordas overflate om Revolusjonsgarden angriper amerikanske skip, rykket forsvarssjef Dan Caine ut med at angrepet i Fujairah ikke nødvendigvis medfører brudd på våpenhvilen.
Det understreker at Trump ser ut til å ville la Iran-krigen gli inn i det den iransk-svenske analytikeren Trita Parsi i den unge tankesmia Quincy Institute for Responsible Statekraft omtaler på X som “kald fred”. Det innebærer “ingen avtale, ingen sanksjonslettelser, ingen retur til krig, mens Iran fortsetter å kontrollere Hormuzstredet,” X’er Parsi.
Parsi er født i zoroaster-familie fra Ahvaz, hovedstaden i provinsen Khuzestan som ligger på grensa til Sør-Irak, rett øst for Shatt al-Arab, og hvor vel en tredel av de rundt fem millioner innbyggerne er arabere, flere enn persere (ca. 27-28 prosent).
“Kald fred” er et famlende forsøk fra Trump-administrasjonen og general Dan Caine på å få ånden tilbake i flaska, det vil si der situasjonen sto før USA og Israel angrep 28. mars og etter Tolvdagerskrigen. Det innebærer økonomisk beleiring av Iran under konstante krigstrusler mot Teheran. Hensikten er å “sulte” ut ayatollah-regimet i Iran på klassisk romersk eller middelaldersk vis.
“Kald fred” har fått en variant for det 21. århundre, etter USAs invasjoner i Afghanistan i oktober 2001 og Iran mars 2003. Etter at Pentagon forstrakk seg militært, og USAs statsgjeld gikk rett i været, har USA i økende grad tatt i bruk økonomisk krigføring – eller økonomisk terrorisme i forhold til Cuba, Iran og Venezuela – gjennom sanksjoner og sekundærsanksjoner som våpen og en annen type militær krigføring. Det ga seg utslag med utstrakt dronekrig, særlig i Afghanistan og Pakistan, Jemen og Somalia, under president Barack Obama, Nobels fredsprisvinner.
Den økonomiske krigføringa ble reindyrket av Trump under hans første presidentperiode hvor han hevdet at han ikke ville starte noen nye kriger. Han har i denne perioden koblet bruken av militær makt, med bombeangrep i åtte land, eller i klartekst krig, til de økonomiske truslene, ikke bare vedtatte sanksjoner, men aktiv bruk av tollsatser.
(se bloggen: “Sanksjoner, surrogat for krigføring. Dramatisk økning i USAs bruk av sanksjoner” / “Sanctions, a Surrogate for Warfare. Dramatic Increase in US Use of Sanctions“, 21. november 2024)
Feilslåtte forutsetninger
“Kald fred” bygger på Trump-administrasjonens og forsvarssjefens gjennomgående antakelser, som går igjen blant kommentarene fra pensjonerte amerikanske Pentagon-topper og amerikanske tankesmier, om at USA er Iran totalt overlegent og at Teheran er så grunnleggende svekket at ledelsen er ute etter å “klamre seg til strå”, ifølge Dan “Master of War” Caine.
Deres antakelse er at det økonomiske presset, støttet av USAs militære nærvær for å blokkere trafikken gjennom Hormuzstredet fra iranske havner, vil endelig tvinge Tehran i kne. Det er dette formålet som ligger til grunn for “Project Freedom”, som Hegseth tirsdag betegnet som “en defensiv operasjon” og atskilt fra “Operation Epic Fury” (Episk raseri), som er betegnelsen på USAs og Israels krig mot Iran.
Intet tyder på – bortsett fra i Trumps daglig ranting om krigen– at Teheran vil bukke under og innordne seg et langvarig amerikansk press ved å kapitulere for USAs forhandlingskrav som stort sett er de samme som før krigen og da våpenhvilen ble inngått 8. april. På hvert trinn i utvekslingene mellom Teheran og Washington som nå foregår både direkte og med mellomledd, som Oman og Pakistan, har Teheran holdt fast på sine vilkår, presentert i ulike utkast som har tatt Trump-administrasjonen på bakfoten og utløst de mest hårreisende motsigelsene og feilinformasjon i Washington.
Den gjennomgående vurderinga, om en beveger seg utafor Det hvite hus- og Pentagon-lojale militærpolitiske sirkler, er at Iran ikke kommer til å kapitulere, med ulike begrunnelser, blant annet at dette for den islamske republikken er et eksistensielt spørsmål, himmel eller helvete hvor det fysiske helvete er himmelen, jannah (“hagen”), for de rettroende.
Iran har lagt fram et omfattende forslag for å avslutte krigen, ettersom indirekte forhandlinger med Washington fortsetter gjennom pakistansk mekling. Nyhetsbyrået Fars som er nært tilknyttet Revolusjonsgarden (Pasdaran-e Enghelab eller Sepah-e Pasdaran, Vokterhæren), rapporterte søndag at Iran har lagt inn et forslag i fjorten punkter som streker opp betingelsene for å avslutte krigen.
Det er blitt presentert for Pakistans meklere etter at visepresident J.D. Vance dro hjem med uforrettet sak i Islambad sammen med Trumps sjefforhandler, eiendomsmagnaten Steve Witkoff, og svigersønn Jared Kushner – og foreløpig ikke har vendt tilbake som først annonsert.
Det mest tydelige signalet som kommer ut fra Teheran, er den gjennomgående mistilliten til USA og Trump-administrasjonen, enten det kommer fra president Masoud Pezeshkian, utenriksminister Abbas Araghchi og det politiske sjiktet rundt dem, presteskap-fraksjonen rundt den nye åndelige leder, Mojataba Hosseini Khamenei, eller det resterende toppsjiktet i Revolusjonsgarden som har styrket sitt grep, ifølge mange Iran-analytikere og politiske kommentatorer.
Irans diplomatiske spor som er godkjent av relevante myndigheter, påpeker Fars, er et «klar veikart» som tar sikte på å avslutte en «påtvunget krig» mot Iran, Teherans «røde linjer» for en framtidig avtale. “Veikartet” er en utdyping av de ni punktene som ble oversendt Washington og som Trump avfeide forut for det annonserte andre forhandlingsmøtet i Islamabad.
Det grunnleggende for utkastet i fjorten punkter, er “å sikre en fullstendig og permanent slutt på krigen,” ifølge det halv-offisielle nyhetsbyrået Tasnim, også det tilknyttet Revolusjonsgarden.
Tasnim kom på lufta i 2012, ni år etter Fars som er navnet på det opprinnelige hjemlandet til perserne (Pars, Faristan, Persis), i dag sørvestre provinsen Fars, med vakre Shiraz som hovedstad og på størrelse med Nord-Norge.
Bånnplanken i forslaget er at Teheran krever garantier mot framtidige militære angrep, dessuten tilbaketrekking av USAs styrker fra områder nær Iran, oppheving av maritime restriksjoner, få tint opp nedfrossete iranske formuer og krigserstatning. Teheran insisterer fortsatt på at våpenhvile i Libanon er vilkår for våpenhvilen.
De opprinnelige målene
Trump utvidet tirsdag våpenhvilen i Libanon med tjue dager, men våpenhvilen har ikke vært reell. Dette har i stedet blitt Israels statsminister Binyamin Netanyahus mulighet til å opponere mot Trumps våpenhvile med Iran og forsøke å avlede kritikken fra høyre om at Israel lar seg diktere av USA når det gjelder intensiteten og målsettinga for krigen mot Iran. Israels Gaza-liknende krigføring i Libanon skyter umiddelbart ned Trumps forlengelse av våpenhvilen. Ifølge israelske politiske kilder er allerede krigsforbryterminister Yisrael Katz og USA i gang med å planlegge nye luftangrep mot Iran, meldte CNN tirsdag kveld.
Motsetningene mellom Trump og Netanyahu ligger med andre ord ikke nødvendigvis i politikken, verken i Gaza, Libanon eller Iran. Som tidligere skrevet, handler det ofte om tidspunkt og faktorenes orden, men også at USA har både et hjemlig perspektiv som mellomvalget i november, og et geopolitisk perspektiv som Kinas posisjon i Midtøsten og den oljerike Golfen, som slår inn – og hvor USA møter Trumps feilslåtte antakelser i døra. Teheran “leker” ikke (“wants to play games”), men vil ha en avtale, slik Trump gjentok tirsdag. Avtalen som Teheran helt riktig ønsker, er den som ble lagt fram søndag og overbrakt Pakistan, ifølge viseutenriksminister Kazem Gharib Abadi og som Trump ikke har svart på i et åpenbart forsøk på å drukne den i Hormuzstredet.
Årsaken er at Teherans krav understreker at Trump ikke har oppnådd noen av sine erklærte mål i Iran, bortsett fra de omfattende ødeleggelsene. Svaret på Trumps taushet var angrepet på Fujairah.
– Ballen ligger på USAs banehalvdel, uttalte Abadi med hensyn til valget mellom diplomati og fortsatt krig, ifølge Tasnim.
Utvidet perspektiv
“Kald fred” har geopolitiske perspektiver, som strekker seg fra det trange Hormuzstredet til Golfen og Midtøsten (Vest-Asia) til USAs svekkede posisjon som global hegemon. Om USA igjen tyr til utstrakt militær makt og unnlater å stagge Israel, vil de nye bombenes ringvirkninger spre seg fra Hormuzstredet, ikke bare i form av høyere oljepriser, vanskeligheter for produksjon og leveringa av kunstgjødsel og andre skjær i den globale økonomien.
Det er en vesentlig årsak til at Teheran knytter USAs militære innblanding i Hormuzstredet til våpenhvilen – og hvorfor Washington insisterer på at USAs blokade bare gjelder skip som anløper iranske havner og sjøsatte Project Freedom.
FNs generalsekretær António Guterres la i forrige fram to utsikter for blokaden av Hormuzstredet: I den ene enden “ytterligere økonomisk uro” i forlengelsen av den globale krisa i forbindelse med koronapandemien og krigen i Ukraina; i den andre enden en verdensomspennende resesjon som vil slå voldsomt ut.
Når det gjelder Hormuzstredet, er kravene motstridende og ikke forenlige: Project Freedom som ikke bare er å eskortere skip gjennom stredet, men å blokkere fartøy som har brukt havner i Iran, lar seg ikke gjennomføre uten at det kommer til nye sverdslag. Å la Iran få beholde kontroll med Hormuzstredet, vil være å gi Teheran et strategisk pressmiddel med globale aspekter etter som vel tjue prosent av verdens råolje sluses gjennom det 167 kilometer lange stredet som er 54 kilometer på det smaleste.
Revolusjonsgarden offentliggjorde tirsdag et kart over hvor de mener at Irans kontrollområde går: En rett linje på innsida av stredet fra Iran til Umm al-Qaiwain som ble grunnlagt av sjeik Majid al-Mualla i 1775 og som sluttet seg til De forente arabiske emiratene i desember 1971, og en rett linje fra Iran, ikke langt fra grensa til Baluchistan i Pakistan til Fujairah i Omanbukta på utsida av stredet.
Det er ingen ting i dette som tyder på at Teheran lar seg skremme. Det ble understreket tirsdag med en ny ladning av droneangrep mot Emiratene, igjen som svar på at Trump og Hegseth bedyrer at våpenhvilen ikke er brutt med det første angrepet mot Fujairah.
Det er to påfallende ting som gjennomsyrer USAs politikk, også utafor Trumps-administrasjonens sfære. Det er den manglende forståelsen av karakteren av den islamske republikken Iran og av Kinas strategiske utenrikspolitikk. Begge sider blir forsterket av det overhengende spørsmålet om hva som er drivkreftene bak USAs og Trump-administrasjonens politikk i Vest-Asia (Midtøsten) – og globalt.
Det mest graverende ved Trumps trusler om å utslette den urgamle persiske sivilisasjonen, utover at det ifølge folkeretten er en krigsforbrytelse i seg selv, i er at trusselen underslår røttene til den iranske nasjonalismen, identiteten og kulturen i befolkninga, tross mange og dype interne motsetninger, og underslår at det islamistiske teokratiet ikke er løsrevet fra disse nasjonale røttene, selv om arven har vært ulikt fordelt mellom de ulike fraksjonene bak regimet.
Konflikten med Iran har blitt “modnet” gjennom 47 år. Teheran har hele tida vært beredt til å påføre USA en pyrrhosseier, en dyrekjøpt seier som i virkeligheten framstår som et nederlag, myntet på uttalelsen til den greske strategos (hærfører) og statsmannen, kong Pyrrhos av Epirus etter å ha slått romerne i 279 f.v.t. med enorme tap: «En slik seier til, og jeg er fortapt» (eller: «Enda en slik seier, og jeg kommer alene tilbake til Epirus», som var en provins i det nordvestre Hellas). Det er slik Iran-krigen framstår ut fra nyheten om at Trump skal ha avblåst Project Freedom for å signere en avtale med Iran som skal rydde vei for en langsiktig avtale.
Nyheten kom samme dag som Irans utenriksminister Abbas Araghchi møtte Kinas utenriksminister Wang Yi i Beijing før avtalen som er på én dokumentside, blir inngått. Iran ønsker at Kina går inn som garantist for den eventuelle avtalen og bidrar i oppfølginga. Beijing har gjort praktiske prioriteringer under hele krigen ut fra sitt overordnede mål om et stabilt globalt marked med tanke på sin eksport av olje gjennom Hormuzstredet. Kina henter 15 prosent av importen fra Iran.
Asia er i langt større grad enn USA avhengig av at stredet er åpent for skipstrafikk. At USA, verdens største oljeprodusent, ikke lenger er avhengig av Golfen som på 70-tallet (jfr. “oljekrisene” i 1973 og 1979), betyr ikke at USA ikke har strategiske interesser i hvem som har behov for tilgangen til olje og gass fra Golfen, som Kina.
Beijing var involvert i normaliseringsprosessen mellom Iran og Saudi-Arabia, men har vært langt mer tilbakeholdende enn hva Teheran har ønsket seg. Beijings fremste utenrikspolitiske mål er å selge inn doktrinen om langsiktig global stabilitet, noe som vinner mer gehør for hver konflikt Trump setter i gang eller kaster seg inn i, iført slagordet “Make America Great Again”, eller “America First” slik det framstår i andre deler av verden, inkludert nære allierte i Europa og Asia. Kina er ikke ute etter å danne tette allianser, verken økonomisk eller politisk og framfor alt ikke militært.
Dette er ikke slik Kina opererer, men er et skjema som USA og Europa likevel følger ut fra sin egen historie med historiske allianser gjennom mange kriger og supermaktkonfrontasjonen med Sovjetunionen.
[Dette setter kraftige avtrykk i Europas forhold til Kina, som går igjen i PSTs sikkerhetsvurdering med hensyn til Kina som blir intensivt brukt til å forsvare Europas militære opprustning og Natos koordinering av krigen i Ukraina som alle partier på Stortinget, inkludert Rødt og SV, har stilt seg bak gjennom Nansen-programmet og leveransene av våpen – som var i strid med forutsetningene for Rødts landsmøtevedtak i april 2023 allerede fire uker før det ble vedtatt. Siden har det vært intet nytt på østfronten og tilnærmet taust fra Rødts side siden partiet inngikk forsvarsforliket 4. juni 2024.]
Kinas utenrikspolitikk
Kina blir av mange gitt lederrollen i det som ofte blir omtalt som “kaosaksen” og som USAs og Israels krig mot Iran angivelig er rettet mot. Den norske etterretningstjenesten advarer mot “fellesskapet av autoritære stater”, ledet av Kinas president Xi Jinping, Folkerepublikkens femte leder (generealsekretær i Kinas kommunistiske parti fra november 2012 og president fra mars 2013).
Begrepene underslår at Beijing er prinsipielt mot allianser i sin utenrikspolitikk og i stedet står fast på sin alliansefrie politikk som daværende stats- og utenriksminister Zhou Enlai la fram på Bandung-konferansen på Vest-Java i Indonesia, kjent som Den første afroasiatiske konferansen mellom 28 asiatiske og afrikanske land, samt den knapt fire år unge folkerepublikken, april 1955, sammen med sentrale størrelser som Indonesias nasjonalistiske president Achmed Sukarno, Indias statsminister Jawaharlal Nehru og Egypts president, general Gamal Abdel Nasser som forsvarte landets nasjonale interesser mot Storbritannia, Frankrike og Israel i Suez-krigen.
Kina bygger ikke geopolitiske eller regionale blokker, ikke engang med Russland eller Nord-Korea, eller bindende allianser, og Beijing inngår heller ingen “bindende sikkerhetsforpliktelser til perifere tredjeland”, fastslår Evan Felgenbaum, visepresident i Washington-tankesmia Carnegie Endowment for International Peace, overfor Gustav Gillund i Klassekampen. Dette er “ikke et tegn på svakhet, men et strategisk design,” påpeker han.
Kina har flere berøringspunkter for landene i Midtøsten utover bilaterale forbindelser og forholdet til Golfstatenes samarbeidsråd (GCC), Organisasjonen for Islamsk konferanse (IOC) og Den arabiske ligaen. De møter flere av de sentrale landene i Vest-, Sør- og Sentral-Asia igjen i Brics+ og Shanghai Cooperation Organisation (SCO). Det gjør at Beijing kan balansere sine egne interesser overfor ulike land i Midtøsten, inkludert Israel i stedet for å knytte seg i bindende allianser overfor for eksempel Iran.
Utenriksminister Wang lyttet til den iranske delegasjonens utlegning om hvorfor Teheran må få en styrende hånd over Hormuzstredet, og eventuelt kunne ilegge “vannveiavgift”, men gjør det ettertrykkelig klart at Kina vil ha en umiddelbar våpenhvile som fører til en avtale, og at Hormuzstredet er åpent uten blokader fra noen av partene. Kina henter mer olje fra Saudi-Arabia og Emiratene enn fra Iran som står for 15 prosent, og samhandelen med disse landene er vesentlig høyere enn med Iran. Beijing kalibrerer også sine investeringer. Her er Saudi-Arabia og Emiratene av større interesse enn Iran.
USAs krig, eventuelt “på oppdrag” fra Israel, har rystet Golfstatene og Midtøsten, fra Irak til Egypt. Trump valgte å trosse alle regionale advarsler, og krigen har fått regionale motsetninger til å slå åpne sprekker, som at Emiratene forlater OPEC. Det åpner for å se etter framtidige alternativer.
To felt peker seg fordelaktig ut for Iran – og trolig Kina – om krigen blir stilt i bero:
- Irans sentrale geografiske beliggenhet for transportrutene som nå kommer opp til vurdering etter den langvarige stenginga av Hormuzstredet.
- Eksport av kinesiske våpen og annen teknologi.
CNN-rapporten som det blir referert til i innledninga av denne artikkelen, viser at markedet er åpent på begge sider av Golfen, både med hensyn til hypersoniske missiler og luftvern dersom Golfstatene åpner for en annen, mer differansiert militærstrategisk tilnærming etter Iran-krigen i takt med de globale omskiftningene.
(se bloggen: “Dødsstøtet for Irans atomavtale. FN-sanksjoner restartet søndag“, 1. oktober 2025)
Tegner om kartet
Iran er allerede involvert i Kinas omfattende infrastrukturprosjekt, “Én vei, ett belte” (Yidai, Yilu 一带一路 eller BRI) som president Xi dro igang i 2013. Teheran vil kunne ha behov av samarbeid med Kina for å finne flere veier ut av Iran. En ny rute er Den internasjonale nord/sør-transportkorridoren (INSTC). Den 7200 kilometer lange “korridoren” strekker seg fra St. Peterburg ved Finskebukta i Østersjøen til Aserbajdsjan ved Det kaspiske hav og inn i Iran og ut igjen i Golfen eller Omanbukta til India.
Trolig vil flere av Golfstatene bestrebe seg på å opprette nye forsyningsruter vestover gjennom Syria og Israel, til Middelhavet og Europa, med forgreininger til India som vil unngå det kinesiske nettverket. Shanghai International Port Group (SIPG) fikk i 2021 en kontrakt på å drive havna i Haifa i 25 år, til stor misnøye for USA. Det har ført til at USAs 5. flåte ikke lenger bruker havna.
En stor kloss i samarbeidet mellom Iran og Kina er USAs sanksjoner mot Teheran. Kina var del av atomavtalen fra 2015 og vil tilbake dit for å åpne for investeringer. Det kan bli en geopolitisk dragkamp hvor EU vil alliere seg med USA.
USAs prestisje ser ut til å ha tapt seg mer i OIC, gruppa av 21 arabiske og islamske land, enn i Europa. Vil det materalisere seg i konkret politikk og økonomiske disposisjoner?
Analysene av USAs krig har gått innover: Trump ga angivelig etter for Israels statsminister Netanyahu fordi etterretningstjenesten Mossad hevder at det nye angrepet ville føre til et folkelig opprør som ville felle det islamistiske regimet (en anklage Netanyahu har rettet mot Mossad når han møter kritikk mot krigen). Eller utover: USAs krig mot Iran er for å svekke Kina og stanse Beijings økende innflytelse i Vest-Asia-regionen og i de energistinne Golfstatene – og globalt. Dette har mislyktes kapitalt.
Det vendepunktet som USAs invasjon og okkupasjon av Irak (2003-11) og samtidige krig og okkupasjon av Afghanistan (2001-21) innebar, var innledninga på USAs relative tilbakegang, både i regionen og globalt. Det mangler nå ikke på analyser, kommentarer og meninger om at krigen mot Iran representerer slutten på USAs globale posisjon som hegemon, mens landets nasjonale gjeld raser i vei mot 40 billioner dollar. Takstameteret sto på 39,209 billioner dollar tidligere i uka.
Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Peter M. Johansen.
