”Vi skal dø oppreist, gutter”

0
Odd Hilts monument "Arkebusering i fangeleiren" fra 1947.
terjehalvorsen

Av Terje Halvorsen

1. mars for 75 år siden kom den første tyske massehenrettelsen av kommunister i Norge. Det var bare to ikke-kommunister blant de 17 som ble skutt i Trandumskogen 1. mars 1943. De to var Gustav Neraasen fra Øyer i Gudbrandsdalen, som ble dømt for å ha oppbevart et våpenlager, og Reidar Svendsen fra Oslo, som hadde skjult en tysk desertør.

Helt fra høsten 1941 hadde Gestapo drevet en iherdig jakt på kommunistenes motstandsarbeid – etter hvert med betydelig suksess. Til utgangen av 1942 var nærmere 1000 personer blitt arrestert for motstandsvirksomhet i regi av Norges Kommunistiske Parti (NKP).  Alle de 15 henrettede kommunistene var blant disse. Året 1943 var alt blitt innledet med en planlagt tysk storaksjon mot NKP. For første gang aksjonerte ikke Gestapo mot kommunister som det var konkret mistanke mot, men baserte seg på nylagde lister der kommunister på frifot skulle arresteres. Mange ble tatt, men de kom først for retten seinere.

Hvorfor kom disse henrettelsene nå? Bakgrunnen var selvsagt den generelle jakten på kommunister, inklusive Asbjørn Sundes sabotasjeorganisasjon. Kommunistene drev en omfattende, intens og mangfoldig motstandsvirksomhet. Illegale aviser med massespredning, omfattende organisering av militære grupper, sabotasje, etterretningsvirksomhet og organisert flukttransport til Sverige var blant de virksomhetene Gestapo og deres norske hjelpere i Statspolitiet jaktet på. Bak virksomheten sto partiorganisasjonen – den skulle være motoren i motstandsarbeidet. Flere som har skrevet om kommunistisk motstand har ikke skjønt dette. Men Gestapo forsto det!

2. februar 1943 kapitulerte generalfeltmarskalk Paulus’ 6. armé etter lange og blodige kamper ved Stalingrad. Dette tyske nederlaget ble et vendepunkt i verdenskrigen og innledet en tysk retrett. Selv om ikke alle tyskere fullt ut forsto alvoret i situasjonen, var nederlaget et hardt slag som krevde mottiltak. Tyskland erklærte ”total krig”. En rekke fanger, også norske, ble henrettet i tyske konsentrasjonsleire. Massehenrettelse av kommunister ble et logisk svar i Norge.

De 15 hadde ulik bakgrunn. Noen var framtredende parti- og motstandsledere. Ottar Lie var mangeårig organisasjonsleder og var nå viseorganisasjonsleder i det illegale partiet. Sammen med tidligere leder av NKU Arne Gauslaa, som nå var øverste organisasjonsleder, hadde han med hjelp av lokale krefter klart å bygge det forbudte partiet opp til 2500—3000 medlemmer sommeren 1942. Det var samme medlemstall som partiet hadde da det som første parti i Norge ble forbudt i august 1940. Lie ble tatt ved Gestapos aksjon mot partiets organisasjonssenter på Modum i oktober 1942 da Gauslaa ble drept i skuddveksling og fluktforsøk. Lie ble grovt torturert.

Bjarne Dalland fra Bergen, tillitsvalgt i Transportarbeiderforbundet, var partiets leder på Vestlandet og medlem av den sentralkomiteen (SK) som ble valgt på nyttårsaften 1941. Lars Nordbø var førkrigsmedlem av SK og ble leder av en etterretningsgruppe – et slags norsk ”Røde orkester” – som fra sommeren 1940 samlet militære opplysninger mot tyskerne, trolig for den sovjetiske militære etterretningsorganisasjonen GRU. Også Arne Stensrud og Sigurd Syversen hadde arbeidet for Nordbø. Olav Kvernmo hadde vært leder for partiets forlag, hadde viktige posisjoner i partiet og var med på å lage illegale aviser. Ole Kjell Karlsen var tidligere spaniakjemper og medlem av NKPs illegale distriktsstyre for Oslo/Akershus.

Ørnulf Slåttelid på kaia i Odda.

Harald Slåttelid hadde vært landsstyremedlem i partiet og redaktør av partiorganet Hardanger Arbeiderblad i Odda, en av NKPs bastioner. Hans sønn Ørnulv hadde vært leder av NKPs illegale ”ungdomsapparat” og døde i fengselet etter arrestasjon i mai 1942, angivelig etter selvmord. Oppsiktsvekkende var at ytterligere sju av de dødsdømte var fra Hardanger: Ingolf Kleppestø, Artur Berg, Thor Espelid, Olaf Prestegaard, Knut Veka og Leif Kindem, alle fra Odda, og Theodor Danielsen fra Ålvik. De var alle tatt for illegal virksomhet for NKP, men det gjaldt også mange flere som ikke fikk dødsdom. Denne vilkårlige jussen var politisk gjennomtenkt: åpenbart ville en ramme lokalsamfunnet Odda hardt for å skremme fra videre motstandsarbeid for NKP.

Bildet av en bevisst anti-kommunistisk hevnaksjon for nederlaget ved Stalingrad blir tydelig også ut fra andre fakta. Ni av dødsdommene ble avsagt så seint som 27. februar – to dager før henrettelsen. Gestapo hadde hastverk, for det var lagt opp til en massehenrettelse.

Det politiske motivet i den tyske rettsprosessen er også påpekt av historiker Berit Nøkleby. Ottar Lie hadde ingen forsvarer og ble bevisst dømt etter en eldre forordning i stedet for en nyere som kunne gitt mildere straff. Dommeren begrunnet det med Lies politiske overbevisning:

”Tiltalte er fortsatt overbevist kommunist, så med hensyn til hans karakter må enhver tanke på mildere straff bortfalle. Den som under en slik skjebnekamp som den tyske nasjon for tiden fører mot kommunismen, entydig slår inn på motstanderens linje, må utryddes av hensyn til den tyske sikkerhet … ”

De sytten ble da også dømt for ”bolsjevikisk undergravingsarbeid” og ”virksomhet for en fiendtlig stat”.

15 av de dømte ble plassert på ”Fallskjermen” på Grini – endestasjonen før henrettelse. Natten til 1. mars kom kommandanten på Grini opp til dem og varslet om hva som skulle skje. Han sa at fordi de var kommunister, ville de ikke bli begravet som skikkelige mennesker, men få sin aske strødd for alle vinder. Ottar Lie svarte: ”Hva som skjer med oss etter døden har ingen betydning, herr kommandant. Vi har fylt vår misjon”.

Mange av kommunistene ble henrettet på Trandum. Her fra utgravingene av massegravene på Trandumskogen etter krigen.

De dødsdømte på ”Fallskjermen” brukte siste kvelden til å skrive et brev til sine nærmeste – på dopapir. De skrev også et felles brev til sine medfanger:

”Til kameratene på Grini.

Vi sender dere alle vår hilsen. Den nasjonale front mot fascismen som er

bygget opp i Norge, må dere underbygge og forsterke. Vårt mål og deres

mål er et fritt selvstendig Norge hvor nordmenn skal styre og skape lyse

og levelige vilkår for alle. I kampen for dette må alle uoverensstemmelser

skyves til side. Ut av vårt land med tyskere og quislinger. Leve et fritt og

selvstendig Norge. Leve de som i dag kjemper for de undertrykte folks

frihet.

Hilsen og håndslag til dere alle.

Tidlig om morgenen 1. mars ble de femten hentet og beordret inn i lastebiler – bakbundet og lenket sammen to og to. En medfange forteller at det siste han hørte var en høy stemme som sa: ”Vi skal dø oppreist, gutter”.

Fridtjof Nansens sønn Odd Nansen skildrer i sin dagbok hvordan massehenrettelsen ble opplevd av de gjenværende fangene på Grini:

”Tidlig i morges ved femtiden ble de femten dødsdømte hentet og kjørt

vekk. Alle forsto hva det betydde da nyheten spredte seg på morgenappellen.

Tausheten la seg over hele plassen – over to tusen sørget over sine falne

kamerater, og sikkert mange svor hevn over dem i sitt stille sinn.”

Dette skulle ikke bli den siste massehenrettelsen av kommunister. 19. mai falt nye skudd – denne gangen på Kristiansten festning i Trondheim. Ti dødsdømte menn fra Trondheim og Strinda som hadde vært aktive i motstandsarbeid for NKP, ble henrettet for ”virksomhet til fordel for en fiendtlig stat” og for ”militære forberedelser for å kunne gripe inn i kampen på fiendens side i tilfelle av en invasjon”. Den fremste av de drepte var urmaker Henry Thingstad, tidligere leder av Sør –Trøndelag AIF og organisasjonsleder i NKPs illegale distriktsstyre. Både han og flere av de øvrige var blitt torturert i angiveren Henry Rinnans hovedkvartér.

Ragnar Solli, leder av «Pelle»-gruppa som bla annet stod bak en stor aksjonen på Nylands og Akers mekaniske verksted natta til 24. november 1944, da fire skip ble helt eller delvis senket og to andre påført store skader. Max Manus som ikke var med på dette tok æren for aksjonen. Slik fremstilles det også i filmen om han. Kommunistene skulle usynliggjøres og fjernes fra historien.

17. november falt nye skudd på Kristiansten. Åtte nye kommunister ble henrettet – flere av dem etter tortur i Rinnans ”bandekloster”. De mest kjente var brødrene Carsten og Reidar Wæhrdal. Partidistriktets politiske leder Arne Margido Johansen hadde fått alvorlige skuddskader ved arrestasjonen og måtte bringes til rettssalen på båre. Han døde før han kunne henrettes. Dommen sa at de dømte ”hadde forsøkt å gjenoppbygge det kommunistiske parti i Trondheim og omegn”, spredt illegale aviser og vært medansvarlig for et attentat – ”et gement mord”. Dette var rettet mot Rinnan, men mislyktes, og de dømte hadde ikke hatt noen befatning med det. Tidligere var fanger blitt henrettet ved fangeleiren Falstad. Men av de totalt 28 som ble henrettet på Kristiansten i løpet av krigen, var 18 kommunister.

Også utover i 1944 og 1945 ble en rekke kommunister henrettet, fra høsten 1944 ofte uten dom. Men de ble ikke henrettet i større grupper av nesten bare kommunister. Nærmest kom henrettelser på Trandum i september 1944 der 13 av de 17 var tilknyttet Sunde eller NKP. Mest påfallende er de dommene som ikke ble effektuert. 10. februar 1945 ble NKPs sabotasjeleder for Oslo-regionen Ragnar Sollie”Pelle” – og ni av hans kampfeller dømt til døden ved standrett. Avisene meldte om dommene og at de var ”fullbyrdet”. Og det ble de – for fem av dem. Men Sollie selv og fire andre ble i stedet holdt fengslet på Akershus festning. Deres dommer ble aldri fullbyrdet fordi Gestapo åpenbart håpet å få flere opplysninger ved fortsatte avhør.

Henrettelsene, selvmord, mishandling, døde i skuddveksling og i fengsler og konsentrasjonsleire brakte kommunistenes tap i været. Tar en med ”partisanene” i nord, som arbeidet for sovjetisk etterretning og hvor ikke alle var kommunister, kommer tallet på døde med tilknytning til kommunistisk motstand opp i mellom 150 og 200. ”Kommunistene tok store og skremmende tap uten å la seg knekke”. Det var historieprofessor Magne Skodvins ord i NRK i 1969.

 

 

 

KampanjeStøtt oss

Join the discussion at forum.steigan.no