Historisk møte mellom Donald Trump og Kim Jong-un

7

Nord-Koreas leder Kim Jong-un har invitert Donald Trump til samtaler, og presidenten har takket ja. Dette kan uten videre betegnes som en historisk begivenhet. Det er ikke lenger siden enn i september 2017 at Trump fra FNs talerstol truet med en «total ødeleggelse av Nord-Korea» Trump har også sjikanert Nord-Koreas leder og kalt ham «little rocket man». Men nå har altså de to lederne blitt enige om å møtes til fredssamtaler. 

Det var stor fare for krig

Rett før årsskiftet i 2017 kom det svært pessimistiske meldinger fra regionen, og kinesiske ledere advarte mot at det kunne komme til å bli en storkrig med utgangspunkt i Koreahaløya innen mars 2018. Et amerikansk angrep på Nord-Korea måtte nødvendigvis ha blitt et kjernefysisk angrep med sikte på å ødelegge alt av nordkoreansk militær slagkraft og infratsruktur. Det ville ha blitt bombing av Pyongyang og andre storbyer i et omfang verden neppe ville ha sett maken til. Men uansett hvor voldsomt et angrep hadde vært, ville det ikke vært mulig å hindre Nord-Korea fra å bombe Seoul og andre storbyer i Sør-Korea. Det var snakk om en krig der millioner av mennesker kunne bli drept eller såret, og der en videre konfrontasjon mellom USA og Kina antakelig ikke hadde vært til å unngå.

Det olympiske diplomatiet

Men som lyn fra klar himmel kom omslaget. De to koreanske statene innledet et diplomati som skulle føre til et olympisk tøvær. Omslaget kom etter en overraskende fredsinvitasjon i nyttårstalen til Nord-Koreas leder Kim Jong-un. al-Jazeera gjengir Kims uttalelse slik:

«Contacts and dialogues between the North and the South will expand exchanges and cooperation and we should dispel mutual misunderstanding and distrust, and take responsibility in our role as the main agent for reunification.»

Kim foreslo også at Nord-Korea skulle sende en delegasjon til OL i Pyeongchang i februar 2018. Den utstrakte handa fra nord ble umiddelbart tatt i mot i sør der en talsperson for presidenten sa:

«We welcome that Kim expressed willingness to send a delegation and proposed talks as he acknowledged the need for improvement in inter-Korean ties.»

De to landa ble fort enige om en plan i 11 punkter som blant annet omfattet felles innmarsj under et felleskoreansk flagg under OL i Pyeongchang og med delegasjoner fra Nord-Korea, inkludert deres nå så berømte heiagjenger. Kim sendte sin søster Kim Yo-jong til å representere landet i lekene, og med sitt vinnende smil vant hun tydeligvis både TV-seere og publikum i Sør-Korea. Og det ble jo direkte pinlig for USA da visepresident Mike Pence ble sittende mens alle andre reiste seg og applauderte da den koreanske fellesprosesjonen kom inn på arenaen.

Den nordkoreanske heiagjengen med det felleskoreanske flagget.

USA var utspilt av Korea

De Korea-statene klarte altså da det så som verst ut å rundspille USA og sjøl ta ansvaret for fredssamtaler og en begynnende forbrødring. USA ble parkert på sidelinja. Dette har ført til at Donald Trump har slått tvert om. Nå vil han ikke bombe «little rocket man», han vil tvert om treffe ham til samtaler på høyeste plan. NRK skriver på sine nettsider:

«Nord-Koreas leder Kim Jong-un har invitert Donald Trump til samtaler, og presidenten har takket ja. De to tar sikte på å møtes innen mai.

Det sa lederen for den sørkoreanske delegasjonen i USA, Chung Eui-yong, på en pressekonferanse utenfor Det hvite hus klokken 01.00 natt til fredag norsk tid.

Ifølge Chung er det ventet at partene vil møtes innen mai. Møtet vil bli det første av sitt slag mellom en nordkoreansk leder og en sittende amerikansk president.

Den sørkoreansk delegasjonen ankom USA torsdag for å informere Trump om deres nylige møte med Nord-Korea, og for å overbringe invitasjonen.»

Donald Trump var ikke sein med å kommentere dette på Twitter:

Nord-Korea har lovt å avstå fra flere atombombeprøvesprengninger og rakettoppskytinger, og landet har ikke stilt som noe krav at de felles militærøvelsene mellom USA og Sør-Korea skal avvikles før det kan bli noen samtaler. Ledelsen i Sør-Korea snakker om en «fullstendig nedrustning på Koreahalvøya». Det ville i så fall også være historisk, og en dramatisk endring til det bedre for hele regionen.

Ifølge mediene i USA har Trump overrasket sin egen stab med å gå inn på den felleskoreanske fredsinvitten.

En voldelig historie

USAs krig mot Nord-Korea i 1950–53 er en av de verste krigene som noensinne er ført. Omtrent alt som var av nordkoreansk infrastruktur og alt som var av byer ble utslettet av de amerikanske bombene. USA drepte omkring 20% av den nordkoreanske befolkninga i løpet av tre år.

«I løpet av en periode på tre år drepte vi ikke mindre enn 20 prosent av befolkningen», sa flygeneralen Curtis LeMay, som var sjef for Strategic Air Command under Korea-krigen, i 1984.

USA drepte over to millioner mennesker i et land som ikke var noen trussel mot USA.
Les artikkelen til Mike Whitney i Counterpunch.

Repeat: “Reservoirs, irrigation dams, rice crops,  hydroelectric dams, population centers” all napalmed, all carpet bombed,  all razed to the ground. Nothing was spared. If it moved it was shot, if it didn’t move, it was bombed. The US couldn’t win, so they turned the country into an uninhabitable wastelands.   “Let them starve. Let them freeze.. Let them eat weeds and roots and rodents to survive. Let them sleep in the ditches and find shelter in the rubble. What do we care? We’re the greatest country on earth. God bless America.”

Dette er krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten i en skala som har få rivaler. Naturligvis er aldri noen blitt tiltalt eller dømt for disse forbrytelsene. Curtis LeMay ble tvert om tungt dekorert for sin «innsats».

Med denne bakgrunnen er det en betydelig historisk vending at det i det hele tatt blir samtaler på topplan mellom lederne for USA og Nord-Korea. Hvis disse samtalene også kunne føre til demilitarisering av Koreahalvøya, ville det virkelig kunne skje forandringer. De to koreanske statene er bebodd av ett og det samme folket. Et forent Korea er nå ikke utenkelig, ikke mer utenkelig enn et forent Tyskland og et forent Vietnam. Ifølge en studie fra Goldman Sachs i 2009 ville et forent Korea kunne ha en økonomi som ville passere Japan i 2050 etter å ha gått forbi både Frankrike og Tyskland.

Presidentene Moon og Putin i Vladivostok

Arbeidet i kulissene

Det er foreløpig ikke sagt noe om det fra noe hold, men det er sannsynlig at både Russland og Kina har vært svært aktive i kulissene for å få til en åpning. Sør-Koreas president Moon Jae-in og Russlands president Vladimir Putin ble i september 2017 enige om en plan som kunne føre fram til en fredsløsning for Korea. Dette skriver Joseph Essertier i Counterpunch. Vladimir Putins svar på forslaget er gjengitt i Newsweek etter den offisielle russiske versjonen.

Gavan McCormack, som er professor emeritus ved Australian National University redaktør for The Asia-Pacific Journal, skriver om disse mulighetene i dette tidsskriftet.

The Vladivostok parties looked to open multiple lines of cooperation and communication across North Korea, extending Siberian oil and gas pipelines to the two Koreas and Japan and opening railways and ports linking them across Siberia to China, the Middle East, South Asia, and Europe. South Korea’s President Moon projected his understanding of this within the frame of what he called “Northeast Asia-plus,” which involved construction of “nine bridges of cooperation” (gas, railroads, ports, electricity, a northern sea route, shipbuilding, jobs, agriculture, and fisheries), embedding the Korean peninsula in the frame of the Russian and Chinese-led BRICS, the Belt and Road Initiative (BRI) and Shanghai Cooperation Organiziation (SCO) organizations, extending and consolidating those vast, China- and Russia-centred geo-political and economic groupings.

Det gjenstår å se om det blir noe gjennombrudd i mai. Det er mange skjær i sjøen, og fred er ikke det som står høyest på ønskelista til neocons og det militær-industrielle komplekset i USA.

KampanjeStøtt oss

7 KOMMENTARER

  1. Hvordan skal man tolke dette?
    Spørsmålet er om ikke Trump hele tiden har drevet med et dobbeltspill. Det er mulig at Trump egentlig ønsker å inngå en permanent fredsavtale mellom USA og Nord-Korea mens DeepState i USA derimot ikke ønsker noe slikt. DeepState ønsker regimeskifte og opprettholdelse av USAs verdensherredømme og ønsker ikke at konflikter rundt omkring i verden skal løses, men skal ligge å ulme slik at USA på et senere tidspunkt kan utnytte disse konflikter til egen fordel. Trumps metode ser ut til å være å gi DeepState full støtte på det verbale og retoriske plan. Denne støtte skaper imidlertid motreaksjoner internt i USA og fra andre land. Det kan tenkes at det bak kulissene kommer flere signaler om at feks et atom-angrep på Nord-Korea vil føre til at NATO går i oppløsning og at EU heller vil knytte tettere bånd østover. Og så må DeepState i en slik situasjon ta stilling til om de ønsker en atom-krig med alle de konsekvenser dette vil medføre for USAs verdensherredømme eller om de heller skal la Trump få lov til å inngå fredsavtaler. Situasjonen mellom USA og Nord-Korea er vel nå slik at enten blir det atom-krig i nær fremtid eller så blir det en permanent fredsavtale. Det ser ut som Trumps medtode er å intensivere konflikter på det verbale plan slik at konfliktene skjerpes og at konfliktlinjene blir tydlige og synlige, og at det blir klarere hvem som egentlig er motstandere av politikken til DeepState og hvilken motstand de vil komme til å yte (feks at NATO går i oppløsning og at EU under tysk ledelse skifter side og allierer seg med Russland og Kina hvis USA går til atom-krig mot Nord-Korea, en krig som også kan komme til å tilintetgjøre store deler av Syd-Korea og Japan, dvs tilintetgjøring av land som er allierte med et USA som ønsker gjennomføre regimeskifte i Nord-Korea koste hva det koste vil).

  2. Et annet perspektiv er at vold, eller trusler om vold, faktisk funker. Når Trump går ut og sier «min atomknapp er større enn din» og andre tilsvarende utsagn, kan det ha bidratt til at Nord Korea har blitt mer interessert i forhandlinger. I så fall fortjener Trump kreditt for å ha kommet dit vi har kommet.

  3. Jag påminner om vad jag skrev för ett år sedan, i Svensk-Koreanska föreningens tidskrift Korea-information nr 1-2017:

    USA är i färd med att lägga om sin politik mot Demokratiska Folkrepubliken Korea. Men den nya strategin ser mest ut som en ny variant på USA-imperialisternas gamla strävan att med militärt hot och diplomatisk inringning tvinga fram ”systemskifte” i folkrepubliken och lägga under sig hela Koreahalvön. Det kommer inte att lyckas.

    Obamas politik ”strategiskt tålamod” kommer att ersättas av en ny strategi, sade USA:s nytillträdde utrikesminister Rex Tillerson då han i mitten av mars besökte Japan, södra Korea och Kina.

    – Ansträngningar under de senaste 20 åren att få Nordkorea till kärnvapennedrustning har misslyckats. Vi har haft 20 år av
    misslyckade strategier. Inför det ständigt växande hotet står det klart att en annorlunda strategi behövs, sade han vid en presskonferens i Tokyo.

    Vad den nya strategin innebär är inte klart. Militärt ingripande av USA (det vill säga krig) mot Nordkorea är ”en möjlighet på bordet”, sade Rex Tillerson. Den nya strategin tycks vara en variant av samma imperialistiska politik som USA bedrivit de senaste sju decennierna, en kombination av militärt hot och diplomati. […]

    USA:s makthavare skakas av interna motsättningar och konflikter med allierade. Det är en anledning till att man nu söker en utväg ur den till synes låsta situationen.
    Naturligtvis finns det handlingsalternativ. Vill man vara optimist, kan man ta fasta på Tillersons tal om 20 år av misslyckade strategier. Tidsangivelsen är inte exakt, men skulle kunna vara en markering av avståndstagande från den konfrontationspolitik som för snart två decennier sedan inleddes av George Bush och fortsatt under Obama, till förmån för en strategi mer lik president Clintons. Under 1990-talet resulterade den i överenskommelser om rustningsbegränsningar och viss avspänning och lade grunden för flera år av avspänning och samverkan mellan norra och södra Korea.

    Förhandlingsvägen är fortfarande möjlig. DFRK har visat stor förmåga att nå resultat i förhandlingar och att hålla fast vid ingångna överenskommelser – så länge också motparten gör det.

    Frågan är bara hur långt USA idag kommer med en sådan politik. Läget är ett annat än på 1990-talet. DFRK är nu en kärnvapenmakt även om övriga kärnvapenmakter vägrar acceptera detta faktum. Kärnvapen spelar en central roll i dess försvarsstrategi, som går ut på att avskräcka från angrepp och bevara freden på Koreahalvön.

    Säkert är att DFRK aldrig kommer att göra några eftergifter så länge USA talar om regimskifte och ”preemptive strikes”, förebyggande angrepp.

    I andra regioner har USA-imperialisterna genom statskupper och krig skapat stater i kaos, så kallade ”failed states”, men deras förhoppningar om att den nordkoreanska regeringen ska kollapsa och den koreanska socialismen gå under är och förblir dagdrömmar. DFRK är en stabil stat, en ointaglig befästning mot imperialismen.

    Norra Korea är inte och kommer aldrig att bli något militärt vakuum som stormakter kan slåss om att fylla. Den rimliga nya strategin vore att erkänna detta faktum, avsluta det utnötningskrig mot DFRK som USA nu bedrivit i snart sju decennier och inleda förhandlingar om ett fredsavtal, ett slut på Koreakriget och ett bortdragande av alla främmande trupper från Koreahalvön.

    ————–
    Kim Jong Uns nyårstal finns i sin helhet på svenskkoreanska.se
    Där hittar man bland annat också en viktig utförlig artikel av Koreakännaren Tim Beal.
    Den som vill följa Koreafrågan kontinuerligt rekommenderas Svensk-Koreanska föreningens Facebook-sida.

  4. Nordkoreanerna är inte naiva! Men frågan om nationens fredliga och självständiga återförening är högsta prioritet! Att neutralisera krigshotet från USA och öppna för en kraftig utveckling av relationerna mellan DFRK och södra Korea och att «skriva ny historia gällande nationell återförening» är ett primärt mål. Liksom att få bort sanktionerna. Och att sluta en fredsuppgörelse med USA. Det förutsätter någon form av uppgörelse med USA som räddar ansiktet på Trump utan att äventyra fred och säkerhet på Koreahalvön. Det lyckades man med under Clinton. Frågan är vad Trump väljer att acceptera.

  5. Legg merke til at USAnterne, kanskje med unntak av president Trump, gjør alt de kan – helt åpenlyst – for å sabotere forbrødring («forsøskning»?-) av Koreaene og koreanerne, der fortsatt rundt 700.000 familier er delt mellom nord og sør.

    Koreaene er fortsatt formelt i krig, etter 75 år med USAnterne som krigsmakere det. Krigsøvelser fra USAnterne utenfor Nord-Korea flere ganger i året har opprettholdt krigsfaren, altså i 3/4 århundre (!).

    USAnterne ønsker som vanlig krig eller krigsspenninger. Det er slik de splitter slektninger, venner og andre folk, og behersker og styrer andres utenrikspolitikk. (Svina). Bare slik kan de skape våpenmarkeder og selge våpen til alle sider, straks anledningen byr seg – og gjerne før. %-]

    Uten våpensalg og militær mobbemakt er USA økonomisk et u-land. Derfor er koreansk forsøskning og fred en direkte trussel mot USAnterne.

    (I mine øyne er USA et «uland» uansett).

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.