Arbeiderpartiets sjøldestruksjon

0

Så måtte Trond Giske kaste inn håndkleet. Det var jo ikke særlig overrakende, slik denne saka har utviklet seg. Men det betyr langt fra at Arbeiderpartiet har løst noen av sine grunnleggende problemer. Giske-saka har bare forsterket dem. Arbeiderpartiet har prestert det nærmest utrolige å gå fra 37% i meningsmålingene ved forrige årsskifte til 24% i januar 2018. Partiet klarte aldri å stå fram med noe klart alternativ i valgkampen og presterte å tape et løp som i forkant så ut som en rein parademarsj.

«I mai 2017 svarte 55,1 prosent av LOs medlemmer at de ville stemme Arbeiderpartiet. I løpet av valgkampen forsvant nesten 17 prosentpoeng. Ved stortingsvalget var det bare 38,4 prosent av medlemmene i LO-forbund som stemte på Arbeiderpartiet, viser en omfattende undersøkelse som ble presentert på møtet i LO-sekretariatet 30.10.2017.» Dette skrev Fri Fagbevegelse.

Og i stedet for å gå i seg sjøl for å finne ut hva som skjedde og hva som kunne gjøres, har partiet gått inn i en vedvarende sjølskading som det foreløpig ikke ser ut til å være noen vei ut av.

Skjalg Fjellheim, som er politisk redaktør i Nordlys, skriver:

”Ap er nå så dypt splittet mellom det «tradisjonelle» partiet og den identitetspolitiske fløyen på venstresiden, at det er et åpent spørsmål om det er noen vei tilbake som dominerende kraft i norsk politikk. Hvis partiet fortsetter i spagaten, kan det komme til å ende med full sprekk. Og da i form av en avskalling som får et langt mer dramatisk omfang enn da en langvarig forsvars-og sikkerhetspolitisk opposisjon brøt ut og dannet SF (SVs forløper) i 1961.”

Arbeiderpartiet var det partiet som framfor noen andre skapte den formen for kapitalisme vi har i Norge. Etter at Einar Gerhardsen og Haakon Lie knuste kommunistene på slutten av førtitallet og begynnelsen av femtitallet, hadde Ap fullstendig hegemoni i fagbevegelsen. Fram til og med Arbeidsmiljøloven i 1977 hadde partiet fast styring over en reformpolitikk som formet den norske velferdsstaten. Og selv etter at partiet begynte å demontere velferdsstaten under Gro Harlem Brundtland, har partiet også hatt styringa over en gradvis privatisering og avvikling.

Fra ørnen blant partiene til konsulentpartiet

På sitt beste hadde Arbeiderpartiet øyne og ører på alle arbeidsplasser i landet og signalene fra grasrota ble både oppfattet, tolket og besvart av partiet. Denne evnen ser ut til å være tapt. I 2017 stilte Ap til valg i Oslo med to mangemillionærer og en drøss med konsulenter og rådgivere på topp. Som avisa Klassekampen skrev:

«Heiltidspolitikarar, politiske rådgjevarar – og kommunikasjonsfolk. Desse yrkesgruppene dominerer framlegget til ny stortingsliste for Oslo Ap. Av listas 25 namn er 20 yrkesaktive. Av desse er det berre fire som har ein annan jobb enn rådgjeving, PR og fulltidspolitikk.»

Ikke minst har partiet vært ute av stand til å fange opp den misnøyen som finnes i arbeiderklassen med partiets innvandrings- og integreringspolitikk. EØS er en del av evangeliet etter Gro Harlem Brundtland, og forkynt videre av Stoltenberg og Støre. At EØS samtidig er det kraftigste våpenet mot Aps egen grasrot, mot fagbevegelsen og det som er kalt ”den norske modellen”, levnes ikke en tanke.

Revejakta på skjørtejegeren Trond Giske gikk over alle støvleskafter, og avsporte ytterligere Aps evne og mulighet til å gå i seg sjøl for å drøfte partiets egentlige problemer. Uansett hva Giske måtte ha gjort, og det skal innrømmes at han ikke gjør noen god figur, for å si det forsiktig, så går partiets problemer mye djupere enn som så. Valgnederlaget er hele ledertroikaens ansvar, og partiets ideologiske og politiske forvitring handler om noe helt annet enn det som dominerer mediene ved inngangen til 2018.

Fra nasjonalt styringsparti til globalistparti

Det er vanskelig å se hvordan Ap kan reise seg igjen til å bli ”ørnen blant norske partier”. Ap har for lengst forlatt prosjektet med å styre et nasjonalt, norsk velferdssamfunn. I stedet er partiet blitt et globalistparti som ønsker å viske ut nasjonalstatene og underlegge seg en nyliberal verdensorden. Stoltenbergs bidrag har vært å gjøre Oljefondet til en kassakreditt for Wall Street og det norske forsvaret til en fremmedlegion for USAs kriger. Politisk har Ap fulgt sine søsterpartier i det som en gang var Den sosialistiske internasjonalen inn i noe som heter Den progressive alliansen (DPA). Der skal man lete lenge etter å finne sporene av klassisk sosialdemokratisk politikk. Programmet deres er globalisering, og det er bare retorikken som skiller det fra den nyliberale modellen til sentrum-høyrepartiene.

På nettsidene finnes rapporten Shaping our future, som er skrevet av blant annet Tysklands utenriksminister, Sigmar Gabriel (SPD), og der SPDs partileder, Martin Schulz, har skrevet forordet. Rapporten framstår som noe av et program for DPA. Der kan man lese:

Thus it is more important than ever to make the development of ideas for governance and administration above and beyond the national state an essential task of all social democratic and socialist parties. Nevertheless, global governance remains the only way to achieve “healthy internationalism” (Boutros Boutros Ghali). An international organisation of social democratic and socialist parties must accept this principle, because the story of establishing efficient and viable political networks with both regional and global effects has only just begun. The Global Agenda Council on Global Governance and the Future of Regional Organisations, for example, suggested “poly-governance models” filling the gaps of “multi-level governance”.

Det er “global governance” som er DPAs, og dermed Arbeiderpartiets svar på dagens utfordringer. Dette betyr overnasjonal styring, og det er derfor også logisk at SPD og Martin Schulz har tatt initiativet til en kampanje for en raskest mulig etablering av et ”Europas forente stater”.

Programmet til milliardærklubben World Economic Forum

Og hva er dette ”Global Agenda Council on Global Governance and the Future of Regional Organisations” som rapporten viser til? Jo, det er intet mindre enn et sentralt organ for milliardærklubben World Economic Forum. Dette er deres plan for å bringe hele verden under kontroll av de tusen rikeste selskapene i verden gjennom såkalt ”globalt partnerskap” og ”public-private cooperation” mellom stater og multinasjonale selskaper, og der FN omdannes i de multinasjonale selskapenes bilde.

Man kan lese deres rapport Poly-Governance Models to Address Global Challenges her.

Det er dette Arbeiderpartiets Espen Barth Eide og Høyres Børge Brende jobber med som direktører i World Economic Forum, og dette er også et program fullstendig etter Jonas Gahr Støres hjerte.

Dette er et program det ikke finnes noen vesentlig støtte til blant arbeidsfolk i Norge og det er ingen grunn til å tro at Ap vil ta et oppgjør med det, fordi det til de grader er Ap-toppenes eget program. Dermed er det grunn til å tro at Ap vil fortsette kursen utforbakke og bli et nyliberalt mellomparti som alle de andre.

Hvis Ap igjen skal vinne hegemoni i arbeiderklassen i Norge, måtte partiet bryte med denne politikken, og skape et program og en politikk som arbeiderklassen ser seg tjent med. Det er urolig vanskelig å forestille seg at Ap skulle kunne gjøre noe sånt.

De som står igjen på branntomta etter prosessen mot Giske er den lett kamuflerte høyremannen Jonas Gahr Støre, som vil trenge tolk hvis han skal snakke med arbeidsfolk på gølvet, og Hadia Tadjik, som var arkitekten for den kaotiske Ap-valgkampen. Å vente noen fornyelse derfra er som å vente på Godot.

 

KampanjeStøtt oss

Du kan diskutere artikler fra steigan.no på: https://motdagforum.no

Bruksanvisning for å bli medlem er her:
https://steigan.no/2021/03/bruksanvisning-for-a-registrere-bruker-pa-mot-dag-forumet

Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.