Arbeiderpartiet fra ørn til kalkun?

0

En gang i tida kunne Jens Arup Seip omtale Arbeiderpartiet som «ørnen blant partiene». Og med god grunn. Arbeiderpartiet var arkitekten for den formen for kapitalisme vi har i Norge, og det er vanskelig å forstå norsk kapitalisme hvis en ikke forstår den rollen Arbeiderpartiet har spilt. Under ledelse av Jonas Gahr Støre framstår Ap slett ikke som noen ørn. Skal man holde seg i ornitologien, måtte man kanskje heller snakke om en kalkun.

Valgplakater for Arbeiderpartiet fra 1950-tallet

Det var Arbeiderpartiet som lagde planen for gjenresinga og oppbygginga av Norge etter annen verdenskrig. Boligreisning og industrireisning ble sentrale elementer i denne planen for å skape et moderne velferds-Norge. De store kapitaleierne så seg i denne perioden tjent med dette systemet. Statsbanker og statsbedrifter skapte stabilitet og arbeiderklassen holdt seg i ro, takket være Arbeiderpartiets jerngrep over fagbevegelsen.

Utviklinga av medlemstallet i Arbeiderpartiet (Wikipedia)

Partiet hadde i 1950 200.000 medlemmer. Det var 10% av de stemmeberettigede i Norge, og det var en aktiv partiorganisasjon. I dag er medlemstallet 50.000. Det er 1,3% av de stemmeberettigede, men det er i mye større grad en passiv medlemsorganisasjon. Fulltidspolitikerne, konsulentene og direktørene utformer politikken og inntar maktposisjonene.

Demonteringa av velferdsstaten

På søttitallet begynte maskineriet å harke. Arbeidsmiljøloven i 1977 var vel den siste store sosialdemokratiske reformen. Bare et par år etter begynte demonteringa av velferdsstaten, og det første trekket var skrotinga av en bærebjelke i den sosialdemokratiske modellen – den sosiale boligbygginga. Dette skjedde under Høyre, men i full forståelse med Arbeiderpartiet.

Oljerikdommen har gjort at Norge har hatt en særstilling blant vestlige industriland, ikke minst etter at inntektene begynte å overgå investeringene mange ganger. Derfor har ikke norske politikere vært tvunget av kapitalen til å stramme inn så hardt og så mye som i våre naboland. Derfor har Arbeiderpartiet også kunnet opprettholde sin posisjon som ørn, men riktignok uten å være det. Etter midten av søttitallet har ikke Ap hatt noen særlig annen plan enn å knytte Norge tettest mulig til EU, og aler helst underkaste oss fullstendig. Samtidig som partiet aktivt har deltatt i prosessen med å omdanne Norge fra en fredsnasjon til en krigsnasjon som har deltatt i åtte av USAs ni kriger siden 1990.

Klassepartiet erstattes med konsulentpartiet

Enten vi kritikere av Arbeiderpartiet liker det eller ei, så var Ap et klasseparti, riktignok et borgerliggjort og sosialdemokratisk et, men et parti knyttet til og preget av arbeiderklassen. Men den epoken er over. Høyremannen Jonas Gahr Støre er ikke årsaken til at det er blitt slik, men har er symbolet på overgangen fra klasseparti til eliteparti, eller kanskje heller et konsulentparti. Partiet er blitt markedsliberalistisk, og da er det ikke noe rart at det velger en markedsliberalist som leder. I stedet for å bygge landet i fellesskap og samhold, som det het den gangen, har Ap kjørt lagtempo med Høyre for å privatisere bærebjelkene i den sosialdemokratiske «norske modellen». At de nå heller ikke vil stanse privatisering av jernbanen er ikke noen overraskelse, men det logiske sluttpunktet i et politisk spill som har pågått siden slutten av 1980-tallet. Og partiet har gått i spissen for EØS og fri flyt, som nå er i ferd med å rasere den fagbevegelsen Ap bygde sin makt på, sammen med det organiserte arbeidslivet i Norge.

Den gamle sosialdemokratiske industristrategen Finn Lied sa til Klassekampen i 2009 at:

– Jens Stoltenberg er en markedsentusiast. Det er trist å se at Arbeiderpartiet ødelegger offentlig sektor med sin fascinasjon for primitiv markedsøkonomi.

Det er en hilsen fra det gamle Arbeiderpartiet til Stoltenbergs og Støres sosialliberale variant.

Ikke helt Einar Gerhardsen, for å si det sånn. (Kilde: Hegnar.no)

Med alt dette har Arbeiderpartiet sagt opp kontrakten med arbeiderklassen. Det vil gå litt tid før arbeiderklassen innser dette i sin fulle bredde, men det skjer nå. Ap, som i sin tid alltid hadde et «øre på gølvet» og klarte å vinkle retorikken sin slik at det gikk hjem på arbeidsplassene, snakker nå som et konsulentbyrå.

Eksistensiell krise

På kontinentet er søsterpartiene til Arbeiderpartiet enten allerede rasert, eller de er i så djup krise at det bare er spørsmål om tid før de blir det. De sosialdemokratiske partiene i Hellas, Belgia og Nederland ligger nede rundt 5-6% i oppslutning. Sosialistpartiet i Frankrike begikk harakiri ved presidentvalget i vår og er ikke en gang en skygge av seg sjøl.

Mens dette skrives ligger Ap og vipper rundt 27% i meningsmålingene. Kanskje klarer de å reise seg fra dette nivået hvis de får i gang maskineriet, slik de alltid har gjort tidligere. Men Ap-ledelsen har for lengst plassert seg som et mellomparti og det er ikke lenge til velgerne gjør dem til det. Når Støre trygler KRF om samarbeid på en så klam måte at grasrota i eget parti grøsser, er det så som så med partilojaliteten. Ap kan på kort sikt falle ned på 20%, og da er epoken som ørn bare et fjernt minne.

Mímir Kristjánsson i Klassekampen ser dem for seg som «ei hodeløs høne», men det er kanskje å gå for langt. Det er vel heller en svært lite flygedyktig kalkun Støre og hans folk har klekket ut.

 

Forrige artikkelElbilene har riper i lakken
Neste artikkelUSA trener nazi-bataljon i Ukraina
Pål Steigan
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).