Kan vi bryte forbannelsen og skape fortellinger vi kan tro på?

0

«A winner is a dreamer who never gives up» står det øverst på steigan.no. Dette er et sitat fra Nelson Mandela som jeg har vært dristig nok (eller frekk nok) til å sette som motto for det arbeidet jeg gjør her. I et godt og engasjert innlegg tar Achsel Ford (AF) opp denne tråden og spør:

Hvor kommer denne optimismen mot alle odds fra? Kan noen gi ett eksempel på at det er noe som helst som tyder på at menneskeheten lærer?

kommunisme kvinne

Dette begynte med at AF skrev en kommentar til et par av mine artikler og at Johan Nygaard utfordret meg til å ta denne kommentaren i bearbeidet form inn som gjesteblogg, slik at vi kunne få en ordentlig diskusjon om dette svært viktige temaet. Jeg tente på dette, og her er vi. Johan Nygaard har også skrevet et svar til Achsel Ford under tittelen Den nye teknologien vil vekke våre evner. AF har gitt meg en nesten umulig utfordring: Lær meg å drømme som det monner!

Lar det seg gjøre? Jeg er sannelig ikke sikker. Men jeg er villig til å gjøre et forsøk, og heller dumme meg ut i forsøket.

Pandoras krukke

I gresk mytologi (hva kunne vel passe bedre i disse dager?) finnes det en fortelling om Pandora, verdens første kvinne. Gudene ga henne mange gaver. (Navnet betyr ”den som har fått alle gaver”.) Athene kledde henne opp, Afrodite ga henne skjønnhet, Apollon ga henne musikalitet og Hermes lærte henne å snakke.

Men farene lurte på henne. Prometheus hadde stjålet ilden fra Olympen og gitt den til menneskene, for å ”gi dem en gave ingen andre dyr hadde”. Dette gjorde sjefsguden Zeus så rasende at han bestemte seg for å hevne seg. Han sørget for å få Pandora gift med broren til Prometheus og som bryllupsgave ga Zeus dem ei leirkrukke, en pithos (feilaktig oversatt med eske). Men de fikk streng beskje om å ikke åpne krukka. Men som Zeus hadde regnet med, klarte ikke Pandora å motstå fristelsen. Hun åpnet krukka og ut slapp all verdens plager: pest, sorg, fattigdom, kriminalitet. Hun rakk bare så vidt å sette på lokket slik at en eneste ting ble igjen: håpet.

Pandora åpner krukka
Pandora åpner krukka

Sivilisasjonens forbannelse

Dette er en arketypisk fortelling om menneskets grunnleggende problem. Vi har utviklet evnen til å omskape planeten, blant annet ved hjelp av ilden, men når vi gjør det skaper vi også de kreftene som ødelegger oss. Myten oppsto i den tida da jordbruksrevolusjonen hadde gjort det mulig å fø langt flere mennesker og skape byer og sivilisasjon. Jordbruksrevolusjonen skjedde for om lag 10.000 år siden, 400 generasjoner, et øyeblikk i planetens historie. Men det er særlig kapitalismen som har satt Prometheus-problemet på spissen. Som Marx og Engels skriver i Det kommunistiske manifest:

Først borgerskapet har vist hva menneskelig virksomhet kan få i stand. Det har fullført ganske andre underverker enn egyptiske pyramider, romerske vannledninger og gotiske katedraler, det har gjennomført ganske andre tog enn folkevandringer og korstog.

Men Zeus holder et kort mot oss. I løpet av de siste 150 årene har menneskeheten klart å forbruke halvparten av den oljen og gassen som har vært tilgjengelig fra tidenes morgen. Hvis vi sier at menneskeheten har eksistert i 200.000 år og vi sier at det utgjør et døgn, så tilsvarer 150 år et minutt. Vi har svidd av halvparten av denne energien på et minutt. (I tillegg har denne frenetiske virksomheten også tømt en rekke andre kritiske ressurser.)

Er det da i det hele tatt noe håp igjen i Pandoras krukke?

Fortsatt vekst en umulighet

Hvis jeg hadde svart AF med at ”ja, det er mulig å skape et sosialistisk vekstsamfunn som løser alle de problemene kapitalismen har skapt”, så hadde han hatt all mulig grunn til å avvise meg som en håpløs drømmer. Men det var faktisk det den gamle (og fortsatt eksisterende) sosialistiske tankegangen gikk ut på.

Like håpløst utopisk er det naturligvis å si at vi kan fortsette status quo. I min levealder har Norges BNP vokst med 4% i året. Hvis det skulle fortsette 100 år fram i tid, ville det bety at økonomien skulle bli femti ganger støre enn den er i dag. Den energien, de mineralene, den matjorda osv. finnes ikke. Glem det!

Faktisk imploderer systemet nå, mens vi snakker.

Sosialismens strategiske nederlag

Da Sovjetunionen gikk under og med den hele den ”sosialistiske blokka” så var det et verdenshistorisk nederlag, også for den sosialistiske tanken. Vi behøver ikke her diskutere om Sovjet var sosialistisk eller ei. Men sosialismen som narrativ fikk en katastrofal knekk, som den ikke er kommet seg over. Igjen sto den rovgriske kapitalismes TINA, – There Is No Alternative.

 

Og her begynner min drøm

I boka Sammenbruddet legger jeg fram et program som godt kan kalles øko-marxistisk. Jeg bygger det på Marx’ analyse av kapitalismen og kapitalakkumulasjonens rolle både som motor og som ødeleggende kraft i kapitalismens erobring av verden. Så kombinerer jeg den grunnleggende forståelsen Marx hadde av naturen og forholdet mellom naturen og mennesket (som jo også er natur) som jeg knytter opp mot moderne økologisk vitenskap og forståelse. Så forbinder jeg dette med moderne datavitenskap og teknologi som gjør det mulig både å styre produktivkreftene og formidle og dele informasjon og kunnskap på en revolusjonerende ny måte i forhold til bare for noen få generasjoner siden. Summen av dette kaller jeg Kommunisme 5.0, og jeg ser på den som det store menneskelige frigjøringsprosjektet.

Denne modellen krever ikke at vi skaper det nye mennesket. Menneskelig evolusjon skjer langsomt og mennesket er ikke evolvert for å takle en verden med over 7 milliarder av arten og globale problemer. Dette har Terje Bongard forklart ypperlig i boka Det biologiske mennesket. Skal det bli noen løsning på disse problemene, må vi klare å gjøre det med mennekser som oss, med alle våre feil og mangler. Modellen krever heller ikke at det oppstår noen ny teknologi som vi ikke har oversikt over i dag. Johan Nygaard nevner i sitt svar at hans far var med på å utvikle objektbasert programmering. Dette skapte grunnlaget for pek-og-klikk-teknologi og for at ethvert menneske kan mestre en datamaskin og gjør det for første gang i historien praktisk mulig at ”kokkepikene kan ta del i styret av staten”, som Lenin sa. Ikke bare det, men K5.0 praktiseres allerede i dag. Delingsøkonomien er et faktum, og det er folk på grasrota som ofte går i spissen for den. Stilt overfor den yrende kreativiteten folk viser når de bruker nettet til å dele, er det den globaliserte kapitalismen som framstår som en umoderne og kreativitetshindrende mastodont. K5.0 er ikke basert på en masterplan fra et nytt Roma eller sentralkomiteens politbyrå. Den er ikke et samfunnets Microsoft der alt må godkjennes i en sentral. K5.0 er åpen kildekode. Det som funker, det funker, og alle som vil kan være med å ”skrive sin del av kildekoden”.. Den er ikke begrenset av nasjonale eller sosiale grenser. Alle på hele kloden kan være med, og det slett ikke gitt at de som sitter sentralt et eller annet sted vil ha de beste løsningene. En forløper for K5.0 var Afrikas Che Guevara, Thomas Sankara fra Burkina Faso, som allerede på 1980-tallet drømte om å bruke datanettverk til å distribuere makt og informasjon i et av verdens aller fattigste land.

Thomas Sankara blir kalt Afrikas Che Guevara
Thomas Sankara blir kalt Afrikas Che Guevara

Aldri har menneskeheten stått overfor så store problemer som i dag. Ressursene tømmes og ødelegges så fort at det å skulle brødfø en befolkning på sju eller ni milliarder med vesentlig mindre olje og gass framstår som et enormt problem. Men aldri har heller menneskene hatt tilgang til en slik kunnskap om denne kloden vi bor på eller en teknologi som alle kan ta del i.

 

I never promised you a rose garden

Kjære Achsel, jeg kan ikke love deg en rosenhage, jeg kan ikke garantere at vi mennesker klarer å lure Zeus denne gangen heller. Kanskje problemene som vårt prometeusprosjekt har skapt er for store til at vi kan få noen av dem tilbake på krukka. Men vi har en fighting chance ved å utvikle et økologisk fellesskapssamfunn. Og det som er gøy er at vi ikke behøver å vente til en fjern utopisk framtid. Vi kan begynne nå.

Ta et bittelite eksempel på hva som er mulig. I 1969 tok Tron Øgrim og jeg initiativet til å skape en månedsavis med navn Klassekampen. Den var bygd på offsetteknologi og var moderne for sin tid. For å få ut ei ganske tynn avis i noen tusener eksemplarer hver måned måtte vi mobilisere hundrevis og etter hvert tusenvis av folk og vi måtte etter hvert samle inn millioner av kroner for å holde den gående.

Samvirkelagskafeen på Hasle der Tron Øgrim og Pål Steigan i oktober 1968 bestemte seg for å starte avisa Klassekampen
Samvirkelagskafeen på Hovin der Tron Øgrim (21) og Pål Steigan (19) i oktober 1968 bestemte seg for å starte avisa Klassekampen

Nå er det ei ny tid. Med bruk av internett og en enkel datamaskin har jeg aleine skapt ei nettavis som hver uke publiserer mer stoff enn Klassekampen gjorde som månedsavis og som når ut til langt flere. Dette er gjort uten penger og organisasjon. Og i tillegg kan leserne hver eneste dag være med på å forme innholdet fordi jeg praktiserer en demokratisk kommentarspalte. AF og Johan Nygaard har med sine innspill bidratt til å gjøre justeringer i nettavisas form og innhold. Folk behøver ikke å bære den ut. Den kan lastes ned over hele kloden rett etter at jeg har trykt ”send”. (Totalt er steigan.no lastet ned i 170 land per 1. juli 2015.) Hadde jeg hatt med meg et Bryn/Hellerud SUF av i dag på dette prosjektet og en 20-30 skribenter av min type, så skulle vi ha skapt ei nettavis som ville ha vært i stand til å konkurrere med de største mediehusene i Norge på aktualitet og kvalitet. Og vi ville ha kunnet gjøre dette til en kostnad som ville være en brøkdel av ei rotasjonspresse. Og med en så liten organisasjon skulle vi også ha vært i stand til å lage en nettbasert TV-stasjon med daglige sendinger.

Når dette er mulig i et sånt lite mikrokosmos, tenk da hva som kan være mulig når folk over hele verden ser at de kan begynne å ta sin skjebne i sine egne hender, og at de kan begynne å gjøre det nå. Og endelig finnes det ei bru mellom taktikk og strategi. Når vi begynner å skape på denne måten sammen med andre mennesker forandrer vi vår egen måte å tenke på, og vi begynner å eksperimentere med modeller for framtida.

Les: Mulig modell for å organisere samfunnet på nytt.

Nye narrativer og metaforer

Jeg har forstått, eller tror jeg har forstått, at vi mennesker ikke kan tenke uten narrativer og metaforer. Du kan fôre folk med argumenter, statistikk og logikk til krampa tar deg. Hvis du ikke kan uttrykke det i metaforer og fortellinger de kan henge på, så spiller det ingen rolle. Du taper uansett hvor gode argumenter du har. Hjernen vår er sånn. Den er ikke så kjapp, så for å takle en komplisert verden trenger den oversiktlige bilder og fortellinger. Det er derfor medier og propagandaapparat er så viktig. De opprettholder den rådende fortellinga og gjør at selv tungtveiende motargumenter har liten sjanse til å trenge gjennom. Dessuten gjør narrativer noe med hjernene våre. (Les: Ikke tenk på en isbjørn. Problemet med begrepene høyre og venstre.)

Sosialismen var en slik fortelling, den bar oppe drømmer, forhåpninger og ambisjoner som fikk folk til å yte store ofre for å kjempe for et annet samfunn. Sosialismen er ikke lenger en slik bærende fortelling. Les programmene til sosialistiske partier, så ser du at sjøl de ikke klarer å gi noe troverdig liv til drømmen.

K5.0 er en prototyp på en slik ny narrativ og den har metaforer som kan erstatte de destruktive tenkemåtene av i dag. Om man vil kalle den noe annet, så er det greit for meg.

 

 

 

KampanjeStøtt oss

Du kan diskutere artikler fra steigan.no på: https://motdagforum.no

Bruksanvisning for å bli medlem er her:
https://steigan.no/2021/03/bruksanvisning-for-a-registrere-bruker-pa-mot-dag-forumet

Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.