Den nye teknologien vil vekke våre individuelle evner

0
Johan Nygaard

Først takk til Achsel Ford for denne utfordringen som ikke er til å komme forbi – og takk til Pål Steigan for at han stiller bloggen sin til rådighet som vertskap for denne helt essensielle dialogen hvor vi skal undersøke hvorvidt vårt klarsyn gir anledning til optimisme på menneskehetens vegne – og hvike samhandlingsstrategier som eventuelt følger av en slik optimisme.

Dette ble et langt innlegg. Jeg har skrevet meg gjennom natten, og har lest gjennom det jeg har skrevet i et gryende dagslys. Kanskje jeg burde ha sovet på det, og sett på det med en ny dags friske øyne før jeg sendte det fra meg, Noen partier er krevende lesning, og mange vil sikkert vegre seg mot den anstrengelsen det innebærer å danne seg noen av de forestillingen jeg forsøker å formidle, men jeg lar det stå til.

Her skal jeg skissere noen hovedmomenter i den analysestrukturen som begrunner min optimisme. Samhandlingsstrategiene får følge senere. Dette kan selvfølgelig langt fra bli fyllestgjørende. Men dere kan forsøke å meditere litt over dette, kommentere, kritiser og komme med innsigelser og spørsmål, så skal jeg forsøke å svare mer utdypende etterhvert.

skolen i aten_edited-1
Raphael: Skolen i Athen

Det mest utfordrende for mange av dere vil sikkert være hvordan jeg avviser Big Bang metaforen som vitenskapelig teori og verdensbilde, hvordan jeg henviser til pytagoreisk esoterikk for å forklare systemtenkning, og hvordan jeg gjør dette relevant i denne sammenhengen. Det er dette jeg til daglig arbeider med i den filosofiske, kunnskapsteoretiske, ontologiske, kosmologiske og etiske forlengelsen av min far, prof. Kristen Nygaards objektorienterte systembeskrivelser og simulering som vitenskapelig metode som han introduserte sammen med sin kollega, prof. Ole Johan Dahl på 1960 tallet. Dette er nå internasjonalt anerkjent som det helt essensielle bidraget til vår tids vitenskapelige og teknologiske revolusjon som blant annet åpnet for de grafiske og intuitive grensesnittene som gjør at alle i dag kan lære seg å bruke en datamaskin og operere elektroniske styringssystemer.

De filosofiske forestillingene jeg arbeider med i forlengelsen av dette er svært kontroversielle, og jeg kan på ingen måte påkalle min fars autoritet for å styrke min egen troverdighet her. Det er absolutt nødvendig å presisere dette. Å skrive om dette i denne sammenhengen på Pål Steigans blogg er også et ganske drøyt eksperiment, og bokstavelig talt himmelropende ambisiøst. Jeg forventer heftig motstand – eller bare hoderystende ignorering, kanskje fulgt av noen kategoriserende bemerkninger som forsøker å parkere meg. Men personlig har jeg ingen ting å tape på å forsøke dette. Hvis jeg blir fullstendig avskrevet og mitt rykte blir smadret, kan jeg kanskje endelig vende meg bort fra den deprimerende og fortvilte politiske virkeligheten som omgir oss, strekke ut tankene, og hengi meg til eskapistiske vandringer på de kosmologiske viddene, og fortape meg i slike sfærer i fred den stunden jeg har igjen her på jorden. Jeg lengter egentlig hele tiden etter dette, og når jeg blir syk av den dårlige ånden i politikkens verden, er dit jeg drar for oppnå avspenning og rekreasjon. Men jeg vender jo alltid tilbake. Når jeg analyserer og kritiserer den økonomiske og politiske virkeligheten så nådeløst som jeg gjør, føler jeg også en forpliktelse til å formidle håp. Derfor er jeg svært takknemlig for utfordringen fra Achsel og arenaen til Pål.

Våre mentale strukturer og enhver kulturs informasjonssystem består grunnleggende sett av et verdensbilde med en skapelsesmyte, en opprinnelsesmyte med en ættesaga, og moralske legender og fortellinger. Islam og Kristendommen har således annektert jødedommens fundamentale mentale strukturer, og siden sloss med hverandre og drept hverandre i en psykoseliknende blodtåke. Den greske rasjonelle tradisjonen etterlater seg et like forvirrende og fremmedgjørende verdensbilde, og like selvrettferdige og dømmende mentale forestillinger, og rettferdiggjort like brutale kriger og undertrykkelse. Historien utvikler seg gjennom menneskesinnet. Det er våre mentale strukturer og forestillinger som må forandres og videreutvikles hvis vi skal overleve sammen her på jorden.

Den usalige Erik Solheim sa en gang at å være klimaskeptiker er like virkelighetsfjernt som å ikke tro på Big Bang. Vel, jeg er hverken klimademagog ( ensaks klimafascist uten systemkritikk) eller klimaskeptiker, men hevder altså at Big Bang er vår tids «jorda er flat-forestilling». Simuleringer som vitenskapelig metode skal selvfølgelig utvikles og forbedres gjennom brutal og nådeløs kritikk, slik all vitenskap skal. I en vitenskapelig sammenheng oppfører klimademagogene seg som uerfarne og fornærmede pubertetspiker. Stormen, regnet, flommen og vulkanutbruddene kommer uansett om klimaendringene er menneskeskapte eller gudeskapte. Politikerne og miljøbevegelsens enøyde fokus på menneskenes bidrag til klimaendringene tar beleilig oppmerksomheten vekk fra de umiddelbare økologiske og miljømessige utfordringene som vi faktisk kan og må gjøre noe umiddelbart virkningsfullt med. Begrepet klimarobust er mye mer presserende, men det har de selvrettferdige og dømmende klimademagogene skøvet helt i bakgrunnen.

Altså:

1- For å forstå hva som skjer i verden i dag, må vi ta hele imperialismens tidsalder i betraktning – helt fra de gamle kulturenes fall og de påfølgende perserkrigene for to og et halvt tusen år siden. Vi står inne i et like omfattende historisk tidsskille i dag. I dag er det den stedsuavhengige og nasjonsløse finanskapitalismen som herjer med de lokale statlige overbygningene og realøkonomiene i hele verden, og dette representerer imperialismens siste groteske krampetrekninger.

2- Finanskriser er et resultat av overakkumulering av finanskapital – ikke produksjonskapital, slik Marx hevdet – og et påfølgende sammenbrudd i forholdet mellom finanssfæren og realøkonomien. Men dette er ikke en slik ordinær finanskrise.. Dagens gjeldskrise vil bli fulgt av en global handelskrig som vil utløse en valutakrig som ligger latent i kortene, og som i sin tur vil eksponere den latente underliggende krigen om råderetten over selve pengesystemet – med alle de muligheter for kontroll, overvåking og sanksjoner som et elektronisk pengesystem innebærer.

Vestmaktenes politiske overbygninger identifiserer seg tradisjonelt med sine valutaer, men hverken britiske pund, euroen eller US dallar eies av de statlige overbygningene – slik folket og den norske staten eier NOK. Det er markedets skjønnsmessige vurdering av et valutaområdets latente naturressurser, og innbyggernes aktuelle sosiale evner til å bearbeide og omsette disse ressursene i fruktbare handelsrelasjoner med omgivelsene, som gir en valuta verdi. Men når «ingen eier – men noen styrer» valutaen – hvem eier da det som gir valutaen verdi? US dollar og britiske pund er teknisk sett lite verd i dag, men opprettholder sin verdi i markedet pga. av den amerikanske og britiske statens militære styrke, og Wall Street og City’s tradisjonelle roller som globale finanssentre.

Kineserne kan alene tilte dollaren, men det vil selvfølgelig koste dem selv og deres egen valuta dyrt. Utfallet blir i såfall en åpen krig om selve pengesystemet og antakeligvis en restrukturert vestlig valuta basert på militær styrke.

Forseringen av EU som en en fiskal union vil i første omgang antakeligvis ekskludere Hellas, så kanskje britene, og forsterke den indre ubalansen i eurosonen. TTP, TTIP og Tisa vil også legge Vestens egne realøkonomier åpne for kynisk og brutal utbytting av den stedsuavhengige og nasjonsløse finanskapitalismen. Forståelsen av dette forholdet vokser eksponentielt både i Europa og USA. Vestmaktenes strategi har hele veien vært å eskalere konflikten med Russland for å kappe land i konkurranse med BRICS og tvinge igjennom TTP, TTIP og Tisa i de nasjonale parlamentene med sikkerhetspolitiske argumenter i en sikkerhetspolitisk opphetet situasjon. Nyliberalistisk politikk og frihandelsekstremisme kan bare innføres med sjokk og overgrep mot det liberale demokratiet.

Pengesystemets idé er å forbinde behov med ideer til hvordan behovene kan imøtekommes, og kapitalen og arbeidet som skal til for å realisere ideene som imøtekommer behovene. Når finanskapitalismens ide reduseres til å øke sin nominelle verdi, preges finanskapitalismen av frykt for å tape pengene, og uvitenhet om hvordan pengene best kan fylle sin funksjon i samsvar med pengesystemets ide. Denne frykten og uvitenheten konstituerer en latent underliggende paranoid psykose. På de maniske oppturene søker den «selvbesmittende» finanskapitalen enda raskere selvtilfredsstillelse ved å investere i seg selv fremfor den langsommere og mer kunnskapskrevende realøkonomien. På de depressive nedturene bedriver finanskapitalismen ren utpressing av realøkonomien. Det er en slik pervertert og degenerert finanskapitalisme som herjer med realøkonomien og de statlige overbygningene i dag. En slik finanskapitalisme faller på sin egen urimelighet, og vil utarme sitt eget fundament – med ubegripelige menneskelige lidelser underveis.

Selvfølgelig har vi i dag tilgjengelig innen rekkevidde den kunnskapen og teknologien som skal til for å konstruere et finansspill som sørger for at pengesystemet oppfyller sin ide, når vi først omsider stiller oss dette som en oppgave og et mål.

3- Da de gamle kulturene falt fra hverandre under trykket av sin egen tvang, kollapset også de informasjons- og kommunikasjonssystemene som holdt kulturene samlet og adskilt fra hverandre. Da utviklet perserne et nytt informasjons- og kommunikasjonssystem som gjorde det mulig for dem å administrere okkuperte områder. De forskjellige imperienes suksessive overlegenhet og fall baserte seg på teknologisk, militær og administrativ overlegenhet. Tilsvarende har vår nye informasjons- og kommunikasjonsteknologi skapt uhyggelige fjernstyrte presisjonsvåpen og endret betingelsene for å konsolidere og administrere makt.

Men nå er det først og fremst du og jeg som får mye større makt og kontrollmuligheter med den nye teknologien tilgjengelig. For å utnytte den nye teknologiens muligheter for makt og kontrollutøvelse, og mye mer ressursøkonomiske, smidige og tilpasningsdyktige samarbeidsformer, og en tilsvarende raskere og mer presis tilpasning mellom behov, kapital og arbeid, må vi distribuere makt og kontroll i systemene. Teknologiens logikk er slik sett i samsvar med økosystemenes logikk, evolusjonen og historiens erfaringer, og den sosiale intelligensen. Den maktorienterte logikken i finans og politikk er rent kunnskapsteoretisk hverken i stand til å forstå og beskrive systemer, eller å beskrive og forstå de utfordringen menneskene står overfor her på jorden – og er da heller ikke i stand til å løse dem. Man må antakeligvis være rakettforsker for ikke å forstå dette i dag. Den maktorienterte logikken i finans og politikk strider mot økosystemenes funksjonsmåte, evolusjonen og historiens erfaringer, den sosiale intelligensen og teknologiens iboende logikk.

4. Nå følger de mer krevende historisk-filosofiske, kunnskapsteoretiske, ontologiske, kosmologiske og etiske ressonementene som ligger til grunn for min ukuelige optimisme på menneskehetens vegne. Da tar jeg utgangspunkt i at impereialismen overtok de gamle kulturenes nedarvede motiv om overordnet, sentralisert og standardisert system – som altså korresponderer med det falske luciferiske sol-orienterte verdensbildet med solen som innerste kjerne og mest overordnede senter. ( Gud er et annet sted, men ser og vokter over oss, og skal en gang komme tilbake for å straffe oss og skille levende og døde. Derfor må vi frykte Gud. Fyrsten eller paven er Guds representant på jorden som vi må adlyde blindt. Fyrsten eller Paven står bare ansvarlig over for Gud)

Den greske rasjonelle tradisjonen – som begynner samtidig med imperialismens tidsalder, demokratibevegelsen og en dramatisk økning i verdenshandelen som etterhvert har gjort verdens folk stadig mer oppmerksomme på hverandre – har gitt oss en fantastisk teknologisk utvikling og et uferdig, forvirrende og fremmedgjørende verdensbilde basert på en sammenblanding av naturlige tall og tall som matematisk begrep – og på den like forvirrende og fremmedgjørende selvmotsigende objekt-subjekt dualismen. Det finnes selvfølgelig ikke noe subjekt som ikke er et objekt!. Og det finnes selvfølgelig ingen null komma et eller annet objektiv enhet, system, individ, partikkel eller kvante. Null er et matematisk begrep som ikke har noen referanse i den objektive virkeligheten. Null har sin opprinnelse i den tomme plassen på en kuleramme – men på den tomme plassen på kulerammen finnes det altså både luft og en streng.

Begrepet Big Bang er opprinnelig en spydig kommentar til den primitive og barnslige forestillingen om en overgang fra null som matematisk begrep til en som objektiv virkelighet. Big Bang metaforen er et skyggebilde av det falske sol-orienterte verdensbildet, nå med big-bang som innerste kjerne og mest overordnet senter. (Gud er fremdeles et annet sted, men har glemt oss og kommer aldri tilbake. Til slutt forsvinner vi et sort hull). Det falske sol-orienterte verdensbildet og dets matematiske skyggebilde har det til felles at det får oss til å føle oss underlegne og dumme. Bare de innviede er i stand til å forstå kosmos, naturen og økonomien på jorden. Det er investert astronomiske summer for å opprettholde dette falske verdensbildet for menneskeheten på jorden.

I dag er denne spydigheten adoptert som betegnelse på det som regnes som den greske rasjonelle tradisjonens ypperste frembringelse. Men ved dette historiske tidsskillet er også dette falske verdensbildet – med sin urimelige forutsetning om masseløse partikler, og bevegelse, tid og rom som adskilte fenomener som ble føyd sammen med et smell for ca 13 milliarder år siden – i ferd med å rakne. Higgs-bosonet har fått en målt verdi som hverken bekrefter den matematiske forestillingen om «multivers» eller «supersymetri». Dermed har den matematiske tilnærmingen til partikkelfysikken og kosmologien kommet til sin grense. Vi kan riktignok antakeligvis skape enda kraftigere partikkelkollisjoner, men det er ikke mulig å forestille seg at vi noen sinne vil bli teknologisk i stand til å spalte selve Higgs-bosonet. Da sitter vi igjen med Higgs-bosonet som en objektiv enhet som formodentlig består av sub-enheter som vi ikke kan forklare hvordan er blitt føyd sammen.

Da er tiden moden for å undersøke hvorvidt pytagoreernes enhetsorienterte verdensbilde – som altså er det historiske opphavet til partikkelfysikken – kan forklare kvantefysikernes demonstrasjoner og tolke kvantefysikken. Pytagoras sammenfattet førsokraternes enhetsorienterte verdensbilde – som altså er den visdommen filosofibegrepet opprinnelig henviser til – med en sfærisk matematikk som ikke opererer med begrepet null, men som går ut fra en -1 – som sfære, omkrets og naturlig tall, og benytter geometri og forholdstall til å beskrive den objektive verden. Vi kommer ikke fra null til en, og vi kan dele en i det uendelige uten å komme til null. Uendelig er altså tilstede i en. Null finnes ikke som referanse i den objektive virkeligheten. Jeg er en – du også. En er selvinnlysende – og trenger ikke bevis (Parmenides i følge Platon).

Demokrit, med sitt mislykkede begrep «atom» – udelelig, sprang ut av denne tradisjonen. Den like mislykkede objekt-subjekt ( som substantiver) dualismen er en latinsk oversettelse av Demokrits like mislykkede begreper, som siden er blitt snudd fullstendig på hodet. Demokrit, og senere Leibnitz‘ misforståtte forestillinger om «monaden», samt Descartes‘ forestilling om at alt kan beskrives med en matematikk som setter null eller likevekt lik origo, og Einsteins påfølgende intellektuelle lammelse som nødvendigvis følger av forestillingen om en matematisk «teorien om alt», er karakteristiske for den greske rasjonelle tradisjonens spekulasjoner og beregninger som filosofene, pytagoreerne og Platon alle sammen advarte mot. Logiske og matematiske spekulasjoner og beregninger objektiverer (verb) informasjon om subjektive (adverb eller adjektiv) forhold – men kan hverken bevise en som naturlig tall eller forklare enhetene i den objektive virkeligheten, og følgelig ikke forklare det enhetsorienterte verdensbildet. Matematikken og logikkens tomme begreper er sub-språk som hverken kan forklare seg selv, sette seg selv inn i meningsfylte sammenhenger, eller forklare systemer, selv om systemer er til stede i logikk og matematikk. Det er det meningsfylte dagligspråket som forklarer logikk og matematikk, setter de meningstomme subsbspråkene inn i meningsfylte sammenhenger, og forklarer systemer og den objektive virkeligheten. Det meningsfylte dagligspråket har således uendelig mye større kapasitet enn sub-språkene eller ekspertspråkene logikk og matematikk.

Pytagoreerne kalte læren om tilværelsens enhet «hylozoikk» – åndelig materialisme – virkeligheten er en levende åndelig materie. I følge filosofenes enhetsorienterte verdensbilde er virkeligheten en objektiv ontologisk enhet uten begynnelse og slutt, og uten noe overordnet senter eller innerste kjerne.»Det høyere er til stede i det lavere og det lavere er til stede i det høyere. Det høyeste er til stede i det laveste, og det laveste tilstede i det høyeste». (Gud er tilstede her og nå – i deg og i meg, og i det minste sandkorn. Det er alltid her og nå samtidig over alt i den ene objektive virkeligheten).

Pytagoreernes elev, Platon brukte begrepet «Det Ene» om den «høyeste» uendelige (rom – allestedsnærværende – her), evige (tid – allvitende – nå), og til all energi (allmektig -bevegelse – her&nå) opphavelige «sfære» – den udifferensierte «urmaterien». Det Ene har altså disse tre uadskillelige aspektene, og feller ut i seg de lavere differensierte materietilstandene slik at de høyere materietilstandenes partikler er til stede som sub-partikler i de lavere materietilstandenes partikler – som altså er omgitt og gjennomstrømmet av de høyere materietilstandenes partikler. Den første differensierte form er sfæren, som rommer informasjonen om evig og uendelig. Sfæren som differensiert form er altså tilstede som potensial i Det evige og uendelige, ubegrensede Ene – «den høyeste sfære». Gravitasjonen gjør at all materie søker frem mot – eller tilbake mot – sfæren som form. Spiral, akse, poler, puls og stråle, og alle andre mulig former kan beskrives med referanse til sfæren.

Mørk materie, kosmisk bakgrunnsstråling og sorte hull – som vi har beregnet utgjør ca. nitti prosent av alle observerbare gravitasjonsvirkninger i vårt iaktagbare univers – blir da å forstå som høyere og raskere materietilstander enn vi kan oppfatte i våre lavere materietilstander. Mørk materie og kosmisk bakgrunnsstråling er selvfølgelig også differensiert. I følge pytagoreisk esoterikk er den faste materietilstanden den 49nde (7×7) fra den første. Vi kan konstatere objektive fakta i de fire laveste materietilstandene, og i følge pytagoreerne potensielt i de fem laveste materietilstandene.

Alle objektive enheter har disse tre uadskillelige aspektene. Disse tre uadskillelige aspektene av virkeligheten kan ganske riktig måles hver for seg – og målingende kan innføres som adskilte verdier/perspektiv i et koordinatsystem hvor null eller likevekt settes lik origo. Dette hjelper oss å projisere bevegelse i tid og rom. Men projeksjoner av bevegelse i tid og rom er prosjektstyring og teknologi – ikke ontologi.

Filosofenes enhetsorienterte verdensbilde er også opphavet til de primitive monoteistiske religionenes barnslige forestillinger om Gud. Men det enhetsorienterte verdensbildet kan ikke forklares med teologienes primitive dogmatisk prinsipptenknings enten-eller, utenfor-innefor, himmel-helvete, frelse-fortapelse, oss-dem, godt-ondt, osv. Men Profetens åpenbaring og den legendariske Jesu lære samsvarer med det enhetsorienterte verdensbildet.

Vi kan altså ikke spekulere og beregne oss frem til læren om tilværelsens enhet. Visdommen må overleveres. Visdommen er selvfølgelig tilstede i alle og enhver av oss – ellers var vi ikke virkelige. Visdommen må vekkes i oss. Visdommen er ikke gjenstand for tro. Tilværelsens enhet kan oppfattes intuitivt, mentalt, emosjonelt og instinktiv. Det religiøse i mennesket er vår emosjonelle lengsel etter å gjenoppleve tilværelsens enhet. Det religiøse språket er subjektivt, tilbedende og hengivent. Visdommen er en overlevert autoritativ mental lære om tilværelsens enhet. Vi kjenner stort sett til esoterikken fra fragmenter av andre og tredje hånds fremstillinger i forskjellige symbolspråk. Disse har så vært utgangspunkt for fantasifulle tolkninger og ville spekulasjoner. Det er derfor nærmest umulig å henvise til pålitelige kilder. Men det enhetsorienterte verdensbildet må nødvendigvis være uten indre motsigelser – mens et logisk-matematisk verdensbilde nødvendigvis må bli selvmotsigende og bevise forhold som gjensidig utelukker hverandre. I den grad min eller andres fremstillinger av det enhetsorienterte verdensbildet inneholder indre motsetninger, er det altså misforstått og feiltolket.

Det var antakeligvis nødvendig at vi har brukt 2500 år på å utforske den subjektivistiske spekulasjonens logikk- prinsipp- og perspektivtenkningens og matematikkens muligheter og begrensninger for å utvikle de mentale strukturer som gjør den mentale analysen i stand til å oppfatte tilværelsens enhet med rene begreper – altså ikke i et symbolspråk. Da trenger vi ide-begrepet og systembegrepet i orden. Med begrepet om tilværelsens tre likestilte og uadskillelige aspekter, og begrepet «nivåer som er tilstede i hverandre» får vi en begrepsorden som forklarer system både som nivå (logikk, prinsipp, perspektiv, system og ide ++ – de høyere nivåene er tilstede i, og kan forklare, de lavere, mens de lavere nivåene ikke kan forklare de høyere nivåene) – og som et aspekt av den analoge like likestilte og uadskillelige triaden informasjon – kommunikasjon – system ( tid/bevissthet -informasjon, bevegelse/energi – kommunikasjon, rom/materie – system). En informasjon er i seg selv et system som er resultat av en kommunikasjon, osv. Men disse forestillingene og denne begrepsorden har implikasjoner for den mentale analysens kapasitet som vi helt sikkert vil trenge noen tusen år på å gjøre oss fortrolige med og utforske.

Den greske rasjonelle tradisjonen, den kristne teologien og den pytagoreiske esoterikken er de viktigste åndsimpulsene i vår vestlig kultur. I en systemvitenskapelig sammenheng kan vi kun forholde oss til læren om tilværelsens enhet som et hypotetisk system. Det er meningsløs og verdiløs mystisk spekulasjon å danne seg visuelle mentale forestillinger om fenomener i raskere materietilstander eller «høyere sfærer» enn de vi er i stand til å konstatere objektive fakta i. Men det er nærliggende å anta at det enhetsorienterte verdensbildet som hypotetisk system etterhvert kan forklare vitenskapelig forhold og fenomener som vi i dag har mystiske subjektive opplevelser av, men som ikke kan forklares innenfor den greske rasjonelle tradisjonen og det aristoteliske vitenskapsparadigmet – slik som effekten av visse former for paramedisinsk praksis.

(Alle kan imidlertid juge på seg mystiske erfaringer. Subjektivisme er essensen i all mystisisme – og vice versa, og må ikke forveksles med esoterikkens autoritative mentale lære om den objektive virkeligheten – slik f.eks. Rudolf Steiner og store deler av New Age bevegelsen sauser det sammen. Steiner hevder å ha mottatt esoteriske fakta fra Rozenkreutzerne, som igjen hevder å forvalte den pytagoreiske tradisjonen etter stoikerne og gnostikerne. Esoterikken betegnes ofte som loven om 7 (ganger syv nivåer) og 3 (likestilte og uatskillelige aspekter). Steiners system inneholder ikke begrepet om tilværelsens tre likestilte og uatskillelige aspekter, og beskriver et forenklet system med menneskets fysiske, eteriske og astrale legeme og et fjerde nivå som han kaller jeget. Det går ikke an å videreutvikle en vitenskapelig tenkningen på grunnlag av dette forenklede systemet. Steiner overtok mange av sine mislykkede begreper fra Blavatsky og teosofenes forvirrende og misvisende begrepsdannelse som utartert til spiritisme og elleville mystiske spekulasjoner av verste sort.

Visdommen har alltid vært esoterisk i den forstand at den var forbeholdt egne klasser og familier i de gamle kulturene (need to know), og ble siden felt ut i hemmelige samfunn under og etter kulturenes sammenbrudd, fordi det enhetsorienterte verdensbildet avslørte de gamle og nye makthavernes falske myter og selvbilder, og senere pavekirkens falske treenighetsmyte hvor Jesus tolkes som at aspekt av den «hellige» triaden, med Gud og Den hellige ånd som de to andre aspektene. Derfor ble først pytagoreerne i sin tid slaktet i to omganger, og senere gnostikerne forfulgt og slaktet av pavekirken. Vi har en tendens til å glemme hvor omfattende og nådeløs den katolske sensuren var til langt inn i forrige århundre. I dag har de esoteriske ordnene utspilt sin rolle og har degenerert til skittviktige herreklubber. De fundamentale esoteriske fakta er i dag tilgjengelig for alle som evner å skille dem ut av alt det spekulative vrøvlet og mystiske fantasteriet som samtidens litteratur flommes over av. )

Læren om tilværelsens enhet har implikasjoner om både fortid, fremtid, kosmologi og partikkelfysikk som fortoner seg urimelige for den greske rasjonelle tradisjonens forestillingsevne, og som jeg selv ikke evner å forholde meg konstruktivt til. Men når vi omsider erkjenner logikkens, prinsipptenkningens, de kategoriske skjemaenes, perspektivtenkningens, relativitetstenkningens og matematikkens begrensninger i utgangspunktet, fremstår enhetslæren på sett og vis som intuitivt selvinnlysende som et kunnskapsteoretisk fundament for en mer avansert systemtenkning. Den fremstår også som et rasjonale som forklarer den humanistiske individualismens etikk slik vi kjenner den fra filosofene og det kristne budskapet. Det forvirrende og fremmedgjørende greske rasjonelle paradigmet kan ikke forklare og begrunne den humanistiske individualismens etikk og forestillinger om alle individers likeverd – at vi alle er individuelle enheter i en menneskehet som lever i en verden – at vi alle er ansvarlige for hverandre – og at når vi dømmer andre, dømmer vi oss selv.

En enhet er et system og et system er en enhet. System, objekt, partikkel og individ blir da forskjellige termer som alle refererer til det samme enhetsbegrepet. Systemer identifiseres ved sitt idemessige eller informative innhold, og består av strukturer og prosesser. Strukturene skal begrense og lede prosessene slik at de oppfyller ideen i utgangspunktet. Moderne objektorientert systembeskrivelse beskriver virkeligheten som systemutvikling, som interaksjoner mellom systemer og sub-systemer med vidt forskjellig mening – og som omslutter og gjennomstrømmer – opprettholder – involverer og evolverer hverandre – uten noen innerste kjerne eller mest overordnet senter. Pengesystemene, oppdragelsessytemene, velferdssytemene, de politiske systemene og den fjerde statsmakt er således vidt forskjellige systemer som omslutter og gjennomstrømmer – opprettholder – involverer og evolverer hverandre. Når finanssystemenes mening reduseres til å øke sin egen nominelle verdi, vil finanssystemenes strukturer og prosesser nødvendigvis korrumpere oppdragelsessytemene, velferdssytemene, de politiske systemene og den fjerde statsmakts ide, strukturer og prosesser – slik vi ser i dag. Slik skal det ikke være i velfungerende systemer. Utfordringen består i få disse menneskeskapte systemene til å interagere med hverandre uten å korrumpere hverandre.

Logikk, prinsipper og matematikk kan ikke beskrive «nivåer som er tilstede i hverandre». Nivåer som er tilstede i hverandre er noe annet en adskilte kategorier eller sjikt. Vi kan anvende begrepet «nivåer som er til stede i hverandre» til å belyse forholdet mellom idealene «frihet, likhet og brorskap», og vice versa. Vi kommer ikke forbi at frihet, likhet og brorskap er likeverdige, men motstridende, idealer som ikke kan oppfattes riktig hver for seg. Forholdet mellom disse tre likeverdige, men motstridende, idealene er utfordrende å bearbeide intellektuelt og politisk. Høyresiden og venstresidens ideologiske utskeielser opp gjennom historien er tragiske resultater av at vi har forvekslet og forvrengt disse tre idealene. Men det finnes altså en grunnleggende orden i forholdet mellom disse idealene som også må regnes som et filosofisk felleseie. Det betyr ikke at forholdet mellom frihet, likhet og brorskap er ferdig utredet og entydig konkludert. Det betyr bare at vi må kjenne til denne fundamentale orden for å kunne tolke disse idealene riktig som ledestjerner når vi skal orientere oss i den omskiftelige politiske virkeligheten og tenke fritt og selvstendig der vi befinner oss. Et vitalt folkestyre må hele tiden holde debatten om frihet, likhet og brorskap levende.

Begrepet brorskap er riktignok problematisk i et feministisk perspektiv, men jeg velger å bruke det på grunn av dets historiske røtter. Å dele broderlig betyr ikke å dele likt. Begrepet åndsliv omfatter alle menneskelige ytringer, oppdragelse, undervisning, forskning, religion, kunst, kultur og media.

Altså:
Frihetsidealet kan bare realiseres i sin reneste form på åndslivets område.
Likhetsidealet kan bare realiseres sin reneste form på rettslivets område.
Brorskapsidealet kan bare realiseres i sin reneste form på næringslivets område.

Brorskapsidealet og likhetsidealet leder til maktmisbruk og undertrykkelse på åndslivets område. Frihetsidealet og brorskapsidealet leder til maktmisbruk og undertrykkelse på rettslivets område. Frihetsidealet og likhetsidealet leder til maktmisbruk og undertrykkelse på næringslivets område. At det forholder seg slik, kan enhver etterprøve i sin egen tenkning.

Men disse områdene av samfunnslivet er ikke fullt ut atskilte nivåer eller sjikt.
Næringslivet og rettslivet betinger, og er til stede i, åndslivet.
Åndslivet og næringslivet betinger, og er til stede i, rettslivet.
Og åndslivet og rettslivet betinger, og er til stede i, næringslivet.
Dette kan vi også etterprøve i vår egen tenkning. Vi er i alle sammenhenger på forskjellig vis individuelle deltakere i åndslivet, rettslivet og næringslivet – samtidig. Men idealene kan bare realiseres i sin reneste form på hvert sitt område.

På åndslivets område må likhetsidealet og brorskapsidealet underordnes frihetsidealet. På rettslivets område må frihetsidealet og brorskapsidealet underordnes likhetsidealet, og på næringslivets område må frihetsidealet og likhetsidealet underordnes brorskapsidealet.

Mot denne filosofiske bakgrunnen kan vi konstatere at det er fullstendig virkelighetsfjernt å reise en politisk frihetsdebatt i dagens Norge løsrevet fra likhetsidealet og brorskapsidealet, og uten å relatere den til EØS, TTIP og Tisa. Den markedsorienterte frihetsforståelsen som ligger til grunn for EU, EØS, TTIP og Tisa leder helt forutsigbart til maktmisbruk og undertrykkelse på næringslivets område. Dette er åpenbart for alle som tror mer på sine egne øyne enn på ideologiske besvergelser. På rettslivets område ser vi hvordan EU, EØS, TTIP og Tisa overfører makt over rettsutviklingen fra folket til de finansielt sterkestes lobbyvirksomhet. Dette strider mot det demokratiske rettslivets likhetsideal. Rettsliggjøringen av politikken og av markedene fører til en handlingslammende reguleringsstat og et fryktinngydende revisorsamfunn med en ikke bærekraftig eksponentiell vekst i byråkratiske kontroll- og transaksjonskostnader. En overdreven rettsliggjøring av politikken og av markedene leder nødvendigvis til at den korrumperende maktorienterte logikken i finans og politikk også korrumperer rettslivet. EU, EØS, TTIP og Tisa demonstrerer hvordan nyliberalismen innebærer at makt blir rett.

På åndslivets område ser vi hvordan den finanskapitalistiske logikkens overstyring av den frie pressen undergraver den fjerde statsmakts uavhengighet og integritet. Det er grovt underkommunisert hvordan finanskapitalen på denne måten kjøper seg makt og innflytelse over både politikerne og velgernes virkelighetsforståelse. Mediabransjen er kanskje den mest brutalt målstyrte og adferdsregulerte bransjen i dagens verden. Dette medvirker i sin tur til at politikerne betrakter det offentlige demokratiske ordskiftet som et marked hvor de må tilpasse budskapet til markedsforskernes forestillinger om den dumme «marginalvelgeren» eller de ikke fullt så dumme «flytvelgernes» preferanser. Slik er både politikken og den fjerde statsmakt i våre dager underkastet markedets fordummende logikk.
Mål- og resultatstyringen og bestiller-utfører modellen i forskningen reduserer de frie forskerne til ideologiske funksjonærer for de finansielle og politiske bestillerne av kunnskap. Da slipper de finansielle og politiske bestillerne å betale for den kunnskapen de ikke vil ha, og i følge markeds- og målstyringskoryfeene blir dette selvfølgelig «billigere og bedre for forbrukerne». En kritisk kunnskap som de finansielle og politiske bestillerne helst vil slippe å betale for, er altså at rettsliggjøringen av politikken og av markedene nødvendigvis medfører at rettslivet eser ut på bekostning av både åndslivet og næringslivets vitalitet.

Ingenting av dette hører hjemme i en global, økologisk ansvarlig og sosialt rettferdig opplysningskultur hvor idealene om frihet likhet og brorskap er ledestjerner. Rettsliggjøringen av nyliberalistisk frihandelsekstremisme i TTIP og Tisa fremstilles som redningen for Vestens nyliberalt skakkjørte økonomi. Krisen skal altså løses med mer av det samme som ledet til krisen. Vi blir presentert for noen vilkårlige tall som visstnok stammer fra noen matematiske likevektsmodeller som aldri har lykkes i sine beskrivelser av virkeligheten – hverken av fysikken hvor de har sitt opphav, eller av økonomiske sammenhenger – men som likevel brukes intensivt i maktelitenes bestillingsverk for å gi et kvasivitenskapelig skjær til den falske propaganden som skal lure oss til å tro at TTIP og Tisa vil generere millioner av arbeidsplasser. Erfaringene med frihandelsekstremismen i EU og NAFTA, som er frihandelsavtalen mellom Canada, Mexico og USA, forteller oss det stikk motsatte, nemlig at at millioner av arbeidsplasser er gått tapt med denne politikken. Denne erfaringen er da også årsak til at demokratene i USA forsøkte å stoppe sin egen president Obamas forsøk på å få Kongressen og Senatet til å bevilge ham en såkalt «fast-track» prosedyre når det gjelder å inngå frihandelsavtaler. I virkeligheten ser vi at nyliberalismen og frihandelsekstremismen også legger de industrialiserte vestlige demokratiene åpne for utbytting av den stedsuavhengige finanskapitalismen, stripper lokalsamfunnene for integritet og verdighet både i USA og EU, og styrter Vestens humanistiske og demokratiske kultur i avgrunnen. I Norge har vi tilstrekkelig politisk og finansiell integritet til å reservere oss mot denne kollektive galskapen, selv om arbeidsgiverorganisasjonene og stortingsflertallets feige og maktkryperske «realisme» forsøker å innbille oss det motsatte.

Etikk er erfaringsbasert refleksjon. Moral er inspirerte handlinger. Vi kan ikke løse uomgjengelige dilemmaer med en rigid, selvrettferdig og dømmende prinsipptenkning. I politikken må vi være både idealister og maktrealister, men vi kan ikke – slik Arbeiderpartileder Jonas Gahr Støre er en typisk eksponent for – blande idealisme og maktrealisme uten at maktrealisten forføres og idealisten korrumperes. I de forskjellige aktuelle situasjonene er det nettopp krysspresset fra en idealistisk og en realistisk situasjonsoppfattelse som skal utkrystallisere inspirerte moralske handlinger. Derfor trenger vi forbilder.

Vi tenker og kommuniserer alle sammen intuitivt objektorientert og systemorientert for å overleve sammen i hverdagen, akkurat som vi tenker intuitivt logisk og matematisk. En vitenskapelig systemtenkning vil forsterke systemtenkningens kapasitet, slik den vitenskapelige logiske og matematiske tenkningen har forsterket logikken og matematikkens kapasitet. En vitenskapelig systemtenkning tar utgangspunkt i identifiserte og for anledningen definerte objektive enheter, og benytter logikk, kategoriske skjema og matematikk til å beskrive subjektive egenskaper, relasjoner, prosedyrer og tilstandsendringer.

Systemvitenskap er tverrfaglig av natur. Det nye tverrfaglige systemvitenskapelige paradigmet som er i ferd med å avtegne seg oppfyller og overskrider den greske rasjonelle tradisjonen og det aristoteliske vitenskapsparadigmet slik at

  • teorier integreres i hypotetiske systemer
  • eksperimenter kan konstrueres og simuleres i et informasjonssystem
  • empiriske observasjoner kan også omfatte observasjoner av simuleringer

5. I dag finner finanskapitalismen og politikkens maktorienterte logikk hverandre i det nedarvede falske motivet om overordnet, sentralisert og standardisert system- som i ytterste konsekvens oppfylles med en unipolar verdensorden med en verdensregjering som bare står ansvarlig overfor Gud (- jfr. Stoltenberg og Støres store forbilde, katolikken Tony Blairs visjonære brev til utvalgte statsledere under den første adrenalinfylte fasen av invasjonen av Irak, nevnt i en tidligere kommentar på denne bloggen. I dag står også Blair på lønningslisten til Goldman Sachs). Da kan denne verdensregjeringen styre menneskene med hjelp av pengesystemet og en strukturert mengde aggregerte sekundære måltall uten innsikt i de primære faglige og sosiale prosessene som skal oppfylle de bestilte måltallene.

6. Men likvideringen av den falske nedarvede forestillingen om overordnet, sentralisert og standardisert system er den viktigste forutsetningen for – og den mest befriende virkningen av – vår tids vitenskapelige og teknologiske revolusjon- Når vi projiserer slike primitive strukturer inn i den nye superraske informasjons og kommunikasjonsteknologien, leder det uavvendelig til logiske selvmotsigelser og kategorimistak som manifesterer seg som bugs og systemkrasj. Det som utspiller seg i relativt langsom kino på den globale maktpolitiske scenen i dag kan godt liknes med bugs og systemkrasj.

7. Selvfølgelig konspirerer finanskapitalismen og de globale politiske elitene, både i legitime og illegitime sammenhenger. Men konspirasjonsteorier etterlater oss maktesløse og handligslammet. Det er mer omfattende sannferdig og mye mer konstruktivt å benytte paradigmebegrepet, og ta i betraktning Thomas S,. Kuhns beskrivelser av paradigmer og dynamikken i paradigmeskifter. Historien om det nye tverrfaglige systemvitenskapelige paradigmet som er i ferd med å avtegne seg bekrefter Kuhns kyniske innsikt i de irrasjonelle makt og prestisjekampene som er investert i paradigmer, og dynamikken i paradigmeskifter. Men det systemvitenskapelige paradigmet samsvarer også med Karl R. Poppers ideale forestillinger om «forskningens logikk». Det tverrfaglige systemvitenskapelige paradigmet innebærer at også politikk må beskrives og begrunnes som systemutvikling.

De økologiske, politiske, økonomiske og sosiale krisene i verden kaller alle sammen på vår evne til systemtenkning. Den nye teknologien vil vekke våre individuelle evner til selvbevisst systemtenkning på et globalt masseplan. Gleden ved å samarbeide med andre på grunnlag av selvbevisst systemforståelse oppfyller og overskrider gleden ved å arbeide ut fra en logisk prinsipptenkning i et egoistisk perspektiv. Dette er et gammelt profeti. Vi har allerede tilgjengelig den økologiske forstanden, den sosiale intelligensen og den teknologien som vi danne basis for fremtidens økologisk ansvarlige og sosialt rettferdige opplysningskultur. Når vi tolker ovenstående inn i en slik kontekst, gir det håp.

Forrige artikkelFransk finansminister: – Vår situasjon er desperat!
Neste artikkelKan vi bryte forbannelsen og skape fortellinger vi kan tro på?