Den nye teknologien vil vekke våre individuelle evner

42
Johan Nygaard
Johan Nygaard

Først takk til Achsel Ford for denne utfordringen som ikke er til å komme forbi – og takk til Pål Steigan for at han stiller bloggen sin til rådighet som vertskap for denne helt essensielle dialogen hvor vi skal undersøke hvorvidt vårt klarsyn gir anledning til optimisme på menneskehetens vegne – og hvike samhandlingsstrategier som eventuelt følger av en slik optimisme.

Dette ble et langt innlegg. Jeg har skrevet meg gjennom natten, og har lest gjennom det jeg har skrevet i et gryende dagslys. Kanskje jeg burde ha sovet på det, og sett på det med en ny dags friske øyne før jeg sendte det fra meg, Noen partier er krevende lesning, og mange vil sikkert vegre seg mot den anstrengelsen det innebærer å danne seg noen av de forestillingen jeg forsøker å formidle, men jeg lar det stå til.

Her skal jeg skissere noen hovedmomenter i den analysestrukturen som begrunner min optimisme. Samhandlingsstrategiene får følge senere. Dette kan selvfølgelig langt fra bli fyllestgjørende. Men dere kan forsøke å meditere litt over dette, kommentere, kritiser og komme med innsigelser og spørsmål, så skal jeg forsøke å svare mer utdypende etterhvert.

skolen i aten_edited-1
Raphael: Skolen i Athen

Det mest utfordrende for mange av dere vil sikkert være hvordan jeg avviser Big Bang metaforen som vitenskapelig teori og verdensbilde, hvordan jeg henviser til pytagoreisk esoterikk for å forklare systemtenkning, og hvordan jeg gjør dette relevant i denne sammenhengen. Det er dette jeg til daglig arbeider med i den filosofiske, kunnskapsteoretiske, ontologiske, kosmologiske og etiske forlengelsen av min far, prof. Kristen Nygaards objektorienterte systembeskrivelser og simulering som vitenskapelig metode som han introduserte sammen med sin kollega, prof. Ole Johan Dahl på 1960 tallet. Dette er nå internasjonalt anerkjent som det helt essensielle bidraget til vår tids vitenskapelige og teknologiske revolusjon som blant annet åpnet for de grafiske og intuitive grensesnittene som gjør at alle i dag kan lære seg å bruke en datamaskin og operere elektroniske styringssystemer.

De filosofiske forestillingene jeg arbeider med i forlengelsen av dette er svært kontroversielle, og jeg kan på ingen måte påkalle min fars autoritet for å styrke min egen troverdighet her. Det er absolutt nødvendig å presisere dette. Å skrive om dette i denne sammenhengen på Pål Steigans blogg er også et ganske drøyt eksperiment, og bokstavelig talt himmelropende ambisiøst. Jeg forventer heftig motstand – eller bare hoderystende ignorering, kanskje fulgt av noen kategoriserende bemerkninger som forsøker å parkere meg. Men personlig har jeg ingen ting å tape på å forsøke dette. Hvis jeg blir fullstendig avskrevet og mitt rykte blir smadret, kan jeg kanskje endelig vende meg bort fra den deprimerende og fortvilte politiske virkeligheten som omgir oss, strekke ut tankene, og hengi meg til eskapistiske vandringer på de kosmologiske viddene, og fortape meg i slike sfærer i fred den stunden jeg har igjen her på jorden. Jeg lengter egentlig hele tiden etter dette, og når jeg blir syk av den dårlige ånden i politikkens verden, er dit jeg drar for oppnå avspenning og rekreasjon. Men jeg vender jo alltid tilbake. Når jeg analyserer og kritiserer den økonomiske og politiske virkeligheten så nådeløst som jeg gjør, føler jeg også en forpliktelse til å formidle håp. Derfor er jeg svært takknemlig for utfordringen fra Achsel og arenaen til Pål.

Våre mentale strukturer og enhver kulturs informasjonssystem består grunnleggende sett av et verdensbilde med en skapelsesmyte, en opprinnelsesmyte med en ættesaga, og moralske legender og fortellinger. Islam og Kristendommen har således annektert jødedommens fundamentale mentale strukturer, og siden sloss med hverandre og drept hverandre i en psykoseliknende blodtåke. Den greske rasjonelle tradisjonen etterlater seg et like forvirrende og fremmedgjørende verdensbilde, og like selvrettferdige og dømmende mentale forestillinger, og rettferdiggjort like brutale kriger og undertrykkelse. Historien utvikler seg gjennom menneskesinnet. Det er våre mentale strukturer og forestillinger som må forandres og videreutvikles hvis vi skal overleve sammen her på jorden.

Den usalige Erik Solheim sa en gang at å være klimaskeptiker er like virkelighetsfjernt som å ikke tro på Big Bang. Vel, jeg er hverken klimademagog ( ensaks klimafascist uten systemkritikk) eller klimaskeptiker, men hevder altså at Big Bang er vår tids «jorda er flat-forestilling». Simuleringer som vitenskapelig metode skal selvfølgelig utvikles og forbedres gjennom brutal og nådeløs kritikk, slik all vitenskap skal. I en vitenskapelig sammenheng oppfører klimademagogene seg som uerfarne og fornærmede pubertetspiker. Stormen, regnet, flommen og vulkanutbruddene kommer uansett om klimaendringene er menneskeskapte eller gudeskapte. Politikerne og miljøbevegelsens enøyde fokus på menneskenes bidrag til klimaendringene tar beleilig oppmerksomheten vekk fra de umiddelbare økologiske og miljømessige utfordringene som vi faktisk kan og må gjøre noe umiddelbart virkningsfullt med. Begrepet klimarobust er mye mer presserende, men det har de selvrettferdige og dømmende klimademagogene skøvet helt i bakgrunnen.

Altså:

1- For å forstå hva som skjer i verden i dag, må vi ta hele imperialismens tidsalder i betraktning – helt fra de gamle kulturenes fall og de påfølgende perserkrigene for to og et halvt tusen år siden. Vi står inne i et like omfattende historisk tidsskille i dag. I dag er det den stedsuavhengige og nasjonsløse finanskapitalismen som herjer med de lokale statlige overbygningene og realøkonomiene i hele verden, og dette representerer imperialismens siste groteske krampetrekninger.

2- Finanskriser er et resultat av overakkumulering av finanskapital – ikke produksjonskapital, slik Marx hevdet – og et påfølgende sammenbrudd i forholdet mellom finanssfæren og realøkonomien. Men dette er ikke en slik ordinær finanskrise.. Dagens gjeldskrise vil bli fulgt av en global handelskrig som vil utløse en valutakrig som ligger latent i kortene, og som i sin tur vil eksponere den latente underliggende krigen om råderetten over selve pengesystemet – med alle de muligheter for kontroll, overvåking og sanksjoner som et elektronisk pengesystem innebærer.

Vestmaktenes politiske overbygninger identifiserer seg tradisjonelt med sine valutaer, men hverken britiske pund, euroen eller US dallar eies av de statlige overbygningene – slik folket og den norske staten eier NOK. Det er markedets skjønnsmessige vurdering av et valutaområdets latente naturressurser, og innbyggernes aktuelle sosiale evner til å bearbeide og omsette disse ressursene i fruktbare handelsrelasjoner med omgivelsene, som gir en valuta verdi. Men når «ingen eier – men noen styrer» valutaen – hvem eier da det som gir valutaen verdi? US dollar og britiske pund er teknisk sett lite verd i dag, men opprettholder sin verdi i markedet pga. av den amerikanske og britiske statens militære styrke, og Wall Street og City’s tradisjonelle roller som globale finanssentre.

Kineserne kan alene tilte dollaren, men det vil selvfølgelig koste dem selv og deres egen valuta dyrt. Utfallet blir i såfall en åpen krig om selve pengesystemet og antakeligvis en restrukturert vestlig valuta basert på militær styrke.

Forseringen av EU som en en fiskal union vil i første omgang antakeligvis ekskludere Hellas, så kanskje britene, og forsterke den indre ubalansen i eurosonen. TTP, TTIP og Tisa vil også legge Vestens egne realøkonomier åpne for kynisk og brutal utbytting av den stedsuavhengige og nasjonsløse finanskapitalismen. Forståelsen av dette forholdet vokser eksponentielt både i Europa og USA. Vestmaktenes strategi har hele veien vært å eskalere konflikten med Russland for å kappe land i konkurranse med BRICS og tvinge igjennom TTP, TTIP og Tisa i de nasjonale parlamentene med sikkerhetspolitiske argumenter i en sikkerhetspolitisk opphetet situasjon. Nyliberalistisk politikk og frihandelsekstremisme kan bare innføres med sjokk og overgrep mot det liberale demokratiet.

Pengesystemets idé er å forbinde behov med ideer til hvordan behovene kan imøtekommes, og kapitalen og arbeidet som skal til for å realisere ideene som imøtekommer behovene. Når finanskapitalismens ide reduseres til å øke sin nominelle verdi, preges finanskapitalismen av frykt for å tape pengene, og uvitenhet om hvordan pengene best kan fylle sin funksjon i samsvar med pengesystemets ide. Denne frykten og uvitenheten konstituerer en latent underliggende paranoid psykose. På de maniske oppturene søker den «selvbesmittende» finanskapitalen enda raskere selvtilfredsstillelse ved å investere i seg selv fremfor den langsommere og mer kunnskapskrevende realøkonomien. På de depressive nedturene bedriver finanskapitalismen ren utpressing av realøkonomien. Det er en slik pervertert og degenerert finanskapitalisme som herjer med realøkonomien og de statlige overbygningene i dag. En slik finanskapitalisme faller på sin egen urimelighet, og vil utarme sitt eget fundament – med ubegripelige menneskelige lidelser underveis.

Selvfølgelig har vi i dag tilgjengelig innen rekkevidde den kunnskapen og teknologien som skal til for å konstruere et finansspill som sørger for at pengesystemet oppfyller sin ide, når vi først omsider stiller oss dette som en oppgave og et mål.

3- Da de gamle kulturene falt fra hverandre under trykket av sin egen tvang, kollapset også de informasjons- og kommunikasjonssystemene som holdt kulturene samlet og adskilt fra hverandre. Da utviklet perserne et nytt informasjons- og kommunikasjonssystem som gjorde det mulig for dem å administrere okkuperte områder. De forskjellige imperienes suksessive overlegenhet og fall baserte seg på teknologisk, militær og administrativ overlegenhet. Tilsvarende har vår nye informasjons- og kommunikasjonsteknologi skapt uhyggelige fjernstyrte presisjonsvåpen og endret betingelsene for å konsolidere og administrere makt.

Men nå er det først og fremst du og jeg som får mye større makt og kontrollmuligheter med den nye teknologien tilgjengelig. For å utnytte den nye teknologiens muligheter for makt og kontrollutøvelse, og mye mer ressursøkonomiske, smidige og tilpasningsdyktige samarbeidsformer, og en tilsvarende raskere og mer presis tilpasning mellom behov, kapital og arbeid, må vi distribuere makt og kontroll i systemene. Teknologiens logikk er slik sett i samsvar med økosystemenes logikk, evolusjonen og historiens erfaringer, og den sosiale intelligensen. Den maktorienterte logikken i finans og politikk er rent kunnskapsteoretisk hverken i stand til å forstå og beskrive systemer, eller å beskrive og forstå de utfordringen menneskene står overfor her på jorden – og er da heller ikke i stand til å løse dem. Man må antakeligvis være rakettforsker for ikke å forstå dette i dag. Den maktorienterte logikken i finans og politikk strider mot økosystemenes funksjonsmåte, evolusjonen og historiens erfaringer, den sosiale intelligensen og teknologiens iboende logikk.

4. Nå følger de mer krevende historisk-filosofiske, kunnskapsteoretiske, ontologiske, kosmologiske og etiske ressonementene som ligger til grunn for min ukuelige optimisme på menneskehetens vegne. Da tar jeg utgangspunkt i at impereialismen overtok de gamle kulturenes nedarvede motiv om overordnet, sentralisert og standardisert system – som altså korresponderer med det falske luciferiske sol-orienterte verdensbildet med solen som innerste kjerne og mest overordnede senter. ( Gud er et annet sted, men ser og vokter over oss, og skal en gang komme tilbake for å straffe oss og skille levende og døde. Derfor må vi frykte Gud. Fyrsten eller paven er Guds representant på jorden som vi må adlyde blindt. Fyrsten eller Paven står bare ansvarlig over for Gud)

Den greske rasjonelle tradisjonen – som begynner samtidig med imperialismens tidsalder, demokratibevegelsen og en dramatisk økning i verdenshandelen som etterhvert har gjort verdens folk stadig mer oppmerksomme på hverandre – har gitt oss en fantastisk teknologisk utvikling og et uferdig, forvirrende og fremmedgjørende verdensbilde basert på en sammenblanding av naturlige tall og tall som matematisk begrep – og på den like forvirrende og fremmedgjørende selvmotsigende objekt-subjekt dualismen. Det finnes selvfølgelig ikke noe subjekt som ikke er et objekt!. Og det finnes selvfølgelig ingen null komma et eller annet objektiv enhet, system, individ, partikkel eller kvante. Null er et matematisk begrep som ikke har noen referanse i den objektive virkeligheten. Null har sin opprinnelse i den tomme plassen på en kuleramme – men på den tomme plassen på kulerammen finnes det altså både luft og en streng.

Begrepet Big Bang er opprinnelig en spydig kommentar til den primitive og barnslige forestillingen om en overgang fra null som matematisk begrep til en som objektiv virkelighet. Big Bang metaforen er et skyggebilde av det falske sol-orienterte verdensbildet, nå med big-bang som innerste kjerne og mest overordnet senter. (Gud er fremdeles et annet sted, men har glemt oss og kommer aldri tilbake. Til slutt forsvinner vi et sort hull). Det falske sol-orienterte verdensbildet og dets matematiske skyggebilde har det til felles at det får oss til å føle oss underlegne og dumme. Bare de innviede er i stand til å forstå kosmos, naturen og økonomien på jorden. Det er investert astronomiske summer for å opprettholde dette falske verdensbildet for menneskeheten på jorden.

I dag er denne spydigheten adoptert som betegnelse på det som regnes som den greske rasjonelle tradisjonens ypperste frembringelse. Men ved dette historiske tidsskillet er også dette falske verdensbildet – med sin urimelige forutsetning om masseløse partikler, og bevegelse, tid og rom som adskilte fenomener som ble føyd sammen med et smell for ca 13 milliarder år siden – i ferd med å rakne. Higgs-bosonet har fått en målt verdi som hverken bekrefter den matematiske forestillingen om «multivers» eller «supersymetri». Dermed har den matematiske tilnærmingen til partikkelfysikken og kosmologien kommet til sin grense. Vi kan riktignok antakeligvis skape enda kraftigere partikkelkollisjoner, men det er ikke mulig å forestille seg at vi noen sinne vil bli teknologisk i stand til å spalte selve Higgs-bosonet. Da sitter vi igjen med Higgs-bosonet som en objektiv enhet som formodentlig består av sub-enheter som vi ikke kan forklare hvordan er blitt føyd sammen.

Da er tiden moden for å undersøke hvorvidt pytagoreernes enhetsorienterte verdensbilde – som altså er det historiske opphavet til partikkelfysikken – kan forklare kvantefysikernes demonstrasjoner og tolke kvantefysikken. Pytagoras sammenfattet førsokraternes enhetsorienterte verdensbilde – som altså er den visdommen filosofibegrepet opprinnelig henviser til – med en sfærisk matematikk som ikke opererer med begrepet null, men som går ut fra en -1 – som sfære, omkrets og naturlig tall, og benytter geometri og forholdstall til å beskrive den objektive verden. Vi kommer ikke fra null til en, og vi kan dele en i det uendelige uten å komme til null. Uendelig er altså tilstede i en. Null finnes ikke som referanse i den objektive virkeligheten. Jeg er en – du også. En er selvinnlysende – og trenger ikke bevis (Parmenides i følge Platon).

Demokrit, med sitt mislykkede begrep «atom» – udelelig, sprang ut av denne tradisjonen. Den like mislykkede objekt-subjekt ( som substantiver) dualismen er en latinsk oversettelse av Demokrits like mislykkede begreper, som siden er blitt snudd fullstendig på hodet. Demokrit, og senere Leibnitz‘ misforståtte forestillinger om «monaden», samt Descartes‘ forestilling om at alt kan beskrives med en matematikk som setter null eller likevekt lik origo, og Einsteins påfølgende intellektuelle lammelse som nødvendigvis følger av forestillingen om en matematisk «teorien om alt», er karakteristiske for den greske rasjonelle tradisjonens spekulasjoner og beregninger som filosofene, pytagoreerne og Platon alle sammen advarte mot. Logiske og matematiske spekulasjoner og beregninger objektiverer (verb) informasjon om subjektive (adverb eller adjektiv) forhold – men kan hverken bevise en som naturlig tall eller forklare enhetene i den objektive virkeligheten, og følgelig ikke forklare det enhetsorienterte verdensbildet. Matematikken og logikkens tomme begreper er sub-språk som hverken kan forklare seg selv, sette seg selv inn i meningsfylte sammenhenger, eller forklare systemer, selv om systemer er til stede i logikk og matematikk. Det er det meningsfylte dagligspråket som forklarer logikk og matematikk, setter de meningstomme subsbspråkene inn i meningsfylte sammenhenger, og forklarer systemer og den objektive virkeligheten. Det meningsfylte dagligspråket har således uendelig mye større kapasitet enn sub-språkene eller ekspertspråkene logikk og matematikk.

Pytagoreerne kalte læren om tilværelsens enhet «hylozoikk» – åndelig materialisme – virkeligheten er en levende åndelig materie. I følge filosofenes enhetsorienterte verdensbilde er virkeligheten en objektiv ontologisk enhet uten begynnelse og slutt, og uten noe overordnet senter eller innerste kjerne.»Det høyere er til stede i det lavere og det lavere er til stede i det høyere. Det høyeste er til stede i det laveste, og det laveste tilstede i det høyeste». (Gud er tilstede her og nå – i deg og i meg, og i det minste sandkorn. Det er alltid her og nå samtidig over alt i den ene objektive virkeligheten).

Pytagoreernes elev, Platon brukte begrepet «Det Ene» om den «høyeste» uendelige (rom – allestedsnærværende – her), evige (tid – allvitende – nå), og til all energi (allmektig -bevegelse – her&nå) opphavelige «sfære» – den udifferensierte «urmaterien». Det Ene har altså disse tre uadskillelige aspektene, og feller ut i seg de lavere differensierte materietilstandene slik at de høyere materietilstandenes partikler er til stede som sub-partikler i de lavere materietilstandenes partikler – som altså er omgitt og gjennomstrømmet av de høyere materietilstandenes partikler. Den første differensierte form er sfæren, som rommer informasjonen om evig og uendelig. Sfæren som differensiert form er altså tilstede som potensial i Det evige og uendelige, ubegrensede Ene – «den høyeste sfære». Gravitasjonen gjør at all materie søker frem mot – eller tilbake mot – sfæren som form. Spiral, akse, poler, puls og stråle, og alle andre mulig former kan beskrives med referanse til sfæren.

Mørk materie, kosmisk bakgrunnsstråling og sorte hull – som vi har beregnet utgjør ca. nitti prosent av alle observerbare gravitasjonsvirkninger i vårt iaktagbare univers – blir da å forstå som høyere og raskere materietilstander enn vi kan oppfatte i våre lavere materietilstander. Mørk materie og kosmisk bakgrunnsstråling er selvfølgelig også differensiert. I følge pytagoreisk esoterikk er den faste materietilstanden den 49nde (7×7) fra den første. Vi kan konstatere objektive fakta i de fire laveste materietilstandene, og i følge pytagoreerne potensielt i de fem laveste materietilstandene.

Alle objektive enheter har disse tre uadskillelige aspektene. Disse tre uadskillelige aspektene av virkeligheten kan ganske riktig måles hver for seg – og målingende kan innføres som adskilte verdier/perspektiv i et koordinatsystem hvor null eller likevekt settes lik origo. Dette hjelper oss å projisere bevegelse i tid og rom. Men projeksjoner av bevegelse i tid og rom er prosjektstyring og teknologi – ikke ontologi.

Filosofenes enhetsorienterte verdensbilde er også opphavet til de primitive monoteistiske religionenes barnslige forestillinger om Gud. Men det enhetsorienterte verdensbildet kan ikke forklares med teologienes primitive dogmatisk prinsipptenknings enten-eller, utenfor-innefor, himmel-helvete, frelse-fortapelse, oss-dem, godt-ondt, osv. Men Profetens åpenbaring og den legendariske Jesu lære samsvarer med det enhetsorienterte verdensbildet.

Vi kan altså ikke spekulere og beregne oss frem til læren om tilværelsens enhet. Visdommen må overleveres. Visdommen er selvfølgelig tilstede i alle og enhver av oss – ellers var vi ikke virkelige. Visdommen må vekkes i oss. Visdommen er ikke gjenstand for tro. Tilværelsens enhet kan oppfattes intuitivt, mentalt, emosjonelt og instinktiv. Det religiøse i mennesket er vår emosjonelle lengsel etter å gjenoppleve tilværelsens enhet. Det religiøse språket er subjektivt, tilbedende og hengivent. Visdommen er en overlevert autoritativ mental lære om tilværelsens enhet. Vi kjenner stort sett til esoterikken fra fragmenter av andre og tredje hånds fremstillinger i forskjellige symbolspråk. Disse har så vært utgangspunkt for fantasifulle tolkninger og ville spekulasjoner. Det er derfor nærmest umulig å henvise til pålitelige kilder. Men det enhetsorienterte verdensbildet må nødvendigvis være uten indre motsigelser – mens et logisk-matematisk verdensbilde nødvendigvis må bli selvmotsigende og bevise forhold som gjensidig utelukker hverandre. I den grad min eller andres fremstillinger av det enhetsorienterte verdensbildet inneholder indre motsetninger, er det altså misforstått og feiltolket.

Det var antakeligvis nødvendig at vi har brukt 2500 år på å utforske den subjektivistiske spekulasjonens logikk- prinsipp- og perspektivtenkningens og matematikkens muligheter og begrensninger for å utvikle de mentale strukturer som gjør den mentale analysen i stand til å oppfatte tilværelsens enhet med rene begreper – altså ikke i et symbolspråk. Da trenger vi ide-begrepet og systembegrepet i orden. Med begrepet om tilværelsens tre likestilte og uadskillelige aspekter, og begrepet «nivåer som er tilstede i hverandre» får vi en begrepsorden som forklarer system både som nivå (logikk, prinsipp, perspektiv, system og ide ++ – de høyere nivåene er tilstede i, og kan forklare, de lavere, mens de lavere nivåene ikke kan forklare de høyere nivåene) – og som et aspekt av den analoge like likestilte og uadskillelige triaden informasjon – kommunikasjon – system ( tid/bevissthet -informasjon, bevegelse/energi – kommunikasjon, rom/materie – system). En informasjon er i seg selv et system som er resultat av en kommunikasjon, osv. Men disse forestillingene og denne begrepsorden har implikasjoner for den mentale analysens kapasitet som vi helt sikkert vil trenge noen tusen år på å gjøre oss fortrolige med og utforske.

Den greske rasjonelle tradisjonen, den kristne teologien og den pytagoreiske esoterikken er de viktigste åndsimpulsene i vår vestlig kultur. I en systemvitenskapelig sammenheng kan vi kun forholde oss til læren om tilværelsens enhet som et hypotetisk system. Det er meningsløs og verdiløs mystisk spekulasjon å danne seg visuelle mentale forestillinger om fenomener i raskere materietilstander eller «høyere sfærer» enn de vi er i stand til å konstatere objektive fakta i. Men det er nærliggende å anta at det enhetsorienterte verdensbildet som hypotetisk system etterhvert kan forklare vitenskapelig forhold og fenomener som vi i dag har mystiske subjektive opplevelser av, men som ikke kan forklares innenfor den greske rasjonelle tradisjonen og det aristoteliske vitenskapsparadigmet – slik som effekten av visse former for paramedisinsk praksis.

(Alle kan imidlertid juge på seg mystiske erfaringer. Subjektivisme er essensen i all mystisisme – og vice versa, og må ikke forveksles med esoterikkens autoritative mentale lære om den objektive virkeligheten – slik f.eks. Rudolf Steiner og store deler av New Age bevegelsen sauser det sammen. Steiner hevder å ha mottatt esoteriske fakta fra Rozenkreutzerne, som igjen hevder å forvalte den pytagoreiske tradisjonen etter stoikerne og gnostikerne. Esoterikken betegnes ofte som loven om 7 (ganger syv nivåer) og 3 (likestilte og uatskillelige aspekter). Steiners system inneholder ikke begrepet om tilværelsens tre likestilte og uatskillelige aspekter, og beskriver et forenklet system med menneskets fysiske, eteriske og astrale legeme og et fjerde nivå som han kaller jeget. Det går ikke an å videreutvikle en vitenskapelig tenkningen på grunnlag av dette forenklede systemet. Steiner overtok mange av sine mislykkede begreper fra Blavatsky og teosofenes forvirrende og misvisende begrepsdannelse som utartert til spiritisme og elleville mystiske spekulasjoner av verste sort.

Visdommen har alltid vært esoterisk i den forstand at den var forbeholdt egne klasser og familier i de gamle kulturene (need to know), og ble siden felt ut i hemmelige samfunn under og etter kulturenes sammenbrudd, fordi det enhetsorienterte verdensbildet avslørte de gamle og nye makthavernes falske myter og selvbilder, og senere pavekirkens falske treenighetsmyte hvor Jesus tolkes som at aspekt av den «hellige» triaden, med Gud og Den hellige ånd som de to andre aspektene. Derfor ble først pytagoreerne i sin tid slaktet i to omganger, og senere gnostikerne forfulgt og slaktet av pavekirken. Vi har en tendens til å glemme hvor omfattende og nådeløs den katolske sensuren var til langt inn i forrige århundre. I dag har de esoteriske ordnene utspilt sin rolle og har degenerert til skittviktige herreklubber. De fundamentale esoteriske fakta er i dag tilgjengelig for alle som evner å skille dem ut av alt det spekulative vrøvlet og mystiske fantasteriet som samtidens litteratur flommes over av. )

Læren om tilværelsens enhet har implikasjoner om både fortid, fremtid, kosmologi og partikkelfysikk som fortoner seg urimelige for den greske rasjonelle tradisjonens forestillingsevne, og som jeg selv ikke evner å forholde meg konstruktivt til. Men når vi omsider erkjenner logikkens, prinsipptenkningens, de kategoriske skjemaenes, perspektivtenkningens, relativitetstenkningens og matematikkens begrensninger i utgangspunktet, fremstår enhetslæren på sett og vis som intuitivt selvinnlysende som et kunnskapsteoretisk fundament for en mer avansert systemtenkning. Den fremstår også som et rasjonale som forklarer den humanistiske individualismens etikk slik vi kjenner den fra filosofene og det kristne budskapet. Det forvirrende og fremmedgjørende greske rasjonelle paradigmet kan ikke forklare og begrunne den humanistiske individualismens etikk og forestillinger om alle individers likeverd – at vi alle er individuelle enheter i en menneskehet som lever i en verden – at vi alle er ansvarlige for hverandre – og at når vi dømmer andre, dømmer vi oss selv.

En enhet er et system og et system er en enhet. System, objekt, partikkel og individ blir da forskjellige termer som alle refererer til det samme enhetsbegrepet. Systemer identifiseres ved sitt idemessige eller informative innhold, og består av strukturer og prosesser. Strukturene skal begrense og lede prosessene slik at de oppfyller ideen i utgangspunktet. Moderne objektorientert systembeskrivelse beskriver virkeligheten som systemutvikling, som interaksjoner mellom systemer og sub-systemer med vidt forskjellig mening – og som omslutter og gjennomstrømmer – opprettholder – involverer og evolverer hverandre – uten noen innerste kjerne eller mest overordnet senter. Pengesystemene, oppdragelsessytemene, velferdssytemene, de politiske systemene og den fjerde statsmakt er således vidt forskjellige systemer som omslutter og gjennomstrømmer – opprettholder – involverer og evolverer hverandre. Når finanssystemenes mening reduseres til å øke sin egen nominelle verdi, vil finanssystemenes strukturer og prosesser nødvendigvis korrumpere oppdragelsessytemene, velferdssytemene, de politiske systemene og den fjerde statsmakts ide, strukturer og prosesser – slik vi ser i dag. Slik skal det ikke være i velfungerende systemer. Utfordringen består i få disse menneskeskapte systemene til å interagere med hverandre uten å korrumpere hverandre.

Logikk, prinsipper og matematikk kan ikke beskrive «nivåer som er tilstede i hverandre». Nivåer som er tilstede i hverandre er noe annet en adskilte kategorier eller sjikt. Vi kan anvende begrepet «nivåer som er til stede i hverandre» til å belyse forholdet mellom idealene «frihet, likhet og brorskap», og vice versa. Vi kommer ikke forbi at frihet, likhet og brorskap er likeverdige, men motstridende, idealer som ikke kan oppfattes riktig hver for seg. Forholdet mellom disse tre likeverdige, men motstridende, idealene er utfordrende å bearbeide intellektuelt og politisk. Høyresiden og venstresidens ideologiske utskeielser opp gjennom historien er tragiske resultater av at vi har forvekslet og forvrengt disse tre idealene. Men det finnes altså en grunnleggende orden i forholdet mellom disse idealene som også må regnes som et filosofisk felleseie. Det betyr ikke at forholdet mellom frihet, likhet og brorskap er ferdig utredet og entydig konkludert. Det betyr bare at vi må kjenne til denne fundamentale orden for å kunne tolke disse idealene riktig som ledestjerner når vi skal orientere oss i den omskiftelige politiske virkeligheten og tenke fritt og selvstendig der vi befinner oss. Et vitalt folkestyre må hele tiden holde debatten om frihet, likhet og brorskap levende.

Begrepet brorskap er riktignok problematisk i et feministisk perspektiv, men jeg velger å bruke det på grunn av dets historiske røtter. Å dele broderlig betyr ikke å dele likt. Begrepet åndsliv omfatter alle menneskelige ytringer, oppdragelse, undervisning, forskning, religion, kunst, kultur og media.

Altså:
Frihetsidealet kan bare realiseres i sin reneste form på åndslivets område.
Likhetsidealet kan bare realiseres sin reneste form på rettslivets område.
Brorskapsidealet kan bare realiseres i sin reneste form på næringslivets område.

Brorskapsidealet og likhetsidealet leder til maktmisbruk og undertrykkelse på åndslivets område. Frihetsidealet og brorskapsidealet leder til maktmisbruk og undertrykkelse på rettslivets område. Frihetsidealet og likhetsidealet leder til maktmisbruk og undertrykkelse på næringslivets område. At det forholder seg slik, kan enhver etterprøve i sin egen tenkning.

Men disse områdene av samfunnslivet er ikke fullt ut atskilte nivåer eller sjikt.
Næringslivet og rettslivet betinger, og er til stede i, åndslivet.
Åndslivet og næringslivet betinger, og er til stede i, rettslivet.
Og åndslivet og rettslivet betinger, og er til stede i, næringslivet.
Dette kan vi også etterprøve i vår egen tenkning. Vi er i alle sammenhenger på forskjellig vis individuelle deltakere i åndslivet, rettslivet og næringslivet – samtidig. Men idealene kan bare realiseres i sin reneste form på hvert sitt område.

På åndslivets område må likhetsidealet og brorskapsidealet underordnes frihetsidealet. På rettslivets område må frihetsidealet og brorskapsidealet underordnes likhetsidealet, og på næringslivets område må frihetsidealet og likhetsidealet underordnes brorskapsidealet.

Mot denne filosofiske bakgrunnen kan vi konstatere at det er fullstendig virkelighetsfjernt å reise en politisk frihetsdebatt i dagens Norge løsrevet fra likhetsidealet og brorskapsidealet, og uten å relatere den til EØS, TTIP og Tisa. Den markedsorienterte frihetsforståelsen som ligger til grunn for EU, EØS, TTIP og Tisa leder helt forutsigbart til maktmisbruk og undertrykkelse på næringslivets område. Dette er åpenbart for alle som tror mer på sine egne øyne enn på ideologiske besvergelser. På rettslivets område ser vi hvordan EU, EØS, TTIP og Tisa overfører makt over rettsutviklingen fra folket til de finansielt sterkestes lobbyvirksomhet. Dette strider mot det demokratiske rettslivets likhetsideal. Rettsliggjøringen av politikken og av markedene fører til en handlingslammende reguleringsstat og et fryktinngydende revisorsamfunn med en ikke bærekraftig eksponentiell vekst i byråkratiske kontroll- og transaksjonskostnader. En overdreven rettsliggjøring av politikken og av markedene leder nødvendigvis til at den korrumperende maktorienterte logikken i finans og politikk også korrumperer rettslivet. EU, EØS, TTIP og Tisa demonstrerer hvordan nyliberalismen innebærer at makt blir rett.

På åndslivets område ser vi hvordan den finanskapitalistiske logikkens overstyring av den frie pressen undergraver den fjerde statsmakts uavhengighet og integritet. Det er grovt underkommunisert hvordan finanskapitalen på denne måten kjøper seg makt og innflytelse over både politikerne og velgernes virkelighetsforståelse. Mediabransjen er kanskje den mest brutalt målstyrte og adferdsregulerte bransjen i dagens verden. Dette medvirker i sin tur til at politikerne betrakter det offentlige demokratiske ordskiftet som et marked hvor de må tilpasse budskapet til markedsforskernes forestillinger om den dumme «marginalvelgeren» eller de ikke fullt så dumme «flytvelgernes» preferanser. Slik er både politikken og den fjerde statsmakt i våre dager underkastet markedets fordummende logikk.
Mål- og resultatstyringen og bestiller-utfører modellen i forskningen reduserer de frie forskerne til ideologiske funksjonærer for de finansielle og politiske bestillerne av kunnskap. Da slipper de finansielle og politiske bestillerne å betale for den kunnskapen de ikke vil ha, og i følge markeds- og målstyringskoryfeene blir dette selvfølgelig «billigere og bedre for forbrukerne». En kritisk kunnskap som de finansielle og politiske bestillerne helst vil slippe å betale for, er altså at rettsliggjøringen av politikken og av markedene nødvendigvis medfører at rettslivet eser ut på bekostning av både åndslivet og næringslivets vitalitet.

Ingenting av dette hører hjemme i en global, økologisk ansvarlig og sosialt rettferdig opplysningskultur hvor idealene om frihet likhet og brorskap er ledestjerner. Rettsliggjøringen av nyliberalistisk frihandelsekstremisme i TTIP og Tisa fremstilles som redningen for Vestens nyliberalt skakkjørte økonomi. Krisen skal altså løses med mer av det samme som ledet til krisen. Vi blir presentert for noen vilkårlige tall som visstnok stammer fra noen matematiske likevektsmodeller som aldri har lykkes i sine beskrivelser av virkeligheten – hverken av fysikken hvor de har sitt opphav, eller av økonomiske sammenhenger – men som likevel brukes intensivt i maktelitenes bestillingsverk for å gi et kvasivitenskapelig skjær til den falske propaganden som skal lure oss til å tro at TTIP og Tisa vil generere millioner av arbeidsplasser. Erfaringene med frihandelsekstremismen i EU og NAFTA, som er frihandelsavtalen mellom Canada, Mexico og USA, forteller oss det stikk motsatte, nemlig at at millioner av arbeidsplasser er gått tapt med denne politikken. Denne erfaringen er da også årsak til at demokratene i USA forsøkte å stoppe sin egen president Obamas forsøk på å få Kongressen og Senatet til å bevilge ham en såkalt «fast-track» prosedyre når det gjelder å inngå frihandelsavtaler. I virkeligheten ser vi at nyliberalismen og frihandelsekstremismen også legger de industrialiserte vestlige demokratiene åpne for utbytting av den stedsuavhengige finanskapitalismen, stripper lokalsamfunnene for integritet og verdighet både i USA og EU, og styrter Vestens humanistiske og demokratiske kultur i avgrunnen. I Norge har vi tilstrekkelig politisk og finansiell integritet til å reservere oss mot denne kollektive galskapen, selv om arbeidsgiverorganisasjonene og stortingsflertallets feige og maktkryperske «realisme» forsøker å innbille oss det motsatte.

Etikk er erfaringsbasert refleksjon. Moral er inspirerte handlinger. Vi kan ikke løse uomgjengelige dilemmaer med en rigid, selvrettferdig og dømmende prinsipptenkning. I politikken må vi være både idealister og maktrealister, men vi kan ikke – slik Arbeiderpartileder Jonas Gahr Støre er en typisk eksponent for – blande idealisme og maktrealisme uten at maktrealisten forføres og idealisten korrumperes. I de forskjellige aktuelle situasjonene er det nettopp krysspresset fra en idealistisk og en realistisk situasjonsoppfattelse som skal utkrystallisere inspirerte moralske handlinger. Derfor trenger vi forbilder.

Vi tenker og kommuniserer alle sammen intuitivt objektorientert og systemorientert for å overleve sammen i hverdagen, akkurat som vi tenker intuitivt logisk og matematisk. En vitenskapelig systemtenkning vil forsterke systemtenkningens kapasitet, slik den vitenskapelige logiske og matematiske tenkningen har forsterket logikken og matematikkens kapasitet. En vitenskapelig systemtenkning tar utgangspunkt i identifiserte og for anledningen definerte objektive enheter, og benytter logikk, kategoriske skjema og matematikk til å beskrive subjektive egenskaper, relasjoner, prosedyrer og tilstandsendringer.

Systemvitenskap er tverrfaglig av natur. Det nye tverrfaglige systemvitenskapelige paradigmet som er i ferd med å avtegne seg oppfyller og overskrider den greske rasjonelle tradisjonen og det aristoteliske vitenskapsparadigmet slik at

  • teorier integreres i hypotetiske systemer
  • eksperimenter kan konstrueres og simuleres i et informasjonssystem
  • empiriske observasjoner kan også omfatte observasjoner av simuleringer

5. I dag finner finanskapitalismen og politikkens maktorienterte logikk hverandre i det nedarvede falske motivet om overordnet, sentralisert og standardisert system- som i ytterste konsekvens oppfylles med en unipolar verdensorden med en verdensregjering som bare står ansvarlig overfor Gud (- jfr. Stoltenberg og Støres store forbilde, katolikken Tony Blairs visjonære brev til utvalgte statsledere under den første adrenalinfylte fasen av invasjonen av Irak, nevnt i en tidligere kommentar på denne bloggen. I dag står også Blair på lønningslisten til Goldman Sachs). Da kan denne verdensregjeringen styre menneskene med hjelp av pengesystemet og en strukturert mengde aggregerte sekundære måltall uten innsikt i de primære faglige og sosiale prosessene som skal oppfylle de bestilte måltallene.

6. Men likvideringen av den falske nedarvede forestillingen om overordnet, sentralisert og standardisert system er den viktigste forutsetningen for – og den mest befriende virkningen av – vår tids vitenskapelige og teknologiske revolusjon- Når vi projiserer slike primitive strukturer inn i den nye superraske informasjons og kommunikasjonsteknologien, leder det uavvendelig til logiske selvmotsigelser og kategorimistak som manifesterer seg som bugs og systemkrasj. Det som utspiller seg i relativt langsom kino på den globale maktpolitiske scenen i dag kan godt liknes med bugs og systemkrasj.

7. Selvfølgelig konspirerer finanskapitalismen og de globale politiske elitene, både i legitime og illegitime sammenhenger. Men konspirasjonsteorier etterlater oss maktesløse og handligslammet. Det er mer omfattende sannferdig og mye mer konstruktivt å benytte paradigmebegrepet, og ta i betraktning Thomas S,. Kuhns beskrivelser av paradigmer og dynamikken i paradigmeskifter. Historien om det nye tverrfaglige systemvitenskapelige paradigmet som er i ferd med å avtegne seg bekrefter Kuhns kyniske innsikt i de irrasjonelle makt og prestisjekampene som er investert i paradigmer, og dynamikken i paradigmeskifter. Men det systemvitenskapelige paradigmet samsvarer også med Karl R. Poppers ideale forestillinger om «forskningens logikk». Det tverrfaglige systemvitenskapelige paradigmet innebærer at også politikk må beskrives og begrunnes som systemutvikling.

De økologiske, politiske, økonomiske og sosiale krisene i verden kaller alle sammen på vår evne til systemtenkning. Den nye teknologien vil vekke våre individuelle evner til selvbevisst systemtenkning på et globalt masseplan. Gleden ved å samarbeide med andre på grunnlag av selvbevisst systemforståelse oppfyller og overskrider gleden ved å arbeide ut fra en logisk prinsipptenkning i et egoistisk perspektiv. Dette er et gammelt profeti. Vi har allerede tilgjengelig den økologiske forstanden, den sosiale intelligensen og den teknologien som vi danne basis for fremtidens økologisk ansvarlige og sosialt rettferdige opplysningskultur. Når vi tolker ovenstående inn i en slik kontekst, gir det håp.

KampanjeStøtt oss

42 KOMMENTARER

  1. Pkt. 3 og 4 får meg til å reflektere over den slående likheten mellom gamle euroasiatiske og afrikanske sivilisasjoner og sivilisasjoner på det amerikanske kontinent. Likheten mellom gamle Egypt og Inkaimperiet er slående. Solen som gud og faraoen og inkaen som dens jordiske stedfortreder. Velorganiserte samfunn med guden som den ideologiske kraften som muliggjorde den organisatoriske strukturen. Ikke rart at Heyerdal fikk ideer om oversjøisk kontakt.
    Det som skilte dem var tidsforskjellen. Inkariket eksisterte i det 14 århundre.
    Organisasjonsevnen var imponerende og kommunikasjonssystemet svært effektivt med kortdistanseløpere satt i system over et kontinent fra Ecuador til midt i Chile. Meksicakulturen hadde noe lignende selv om det neppe var kontakt mellom de to kulturene.

    For meg virker menneskets evne til organisering som en nedarvet egenskap. Som sosialt vesen har vi tillært oss å fungere organisert under ledelse. Med ledere mener jeg nødvendigvis ikke herskere, men under god struktur og lederskap er vi svært effektive. Når struktur og ledere forsvinner blir vi svak.
    Kveguttalelsen til Achsel forklarer jeg med at dagens samfunn mangler fornuftig organisering og ledelse, og ikke at vi har det for godt som noen hevder. Folk ført bak lyset og avledet fra virkeligheten og fremmedgjort. Ikke rart de oppleves som kveg, særlig når de får nok gress.
    Det er denne organiseringen som trengs for å løse våre problemer. Den er langt borte i dag.
    Det at datateknologien er et enormt teknologisk fremskritt på kommunikasjonssiden er jeg enig i, og vi kan bruke den i dag når verden fortsatt er i en slags orden, men hva skjer i en krisesituasjon , der vi trenger den mest for alt er kaos? Har vi mobil og internett da?

    • Takk for interessante og relevante assosiasjoner og refleksjoner, Fredrik. Til spørsmålet i siste avsnitt vil jeg kpommentere at Star War programmene ganske riktig kan tolkes som en forberedelse til å «slukke lyset» for å gjennomføre enda mer brutale og massive overgrep i fremtiden. Jeg ser den. Men slike forestillinger er det vanskelig å forholde seg konstruktivt til. Som jeg skrev i svaret til Achsel: Det viktigste vi gjør er å gi næring til den tenkningen som fungerer når de gamle hegemoniene brister.

  2. Forstår eg deg rett når du avviser heile relativitetsteorien saman med Big Bang? Korleis meiner du at oppdaginga av higgspartikkelen set eit punktum for djupare forståing av fysikken? Dei fleste fysikarane eg har høyrt meiner tvert om at denne oppdaginga stadfester standardmodellen og stør opp under teorien om superstrenger.

    For mogelege eksperiment som kan underbygga streng-/M-teorien vil eg visa til Brian Green sine utmerka bøker «The Elegant Universe» og «The hidden reality».

    For meir om Big Bang og vårt univers har Lawrence Krauss si bok «A Universe from Nothing – Why there is something rather than nothing» ein heil del å bidra med.

    Du viser til den kosmiske mikrobølgestrålinga, denne er vanskeleg å forklare utan Big Bang og inflasjonsteorien.

    Skulle utsegnene vera ironisk meint vi eg be om orsaking, men eg oppfattar dei ikkje slik.

    • Den kosmiske bakgrunnsstrålingen kan etter min oppfatning også forklares med henvisning til det enhetsorienterte verdensbildet.

      Påstanden om at Big Bang er vår tids «jorda er flat-forestilling» er i høyeste grad seriøst ment. Jeg blir fortalt av folk med større innsikt enn meg at kritikken av Big Bang metaforen for overgangen fra null som matematisk begrep til null komma et uendelig antall desimaler objektiv virkelighet omsider er blitt legitim i stadig større deler av fysikkmiljøene. Mitt inntrykk er imidlertid at de fleste i akademia i underdanig uvitenhet og mistro til egen vurderingsevne fortatt lydig forholder seg til dette verdensbildet omtrent slik de monoteistiske religiøse fundamentalistene forholder seg til den gammeltestamentlige skapelsesberetningen. Det er selvfølgelig en betydelig treghet her.

      «The elegant universe» representerer en matematisk virkelighetsforståelse som etter min oppfatning ikke er mer troverdig en nyklassisk økonomisk teori – som jeg mener er en relevant analogi. Begrepet elegant i denne sammenhengen refererer til matematikkens elegante matematiske beviser, men som teori om den objektive virkeligheten er dett etter min oppfatning klumsete, oppstyltet og svært lite elegant. De tegnefilmene som filmen basert på samme bok bruker for å forklare en matematisk virkelighetsoppfatning som er umulig å forklare i dagligspråket er til dels direkte tåpelige og fordummende.

      Så vidt jeg har oppfattet avviser de fleste fysikere at det er mulig å konstruere eksperimenter som kan underbygge eller motbevise streng-/M-teorien, og at den derfor ikke oppfyller de fundamentale kriteriene for en vitenskapelig teori.

      Jeg påstår ikke at Higgs-bosonet er et punktum, men markerer en grense for hva vi eksperimentelt kan påvise og matematisk teori kan regne seg frem til. Innenfor denne grensen er det fortsatt mye å utforske og regne seg frem til. Det skal bli spennende å følge med på.

      Jeg avviser ikke relativitetsteorien, men mener vi ennå ikke har forstått den riktig fordi vi ikke har avklart dens begrensninger. Relativitet kan ikke forekomme uten relativt til et system, men relativitet kan ikke forklare systemer. En matematisk «Theory of Everything» (TOE) avviser jeg som en selvinnlysende umulighet i utgangspunktet. Jeg ønsker meg en karikaturtegning av Einstein sittende i intellektuell paralyse, sucing on his TOE.

      Det er ikke mer overbevisende at de matematiske fysikerne tviholder på den matematiske tilnærmingens muligheter enn at de nyklassiske økonomiske teoretikerne tviholder på sin matematisk tilnærming til forståelsen av økonomien. Disse miljøene har tross alt investert all sin faglige prestisje i disse paradigmene.

      Ta for all del mine vurderinger med en solid klype salt – jeg er hverken matematiker eller fysiker – men ingen har vondt av å utfordre sine egne forestillingsevner fremfor å overlate forklaringen av virkeligheten til matematikken og fysikkens ekslusivt innviede yppersteprester.

      • Eg er sjølvsagt enig i at ein skal utfordra sine forestillingar. Når det gjeld den generelle relativitetsteorien er det umogeleg å komma frå at Big Bang er ein uunngåelig konsekvens av denne. Dette innsåg Einstein, men det passa ikkje inn i hans verdsbilete. Det var konsensus på den tida at universet var statisk og evig. Han kom opp med sin «kosmologiske konstant» for å korrigere for dette, noko han seinare kalla sitt livs største misstak. Hadde han trudd på sin eigen matematikk hadde han konkludert med at universet ekspanderer slik Edwin Hubble seinare kunne vise.

        Begrensingane i relativitetsteorien er kjent. I ein singularitet kolliderer den med kvanteteorien og ein endar opp med umogelege tal. Strengteori er ein teoretisk veg ut av dette. At eksperiment enno ikkje har falsifisert eller verifisert teorien betyr ikkje at ein aldri kan få det til. Før spektralanalysen var det ei utbreidd meining blandt leiande fysikarar at ein aldri kunne finne ut kva stjerner var laga av, no er det ingen problem.

        Big Bang teorien har ikkje som føresetnad at ein byrjar med null. Kva som var før Big Bang er spekulasjonar som singularitet eller bran-kollisjonar. Teorien tar for seg utvidinga – IKKJE årsaka eller opphavet.

        Kosmisk bakgrunnsstråling er så nøyaktig lik i vår kosmiske horisont (over 25 mrd lysår i avstand) at termodynamikken tilseier at inflasjon er svært plausibelt. Den einaste teorien som i det heile kan forklara egaliteten i strålinga er så langt inflasjon.

        Fysikken som fag arbeider ut frå å teste teoriane med eksperiment, eller med andre ord sjekka om dei står seg mot falsifisering. Å samalikna dette arbeidet og faget med religion er merkeleg. Eg har aldri høyrt om ein religiøs som prøver å finna motargument mot sine overtydingar slik vitskapen har som grunnprinsipp.

        Eg reknar med at det fortsatt kjem til å koma mykje ny vitskap og innsikt frå LHC i Sveits og nye rom- og jordbaserte observatorier. Noko eg gler meg til.

        Null eller ingenting er det kvanteteori som forbyr, jamfør Heisenberg.

        Å setja etablert og prøvt fysikk i bås med religion og økonomiske teoriar finn eg svært søkt.

        • Vi møter hele tiden begrepet «tro på» når det gjelder Big Bang. Selvfølgelig er dette bare en hypotese, som ganske riktig understøttes av hvordan vi tolker observasjoner, men disse observasjonene- f.eks. at universet ekspanderer- kan også tolkes annerledes. I populærvitenskapelige fremstillinger brukes ofte en brøddeig som en metafor som skal illustrere dette, men en brøddeig ekspanderer vitterligen ikke ut fra et senter. Det enhetsorienterte verdensbildet og forestillingen om at omlag 90% av gravitasjonsvirkningene i universet har sitt opphav i høyere materietilstander eller sk mørk materie, åpner for andre tolkningsmuligheter. Det er så vidt jeg har oppfattet også diskusjoner i de internasjonale fysikermiljøene om hvorvidt tolkningen av Higgs-bosonet som en bekreftelse av standardmodellen og forutsetningen om masseløse partikler er den eneste mulige, eller mest plausible, tolkningen.

          Det er gjort astrofysiske observasjoner av galakser under utvikling som indikere at galakser oppstår av- og forsvinner i- høyere materietilstander hele tiden, og slike observasjoner blir av noen av observatørene tolket som indikasjoner på at Big Bang teorien må være feil. Disse observasjonene kan etter min vurdering tolkes i samsvar med det enhetsorienterte verdensbildet. Men de astrofysikerne som har ønsket å undersøke dette nærmere er blitt forkjetret og nektet videre observasjonstid ved de store teleskopene. Deler av miljøet ved UiT var så vidt jeg husker involvert i dette, men de nøyaktige referansene jeg hadde til dette forsvant i et datakrasj for noen år siden. Nrk var i sin tid medprodusent for et internasjonalt TV-program om dette som jeg også hadde på hardisken som ble ødelagt. Jeg skal uansett forsøke å spore opp dette. Prof. Kristoffer Rypdal ved UiT kan antakeligvis fortelle mer om denne historien.

          Poenget er at Big Bang uansett fungerer som verdensbilde, og folk forholder seg til den som til religiøse overleveringer. Dette har gitt opphav til mange uvitenskapelige spekulasjoner og mytedannelser, ikke minst om det matematiske ekspertspråkets overlegenhet vis a vis dagligspråket. Den allmenne begrepsforvirringen i akademia gir også grobunn for denslags. Det enhetsorienterte verdensbildet tilbyr en forklaring av hva som skjedde før et eventuelt Big Bang, og forestillingen om virkelighetens tre uadskillelige aspekter utelukker Standardmodellens forutsetning om masseløse partikler. Den store syretesten blir hvorvidt det enhetsorienterte verdensbildet kan forklare kvantefysikernes demonstrasjoner og tolke kvantefysikken. Jeg mener det, men det gjenstår å se.

          Jeg mener Big Bang er en misvisende metafor og en fullstendig urimelig hypotese, dimensjonene i universet tatt i betraktning. Forestillingen om at galakser oppstår av og forsvinner i høyere og raskere materietilstander hele tiden fortoner seg mer plausibel. En eller annen gang oppstod nødvendigvis den første manifesteringen i de lavere og for oss i dag observerbare materietilstander, men at den skjedde bare ett sted, og ikke flere steder samtidig, og for bare 13 milliarder år siden i vår relativt umiddelbare nærhet, og at det er opphavet til hele vårt observerbare univers er en forestilling som etter min oppfatning faller på sin egen urimelighet. Fremtiden vil vise.

          Jeg er mektig imponert over matematikkens muligheter, de matematiske fysikerne, og hva de har kunnet regne seg frem til. Men når vi kunne regne oss frem til at det fantes en gravitasjonsvirkning et sted der ute og vi siden oppdaget en planet akkurat der, var det ikke matematikken som fortalte oss at det var en planet. Vi kan produsere en uendelig strøm av matematisk informasjon om en kaffekopp uten og komme frem til at det er en kaffekopp. Det er altså matematikken og logikkens begrensninger i utgangspunktet, og det meningsfylte dagligspråkets overlegenhet, som er mitt hovedanliggende når jeg forøker å forklare systemtenkning.

          Det er selvfølgelig ikke nødvendig å avvise Big Bang for å forstå og kritisere imperialismen eller finne en vei ut av uføret. Men kontroversen mellom Platon og Aristoteles er et fenomen som i tid faller sammen med begynnelsen på imperialismens tidsalder. Og utviklingen av enhetsorientert systemtenkning og simulering som en vitenskapelig metode som oppfyller og overskrider den greske rasjonelle tradisjonens begrensninger, er et fenomen som i tid faller sammen med imperialismens siste groteske krampetrekninger. Og under det hele ligger den nedarvede forestillingen om et overordnet senter og en innerste kjerne som gjenspeiles i verdensbildene, som samsvarer med den maktorienterte logikken, men som både for de førsokratiske filosofene og for den objektorienterte systemtenkningen oppfattes som en primitiv forestilling som ikke samsvarer med virkeligheten. Det er denne symetrien jeg finner slående, og som jeg forsøker å undersøke nærmere.

          • Eg må innrømma at eg slit litt med logikken i det du seier. Oppdaginga av Higgs-bosonet og stadfestinga av Higgsfeltet er eit utruleg sterkt indisium for standardmodellen (og den generelle relativistetsteorien). Du nyttar denne oppdaginga som eit argument mot denne med referanse til filosofi over kvasivitskap?

            Jesus og Muhammed sine lærer samsvarer med teorien din? Nasarearen si lære har som menneskeofring som sin kjerne. Muhammed veit eg mindre om, men heilt ærleg? -Ein profet som ikkje toler kritikk eller avbilding kan ikkje vera mykje til kar!
            Eg tykkjer dette er ein noko merkeleg måte å understøtta eit kva som helst argument.

            Du har ikkje nemnd L. Krauss i tidlegare svar. Han forklarar begrepet ingenting (nothing), men det har ingenting med matematikkens null å gjere. Matematikk er eit verktyg – ikkje svaret!

            Lik deg er eg ingen fysikar, men berre ein enkel vestlandsbonde. Eg kan likar, og har sympati for mykje av det du seier, men det gjev ikkje akkurat autoritet at du set teorien din over arbeidet til Einstein, Planck, Hubble, Feinman, Schrødinger, Bohr og mange fleire. Heller så undergrev det dei gode poenga du har.

            Eg meiner ikkje å vera impertinent, eg er bere nyfiken og kritisk!

          • 1- Brøddeigmetaforen brukes i populærvitenskapelige fremstillinger for å forklare ekspansjonen. En brøddeig hever seg ikke ut fra et senter. De matematiske fysikerne er ganske hjelpeløse når de skal forsøke å forklare sine teorier i det meningsfylte dagligspråket. For eksempel går det ikke an å assosiere videre i dagligspråket ut fra navn på sub-partikler eller elementærpartikler uten etymologiske eller lydmessige indre sammenhenger. Jeg mener at å begrense seg til å bruke begrepene partikkel, sub -partikkel og sub-partikkelnivå, og så besifring – og så tillagt disse egenskaper, ville fungert bedre.

            2 – Jeg skriver at Higgsbosenet representerer en grense for hva vi eksperimentelt kan påvise, og at det er diskutabelt – og diskuteres -hvorvidt den kan tolkes som en bekreftelse på Standardmodellens forutsetning om masseløse partikler. Jeg mener at den kan forklares med enhetslærens forestilling om hvordan de høyere materietilstandelse partikler er til stede som sub-partikler i de lavere materietilstandenes partikler, slik partiklene i materietilstanden plasma er til stede som elektromegnetiske bindinger mellom sub-partiklene i den faste materietilstanden. En slik forklaring fordrer imidlertid en nærmere beskrivelse av hvordan enhetslæren som hypotetisk system – ikke kvasivitenskap – innebærer forestillinger om forholdene mellom partikkelavstander, fart og energi på de forskjellige nivåene som er til stede i hverandre, og det er det ikke anledning til å komme nærmere inn på her – men jeg vil etterhvert publisere mer om dette i andre sammenhenger hvor det er relevant.

            3- Jeg skiller skarpt mellom vår emosjonelle religiøse (gjenforening) lengselen etter å gjenoppleve tilværelsens enhet, og de tre religionene ( Jødedommen, kristendommen og Islam) og mellom den legendariske Jesus lære og kristen teologi med sine redigerte og manipulerte fire versjoner av de mange hundre versjonene av de gnostiske legendene om Jesus, og mellom Profetens åpenbaring og Islams teologi. Dette er en omfattende diskusjon som det heller ikke er anledning til å gå nærmere inn på her. Men jeg oppfatter altså den katolske kirke som kanskje den største forbrytelsen mot menneskeheten i historisk tid. Religionenes maktmisbruk har okkupert og paralysert det religiøse i menneskene.

            4- Jeg er ikke fortrolig med Krauss bidrag, men klipper og limer inn fra Wikipedia:

            In his book, A Universe from Nothing: Why There is Something Rather than Nothing (2012), Krauss discusses the premise that something cannot come from nothing, which has often been used as an argument for the existence of an uncaused cause, or creator. He has since argued in a debate with John Ellis and Don Cupitt that the laws of physics allow for the universe to be created from nothing. «What would be the characteristics of a universe that was created from nothing, just with the laws of physics and without any supernatural shenanigans? The characteristics of the universe would be precisely those of the ones we live in.» [27] In an interview with The Atlantic, however, he states that he has never claimed that «questions about origins are over.» According to Krauss, «I don’t ever claim to resolve that infinite regress of why-why-why-why-why; as far as I’m concerned it’s turtles all the way down.» [28]

            Det positive her at han ikke innbiller seg at han kommer forbi empiriens uendelige regress. Ellers kan jeg av dette ikke se at null ikke referer til ingenting som universets opphav. Dette minner om Descartes sengeliggende psykofysiske parallellisme – at ånd og materie er atskilte fenomener og at eksistensen av matematiske lover i en immateriell tilstand er årsak – altså at matematikk er både redskapet og svaret – som igjen er opphav til forestillingen om en matematisk teorien om alt. Da henviser jeg igjen til matematikkens begrensning i utgangspunktet – nemlig en som naturlig tall og objektiv virkelighet – f.eks. Higgs-bosonet.

          • Du blander sammen språknivåer med materielle forhold. Dagligspråket er utviklet i dagliglivet og beskriver våre sanseerfaringer. Mennesket vil vite mer enn dette, og vi undersøker makrokosmos (universet med sine galakser og historie) og mikrokosmos (det som er så lite at vi ikke engang kan se det i mikroskop). Her bruker vi matematikkens språk for å formulere teoriene. Skal vi formidle dette til allmennheten, må vi bruke metaforer. De er naturligvis ikke helt korrekte, men kan gi visse forestillinger om makro- og mikrokosmos. Brøddeigmetaforen for universets utvidelse er ganske god. Den innebærer at universet ikke har noe sentrum, eller at ethvert punkt kan oppfattes som sentrum. Det går ut på det samme. Du kan godt si at Big Bang skjedde der du nå har ditt venstre øye. Brøddeigmetaforen kolliderer med din misoppfatning av Big Bang-teorien, men det kan du ikke bruke som argument mot teorien!
            Eksemplet ditt med kaffekoppen er godt; kanskje bedre enn du aner. Når vi bruker en kaffekopp, kan vi beskrive det i dagligspråket; vi trenger ikke matematikk til det. Men hvis vi vil vite så mye som mulig om hvorfor hanken ikke ryker når vi løfter koppen, hvorfor kaffen ikke renner tvers igjennom, eller hvorfor dekoren gir akkurat de fargene, holder det ikke med dagligspråk eller noen mystisk helhetsoppfatning av verden. Da må vi til kvantefysikken, og der har vi bare matematiske modeller å holde oss til. Hva disse modellene sier i detalj, kan ikke uttrykkes i dagligspråk. På samme måte gjelder det i kosmologien.
            Du snakker om «høyere materietilstander» og andre merkelige fenomener uten å vise til målinger som kan fortelle hva dette er. Da er vi langt inne i «New Age»-verdenen, og analogien til religion ligger nær. Når det gjelder matematikk, blander du f.eks. tallet null med begrepet om et materielt intet, men det har ingen ting med hverandre å gjøre.
            Dette og en del andre påstander du kommer med, svekker din troverdighet. Det er synd, for når du skriver om noe du har greie på, nemlig politikk, bør du kunne nå ut til veldig mange, for det er bra. Hold deg til det, og ikke begrunn dine fornuftige standpunkter med noe som bare dokumenterer inkompetanse i matematikk og fysikk!

          • Takk for en kritikk det går an å forholde seg til, Einar, og en konklusjon som du antakeligvis langt på vei har rett i, som mine veiledere også advarer mot, og som jeg foregriper i innledningen til mitt opprinnelige innlegg.

            Vi er altså enig om at matematikk er et sub-språk som beskriver subjektive forhold, men kan ikke bevise en som naturlig tall eller forklare enhetene i den objektive virkeligheten
            .
            Dagligspråket uttrykker atskillige mer enn sanseerfaringer, og kan tenke – og tenker – logisk og matematisk med meningsfylte begreper.

            Logikk og matematikk opererer med tomme begreper og produserer ikke mening – og kan ikke stille seg selv inn i meningsfylte sammenhenger. Det er det meningsfylte dagligspråket som stiller sub-språkene inn i meningsfylte sammenhenger.

            Du påstår at jeg » blander sammen språknivåer med materielle forhold».
            Jeg påstår at de matematiske fysikerne blander sammen naturlig tall og tall som matematisk begrep.

            Jeg henviser til det enhetsorienterte verdensbildet som hypotetisk system, og mener vi bør undersøke om det kan forklare kvantefysikernes demonstrasjoner og tolke kvantefysikken. Det har ingen ting med New Age eller religion å gjøre.

            Dette hypotetiske systemet forstår soler som transformatorer mellom de tre høyeste materietilstandene i vårt laveste av syv intervaller, og de fire laveste materietilstandene plasma, gass, flytende og fast

            – og at bevegelse, tid og rom er likestilte og uadskillelige aspekter av tilværelsen som ontologisk enhet, og av alle objektive enheter.

            Jeg har oppfattet Big Bang metaforen slik at universet begynte ut fra et punkt – og Standardmodellens forutsetning om masseløse partikler slik at bevegelse, tid og rom, eller materie, energi og in-form- asjon (analogt med tid, «bevissthet» og «ånd) er fenomener som betinger hverandre slik at det ene kommer før de andre, og at de således kan eksistere uavhengige av hverandre. Jeg ber eventuelt deg korrigere dette.

          • Big Bang er ikke en metafor, ikke et verdensbilde og ikke en skapelsesmyte. Den er en vitenskapelig teori som er basert på observasjoner, målinger og beregninger. Den er den beste vi har nå, og blir stående til den eventuelt avløses av en teori som forklarer enda mer av det vi kan observere. Det virker som om du oppfatter Big Bang-teorien som at materien skal ha oppstått i et bestemt punkt i et allerede eksisterende tomt rom. Slik er det ikke. Teorien sier at selve rommet og tiden oppsto da. Det er vanskelig å forstå, og vi vet jo ikke om de naturlovene og naturkonstantene vi ser gjelder i dag, gjaldt under de ekstreme forholdene rett etter «smellet».
            Du nevner «masseløse» partikler. Dette er en betegnelse som springer ut av en ganske vanlig misforståelse. Det er slik at fotoner og nøytrinoer har hvilemasse null, men de har alltid lyshastighet, og da har de positiv masse. Mangelen på hvilemasse er en rent teoretisk konstruksjon for å få den matematiske beskrivelsen til å stemme. Slik lærte jeg det da jeg studerte fysikk i 1974. Men nå ser jeg at nøytrinoene antakelig har en bitte liten hvilemasse, men den er ukjent. Da har de heller ikke full lyshastighet, siden massen da ville ha vært uendelig. Så fysikken er en vitenskap som ikke står stille, nei…
            Naturvitenskapen gir ikke endelige svar. Den er stadig i utvikling etter hvert som vi finner ut mer. Den forvaltes ikke av et presteskap som ikke er åpent for kritikk. Men kritikk som bare er tankespinn, avvises inntil hypotesene kan dokumenteres. Observasjoner kan ikke bekrefte en teori, bare støtte den. I vitenskapens utvikling vil det alltid være diskusjoner og uenighet. Det er noe av drivkraften i det hele. Noen ganger vil en part i en slik diskusjon tape fordi hypoteser falsifiseres ved observasjoner. Da hender det at taperne ikke gir seg, men tviholder på sine ideer, kaller vitenskapen arrogant og klarer å knytte til seg en skare av troende. Et eksempel er homøopati. Homeopatisk medisin er rent vann, og har ingen bivirkninger, fordi den ikke har andre virkninger enn å slukke en eventuell tørst.
            Jeg er matematiker med fysikk og filosofi i fagkretsen. Jeg vet at matematikk ikke handler om virkeligheten, men er et kraftig redskap for å beskrive og finne ut av virkeligheten. Den er alt annet enn subjektiv; den er det mest objektive som fins. Den er den eneste vitenskapen der det føres bevis. Den handler om ideer, og det er derfor den er den eneste vitenskapen der vi kan gå fire tusen år tilbake og finne korrekte resultater. Den vil med nødvendighet gjelde i alle kulturer i hele universet.
            Selvfølgelig kan dagligspråket uttrykke mer enn sanseerfaringer, men at dagliglivets sanseerfaringer er utgangspunktet for dagligspråk, kan det ikke være tvil om.
            Naturlige tall er de vi teller med: 1, 2, 3 osv. Du bruker termen i en helt annen betydning, som noe annet enn et matematisk begrep. Det er svært uklart hva det er.
            Vi vet hva soler er. De er gigantiske hydrogenbomber, for å si det (for) enkelt. Hva du mener med «de tre høyeste materietilstandene i vårt laveste av syv intervaller, og de fire laveste materietilstandene plasma, gass, flytende og fast» må du forklare nærmere. Hvilke observasjoner og målinger ligger til grunn for dette?

          • Big Bang er selvfølgelig en metafor. Metaforen brukes som benevnelse for en teori som vi er i ferd med å etterprøve. Også Krauss, som Jostein henviser til, sier jo i det klippet jeg limte inn at diskusjonen om dens gyldighet ikke er avsluttet og endelig konkludert. Metaforen og de teoriene metaforen refererer til fungerer som skapelsesmyte og verdensbilde i våre mentale strukturer – noe aggressiviteten og demagogien i ditt forsvar av metaforen viser til fulle. Slik sett minner du om en prest av den gamle fæle skolen. Men innimellom den uvitenskapelige demagogiske skråsikkerheten, skriver du fornuftig om hva vitenskap ideelt sett skal være.

            Det du ellers skriver om hva Big Bang teorien etterhvert har utviklet seg til, og om hvordan Standardmodellen forutsetter at bevegelse, tid og rom er betinget av hverandre i den forstand at det ene kommer før de to andre – slik jeg også skriver – samsvarer kanskje med matematisk teori som setter null eller likevekt lik origo, og som understøttes av beregninger og diskutable tolkninger av av visse observasjoner, men som motsies av mulige tolkninger av andre observasjoner. Jeg henviser til at det enhetsorienterte verdensbildet som et hypotetisk system som ramme for tolkninger motsier de for intuisjonen mest urimelige forutsetningene og påstandene i det rådende paradigmet. Det enhetsorienterte verdensbildet er tross alt det historiske opphavet til partikkelfysikken, og da mener jeg at det er rimelig at vi undersøker hvorvidt det også kan forklare kvantefysikernes demonstrasjoner og tolke kvantefysikken. Jeg mener det, men i en slik sammenheng er mine egne forutsetninger begrenset.

            Du skriver om matematikk: «Den er alt annet enn subjektiv; den er det mest objektive som fins».
            Denne påstanden representerer en utbredt konseptuell misoppfatning, og er et eksempel på begrepsforvirringen i akademia. Den korrekte forklaringen er at matematikk objektiverer informasjon om subjektive forhold. Som språk og informasjon er den et objekt/system, men det informative innholdet forteller oss om noe subjektivt (underordnet ) . Mediter litt over det.

            Du skriver: «Naturlige tall er de vi teller med: 1, 2, 3 osv. Du bruker termen i en helt annen betydning, som noe annet enn et matematisk begrep. Det er svært uklart hva det er».
            Neida, jeg bruker termen nettopp i den betydningen, men hevder altså at de matematiske fysikerne – og åpenbart du også – ikke skjelner mellom naturlige tall – som altså har sin referanse i objektive enheter – og tall som begrep i et matematisk språk som beskriver subjektive forhold. Mediter litt over denne elementære distinksjonen også.

            Vi vet litt om hva soler er, og altså litt mer omfattende og presist enn din metafor om hydrogenbombe. Jeg henviser til et hypotetisk system som kan forklare det vi vet – og som hvis vi etterprøver den i et tilstrekkelig omfang utover min kapasitet, kanskje kan fortelle oss mer.

            Jeg deler fullt ut naturvitenskapens eller fysikalistenes ideal om at vi må bygge sikker kunnskap på de fakta vi kan konstatere i den objektive materielle virkeligheten. Det innebærer ikke fordomsfull avvisning av fenomener som vi ennå ikke kan forklare, eller at vi ikke skal foreslå og teste ut dristige hypoteser eller hypotetiske systemer som kanskje kan forklare det vi ikke kan forklare i dag. ( På sine eldre dager foreslo Popper for å eksemplifisere sine forestillinger om Conjectures and Refutations å betrakte hjernen som en slags radio, og at ikke all tenkning eller bevissthetserfaringer er så nervebundne som vi forestiller oss i dag) Ellers degenererer naturvitenskapen til nettopp slik «religiøs» dogmatisme som den med store menneskelige personlige og sosiale omkostninger har frigjort seg fra. Jeg synes f.eks Dawkins i sitt korstog blir stadig mer lik dem han marsjerer mot – og gjenkjenner en slags hjelpeløs psykomekanikk og mangel på selvinnsikt i dette forholdet.

          • Aggresivitet?? Jeg er så nøktern jeg kan. Selvfølgelig er «Big Bang» en metafor for en kosmologisk teori, men jeg trodde du snakket om selve teorien. Det er den som er interessant, ikke metaforen.
            Hva mener du med «å sette null lik origo»?
            Du har ikke forstått matematikk og hva tall er, og du forstår ikke fysikk. Du innrømmer at du ikke kan dette, men fortsetter å harselere over dem som kan, og klager over deres (min) arroganse når det avsløres forsøk på å forklare kompliserte fenomener innenfor et språk som er altfor enkelt til dette. Hva som ligger i «det enhetsorienterte verdensbildet» som skal kunne forklare kvantefysikken, er for meg bare tankespinn. Du har ikke sagt noe som helst som kan forstås av andre enn innvidde. Når man ikke forstår det som er for vanskelig, så finner man på noe annet. Det er du ikke alene om.
            Som sagt: Hold deg til politikken, der har du virkelig noe å fare med! Naturvitenskapen og matematikken får du overlate til andre.

          • Null eller likevekt lik origo i et koordinatsystem.

            Ser du ikke at du både bekrefter min kritikk av deg og slår deg selv på munnen her? Hvem harselerer og hvem argumenterer autoritært med henvisning til et språk for de innviede? Mye gjenstår ubesvart både i vår diskusjon og det vi diskuterer, men jeg foreslår at vi avslutter denne utvekslingen her. Jeg er glad for at du finner noe fornuftig i det jeg skriver om politikk, og så lar vi våre uenigheter om tall, verdensbilder og skapelsesmyter og deres funksjon i våre mentale strukturer ligge. I morgen reiser jeg på en liten ferie. Ha en god ferie du også.
            Mvh. Johan Nygaard

          • Origo er det felles nullpunktet for aksene i et koordinatsystem. Descartes fant opp dette for å kunne behandle geometri ved hjelp av tall og likninger. Det er genialt, men har ikke noe med verdensbilde å gjøre. Likevekt forutsetter at noe veies opp mot hverandre, og har ikke noe med origo å gjøre.
            Jeg er enig i å avslutte disputten her. Jeg er nok uenig med deg angående verdensbildet, men jeg er ikke uenig med meg selv. Så kan vi samarbeide om å finne gode argumenter mot kapitalismen og imperialismen. Der er vi jo optimister!
            God ferie!

          • P.S.
            Jeg glemte å nevne at du ikke svarer på mitt spørsmål om hva de høyere materietilstander er, og hvordan de er påvist. Selv om vi avslutter disputten, er jeg jo alltid nysgjerrig!
            D.S.

          • Send meg en mail, så kan vi fortsette utvekslingen, og jeg kan forsøke å gjøre mer omfattende og presist rede for min oppfatning av pytagoreernes enhetsorienterte verdensbilde som et hypotetisk system. Som sagt, dette er tross alt det historiske opphavet til partikkelfysikken. Din kritikk er nyttig, ikke til å komme forbi, og nødvendig for meg. På denne bloggen bør vi imidlertid vie mer oppmerksomhet til Påls forestillinger om kommunisme 5.0, som bør videreutvikles og konkretiseres. For det viktigste vi kan gjøre i vår maktesløshet er å gi næring til ideer og forestillinger om samfunnsorganiseringen som bærer når de gamle hegemoniene brister.
            Takk så langt, Einar.

            Mvh. Johan Nygaard

            [email protected]

  3. Tusen takk, Johan, det var en sann svir å lese. Med tanke på hvor dypt du velger å dykke er det vel egentlig på sin plass med et kompliment for at ikke teksten ble lenger og mer ugjennomtrengelig enn den faktisk er! Liker veldig godt at den i sin form gjenspeiler mye av det du snakker om ang. nivåer tilstede i hverandre. Slik smyger visdommen seg best inn i individets sinn og møter der sin siamesiske tvilling (skilt ved fødselen), og vi får kjenne på gjenkjennelsen og bekreftelsens dype tilfredsstillelse.

    Jeg ba om å bli innviet i optimismens okkulte mysterier. Det var i utgangspunktet en talemåte som henviser til det faktum at jeg ofte finner optimisme i dagens virkelighet å være såpass mystisk at jeg ville illustrere det gjennom å retorisk anta at det må være et okkult fenomen som ikke kan forklares i hverdagsspråket. Jeg fikk i hvert fall svar på tiltale.

    De fysikkfaglige delene av ditt innlegg er jeg ikke kompetent til å kommentere, men synes de virker interessante slik du setter dem i sammenheng. Men gjennomgang av historien og paradigmene er lettere å nikke gjenkjennende til.

    Personlig tenker jeg at det nok dessverre er nødvendig å ta det så grundig for å fange en for mange såpass uvant essens i språket. Jeg sier «dessverre», ikke fordi jeg ikke liker slik fordypelse, jeg elsker det, jeg, men ser litt for klart at teksten helt sikkert ekskluderer like mange eller fler enn den treffer. Du har selv satt fingeren på mye av årsaken til hvorfor, og først etter et paradigmeskifte vil det være mulig å tenke seg at virkelig store masser begynner å kjenne igjen seg selv i speilet og ubesværet og som en grunntilstand utenfor språket føle enheten med alt. Fordi språket er et tvegget sverd. Det kan gi klarhet og være substansens ferge, men det kan også være den veggen som står mellom oss og budskapet, oss og oss sjøl, faktisk.
    Så, hva jeg ofte tenker er at vi trenger å finne noen ytterst få nøkkelbegreper som er så sterke og ladet at de går tvers gjennom alle de internaliserte forsvarsverkene og bidrar til en raskere heling av den avklipte åndelige navlestrengen som forbinder oss. Jeg snakker muligens om en form for magi. En skrekkelig tabloid, men effektiv henvendelse. Dette er en utfordring til dere alle.

    Jeg vil nå for sikkerhets og diskursens skyld igjen iføre meg djevelens advokats kappe. Sånn:

    Pokker, Nygaard, jeg trodde vi var enige om at vi har dårlig tid. Det her er jo bare mer av det samme luftige tåkepratet. En fornærmelse mot det handlende individ og alle oss med mindre intellektuell ballast en deg sjøl. Jeg noterer at det heller ikke her finnes det minste fnugg av rasjonelt begrunnet optimisme, langt mindre forslag til umiddelbar samhandling. Hvis dette går bra skal vi da tidsnok sitte rundt leirbålet og kjenne på enheten mens vi leker Gud med iPad, men først må folk få mat i magen og soldatene i buskene må avvæpnes. Jeg skjønner du mener at det skal foregå i motsatt rekkefølge, men jeg vet ikke om jeg klarer å svelge unna mer blod før vi er der, Nygaard. Jeg spyr allerede.

    Det slo meg allerede for 35 år siden at en fyrstelig dose LSD i drikkevannet i Oslo kanskje ville være en god idé, men det følger et stort ansvar med å regissere slike nattverder, og det ville dessverre være hinsides undertegnedes kompetanse å håndtere en situasjon med en million trippa nybegynnere på en måte som både ivaretar den enkelte og faktisk får en bedre kollektiv effekt enn kraftige økninger i budsjettene til akkuttpsykiatrien. Så det blir ikke noe av det heller.

    Inntil videre vil jeg anbefale kontakt med andre dyr enn mennesker. Det er god jording i hunder og katter, f.eks. De er her og nå så det holder, og følelsesmessige forbehold er for feiginger, kan de fortelle.

    • Oppmuntrende at du får noe ut av denne fremstillingen, Achsel. Jeg forsøker altså å finne et håp med å anlegge et evolusjonsperspektiv på menneskehetens utvikling gjennom historien, og argumenterer for rasjonaliteten i det med å henvise til vår kapasitet til systemtenkning og hva det innebærer. I evolusjonsperspektivet ligger det altså et profeti om sammenbrudd. Det viktigste vi kan gjøre er å gi næring til den tenkningen som bærer når de gamle hegemoniene brister.

      Til Djevelens advokat må jeg da bare medgi at ja, de nødvendige forandringene tar tid, og i mens er vi maktesløse vitner til menneskelige lidelser i en grad og et omfang som ingen av oss i fullt monn er i stand til å ta innover oss. Og det hjelper ikke å relativisere disse lidelsene mot en bakgrunn av de lidelsene hele imperialismens tidsalder har medført. Jeg kan ikke forsone meg med dette, og det fungerer som en slags drivkraft. Men som Achsel og de fleste andre, må også jeg hele tiden oppsøke helbredende impulser fra venner, kvinner, barn og barnebarn, dyr, natur, kunst og kultur for å tåle dette.

      I Norge har vi helt spesielle historiske, kulturelle og finansielle forutsetninger for å reservere oss mot den kollektive galskapen som imperialismens siste groteske krampetrekninger innebærer. Jeg tror det er realistisk å vinne et flertall i folket for å si opp EØS. Akkurat når det gjelder målstyringsvanviddet og EØS – og i disse dager Hellas – er det faktisk ganske oppmuntrende å lese kommentarfeltene(!). Da må vi opprettholde trykket og kvaliteten i kritikken, men også visualisere hvilken politikk som er fornuftig og troverdig for Norge å føre frigjort fra EØS-avtalens forbannelser. Her har vi, og samvittighetsfulle og selvstendig tenkende fagfolk, mye ugjort. Her må vi appellere til mobilisering.

      Og så gjenstår det parlamentariske spillet. Det ser ganske håpløst ut for tiden. Der må det skje noe nytt. Hvordan kan vi bidra til det? Det er mange av oss som fortvilet speider etter muligheter for konstruktive strategier. Forhåpentligvis kommer vi tilbake til dette i den videre dialogen på denne bloggen. Min vurdering er at SV står i veien for konstruktiv tenkning og handling her. Forestillingene om en sammenslåing av Rødt og SV er en sentimental taktisk avsporing fra det egentlige problemet som altså er den alternative politikkens innhold og appell til velgerne. Når SV komposteres under sperregrensen vil formodentlig flere skue klarere.

  4. Når Einstein ble spurt om hvordan det føltes å være verdens mest inteligente menneske svarte han: «Jeg vet ikke, spør Nicolas Tesla».
    John Hutchinson studerte å eksperimenterte mye med Teslas teknologi og benyttet utstyr som det militær industrielle komplekset hadde kvittet seg med. Cold fusion eller Low level nuclear reaction er to begreper som er bannlyst innenfor de konsensus orientertes rekker.
    Rumsfeld fant resultatene intressant nok til at han hadde et møte med Hutchinson og hans kompetanse på 90 tallet.

  5. Jeg er litt usikker på hvor jeg egentlig bør poste dette, da det er en generell klargjøring av et standpunkt som har vært kommentert og kritisert flere ganger under både min og Nygaards artikkel, samt helt sikkert ved andre anledninger der argumentet har vært brukt.

    Det gjelder dette med «for mye materiell velstand». Enkelte tillegger meg og andre suspekte motiver for vår påpekning av at materiell velstand lett fører til en form for døsig tilfredshet, og mener at vi dermed er gammel-maoister eller i hvert fall vil ta fra folk mesteparten av det de omgir seg med til daglig.
    Vel, jeg kan si så mye som at i mitt idealsamfunn skal det ikke mangle mye, og sekk-og-aske skal vi da slett ikke ha noe av. Vi skal svømme i fantastisk teknologi, skal vi. Og den vestlige arbeider er selvfølgelig ikke korrupt fordi om hun har nok å spise og litt til.

    Det er hverken rart eller umoralsk at man blir døsig av opplevd trygghet. Men derfor må vi forstå at det materielle fjellet er en obstruksjon vi må ta i betraktning. Ikke nødvendigvis fjerne hele fjellet, men finne måter å bedre treffe den som sitter begravd inne i det.

  6. Jeg kan ikke se at det finnes en sammenheng mellom materiell velstand og politisk uvitenhet/likgyldighet. Vi finner det både i rike og fattige land.
    Men jeg ser en klar sammenheng mot undertrykking og propaganda.

    • Materiell velstand har mange betingelser som burde kunne være utgangspunkt for alt godt. Men fordelingen blir og har alltid blitt gjort til gjenstand for politisk hestehandel og sikring av stemmer og lojalitet. Det snakkes om styrt/ villet masseeinnvandring som lønnstrykkere. Den diskusjonen skal få ligge for min del akkurat her og nå, men når man er redd for lavere lønninger i et overflodsland er det jo fordi ingen ønsker å måtte klare seg med det grann mindre enn i går. Man har materiell velstand, og man er redd for å miste den eller få den redusert. Alle måler seg og sines nivå mot dem på toppen, og slik oppleves det urettferdighet selv der sosialklientene stønner av metthet. Og igjen, jeg sier ikke at arbeidere er korrupte eller noe i nærheten av det. Jeg bare er veldig sikker på at materiell overflod, mye privat eiendom, formuer, komfortprodukter, luksus osv. avleder sinnet i stor grad fra viktigere ting, og at det i tillegg til sin egen eskalerende dynamikk til en viss grad benyttes nettopp som en form for bedøvelse sammen med propaganda for letter å kunne undertrykke andre steder uten at vi blander oss.

      Politisk uvitenhet finnes i sannhet overalt, ja. Politisk likegyldighet virker det som fort forsvinner når folk stilles overfor bar nød, uten at jeg vil anbefale det på noen som helst måte. Men de store masser har ofte latt seg vekke til felles dyst, gjerne krig, av dyktige demagoger nettopp når de føler seg ribbet på så mange måter.

  7. Eg trur det er viktig å innsjå at ei svær hindring i dag er det faktum at det ikkje eksisterer eitt einaste land i verda i dag som er uttalt kapitalismefiendtleg og som samtidig har eit minmum av kredibilitet. Nord Korea er kanskje uttalt kapitalismefiendtleg, men er elles eit regime som er så til dei grader diskreditert at det berre er med på å gjera vondt verre. Da Sovjet brast, brast au grunnlaget for å kunne drive vellukka opposisjonskamp på sosialistisk grunnlag. Uavhengig om kva ein elles måtte meine om sovjetstaten var den i det minste med på å gje ein antikapitalisitisk ideologi både kredibilitet og momentum. Opposisjonelle treng førebilder ein kan peike på, men i dag har radikale sosialistar ingen. Kina degenererte for lenge sidan og kjem truleg aldri til å vende attende til verkeleg sosialisme.

    Det overnemnte har au betyding på ein annan måte. Ingen kan stikke under ein stol at finansiering er viktig for politiske initiativ av alle slag, men ettersom det ikkje eksisterer nokon stat med ein tydeleg sosialistisk og internasjonalistisk profil i dag, så vil ikkje venstreradikale kunne rekne med nokon gjelp utanfrå heller. Kontraster dette med islamistane, som har i årevis nytt godt av finansiell hjelp frå Saudi Arabia og gulfstatane. Til dømes stør Saudi Arabia aktivt spreiinga av wahhabistisk islam rundt om i verda. I tida me lever i i dag er det å ha nok ressursar til å føre ein velluka informasjonskrig veldig viktig.

    Eg sit dessverre heller ikkje med fasitsvar på kva som vil fungere. Likevel: noko av det viktigaste eg trur ein kan gjera som eit fyrste steg på vegen, er å kartlegge alle vanskane ein opposisjon står ovanfor i dag (eg har da nemnt to døme ovanfor). Deretter kan ein så gå på for fullt om ein meiner at ein har funne ein strategi som maktar å svare på utfordringane ein står ovanfor i dag. Sjølv vil eg berre skyte inn at eg trur den leninistiske måten å organisere seg på, enno har mykje for seg. Ei gruppe, om ho så er aldri så lita, kan utrette mykje dersom ho berre er godt nok organisert, har ressursar, og består av verkeleg dyktige og dedikerte folk.

    • Takk, det siste du skriver om en dedikert og godt nok organisert gruppes kraft tror jeg også forsåvidt på. Jeg håper i beste fall at vi er på vei mot det.

      Hindringene du nevner er blant de store. Den vekstbaserte (kreftsyke) kapitalismens klamme hånd har sine fingre overalt. Hvis vi skal tro kloke hoder og skriften på veggen er det forsåvidt mye som tyder på at den versjonen av kapitalismen vi har levd med i all vår tid er inne i sin endetid uansett, men da i et svært uskjønt scenario heller enn ved en fornuftig avvikling.

      Finansieringen fra stater eller store NGO’er kan du skyte en hvit pinn etter selvfølgelig, så det får bli spleis og frivillighet og i beste fall crowdfunding og mindre donasjoner. Det ska’kke stå på lite penger.

  8. Big Bang-teorien er den beste vi har for å forklare det vi observerer av egenskaper ved universet. Hvis vi må forkaste den for å kunne ha håp om å bekjempe kapitalismen og imperialismen, da gir det ingen grunn til optimisme!
    Det Nygaard skriver om matematikk og fysikk som i det hele tatt er i nærheten av begripelig, er feil. Da investerer jeg ikke mye tid og energi på å finne ut hva det ubegripelige skulle bety.
    Jeg registrerer at han er antikapitalist og antiimperialist. Men tåkeprat tjener ikke den saken.

    • Heilt på linje med deg. «Big Bang er vår tids «jorda er flat-forestilling».» – Det er vel meir det å fornekta Big Bang som kan samanliknast med å fornekta at jorda er rund!

    • Relevansen mellom verdensbilde og antiimperialismen er den nedarvede forestillingen om overordnet, sentralisert og standardisert system, og den objekt/enhetsorienterte systemtenkningens overskridelse av den logisk-matematematiske tenkingens begrensninger, slik dette er manifistert i teknologiutviklingen. En matematisk tilnærming til beskrivelse av virkeligheten som tar utgangspunkt i null som matematisk begrep og setter null lik origo, vil nødvendigvis projisere forestillinger om en innerste kjerne og et mest overordnet senter. Dette er forestillinger som «tenker seg selv» i sinnene våre. Dette assosierer jeg til det falske sol-orienterte verdensbildet og dets matematiske skyggebilde Big Bang – som altså opprinnelig var en spydighet fra en fysiker som var langt mer kompetent enn du og jeg. Så helt alene her i verden føler jeg meg ikke.

      Dine reaksjoner forutsa jeg altså i innledningen, men det gjør dem ikke nødvendigvis uberettiget. Jeg er absolutt åpen for kritikk, men når du proklamerer at du ikke gidder å anstrenge deg for å danne det enhetsorienterte verdensbildet i ditt eget sinn, blir selvfølgelig din kategorisering av meg verdiløs for andre enn dem som heller ikke gidder å teste sitt eget verdensbilde – akkurat slik maktelitene heller ikke «gidder» å teste sitt verdensbilde, og de aktive eller passive medløperne som stoler mer på autoritetene enn sin egen vurderingsevne. Du kan således trygt regne med at du tilhører det store flertallet – enn så lenge.

  9. Til Einar Jahr!

    DIn kommentar 2. juli 2015 klokka 14:36 er ei god hjelp i det eg prøver å sei til Nygaard. Alle dei gode poenga hans vert kraftig redusert i truverd når han prøver å kople dette til fysikken. Eg er ingen fysikar, men det han seier når ikkje opp til å vera feil ein gong! Det er vas!
    (no kryssa eg vel grensa til fornærming!).

    • Fornærmelser tåler jeg, men at du i denne replikken slår deg selv på munnen få være ditt problem.

      • Jeg kobler det jeg skriver til verdensbilder – Big Bang fungerer i våre individuelle og kollektive mentale strukturer som verdensbilde og skapelsesmyte. Det er relevansen og poenget med å trekke inn dette.

        • Gje referansar på desse vitskapsfolka som meiner det du påstår om higgsfeltet, Big Bang etc. Eg har aldri høyrt nokon seriøse forskarar som seier noko slikt.

          Eg håpar du skjønar at eg ikkje meinte å fornærma deg personleg, men utsegna di. Eg trur me skulle kunna hatt hatt det kjekt over ei øl!

          Einar har veldig mykje bra å sei, han er fagmann der eg berre synsar som den lekmann eg er.

          Du brukar klipp frå wikipedia om Krauss, men ta ein sjekk på youtube om kva han eigentleg seier om «nothing», eller aller helst les boka!

          • Dette er ferskvare og jeg har bare andre, tredje eller fjerdehånds informasjoner om de diskusjonene som nå foregår i fysikkmiljøene etter at Higgsbosonet fikk en målt verdi som hverken bekrefter multivers eller supersymetri. Noe er begynt å piple ut i gjennom nyhetsbyråene, og vi får nok høre mer om dette etterhvert. Skal sjekke Krauss på youtube.
            Ha en god sommer!
            Mvh. Johan Nygaard

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.