Lær meg å drømme så det monner

0
Theodor Kittelsen, Soria Moria slott, 1900

Dette er et gjesteblogginnlegg der jeg har invitert inn en opponent, nemlig Achsel Ford, for å utfordre mitt syn på framtida. Ford tar opp viktige spørsmål, og jeg tenker å svare ham om ikke så lenge. Og jeg håper at dette kan gi støtet til en debatt her på steigan.no.


 

Gjesteinnlegg av Achsel Ford, misantrop og djevelens advokat

«A winner is a dreamer who never gives up,» er denne bloggens (i det følgende kalt «avisens») motto. Å, jasså. Vi er der, ja. Akkurat.

Nedenstående er en på oppfordring omarbeidet versjon av det som opprinnelig var en kommentar og et hjertsukk under en artikkel eller to av avisprodusent Pål Steigan, og replikk til en påfølgende kommentar av Johan Nygaard. Originalartiklenes temaer skal i denne sammenheng få hvile, men jeg vil starte med å sitere de to brave skribenter, da de begge uttrykker nettopp den ukuelige optimismen som er dette innleggets tema. Deres sitater er derfor et utmerket utgangspunkt.

Theodor Kittelsen, Soria Moria slott, 1900
Theodor Kittelsen, Soria Moria slott, 1900

Nygaard skriver:

«I tidens fylde vil vi befri oss fra den stedsuavhengig finanskapitalismens herjinger, og først da kan en tilgivelse og forsoningsprosess, og en langsom og tidkrevende rehabilitering av samfunnene i Midt-Østen begynne. Men hvor lang tid det tar før fornuften seirer kan vi ikke vite i dag. Det eneste vi med sikkerhet kan forutse, er at dette vil bli enda mye mer grusomt og brutalt før vi endelig lærer.»

Steigan skriver i et av sine egne innlegg her i (den for øvrig utmerkede) avisen sin at:

«På et tidspunkt vil privateiendom til ressurser og produksjonsmidler framstå som like absurd som ideen om at et menneske kan eie et annet.»

Begge tar altså som utgangspunkt at tingenes tilstand historisk sett har vært og er urettferdig og grusom, men at det en dag vil ordne seg. Menneskene vil lære.

 

Hvor kommer denne optimismen mot alle odds fra? Kan noen gi ett eksempel på at det er noe som helst som tyder på at menneskeheten lærer?

Begge de siterte er oppegående, beleste, reflekterte og svært skriveføre personer. Det samme kan åpenbart sies om mange av avisens faste lesere/ kommentatorer. Med presisjon og språklig kraft påpekes her kontinuerlig mange av de bakenforliggende politiske, historiske og psykologiske årsaker til de utallige dype kriser vår slekt står i. Til halsen, sammen med planter og dyr, får jeg nesten legge til.

Løgn, bedrageri, drap, tortur og splitt & hersk er spillereglene, uinnskrenket makt og rikdom er målet. Det hele er gjødslet med gjensidig manglende forståelse av og kunnskap om «de andres» situasjon, kultur og historie.

Dette, kombinert med f.eks. humanbiolog Terje Bongards påpekning av menneskets evolusjonsbetingede manglende evne til empati, solidaritet og ansvarlighet (i praksis og inn til beinet) overfor det og dem som befinner seg utenfor den nære flokken, og dette i en verden der det faktisk er for sent å tillate seg la være å tenke globalt (sorry, men det toget har virkelig gått, folkens!), dette er det vi har. Dette er akkurat så langt vi har kommet med de egenskapene som bor i oss.

Det er mange her som åpenbart deler en grunnleggende optimisme på vegne av en helt annen og mer rettferdig og bærekraftig fremtid. Den tilsynelatende ukuelige optimismen og troen på at det onde vil gå over nærmest av seg selv som et resultat av en generell oppvåkning, eller som et resultat av ytterligere lidelse, eller begge deler, synes for undertegnede derimot som et tankemessig fremmedelement uten rot i noe annet enn fantasien og drømmeres drømmer. Det er et umulig mentalt kvantesprang, og hva man ofte kaller intellektuell uredelighet, når man nekter å trekke den eneste logiske konklusjonen ut av erfaringen; vi lærer ikke. De som forstår, og som kunne være villig til en viss forsakelse for et godt formål, forstår. Men de er få og maktesløse. De som faktisk har makt forstår også, men de vil ikke. Og alle de andre er som kveg med ulik status og varierende privilegier, eller ingen. Det synes merkelig at ikke dette i kombinasjon med optimisme fører til plagsom kognitiv dissonans.

 

Så, igjen: Hvor er argumentene, sannsynlighetsberegningen, den erfaringsbaserte kunnskapen som gir grunnlag for en slik optimisme mot alle odds?

Eller er den i bunn og grunn kun en form for irrasjonell, religiøs tro uten noen annen funksjon enn å gjøre tenkende og følsomme mennesker i stand til å orke å leve en dag til?

Er dette denne avisens egentlige hensikt; å være et tilfluktssted for folk som vet bedre, men har flyttet inn i et luftslott av ubegrunnet håp og intellektuell kortslutning som en personlig overlevelsesstrategi?

Er hele poenget bare en lek med å overgå hverandre i brilliante analyser mens verden går sin skjeve gang mot stupet?

Er jeg kanskje bare et systemlojalt og korrupt troll som forsøker å klemme den siste lufta ut av folks håp om en bedre verden, slik at de skal slutte å kjempe kampen?

Nei, for svarte. Virkelig ikke. Jeg kommer hit hver dag for kunnskap, inspirasjon og håp om konstruktive samhandlingsstrategier. Jeg finner dóg mest de nevnte brilliante analyser som i detalj beskriver hvorfor og hvordan sic transit gloria mundi. Og det er jo ikke spesielt merkelig, all den tid det kun er dette det faktisk er mulig å skrive noe særlig fornuftig eller presist om.

Men av og til, akkurat når man synes man har fått et godt tankemessig grep om en uendelig håpløs verden, kommer altså denne optimistiske tvangstanken deres som lyn fra skyfri himmel inn i en ellers befriende klarsynt boble. Den er jo litt herlig da, men det reneste tøv, dessverre.

Når jeg spør hvor i alle dager den kommer fra, er det ikke bare for å blande bitre urter i begeret. Det er fordi jeg selv nærer et (antakelig like irrasjonelt) sterkt ønske om selv å kunne ta del i denne optimismen, mens all informasjon jeg klarer å tro på stort sett bare gir grunnlag for dystopisk pessimisme. Så, medmindre det hele bare er et underforstått tenkt, alternativt, men dessverre ikke-eksisterende premiss, lagt for at det i det hele tatt skal gi mening å skrive eller lese noe som helst mer – her eller andre steder, ville jeg satt stor pris på å bli innviet i optimismens okkulte hemmeligheter. Dere kan jo skrive så det gnistrer nesten alle sammen, så hvorfor ikke ta utfordringen det er å skulle forsøke å argumentere rasjonelt for denne optimismen, slik at en misantropisk anlagt amatør kan forstå den?

 

Showet er fremdeles like dårlig, scenen er der nede og vi er her oppe, og manusforfatter og regissør etterlot skuespillerne et halebitende manus de må spille ut om og om igjen. Vår rolle er å sitte på balkong, lage pipekonsert, bue og kaste sjokoladepapir ned i salen.

Eller er det mer? Spytt ut! Ingen grunn til å forsake muligheten til å hanke inn noen allierte sjeler i kampen for vår fremtid bare fordi enkelte av oss må ha det inn med teskje hva som egentlig er planen. Hvis det er noe kjøtt på de tilsynelatende godt skrapte optimistbeina, er jeg sikker på at noen her er i stand til å sette ord på det.

Minner for ordens skyld om at fienden, alt i følge min fortolkning av informasjon fra f.eks. nettopp herværende avis, er tungt bevæpnet, aggressiv, brutal, hensynsløs, psykopatisk, vant til å få det som han vil, kunnskapsrik inntil det intime om oss alle, fatalistisk innstilt, har rimelig grei kontroll på massemediene, pengene og naturressursene, og er alliert med hele verdens samlede dumskap og frykt. Informasjon jeg som sådan ikke ser noen grunn til å tvile på, vil jeg understreke. Hundre prosent ny eller original er nok denne forståelsen dessverre heller ikke.

Og i følge samme avis har vi, ikke minst i et klima-, ressurs- og/ eller atomkrigsperspektiv, kanskje veldig, veldig dårlig tid nå.

Optimismebaserte forslag som tar mindre enn tusen år å realisere uten bruk av flaks eller juks vil derfor være spesielt kjærkomne.

 

På forhånd takk.

Sånn, nå er det i hvert fall sagt. Nå gleder jeg meg stort til å retorisk sables ned av avisens produsent og redaktør Pål Steigan, av Johan Nygaard, og forhåpentligvis mange andre av dere smarte og optimistiske drømmere som nekter å gi opp. For det ville være for jævlig om misantropen skulle gis rett uten kamp. Sånn kan vi pokker ikke ha det. I verdens rikeste land. Makan.

 

Ps:

Respondenter som i sin argumentasjon, i noen som helst kontekst, har tenkt å benytte begrepet «kommunisme», uavhengig av versjonsnummer, bes legge hjernen i bløt, koke den eller hva som nå skal til for å komme opp med et nytt og bedre navn. «Kommunisme» er dessverre til de grader diskreditert, dradd gjennom søla av mislykkede totalitære prosjekter og vestlig propaganda, samt enkelte profilerte hjemlige representanters lett sviktende ungdommelige dømmekraft på 60- og 70-tallet, og derfor gjort såpass ubrukelig som retorisk verktøy på ubestemt tid at det omtrent bare er her inne ordet ikke vekker dyp skepsis eller pur forakt. Finn på noe bedre. Både Karl og Groucho Marx roterer i sine graver, førstnevnte av fortvilelse, sistnevnte av latter.

 

Pps:

Legg til min egen og mange meningsfellers tendens til å gjøre det klinkende klart for dem som gidder å høre på at vi ofte tydeligvis betrakter godtfolk nettopp som kveg som ikke forstår sitt eget beste, eller også er lurt trill rundt og må avlæres masse svada før de blir i stand til å tenke, og man har muligens noe av forklaringen på hvorfor det er littegrann vanskelig å få med seg folk. Men hva f*** skal man si, da? De kveger jo så innmari noen ganger. Denne utilsiktet nedlatende uvanen er uansett et elendig utgangspunkt for høsting av sjeler for saken, hva enn den nå er, og et slikt standpunkt bør man derfor, i motsetning til undertegnede, antakelig ha vett nok til å holde for seg sjøl. Hvis det er noe i disse optimistgreiene burde det være mulig å oppdra unga uten å minne dem på hvor dumme de er hele tiden, for å si det sånn. Jeg merker at jeg blir rimelig sur på massemedienes korrupte lakeier nå. Mye av nøkkelen ligger der. Steigans kongstanke om revolusjonær TV-stasjon/ nyhetskanal på nettet må gjennomføres nå. Jeg blir gjerne med og har noe å bidra med, det er jeg helt sikker på. Men først må dere lære meg å drømme så det monner, for det her går jo bare lukt åt skogen, og det i seg selv gidder vi vel ikke lage mer dritt-TV om?

Kjør debatt, for svarte.

Finnes det fnugg av grunnlag for optimisme, forstått som annet enn eskapisme? Hvorfor?

Dersom, hvis, såfremt, i fall og rent hypotetisk foregående spørsmål hadde kunnet bli besvart positivt med den minste grad av troverdighet, hva ville da planen (samhandlingsalternativet) på kort og mellomlang sikt vært?

A long stretch, akkurat det premisset selvfølgelig, men jeg føler meg spesielt raus og positiv i dag.

 

Forrige artikkelUSA: En plan for å dele opp Syria
Neste artikkelTrener NATO på invasjon i Øst-Ukraina?
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).