oss 100 kroner!
Sverige var en gang et forbilde for hele verden når det gjaldt likhet og velferd, men under Carl Bildt 1991–94, og Ingvar Carlsons og Göran Perssons sosialdemokratiske mindretallsregjeringer slo nyliberalismen igjennom og har skritt for skritt rasert den svenske velferdsstaten. Fredrik Reinfeldts konservative mindretallsregjering gjorde det naturligvis ikke noe bedre, og Stefan Löfven har bare fortsatt den samme kursen.
Gjennom desemberavtalen i 2014 der alle de svenske partiene lagde en slags felles front mot Sverigedemokraterna, gjorde de i realiteten SD til landets eneste opposisjonsparti. Vi spådde den gangen at det bare ville øke oppslutninga om partiet, og det gjorde det. Partiet økte sitt stemmetall fra 800.000 til 1.100.000, altså med 300.000 stemmer.
SD nest sterkeste parti i LO
SVT skriver på sine nettsider at Socialdemokraterna taper stort blant LO-medlemmene (fra 46,4% til 38,5%), mens SD øker (fra 20% til 24,9%).
Dette kommer ikke av at LO-medlemmene er blitt «rasistiske» eller at Sverige har 1,1 million rasister. Det kommer av velferdsstatens sammenbrudd og sosialdemokratiets svik. Som Åsa Linderborg skriver i sin første kommentar til valget:
«I Sverige nämner vi finanskrisen 2008 som om den aldrig riktigt drabbade oss, men den slog hårt. Hundratusen industrijobb försvann på ett bräde. Skolan, vården och polisen underkastades stora nedskärningar. Tio år senare ser vi konsekvenserna i hela dess vidd, med stora revor i samhällsväven. Sverige fungerar inte längre såsom vi förtjänar och förväntar oss.»
«Socialdemokraterna är medskyldiga till att marknadsliberalismen fått slå sönder det som en gång var världens mest jämlika och rättvisa land; de har drivit fram avregleringarna och privatiseringarna.»
Økende fattigdom og sosial utrygghet
Fattigdommen og den sosiale utryggheten i Sverige har økt, og en og en halv million svensker risikerer å havne i fattigdom, går det fram av en rapport fra Eurostat som er gjengitt i Expressen. Den svenske samfunnsveven rakner, og i samme periode har Sverige tatt imot den største innvandringsbølgen noensinne. Og den politiske eliten har gjort det til tabu å diskutere de problemene det har skapt. Bare det å nevne problemene har blitt ansett som «rasisme» av de ideologisk førende kretsene, som typisk nok bor milevis fra problemområdene og surfer oppå de problemene som Medelsvensson opplever. Den klassearrogansen som de ledende politikerne har møtt vanlige folks bekymringer med er i seg sjøl grunn god nok til en avgrunnsdyp politikerforakt.
«Gjør din plikt – krev din rett»
En gang i tida hadde sosialdemokratene parolen «gjør din plikt – krev din rett». Den parolen har de forlatt fullstendig overfor visse grupper innvandrere. De har godtatt at det er de mest reaksjonære religiøse gruppene som skal sette standarden, som skal kunne kreve at Sverige skal tilpasse seg dem og ikke omvendt. Dette har spilt ballen rett i hendene på Jimmy Åkeson & co.
Det hadde ikke behøvd å være sånn. I den klassiske sosialdemokratiske ideologien har man holdninger mot dette, slik Jan Bøhler peker på i sin kommentar til det svenske valget.
«De som kommer hit fra kvinneundertrykkende stater må tilpasse seg at her er kvinner og menn likestilte og sammen på alle arenaer som undervisning, arbeidsplass, idrett, svømmehall, trossamfunn, selskapsliv, osv. De må forstå at sosial kontroll gjennom arrangerte ekteskap med psykisk press og forventninger er forbudt, og at forholdet mellom kvinner og menn skal bygge på full frivillighet og kjærlighet – ikke på klanens eller storfamiliens planer. Selvsagt må de også innfinne seg med at skikkene med religiøse ekteskap som tillater flerkoneri og mindreårige bruder, og kravene om såkalte ærbarhets-kontroller og jomfru-attester, ikke er forenlige med norsk lov.»
Et svik også mot innvandrerne
Det kan tilføyes at det å gi etter for patriarkalske og reaksjonære krefters krav om tilpasning til deres verdier samtidig er å svike ikke minst kvinnene og barna, som er ofre for den patriarkalske undertrykkinga.
Dette er også et klassespørsmål fordi når immigrantene ikke integreres havner de som en permanent underklasse som kan utbyttes og undertrykkes ekstra hardt. Religiøs segregering hindrer inkludering i arbeidslivet, i fagforeninga, i lokalsamfunnet og i utdanninga. Det er bare den herskende klassen som tjener på dette.
