Korsfest, korsfest! Mediestormen mot en ung kvinne.

0
Fantes det ikke noe grunnlag for anklagene fra Rød Ungdoms leder Amrit Kaur (t.v.)?

Av Pål Steigan.

I en spontan Titok-video anklaget Rød Ungdoms leder Amrit Kaur Stoltenberg, Støre og Nicolai Tangen for å være terrorister. Og det ble en hovedsak i mediene. Kjøret var voldsomt, og lar seg ikke forklare av saksinnholdet. Amrit Kaur er nyvalgt leder av Rød Ungdom, en bitteliten organisasjon som nesten ingen har hørt om. Forrige gang Rød Ungdom var i mediene var da den forrige ledelsen gjorde seg bemerket med å boikotte Rødts valgkamp i Nordland fordi styreleder i Mot Dag, selskapet som eier steigan.no, Per-Gunnar Skotåm, sto på en varamannsplass til lokalvalget.

Amrit Kaur kom først i medienes søkelys da hun, som erklært kommunist og krigsmotstander, ble valgt til leder i Rød Ungdom mot partiledelsens kandidat. Det var naturligvis uhørt. Norske statsfinansierte partier skal utpeke sine ungdomsledere i fred og ro slik det passer partiledelsen og ikke bli affisert av medlemsdemokrati og sånt tull.

Men sitt virkelige gjennombrudd i mediene fikk hun da hun la ut en kort Tiktok-video som stemplet Stoltenberg, Støre og Tangen for å være terrorister.

Se denne grafen fra Google Trends:

Da ble det ball i det borgerlige – og i det småborgerlige. Slikt sier man ikke. Når kvinner og barn drepes daglig i Gaza og ofte også på Vestbredden, der Oljefondet er en stor investor, så er det påbudt for en ungdomsleder å uttale seg høflig og respektfullt og framfor alt ikke si noe om våre lederes forbrytelser.

Noen har sagt at Kaur burde ha sagt «krigsforbrytere» og ikke «terrorister», og det er jo noe i det, siden det ville ha vært mer presist. Men loven om terrorisme er ikke så enkel. Vi kommer tilbake til det.

Først må vi forstå denne saka på et metaplan. Hvorfor ble det sånt sirkus? Mediene bryr seg jo ikke om Rød Ungdom, med mindre de kan brukes til noe.

Narrativforbrytelsen

Den største synden Amrit Kaur gjorde seg skyldig i er narrativforbrytelsen, men til gjengjeld er det ansett som en av de mest alvorlige forbrytelsene du kan begå i Norge. I Norge kan du sørge for at tusener av mennesker i andre land blir drept, og slippe unna med det. Men du slipper ikke unna hvis du tar avstand fra Narrativet. Ord er viktigere enn blod, slik er det postmoderne Norge. Og det er logisk, siden de herskende stort sett ikke hersker over oss ved hjelp av ild og jern. Det er kontrollen over narrativene, fortellingene, som gjør det herskende mindretallet i stand til å kontrollere det store flertallet.

Som Tom Paxton sang i sin tid i What did you learn in school today?: «Our leaders are the finest men / and we elect them again and again».

Alle konkurrerende fortellinger må undertrykkes, knuses, fjernes fra jordas overflate. I motsatt fall kan de herskende miste grepet.

I Norge skal ikke Stoltenberg, Støre eller for den del Tangen, nevnes i samme setning som støtte til terrorisme. I motsatt fall kommer Inkvisisjonen og tar deg.

Og i Norge er de herskende så heldige at de har klart å gjøre stortingsgruppa til partiet Rødt til stuereine tamfår, så derfor rykket de ut og dolket sin ungdomsleder i ryggen.

Jeg kjenner meg igjen.

På landsmøtet til Sosialistisk Ungdomsforbund vedtok vi i 1967 som første norske organisasjon en fordømmelse av Israel og en støtte til palestinerne. Dette var kort etter seksdagerskrigen. Det fikk noen av våre partiledere i partiet SF til å kalle oss «nazister», både i partiavisa Orientering og i Dagbladet. Egentlig svært parallellt til det Amrit Kaur opplevde.

Sosialistisk Ungdomsforbund var forresten forløperen til Rød Ungdom, så de historiske linjene kunne ikke ha vært klarere.

Og den gangen som nå handlet det om at partiledelsen ville gjøres seg lekre overfor ledelsen i Arbeiderpartiet, og da måtte de vise at de tok oppgjør med sin «rabulistiske» ungdom.

Det saklige innholdet i Kaurs kritikk

Innad i Rødt er det mange som har støttet Kaur, og de har pekt på det saklige innholdet i hennes kritikk. Den norske staten har i mange tilfeller gitt omfattende støtte til terrorister. Den norske staten har et betydelig medansvar for at Israel kan begå et folkemord mot det palestinske folket, blant annet fordi Oljefondet investerer tungt i israelske selskaper på den okkuperte Vestbredden.

Oljefondet har 15,3 milliarder i investeringer i Israel.

Men det gå mye lengre tilbake. Arbeiderpartiet har støttet sionistene lenge, og det er en offentlig hemmelighet at partiets leder bidro til å skaffe Israel forbudte atomvåpen.

Slik hjalp Norge å skjule Israels atomprogram – NRK Dokumentar

Da USA fikk vite at Norge hadde solgt tungtvann til Israels atomprogram, ba norske myndigheter amerikanerne holde det hemmelig. De var redde for at Norges rolle som fredsmegler skulle bli ødelagt – og at Arbeiderpartiet skulle få problemer i neste stortingsvalg.

Men la oss ta Jens Stoltenberg og Jonas Gahr Støre spesielt. Støre var i utgangspunktet mot å bombe, men lot seg lett snu av Stoltenberg og sannsynligvis av Hillary Clinton, som han nyter en stor beundring for.

Samme år som ABB myrdet for fote på Utøya og også mange i regjeringskvartalet, sto Stoltenberg og Støre i spissen for NATOs ulovlige bombing av Libya. Dette skjedde som en direkte støtte til islamistiske terrorister som blant annet begikk massedrap på den svarte befolkninga i Misrata. Krigsforbrytelsene i Misrata er blant annet dokumentert av Human Rights Watch.

Norges 588 bomber ga flystøtte til noen av de verste terroristene i verden. Dette skjedde omtrent på samme tid som Stoltenberg holdt sin rosetale på Rådhusplassen. Men det har man glemt i Norge. Denne forbrytelsen skal glemmes i Norge. Og Stoltenberg angrer ikke et sekund. Han har sagt at han gjerne ville gjøre det igjen! Og det ga ham jobben som NATOs generalsekretær.

Og til forskrekkede partifeller i Sverige sa han at dette var «utmerket trening for det norske flyvåpenet».

Så seint som i april 2023 mente Rødts daværende leder Bjørnar Moxnes at det var akseptabelt å kalle Jens Stoltenberg for en krigsforbryter.

Da NATO med Norge som viktigste bombenasjon hadde klart å ødelegge FN-medlemmet Libya og rasere Afrikas mest velstående stat, ble landet en frisone for jihadistene og de spredte sin terror sørover i Afrika, inn i Sahel, og i Libya gjenopprettet de slavehandelen.

Loven er klar: støtte til terrorisme rammes av terrorparagrafene

Og dette bringer inn den norske straffeloven, Kapittel 18. Terrorhandlinger og terrorrelaterte handlinger. For det er ikke bare den som utfører terrorhandlingen, men også enhver som støtter terroristene, som rammes av denne loven.

For Stoltenberg og Støre kan følgende paragrafer være gjeldende: § 132.Grove terrorhandlinger, § 133.Terrorforbund og § 135.Terrorfinansiering, samt § 138.Terrorbombing.

Nå gjelder dette er imidlertid også Erna Solberg skyldig. Gjennom sin periode har hennes regjering finansiert Al Qaida, al-Nusra og andre terrorgrupper i Syria med opp mot 18 milliarder norske kroner, naturligvis med full støtte fra Arbeiderpartiet.

Norge brukte 15 milliarder på Syria-bistand – Riksrevisjonen skal sjekke pengebruken

Så strengt tatt har ikke Amrit Kaur noe å beklage. Stoltenberg og Støre har gitt omfattende og langvarig støtte til terrorisme og terrorister. Det er naturligvis de som burde ha beklaget og som burde ha vært utsatt for en mediestorm.

I tillegg begår «de redaktørstyrte mediene» daglig en forbrytelse når de gjør sitt ytterste for å trekke et glemselens slør over Norges og norske politikeres alvorlige forbrytelser mot menneskeheten.

Vi trenger ungdom som er i stand til å si sannheten om dette. Salongsolsialister som lengter etter taburetter i det gode selskap har vi derimot svært lite behov for.

Forrige artikkelHykleriets og skammens Eurovision
Neste artikkelBrev til Biden: 22 stater motsetter seg endringene i IHR og pandemitraktaten
Pål Steigan
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).