Klassekampen skriver 15. oktober 2014 at Jens Stoltenberg «sjokkerte svenske svenske partifeller da han begrunnet Norges deltakelse i Libya-krigen. Bombingen var «utmerket trening for det norske luftvåpenet», sa statsministeren ifølge ny bok.»
Avsløringa kom i ei bok av den sosialdemokratiske forfatteren Daniel Suhonen som har skrevet om Håkan Juholts korte karriere som leder for det svenske sosialdemokratiske partiet. Klassekampen skriver:
Daniel Suhonen har fått tilgang til referater fra møter i Socialdemokraternas ledelse, der Juholt forteller om Stoltenbergs argumentasjon.
– Han ble veldig opprørt, han ble sjokkert, sier Suhonen.
Flere partitopper skal også ha blitt provosert av Stoltenbergs begrunnelse for den norske deltakelsen.
Stoltenberg brøt grunnloven og førte an i en krig mot folkeretten
Jeg har i en lang serie artikler vist at Jens Stoltenberg kuppet igjennom en norsk krigserklæring uten behandling i Stortinget, og faktisk uten formell forankring i noe regjeringsvedtak.
Statsministerens kontor sendte 19.03.2011 ut en pressemelding der det heter:
Da han kom med denne erklæringa, hadde det ikke vært noen stortingsbehandling, og det finnes heller ikke noe vedtak fra regjeringa. I sine memoarer forklarer daværende SV-leder Kristin Halvorsen hvordan dette ble behandlet:
«Torsdag 17. mars 2011, sent på kvelden, vedtok FNs sikkerhetsråd overraskende en resolusjon som åpnet for militær intervensjon. Dagen før hadde utenriksminister Jonas Gahr Støre i Stortinget uttrykt så mye motstand mot en flyforbudssone at opposisjonen mente han var feig.
Resolusjonen snudde opp ned på alt. Fredag 18. mars ca. kl. 17 ringte Støre til Halvorsen, som hadde tatt helgefri på hytta. Det hastet å melde inn norske styrkebidrag, blant annet fordi statsministeren skulle på et toppmøte i Paris dagen etter. Jens Stoltenberg ville ha noe å legge på bordet. Fredag kveld gikk det mange telefoner mellom Støre, Stoltenberg, Halvorsen og Sp-leder Liv Signe Navarsete, som var på Sp-landsmøte i Nord-Trøndelag.
Tidlig lørdag morgen, før Stoltenberg gikk på flyet til Paris, ringte han på ny til Halvorsen og Navarsete. Han ville ha en avklaring. Han opplyste samtidig at Norge kunne stille med seks F16-fly.»
Norges krig mot Libya ble besluttet via mobiltelefon og sms.
Den 19. mars 2011 hadde ikke Stoltenberg noe stortingsvedtak i ryggen. Det fantes ikke noe grunnlovsmessig mandat for å gjøre det han, Halvorsen og Navarsete gjorde.
Jeg har tidligere skrevet at behandlinga er et alvorlig brudd på grunnloven, og at regjeringa burde ha vært stilt for riksrett.
Jusprofessor emeritus Edvard Vogt anmeldte utenriksminister Gahr Støre og forsvarssjef generalløytnant Helge Sunde for
Stortingspartienes hyllest til krigen
Stortinget spilte ikke den rollen som det er tillagt etter grunnloven. Det kom bare sammen i ettertid for å hylle den krigserklæringa ledertroikaen i regjeringa allerede hadde avgitt overfor hele verden.
De ramlet nesten over hverandre for å vise hvor mye de støttet krigsvedtaket, og de gjorde det alle sammen, Martin Kolberg (A), Karin S. Woldseth (FrP), Erna Solberg (H), Bård Vegar Solhjell (SV), Trygve Slagsvold Vedum (Sp) og Dagrun Eriksen (KrF).
– Norge rykket opp i NATO
Alle bomber som ble sluppet over Libya, var å anse som NATO-bomber. Ettersom NATOs opptreden på enkelte områder synes å ha strukket seg ut over mandatets fullmakter, er det derfor mulig å hevde at Norge også har et medansvar for utfallet av hele operasjonen», skriver oberstløytnant Pål Henriksen i Militære studier.
Til Klassekampen (19. mai 2014) sa oberstløytnant Tormod Heier:
– Stoltenberg-regjeringen hadde i sine første leveår et dårlig rykte i USA, blant annet fordi vi ikke bidro i Sør-Afghanistan. Etter at SV ble svekket i valget i 2009, ble Libya en mulighet til å reparere forholdet til USA. Dette har bidratt til at Norge nå har rykket opp en divisjon i Nato.
Og som en takk for innsatsen ble Jens Stoltenberg utnevnt til generalsekretær i NATO.
Vi vet nå mye om den skitne krigen:
- Det forelå ikke noe mandat fra Stortinget da Stoltenberg erklærte Libya krig.
- Begrunnelsen den rødgrønne regjeringa, inkludert SV, ga for å bombe Libya var å redde sivile liv. Vi vet nå at det var en løgn.
- De rødgrønne påsto at de hadde dekning i FN-vedtak om å gå til krig. Det var også en løgn. Les Bjørgulv Braanens leder om dette i Klassekampen.
- De afrikanske landa ville mekle i krigen, men delegasjonen kunne ikke lande, på grunn av NATOs bombing.
- Sør-Afrikas president ba om våpenstillstand og forhandlinger, men ble blankt avvist av NATO.
- NATO påsto at krigen ikke tok sikte på å styrte Gaddafi, men norske fly skal ha vært med på å bombe presidentpalasset i Tripoli.
- Gaddafi ble ikke bare styrtet, han ble slaktet som en gris av våre allierte på bakken. (Korreksjon: den typen slakt han ble utsatt for hadde aldri blitt tillatt på dyr.) Dette er en krigsforbrytelse etter Genevekonvensjonen. Norges regjering er som krigførende part medansvarlig.
- Norge brukte en bistandsretorikk for å begrunne at vi var den mest aggressive bombemakta i Libya.
- Bare 25 prosent av de norske bombetoktene var planlagt med utvalgte mål på forhånd. De resterende bombemålene ble valgt av pilotene selv, som fra 40.000 fot måtte avgjøre om bygninger, veier og mennesker de selv observerte var legitime mål i henhold til Natos mandat.
- NATOs bombing ødela viktig infrastruktur og ødela libyske byer. Dessuten ga den flystøtte til en jihadistisk milits som gjennomførte grove krigsforbrytelser og blant annet ødela byen Sirte.
- Libya var nok et diktatur, men slett ikke det verste i Afrika, og det var noe av det nærmeste Afrika hadde som kunne likne en velferdsstat. Norge har vært med på å bombe den i stykker og banet vei for en nyliberal sjokkdoktrine til fordel for de store korporasjonene.
- Våre allierte på bakken i Libya, NATOs infanteri, var sterkt dominert av salafistiske jihadister, finansiert av Qatar og Saudi-Arabia. Disse folkene sto bak våpenforsendelser til terrorangrepet på In Amenas i Algerie.
Jens Stoltenberg burde ha sittet foran en krigsforbryterdomstol i Haag sammen med rejeringskollegene Navarsete og Halvorsen. Alle tre bærer et tungt ansvar for denne folkerettsstridige krigen, og hele det forrige Stortinget har det libyske folkets blod på sine hender. Men det er uten tvil Stoltenberg som er skyldig nummer én. Og han føyde skam til skade ved å si til sine svenske partifeller at «Norge bombet for å trene».
At så Klassekampen regner Jens Stoltenberg til «norsk venstreside» får være avisas problem.