oss 100 kroner!
Hvis man ikke vet er man heller ikke ansvarlig. Jfr uttrykket Plausible deniability, det å kunne nekte med troverdighet. Første del av denne artikkelen finner du her.
Jeg har sjøl erfart at det er ting norske politikere ikke vil vite. I 2016 publiserte FN en rapport som tar for seg følgene av sanksjonene Norge og andre land fører mot Syria. Rapporten ble omtalt av The Intercept, kort oppsummert slik: «Interne FN-vurderinger innhentet av The Intercept avslører at amerikanske og europeiske sanksjoner går ut over vanlige syrere og lammer hjelpearbeid under den største humanitære krisen siden andre verdenskrig».
Sanksjonene har derfor også medvirket mye til at flere millioner syrere så seg nødt til å flykte ut av landet. Nesten 30 000 kom til Norge. Rapporten sendte jeg til alle på Stortinget, men det var bare noen få av de 169 representantene som svarte på henvendelsen. Kun to takket for den.
Året etter, i 2017, under en debatt utenfor Stortinget, fikk jeg anledning til å snakke med to av de daværende stortingsrepresentantene, Bård Vegard Solhjell og Ola Elvestuen. Jeg spurte om de hadde lest rapporten. Det hadde de ikke, noe som kan unnskyldes ‘i en travel hverdag’. Men det som ikke kan unnskyldes er at de begge sa at de heller ikke var interessert i å lese rapporten.
Solhjell og Elvestuen representerer SV og Venstre, men denne uviljen mot å vite synes å være normalen, uansett parti. Det vil si, de vil gjerne vite om det de kan skryte av. Men Norges krig mot Syria er et skammens kapittel, så den vil de ikke vite noe om. https://falkenforlag.no/Norges-Krig-mot-Syria-p515940094
Bård Vegard Solhjell ble utnevnt til direktør i Norad i 2020. Ola Elvestuen er fortsatt en av Venstres krigshissere på Stortinget, nå mot Russland.
Den villede uvitenheten, ignoransen, gjelder sjølsagt også krigen mot Libya. Henrik Thune var del av et norsk team som forhandlet, først for å hindre krigen og så for å slutt på den. I boka Strengt fortrolig fra 2023 bekrefter han at norske politikere visste lite om landet og konflikten før de bestemte seg for å bombe. De visste knapt noe om landet, men skulle likevel bombe det – steigan.no Og resultatet ble deretter. Hvorfor gjør norske politikere slikt?
Her noen eksempler på hva norske politikere ‘vet’:
«At Muammar Gaddafi nå er død åpner for en raskere fredsslutning og positiv utvikling i Libya» – Ine Eriksen Søreide 21. oktober 2011 (sitert i Libya – krigens uutholdelige letthet fra 2019, kapittelet som er skrevet av Terje Tvedt). I oktober 2011 hadde Søreide vært leder av Utenriks og forsvarskomiteen i to år. Hun ble forsvarsminister i 2013 og utenriksminister fra 2017 til 2021. Etter regjeringsskiftet i 2021 ble hun igjen leder for utenriks og forsvarskomiteen.
«Operasjonen i Libya var på mange måter svært godt gjennomført. I Norge er vi med god grunn stolte av vår innsats» – Søreide 11. februar 2014 under et foredrag på Luftmaktseminaret ved Luftkrigsskolen i Trondheim 6. februar 2014.
«Gaddafi er en diktator uten kontakt med virkeligheten» – Søreide til VG 23. februar 2011, altså ca en måned før bombingen av Libya begynte. I dag vet vi hvem som er uten kontakt med virkeligheten, da Libya ble kastet ut i krig og kaos som vedvarer den dag i dag, samt at krigen spredde seg til blant annet Mali og Syria og førte til store flyktningestrømmer.
Hva med han som er statsminister nå, utenriksminister i 2011? «Meldingen om at Libyas tidligere leder Muammar Gaddafi er død, markerer et historisk vendepunkt for Libya, sier utenriksminister Jonas Gahr Støre. – Jeg håper at en frigjøringserklæring kommer innen kort tid. Den vil markere starten på en ny demokratisk prosess i landet som vil føre til dannelsen av en overgangsregjering og nasjonale valg i nær framtid, sier Støre» (TV 2, 20. oktober 2011).
Hva med Jens Stoltenbergs uttalelser om at han visste nok om Libya, ikke angrer noe og vil gjøre det igjen, etter at han som statsminister tok avgjørelsen om å ta Norge med på krigen mot Libya? Eller hans uttalelse fra 2015 om at bombingen av Libya ikke hadde noen betydning for den daværende flyktningestrømmen til Europa? https://steigan.no/2023/10/natos-sjef/
Hva med Stoltenbergs uttalelse om at «økt militært press kan lokke Taliban tilbake til forhandlingsbordet»? «NATO sender flere soldater til Afghanistan (…) Du vil sannsynligvis ikke finne reell vilje til å finne en politisk løsning før Taliban skjønner at de ikke kan vinne på slagmarken». Dette sa Stoltenberg, ifølge NTB/Adresseavisen, 29. juni 2017, etter nesten 16 år med USA/NATO i Afghanistan og etter at Taliban i flere år hadde tatt over mer og mer av landet.
Trodde Stoltenberg virkelig at Taliban, som representerer en stor del av Afghanistans befolkning, kanskje flertallet, lik det eller ei, ville gi opp kampen mot USA/NATO, som de så på som okkupanter? Trodde Søreide, Støre og Stoltenberg virkelig det de sa om Gaddafi, Libya og Afghanistan? I så fall var de katastrofalt dårlig informert, innhyllet i «sweet lies», ønsketenkning om at USA/NATOs ledelse fortalte sannheten og visste hva de gjorde. Eller var det kun besvergelser S, S og S kom med, i håp om å skape begeistring, for å opprettholde eventyrfortellingen om at det var gode bomber NATO slapp over Libya og Afghanistan?
Bombene over Libya var i hvert fall gode nok til å sikre at Jens Stoltenberg ble NATOs ‘sjef’.
Er norske politikere (for dette gjelder nesten alle) bedre informert om det som skjer i Ukraina? Det er grunn til å tro at det også gjelder stor grad av ‘villet uvitenhet’ også om denne krigen. Og da blir resultatene deretter.
Kanskje vil Stoltenberg, Støre og Søreide bli mer ydmyke når de blir pensjonister. Det er nettopp fordi man aldri vet nok om hva som foregår, i fjerne land især, og om hva allierte ledere faktisk ønsker og tenker, at man må ha det som norske politikere dessverre ikke lenger har, nemlig «mistenksom aktpågivenhet også overfor våre allierte», som NATO-skeptikeren Carl Joachim Hambro (Høyre) sa i 1950.
Tyrkias president Recep Tayyip Erdoğan sa under et intervju i september 2022 at politikere på toppnivå ikke innrømmer feil, da det betyr tap av ansikt, makt og posisjoner. De opprettholder troen på at de gjør det rette så lenge som mulig. I alle fall utad. For de vet at menn og kvinner i så høye posisjoner vil bli trodd av mange nok nesten uansett hva de sier.
Makta rår, også i Norge. Og det skal mye til før mediene stiller virkelig kritiske spørsmål om forhold som berører Norges forhold til allierte.
Alle som går til krig sier at de har gode grunner til det, alle fra de som startet korstogene til Hitler og dagens krigere. Propagandaen bak korstogene hadde til hensikt å spre «sivilisasjon», med Bibelen i den ene hånda og sverd i den andre. Hitler påsto også at han hadde Gud med seg og sa dessuten at han var bekymret for menneskerettighetene til tyskere i land som Polen og Tsjekkoslovakia.
USAs president George Bush skal ha sagt at han var på oppdrag fra Gud da han startet USAs krig mot Irak i 2003. Hans medsammensvorne i Storbritannia, Tony Blair, sa at Gud ga ham styrke til å gå til krig mot Irak.
Norges kriger mot Libya og Syria ble ført med påskudd som å skape demokrati og forhindre folkemord. Det å forhindre folkemord, på russere i Øst-Ukraina, var også blant Russlands påskudd for invasjonen av Ukraina, samt at norske politikere iblant sier at de sender våpen til Ukraina for å hindre Russlands folkemord på ukrainere.
Robert Mood, tidligere generalløytnant og FN-tjenestemann, sa imidlertid 20. september 2021 at «statslederne våre fører verden søvngjengeraktig mot større katastrofer» (NRK ytring). Med «statslederne våre» siktet han naturligvis til norske, britiske, amerikanske og andre vestlige ledere.
Moods kronikk ble skrevet vel en måned etter at de NATO-støttede regjeringsstyrkene i Afghanistan hadde kastet våpnene og overgitt seg til Taliban, og er nok først og fremst en reaksjon på det. Men ordbruken ellers tyder på at han sikter til intervensjonspolitikken i det hele tatt, der han inkluderer «krigen i Irak, overgrepene i Abu Ghraib, samt internering og tortur i Guantánamo-leiren (…) Likeledes dronedrapene i Pakistan og bruk av ny teknologi til omfattende overvåking på tvers av landegrenser». Og han han mener at «de overnasjonale organene vi etablerte etter andre verdenskrig er ytterligere svekket» og at vestlig dobbeltmoral har forårsaket mye av det. «Vi insisterer på folkeretten mens vi selv bryter den, bruker hevnangrep som strategi mens vi advarer andre mot å ta hevn, og sier en ting, men gjør noe annet».
Det finnes flere kommentarer ala Moods fra kjente norske ‘seniorer’, dvs pensjonister som ikke lenger har noen karriere å ta vare på og som derfor ikke er redde for å si hva de mener: «Tidligere Høyre-statsminister Kåre Willoch mener Vesten stiller større moralske krav til andre enn seg selv» (TV 2, 16. mars 2019).
Oddmund Hammerstad, statssekretær i de to Willoch-regjeringene var frustrert over nok et «stortingsvalgår uten at sikkerhets- og forsvarspolitikk har vært løftet frem som viktig tema» og «berøringsangst i forhold til USA». Dette i Nordnorsk debatt 8. september 2021, der han også advarte mot å «legge alle eggene i en kurv» (les USA), da USAs raske og egenrådige uttrekning fra Afghanistan og annet fører til at man lurer på om alliansen med USA koster mer enn den smaker. Han tilrådet derfor å «bygge relasjoner mellom Russland og flere europeiske land i Arktis» og å få opp «tempo og bredde i samarbeidet med våre gode naboer i øst, Sverige og Finland, som begge ønsker Norge tettere med i et sikkerhets- og forsvarspolitisk samarbeid».
Påstand: russiske politikere er i mange tilfeller bedre orientert enn norske politikere. Dette fordi Russlands etterretning primært er rettet mot USA/NATO. Derfor har russiske politikere antagelig, samlet sett, et bedre beslutningsgrunnlag.
Hva vil tida vise om vestlige politikeres Ukraina-politikk, som er en del av politikken overfor Russland? Hvorfor skulle det være rasjonelt å sette hele Europas velferd samt verdensfreden på spill for et regime av hel og halvfascister, som langt på vei kan takke seg sjøl for at Russland invaderte? Finnes det, etter godt og vel 70 år i NATO, lenger så mye som en liten rest av «mistenksom aktpågivenhet» overfor allierte blant de som styrer Norge? Tyder Norges ‘innsats’ i stadig flere kriger, der den viktigste motivasjonen er å vise seg som en god alliert for USA, på at de er kritiske eller mistenksomme? Burde ikke i det minste de dårlige resultatene av disse krigene ha gitt dem en lærepenge?
Første del av denne artikkelen finner du her:
