Plausible deniability, det å kunne nekte med troverdighet

0

Det første kriminaletterforskere gjør når det har skjedd en forbrytelse er å kartlegge hvem som har motiver, tid og anledning til å begå forbrytelsen. Både USA og Norge er blant landene som hadde motiver for å ødelegge Nord Stream, Russland hadde ikke motiver (med mindre man er tenker svært konspirativt, som mange ‘rettroende’ i Norge gjør).

Av Lars Birkelund.

Vi må heller ikke glemme at norske politikere har knyttet Norge stadig tettere til USA de siste åra. Og at det offisielle USA gjentatte ganger tok til orde for å stanse Nord Stream 2. Utenriksminister Antony Blinken og Victoria Nuland, som er Blinkens «under secretary», har i ettertid uttrykt tilfredshet med sabotasjen. Vi kan altså nærmest helt sikkert vite at USA sto bak. Men det gir seg sjøl at de nekter for det, til tross for at de praktisk talt har innrømmet det både før og etter.

Norske myndigheter nekter sjølsagt også for at de var involvert i sabotasjen, som de gjorde etter U2-affæren i 1960, etter Stay Behind-avsløringene på 1970-tallet, etter tilfeller av grove grensekrenkinger inn i Russland osv. Dessuten kan løse kanoner innen det norske etterretningsmiljøet ha bidratt til Nord Stream-sabotasjen uten at regjeringen Støre ble gjort kjent med det. Det er som kjent en del ting politikerne ikke vil vite, for da blir de også ansvarlige. Hvis de ikke vet kan de nekte med større troverdighet og god samvittighet. Plausible deniability, som det heter på engelsk.

Les: USAs-utenriksminister: – Da jeg var sjef for CIA så løy, svindlet og stjal vi

Major, historiker og etterretningsoffiser Svein Blindheim fikk «følelsen av at det var noe kriminelt og avskyelig han hadde vært med på» (norsk Wikipedia). Han var norsk motstandsmann og en av Norges høyest dekorerte offiserer. I 1976 betrodde han seg om virksomhet som gikk ut på å lære opp og sende finske agenter inn i Sovjetunionen fra Finland. For betroelsen ble han dømt til betinget fengsel, til tross for at det ikke var hemmeligheter han hadde omtalt, da ‘hemmelighetene’ var kjent gjennom to bøker og domfellelser i Finland. Hensikten fra norske myndigheters side var altså at nordmenn ikke skulle få vite det.

I 2012 fortalte NRKs Morten Jentoft om hvordan 80 år gamle Arne Lund på sitt dødsleie fortalte at han som agent for USA hadde skutt og drept tre sovjetiske grensevakter på 1960-tallet. (…)

– Hvor mange skudd skjøt du?

– Jeg skjøt i alle fall to skudd på hver. Jeg tror ikke de døde med en gang. Øynene deres har forfulgt meg hele livet, sier han.

Dette hadde vi med andre ord ikke fått vite hvis ikke Arne Lund hadde fått behov for å lette sitt hjerte mot slutten av livet. Det at folk fra det norske etterretningsmiljøet var med på å utløse Vietnam-krigen fikk vi vite i 2016, gjennom boka CIA i Norge av Geir Jan Johansen.

Identiteten til tre av CIA-agentene er kjent: Martin Vik, Knut Kalvenes og Reidar Steffensen (…) De tre nordmennene hadde i oppdrag å sette i land kommandosoldater i Nord-Vietnam. Soldatene gjennomførte regelrette henrettelser, foretok kidnappinger, drev sabotasje og etterretning (…) de norske båtene ventet i åpen sjø mens operasjonene pågikk (…) De norske motortorpedobåtene ble 30. juni 1964 brukt i et angrep på et radiofyr i Nord-Vietnam. Dette er av mange sett på som selve vendepunktet i konflikten, og den utløsende faktoren til Vietnamkrigen. Nord-Vietnam svarte med å angripe USS Maddox 2. august. Det ble også påstått at USS Turner Joy ble angrepet to dager senere. Resultatet av disse påståtte angrepene var at Kongressen godkjente Tonkin-resolusjonen (…) Med dette lovgrunnlaget eskalerte konflikten i Vietnam til full krig. USA framprovoserte konflikten bevisst (…) Angrepet på USS Turner Joy var sannsynligvis oppdiktet (…) Martin Vik gjorde militær karriere i Norge (side 206 og 207).

Hva er sannheten om Nord Stream-sabotasjen? Det er i hvert fall ikke mange som lenger tør å påstå at det var Russland som gjorde det, noe norske ‘journalister’, ‘eksperter’, politikere og Jens Stoltenberg slo fast nærmest før sabotasjen fant sted. Nå har de nok med å bortforklare påstander om at Norge var med på sabotasjen.

Det at det kun er tjenestemenn på lavere nivå i USA som har stått fram med benektelsene er i tråd med prinsippet om plausible deniability, da de ikke blir innviet i så sensitive saker. Joe Biden, som i februar 2022 sa at USA har sine metoder for å stanse Nord Stream, kan altså ikke med samme gode samvittighet nekte for beslutningen om å sprenge gassrørledningene, noe som kunne blitt synlig på TV-skjermene. Det samme kan kanskje sies om Jonas Gahr Støre, da han meg bekjent kun har nektet gjennom pressemeldinger og/eller underordnede.

Kan det tenkes at nok en nordmann får lyst til å lette sitt hjerte, om Nord Stream-sabotasjen, om 50 år? Mer om hendelser som ovenfor i min nye bok Krig, som bestilt? Antas å være i salg fra 25. februar. Kan også forhåndsbestilles.


PS:

Røttene til begrepet «plausible deniability» går tilbake til USAs president Harry Trumans National Security Council Paper 10/2 av 18. juni 1948, som definerte «skjulte operasjoner» som «alle aktiviteter som utføres eller sponses av denne regjeringen mot fiendtlige utenlandske stater eller grupper eller til støtte for vennlige fremmede stater eller grupper, men som er slik planlagt og utført at ethvert amerikansk regjeringsansvar for dem ikke er åpenbart for uautoriserte personer, og at hvis de avdekkes, kan den amerikanske regjeringen sannsynlig fraskrive seg ethvert ansvar for dem.»

Red.

Forrige artikkelPentagon ønsker å returnere Special Ops propagandister til Ukraina
Neste artikkelPressefrihet fra Hell