oss 100 kroner!
Eller som Henrik Thune sier i Strengt fortrolig (2023): «Uten forvarsel var et land få visste mye om, og knapt noen hadde brydd seg med, blitt et definerende europeisk verdispørsmål».
Boka har undertittelen Norges hemmelige forsøk på å stanse krigen i Libya. Den handler om fredsforhandlinger mellom regimet til Muammar al-Gaddafi i Libya og opprørerne i Libya i 2011, der Thune var med som del av et norsk megler-team. Dette etter initiativ fra Gaddafi-familien til Jonas Gahr Støre, som da var utenriksminister mens Jens Stoltenberg var statsminister.
Inntil boka kom ble disse forhandlingene holdt hemmelig. De begynte rett før NATO/Norges bombing av Libya startet 18. mars 2011, i et forsøk på å hindre krig, og ble gjenopptatt noen uker seinere for å få til en fredsavtale.
Jeg har omsider lest boka og sjøl om jeg er enig i mye av det positive som har blitt sagt om den, er det noe som er påfallende. For det første at det norske teamet la opp til at Gaddafi skulle fjernes, noe som brøt med FN-mandatet, men som var i overenstemmelse med USA, Frankrike og Storbritannias dårlig kamuflerte mål om å styrte Gaddafi.
For det andre, og i tråd med det første, at Thune utallige ganger bruker negative karakteristikker på Gaddafi, mens INGEN negative karakteristikker blir brukt på de lederne som ødela Libya, som inkluderer Jens Stoltenberg. Alle disse negative karakteristikkene bidrar til å gi legitimitet til ødeleggelsen av Libya, noe som gikk langt utover mandatet i FN-resolusjon 1973.
Thune uttrykker riktignok skuffelse over at Frankrike, Storbritannia og USA foretrakk bomber. Men han brukte altså ingen former for skjellsord eller negative karakteristikker av disse landene og deres ledere. Jeg er ellers overrasket over at Thune ble overrasket av at Frankrike, Storbritannia og USA ikke ville ha forhandlinger. For, som sagt: USA, Frankrike og Storbritannias mål om å styrte Gaddafi var dårlig kamuflert og de er ikke kjent for å legge fingrene i mellom når de bestemmer seg for noe.
Jeg er glad for at boka kom, men ikke glad for at Norge på denne måten forhandlet på en måte som synes å ha vært i strid med FN-mandatet. Det undrer meg at ingen av de som har omtalt boka har nevnt dette, meg bekjent. For i virkeligheten kan det sies at teamet til Thune hadde det samme målet som NATO, med allierte arabiske diktaturer som Qatar, nemlig å styrte Gaddafis regime, der forskjellen var at Thune og teamet hans ønsket å gjøre det uten bomber.
Det skinner ellers klart i gjennom at Thune reagerte med fortvilelse på at Libya ble ødelagt på denne måten. Så engasjementet hans var nok ekte.
Libya hadde Afrikas beste velferdsstat, bedre enn enkelte europeiske land, et land som kunne ha utviklet seg til Afrikas Norge, iflg den britiske samfunnsforskeren Anthony Giddens:
«Libya er til ettparti-stat å være ikke spesielt undertrykkende. Det virker som om Gaddafi er genuint populær (…) Jeg tror (…) at Libya i løpet av to til tre tiår vil kunne bli Afrikas Norge: velstående, egalitært og framtidsretta. Det er ikke lett å oppnå, men heller ikke umulig» – The Guardian, 9. mars 2007.
Norge slapp 588 bomber over Libya, 15 % av NATOs bomber. Og: rundt 3/4 av Norges bomber ble sluppet på mål som de norske pilotene ble bedt om å finne fra lufta! Dette var god trening for norske piloter, sa Jens Stoltenberg. Dessuten var det greit å bli kvitt bombene, da de var i ferd med å gå ut på dato, blir det sagt i boka. Kunne man ikke i så fall ha sluppet bombene på annet enn mennesker? Mesteparten av bombene ble sluppet på hovedstaden Tripoli.
Til slutt benytter jeg meg noe av Thomas Vermes’ omtale av boka:
«Men det var noe Stoltenberg ikke fortalte verken da eller senere til Halvorsen og Navarsete (lederne for SV og SP, som Stoltenberg/AP da var i regjering med), men som nå kommer fram i Thunes dokumentar fra hendelsene. Det var at Gaddafi-familien nesten to uker før beslutningen om norsk bombing kom med en diskret henvendelse til norsk UD (…) Familien var redd det ble krig, og ønsket hemmelig kontakt med norske diplomater (…)
I boka forteller Henrik Thune om hvordan han og noen kolleger i all hemmelighet fløy til Libyas hovedstad Tripoli mens borgerkrigen hadde brutt ut. Nyheten om at FNs sikkerhetsråd hadde fattet sin viktige beslutning flerret over tv-skjermen idet den norske delegasjonen faktisk satt og snakket med Gaddafis høyre hånd, sønnen Saif al-Islam Gaddafi, på et hemmelig sted i byen.
Det var tydelig at ønsket om et freds-spor var forankret i Gaddafi-familien, parallelt med at de kriget med opprørerne. Men Norge, i motsetning til for eksempel Tyskland, vedtok bombing som middel for å berge menneskene i Libya (…)
Resultatene vet vi, et ødelagt Libya og spredning av våpen, leiesoldater og ekstreme, islamistiske krefter i hele regionen.»
