oss 100 kroner!
Er det mulig å skape god politikk når man bygger på uvitenhet, feil og misforståelser, spurte jeg i en artikkel av 8. februar.
Der tok jeg tak i ‘forsvarsminister’ Bjørn Arild Grams påstand om at Ukraina var et fredelig og demokratisk land på det tidspunktet Russland invaderte landet. Trodde han virkelig det? Jeg tror i hvert fall han ønsker å tro det, da sannheten er mer besværlig. Se også Medieovervåkernes faktasjekk av Gram: https://www.youtube.com/watch?v=TrfOj08xXDA&t=161s
Fordelen med å ikke vite er at man da heller ikke ansvarlig. Jfr uttrykket Plausible deniability, det å kunne nekte med troverdighet.
Hva visste etterkrigspolitikerne Einar Gerhardsen, Haakon Lie og de andre ‘AP-oligarkene’ om hva USA drev med i Latin Amerika? Der hadde USA kontroll, så der var nok alt i orden, skal Haakon Lie ha sagt til Hans Olav Lahlum, ifølge hans biografi om Lie.
Intet tyder på at ‘AP-oligarkene’, som Lahlum kaller dem, var mer interessert i hva USA foretok seg i andre deler av verden, som Korea, Vietnam, Kina, Iran, Irak, Syria og Indonesia. Men likevel støttet de politikken USA førte. De protesterte i hvert fall ikke mot den. For USA representerte for dem det gode og dermed gikk de ut ifra at det USA gjorde var godt, eller i alle fall nødvendig for å opprettholde/øke USAs makt i verden.
«Det kan forekomme både paradoksalt og dobbeltmoralsk at Haakon Lie kritiserte Sovjetunionen for aktivitet i Vest-Europa, og samtidig selv ønsket et aktivt vestlig engasjement i Øst-Europa (…) Forskjellen synes for Lie å ha vært den enkle todelingen mellom demokrati og diktatur, som øst- vest-konflikten for ham raskt utviklet seg til. Han fant det ikke bare akseptabelt, men også påkrevd, at mennesker i demokratiske land engasjerte seg for mennesker som levde under diktatur. Mens han motsatt vei så på det som et helt uakseptabelt at land med diktatur blandet seg inn og forsøkte å underminere demokratier». (Lahlum s 334).
Denne mentaliteten råder dessverre blant norske politikere den dag i dag. Den er en slags arv fra Haakon Lie og andre av hans type. Det er en mentalitet som ligner mer på religion enn vitenskap, basert som den er på ideelle eller utopiske forestillinger om absolutte forskjeller mellom ‘demokratier’ og ‘diktaturer’, mens det i virkeligheten ikke er gitt at ‘demokratier’ er særlig demokratiske eller at de oppfører seg mer sivilisert og demokratisk enn ‘diktaturer’.
Denne typisk vestlige mentaliteten stammer fra de kolonimaktene som dannet NATO og EU, har jeg konkludert med. Den bidro derfor også til krigen i Ukraina, fordi den bygde på en falsk oppfatning om at ‘vår’ innflytelse på Ukraina utelukkende er av det gode, mens Russlands innflytelse utelukkende er av det onde.
Sumner Welles, Franklin D Roosevelts utenriksminister, sa en gang til presidenten at Nicaraguas Anastasio Somoza García er en drittsekk. «Ja, men han er vår drittsekk», svarte Roosevelt om Somoza og dermed om et familiedynasti som styrte Nicaragua med hard hånd inntil sandinist-revolusjonen i 1979.
Det samme kan man si om forholdet det politiske etablissementet i Norge, inkludert mediene, fortsatt har til USA: de bryr seg lite med hva USA gjør i andre land (desto mer om hva Russland gjør i andre land, og i eget). For USA er deres drittsekk, sjøl om de neppe innrømmer det til andre enn nære kolleger og venner.
Mye av det CIA har foretatt av væpnede intervensjoner i andre land har fra begynnelsen av (1947) skjedd i strid med hva presidenter har ønsket og/ eller uten at de visste det, ifølge Legacy of Ashes, Tim Weiners historiebok om CIA. Lovgivning som ble gjennomført i all hast allerede en uke etter 9/11, som kun få av USAs folkevalgte hadde lest, ga CIA og Pentagon enda større fullmakter til å begå militære angrep uten at folkevalgte blir orientert.
I Norge finnes det naturligvis også folk i og rundt etterretningen som er uenige i Norges politikk og som kan tenkes å handle i strid med den, eventuelt inspirert av CIA og for å ‘tøffe’ seg for USA. Det har skjedd mye vi ikke vet og som ansvarlige politikere heller ikke fikk vite, eller vil vite. Og en sjelden gang får vi vite ting mange år etterpå:
«Selv statsministeren holdes på denne tiden godt unna informasjon om Etterretningstjenesten. Per Borten, som er statsminister mellom 1965 og 1971, får vite lite. Dette sier han i et intervju noen år etterpå: ‘Jeg er overhodet ikke orientert, og det gjør jo at jeg får litt frysninger på ryggen fordi man sitter med ansvaret, men vet ikke hva som foregår. Når man kanaliserer store ressurser til tjenestegrener som jobber i hemmelighet og det er ukjent endog for den politiske ledelse, så er det med på å bidra til at utenrikspolitikken blir forsøplet. Man føler seg usikker og det har jeg eksempler på fra egen tid’.
Stortingspolitikere blir også holdt utenfor. Offentligheten får de første tiår under oppbyggingen av Etterretningstjenesten ingen informasjon» (Bård Wormdals Spionbasen, om CIA og NSA-aktiviteter i Norge, s 81 og 82).
«Heller ikke rause utbetalinger til norske agenter følte amerikanerne at norske myndigheter trengte innsyn i. Den svarte økonomien blomstret», forteller Geir Jan Johansen i CIA i Norge (s 10).
«CIA infiltrerte sivile organisasjoner som Redningsselskapet, Norsk polarinstitutt og Skiforbundet (…) Skiforbundet hadde en sentral CIA-agent i sin organisasjon. Den trønderske CIA-agenten Herbert Helgesen var en ressursperson, personlig venn av Colby (CIA) og leder for Skiforbundets langrennskomite. Det førte ham, sammen med det norske skilandslaget, blant annet til Sverdlovsk på slutten av 50-tallet. Det fremste industrisenteret i Sovjet var lukket for resten, men skihelter var velkomne». (s 10).
Når man ser i hvor høy grad norske idrettsledere og dittojournalister opptrer politisk overfor Russland (og andre land) i dag, bør man slett ikke se bort fra at CIA fortsatt har sine folk både her og der. Det var også en norsk CIA-agent, Georg Unger Vetlesen, som etablerte SAS, ifølge Johansen:
«Med stor dyktighet fikk han tre land til å gå sammen om prosjektet sammen med private investorer. CIA- agenten Vetlessen ble SAS’ første styreformann. SAS ytte særfordeler til CIA. Blant annet etablerte de kurerordninger som gjorde det enklere å transportere våpen, penger og utstyr til CIAs agentnett i Europa. Også personer kunne smugles inn og ut, uten at myndighetene fikk kjennskap til det». (s 170 og 171).
Ble norske myndigheter informert om dette? Også dette var det nok mest behagelig å ikke vite noe om.
«Det var mange småkonger i norsk etterretning, og utallige eksempler på at politisk ledelse ble ført bak lyset. Selv om U2-saken var det fremste eksemplet, gjorde Anders Hellebust interessante funn når det gjaldt Loran C. Det var nemlig bygd en Loran C- stasjon i Bø i Vesterålen som inngikk i navigasjonssystemet til amerikanske Polaris-ubåter. Dette var ikke uproblematisk. Stortinget burde vært informert» (Johansen, s 168).
Johansen og Wormdals bøker nevner mange flere eksempler og i fjor kom Wormdahl med en oppfølger som har blitt en stor suksess. Spionkrigen Det hemmelige spionsamarbeidet mellom Norge og USA. Disse bøkene viser at mye av det norske politikere ‘vet’ om svært sensitive saker er nøye utvalgt informasjon, som kan være innhentet i Norge, men som blir sendt direkte til USA, som så velger hva de skal sende tilbake til norske myndigheter. USAs muligheter til å manipulere denne informasjonen er dermed uendelige. Norske politikere kan i virkeligheten ikke vite om informasjonen er sann eller ei. Langt mindre hva slags informasjon USA holder tilbake.
Hadde norske politikere handlet annerledes, forholdt seg mindre positivt til USA og mer positivt til Sovjetunionen hvis de hadde visst mer om hva som foregikk? Hadde norske medier gjort det? Ja, det må man gå ut fra. Men igjen: ville de vite?
Når de først hadde bestemt seg for å knytte seg til kolonimakter som USA, Storbritannia og Frankrike var det nok mest behagelig å ikke vite så mye om hva disse landene drev med i sine kolonier og hva USA drev med i Korea, Vietnam, Iran, Latin Amerika osv. Og hva USA driver med i dag. For USA er tross alt fortsatt deres drittsekk.
Det norske politikere ‘vet’, nå som da, er et produkt av at de allerede på 1940-tallet valgte å stole på USA/NATO framfor andre og at de ønsker å tro på hva de sier. Eller for å si det med Kerrie-Anne i Storbritannias bidrag til ‘Grand Prix’ i 2019: «Don’t tell me where you’ve been Don’t wanna hear a thing Don’t tell me where you’ve been Keep telling me lies! Keep telling me sweet, sweet lies Keep telling me lies!»
Norske politikeres farlige tillit til USA ser ut til å være uforandret, selv etter at USA så åpenbart løy seg og andre inn i krigen mot Irak i 2003, en krig som har destabilisert Midtøsten til denne dag. Det samme kan sies om krigene mot Libya og Syria, som var basert på løgner om utelukkende folkelige og fredelige opprør.
Del 2 av denne artikkelen kommer i morgen.
