oss 100 kroner!
Den legendariske John Pilger – journalist, filmskaper og nådeløs kritiker av vestlig utenrikspolitikk – døde den nest siste dagen i 2023. Han ble 84 år gammel. En av hans mange innsatser var at han satte søkelys på USAs forberedelser til krig mot Kina. Vi bringer her den redigerte versjonen av en tale han holdt ved University of Sydney i 2016 med tittelen A World War Has Begun, hentet fra JohnPilger.com. – Red.
Av John Pilger – 20. mars 2016
Jeg har filmet på Marshalløyene, som ligger nord for Australia, midt i Stillehavet. Når jeg forteller folk hvor jeg har vært, spør de: «Hvor er det?» Hvis jeg gir en ledetråd ved å referere til «Bikini», sier de: «Du mener badedrakten.»
Få ser ut til å være klar over at bikinibadedrakten ble oppkalt for å feire atomeksplosjonene som ødela Bikiniøya. Sekstiseks atomvåpen ble sprengt av USA på Marshalløyene mellom 1946 og 1958 – tilsvarende 1,6 Hiroshima-bomber hver dag i tolv år.
Bikini er stille i dag, mutert og forurenset. Palmer vokser i en merkelig rutenettformasjon. Ingenting beveger seg. Det er ingen fugler. Gravsteinene på den gamle kirkegården er fulle av stråling. Skoene mine registrerte «utrygg» på en geigerteller.
Stående på stranden, så jeg det smaragdgrønne av Stillehavet falle bort i et stort svart hull. Dette var krateret etter hydrogenbomben de kalte «Bravo». Eksplosjonen forgiftet mennesker og deres omgivelser i hundrevis av kilometer, kanskje for alltid.
På hjemreisen stoppet jeg på Honolulu flyplass og la merke til et amerikansk magasin som heter Women’s Health. På forsiden var en smilende kvinne i bikini-badedrakt, og overskriften: «Du kan også få en bikinikropp.» Noen dager tidligere, på Marshalløyene, hadde jeg intervjuet kvinner som hadde veldig annerledes «bikinikropper.» Hver av dem hadde fått kreft i skjoldbruskkjertelen og andre livstruende kreftformer.
I motsetning til den smilende kvinnen i bladet, var de alle fattige: ofrene og prøvekaninene til en grådig supermakt som i dag er farligere enn noensinne.
Jeg forteller om denne opplevelsen som en advarsel og for å avbryte en distraksjon som har fortært så mange av oss. Grunnleggeren av moderne propaganda, Edward Bernays, beskrev dette fenomenet som «bevisst og intelligent manipulering av vaner og meninger» i demokratiske samfunn. Han kalte det en «usynlig regjering».
Hvor mange mennesker er klar over at en verdenskrig har begynt? For øyeblikket er det en krig av propaganda, løgner og distraksjoner, men dette kan endre seg plutselig, med den første feilaktige ordren, den første raketten.
I 2009 sto president Obama foran en beundrende folkemengde i sentrum av Praha, i hjertet av Europa. Han lovet seg selv å gjøre «verden fri for atomvåpen». Folk jublet og noen gråt. En strøm av plattheter strømmet fra media. Obama ble senere tildelt Nobels fredspris.
Alt var falskt. Han løy.
Obama-administrasjonen har bygget flere atomvåpen, flere atomstridshoder, flere leveringssystemer for kjernefysiske våpen, flere atomfabrikker. Utgiftene til atomstridshoder alene steg høyere under Obama enn under noen annen amerikansk president. Kostnaden over tretti år er mer enn $ 1 billion.
En mini-atombombe er planlagt. Den er kjent som B61 Model 12. Det har aldri vært noe lignende. General James Cartwright, en tidligere viseformann for Joint Chiefs of Staff, har sagt: «Ved å ha mindre størrelse [er det er mer tenkelig å bruke] dette atomvåpenet.»
I løpet av de siste atten månedene har den største oppbyggingen av militære styrker siden andre verdenskrig – ledet av USA – funnet sted langs Russlands vestlige grense. Ikke siden Hitler invaderte Sovjetunionen har utenlandske tropper presentert en så påviselig trussel mot Russland.
Ukraina – en gang en del av Sovjetunionen – har blitt en fornøyelsespark for CIA. Etter å ha orkestrert et kupp i Kiev kontrollerer Washington effektivt sett et regime som er nabo og fiendtlig innstilt til Russland: et regime råttent med nazister, bokstavelig talt. Prominente parlamentariske figurer i Ukraina er de politiske etterkommerne av de beryktede fascistene fra OUN og UPA. De hyller åpent Hitler og oppfordrer til forfølgelse og utvisning av den russisktalende minoriteten.
Dette er sjelden nyheter i Vesten, eller det er snudd opp ned for å undertrykke sannheten.
I Latvia, Litauen og Estland – naboland til Russland – utplasserer det amerikanske militæret kamptropper, stridsvogner og tunge våpen. Denne ekstreme provokasjonen mot verdens nest største atommakt blir møtt med taushet i Vesten.
Det som gjør utsiktene til atomkrig enda farligere er en parallell kampanje mot Kina.
Det går sjelden en dag uten at Kina opphøyes til status som en «trussel». Ifølge admiral Harry Harris, den amerikanske stillehavskommandanten, bygger Kina «en stor mur av sand i Sør-Kinahavet».
Det han sikter til er at Kina bygger flystriper på Spratly-øyene, som er gjenstand for en tvist med Filippinene – en tvist uten prioritet inntil Washington presset og bestakk regjeringen i Manila, og Pentagon lanserte en propagandakampanje kalt «navigasjonsfrihet».
Hva betyr dette egentlig? Det betyr frihet for amerikanske krigsskip til å patruljere og dominere Kinas kystfarvann. Prøv å forestille deg den amerikanske reaksjonen hvis kinesiske krigsskip gjorde det samme utenfor kysten av California.
Jeg laget en film som heter The War You Don’t See, der jeg intervjuet fremstående journalister i Amerika og Storbritannia: journalister som Dan Rather fra CBS, Rageh Omar fra BBC, David Rose fra Observer.
Alle sa at hadde journalister og kringkastere gjort jobben sin og stilt spørsmål ved propagandaen om at Saddam Hussein hadde masseødeleggelsesvåpen; hadde ikke løgnene til George W. Bush og Tony Blair blitt forsterket og gjentatt av journalister, ville invasjonen av Irak i 2003 kanskje ikke ha skjedd, og hundretusener av menn, kvinner og barn ville vært i live i dag.
Propagandaen som legger grunnlaget for en krig mot Russland og/eller Kina er i prinsippet ikke annerledes. Så vidt jeg vet, spør ingen journalist i den vestlige «mainstream» – en tilsvarende Dan Rather – hvorfor Kina bygger flystriper i Sør-Kinahavet?
Svaret burde være slående åpenbart. USA omringer Kina med et nettverk av baser, med ballistiske missiler, kampgrupper, bombefly med atomvåpen.
Denne dødelige buen strekker seg fra Australia til øyene i Stillehavet, Marianene og Marshalløyene og Guam, til Filippinene, Thailand, Okinawa, Korea og over Eurasia til Afghanistan og India. Amerika har hengt en løkke rundt halsen på Kina. Dette er ikke nyheter. Taushet fra media, krig i media.
I 2015, i høyt hemmelighold, arrangerte USA og Australia den største enkeltstående luft-sjø militærøvelsen i nyere historie, kjent som Talisman Sabre. Målet var å øve på en luft-sjø-slagplan, blokkere sjøveier, som Malakkastredet og Lombokstredet, som kuttet Kinas tilgang til olje, gass og andre viktige råvarer fra Midtøsten og Afrika.
I sirkuset kjent som den amerikanske presidentkampanjen blir Donald Trump presentert som en galning, en fascist. Han er absolutt motbydelig, men han er også en hatfigur i media. Det alene burde vekke vår skepsis.
Trumps syn på migrasjon er grotesk, men ikke mer grotesk enn David Camerons. Det er ikke Trump som er den store utkasteren fra USA, men fredsprisvinneren Barack Obama.
Ifølge en uhyre liberal kommentator «slipper Trump løs voldens mørke krefter» i USA. Slippe dem løs?
Dette er landet der småbarn skyter sine mødre og politiet fører en morderisk krig mot svarte amerikanere. Dette er landet som har angrepet og forsøkt å styrte mer enn 50 regjeringer, mange av dem demokratier, og bombet fra Asia til Midtøsten, og forårsaket død og fordrivelse av millioner av mennesker.
Ingen land kan måle seg med denne systemiske voldshistorikken. De fleste av USAs kriger (nesten alle mot forsvarsløse land) har ikke blitt lansert av republikanske presidenter, men av liberale demokrater: Truman, Kennedy, Johnson, Carter, Clinton, Obama.
I 1947 beskrev en rekke direktiver fra Det nasjonale sikkerhetsrådet det overordnede målet for amerikansk utenrikspolitikk som «en verden vesentlig skapt i [Amerikas] eget bilde». Ideologien var messiansk amerikanisme. Vi var alle amerikanere. Ellers. Kjettere ville bli omvendt, undergravd, bestukket, svertet eller knust.
Donald Trump er et symptom på dette, men han er også uortodoks. Han sier invasjonen av Irak var en forbrytelse. Han ønsker ikke å gå til krig mot Russland og Kina. Faren for oss andre er ikke Trump, men Hillary Clinton. Hun er ikke uortodoks. Hun legemliggjør motstandskraften og volden til et system hvis oppskrytte «eksepsjonalisme» er totalitært, med et og annet liberalt ansikt.
Når presidentvalgdagen nærmer seg, vil Clinton bli hyllet som den første kvinnelige presidenten, uavhengig av hennes forbrytelser og løgner – akkurat som Barack Obama ble hyllet som den første svarte presidenten og liberale svelget hans tull om «håp». Og siklingen fortsetter.
Beskrevet av The Guardian-spaltisten Owen Jones som «morsom, sjarmerende, med en kulhet som unnviker praktisk talt alle andre politikere», sendte Obama her om dagen droner for å slakte 150 mennesker i Somalia. Han dreper vanligvis folk på tirsdager, ifølge New York Times, når han får overlevert en liste over kandidater for død ved drone. Så kult.
I presidentkampanjen i 2008 truet Hillary Clinton med å «totalt utslette» Iran med atomvåpen. Som utenriksminister under Obama deltok hun i styrtingen av den demokratiske regjeringen i Honduras. Hennes bidrag til ødeleggelsen av Libya i 2011 var nesten frydefullt. Da den libyske lederen, oberst Gaddafi, offentlig ble sodomisert med kniv – et mord muliggjort av amerikansk logistikk – hoverte Clinton over hans død: «Vi kom, vi så, han døde.»
En av Clintons nærmeste allierte er Madeleine Albright, den tidligere utenriksministeren, som har angrepet unge kvinner for ikke å støtte «Hillary». Dette er den samme Madeleine Albright som beryktet feiret på TV, døden til en halv million irakiske barn, som «verdt det».
Blant Clintons største støttespillere er Israel-lobbyen og våpenselskapene som fyrer opp under volden i Midtøsten. Hun og ektemannen har mottatt en formue fra Wall Street. Og likevel er hun i ferd med å bli ordinert til kvinnenes kandidat, for å nedkjempe den onde Trump, den offisielle demonen. Hennes støttespillere inkluderer fremtredende feminister: slike som Gloria Steinem i USA og Anne Summers i Australia.
For en generasjon siden stoppet en postmoderne kult, nå kjent som «identitetspolitikk» mange intelligente, liberale tenkende mennesker å undersøke årsakene og individene de støttet – for eksempel falskheten til Obama og Clinton; falske progressive bevegelser som Syriza i Hellas, som forrådte folket i landet og allierte seg med deres fiender.
Selv-absorpsjon, en slags «meg-isme», ble den nye tidsånden i privilegerte vestlige samfunn og signaliserte bortfallet av store kollektive bevegelser mot krig, sosial urettferdighet, ulikhet, rasisme og sexisme.
I dag kan den lange søvnen være over. De unge rører på seg igjen. Gradvis. De tusener i Storbritannia som støttet Jeremy Corbyn som Labour-leder er en del av denne oppvåkningen – det samme er de som samlet seg for å støtte senator Bernie Sanders.
I Storbritannia i forrige uke forpliktet Jeremy Corbyns nærmeste allierte, hans skyggekasserer John McDonnell, en Labour-regjering til å betale ned gjelden til piratbankene, og faktisk fortsette den såkalte innstrammingspolitikken.
I USA har Bernie Sanders lovet å støtte Clinton hvis eller når hun blir nominert. Også han har stemt for USAs bruk av vold mot land når han mener det er «riktig». Han sier Obama har gjort «en god jobb».
I Australia er det et slags politikken likhus, der kjedelige parlamentariske leker spilles ut i media, mens flyktninger og urfolk forfølges og ulikheten vokser, sammen med faren for krig. Regjeringen til Malcolm Turnbull har nettopp kunngjort et såkalt forsvarsbudsjett på $ 195 milliarder, som er veien til krig. Det var ingen debatt. Stillhet.
Hva har skjedd med den store tradisjonen med folkelig direkte aksjon, uhemmet av partier? Hvor er motet, fantasien og engasjementet som kreves for å begynne den lange reisen til en bedre, rettferdig og fredelig verden? Hvor er dissidentene i kunst, film, teater, litteratur?
Hvor er de som vil knuse stillheten? Eller venter vi til den første atomraketten er avfyrt?
Dette er en redigert versjon av en tale av John Pilger ved University of Sydney, med tittelen A World War Has Begun. Følg John Pilger på Twitter @johnpilger
A world war has begun. Break the silence. (johnpilger.com)
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Her er en filmet versjon av John Pilgers tale: Bing Videoer
Nettbasert verktøy med oversikt over USAs 867 militærbaser, også dem som Pilger beskriver i forbindelse med USAs innsirkling av Kina:
USA’s Military Empire: A Visual Database – World BEYOND War
Se også artikler av andre journalister om samme tema:
USA har iverksatt 251 militære intervensjoner siden 1991, og 469 siden 1798 – steigan.no
