Planen om å stykke opp Russland

0
Dette kartet verserer i mange vestlige tenketanker som den våte drømmen til vestens eliter

Planen om å dele opp Russland har eksistert i generasjoner og det er en visjon som både finnes i vestlige hovedsteder og blant ukrainske ultranasjonalister. Fra USAs side har Ukraina blitt brukt som et redskap for dette formålet siden annen verdenskrig. Vladimir Putin har sagt at et av Russlands hovedmål med krigen i Ukraina er å bekjempe disse planene.

Av Mike Whitney – 5. januar 2023

Her er din geopolitiske quiz for dagen: Hva mente Angela Merkel da hun sa «at den kalde krigen egentlig aldri tok slutt, for til syvende og sist ble Russland aldri pasifisert»?

  1. Merkel refererte til det faktum at Russland aldri har akseptert sin underordnede rolle i den ‘regelbaserte orden’.
  2. Merkel siktet til det faktum at Russlands økonomiske kollaps ikke ga den ‘føyelige staten’ vestlige eliter hadde håpet på.
  3. Merkel antydet at den kalde krigen egentlig aldri var en kamp mellom demokrati og kommunisme, men en 45 år lang innsats for å «pasifisere» Russland.
  4. Det Merkel mente var at de vestlige statene – spesielt USA – ikke ønsker et sterkt, velstående og uavhengig Russland, men en servil lakei som gjør som den blir fortalt.
  5. Alt det ovennevnte.

Hvis du velger (5), så klapp deg selv på skulderen. Det er det rette svaret.

I forrige uke bekreftet Angela Merkel det mange analytikere har sagt i årevis, at Washingtons fiendtlige forhold til Russland – som går mer enn et århundre tilbake – ikke har noe med ideologi, «dårlig oppførsel» eller påstått «uprovosert aggresjon» å gjøre. Russlands primære forbrytelse er at det okkuperer et strategisk område av verden som inneholder enorme naturressurser og som er avgjørende for Washingtons ‘vending mot Asia’. Russlands virkelige forbrytelse er at dets eksistens utgjør en trussel mot det globalistiske prosjektet for å spre amerikanske militærbaser over Sentral-Asia, omringe Kina og bli den regionale hegemonen i verdens mest velstående og folkerike region.

Så mye oppmerksomhet har vært fokusert på det Merkel sa angående Minsk-traktaten, at hennes mer alarmerende uttalelser har blitt fullstendig ignorert. Her er et kort utdrag fra et nylig intervju Merkel ga til et italiensk magasin:

«Minsk-avtalene fra 2014 var et forsøk på å gi Ukraina tid. Ukraina brukte denne perioden til å bli sterkere, slik vi ser i dag. Landet som det var 2014/15 er ikke det samme landet i dag…»

«Vi visste alle at det var en låst konflikt og at problemet ikke var løst, men det var nettopp dette som ga Ukraina dyrebar tid». (Angela Merkel: «Kohl si approfittava di voce e corporatura. I tremori? Faceva caldo, era appena morta mia madre»Corriere Della Sera)

Merkel innrømmer åpent at hun deltok i en 7 år lang svindel som var rettet mot å lure den russiske ledelsen til å tro at hun virkelig ønsket fred, men det viste seg ikke å være tilfelle. I sannhet saboterte vestmaktene traktaten bevisst for å kjøpe tid til å bevæpne og trene en ukrainsk hær som ville bli brukt i en krig mot Russland.

Men dette er gammelt nytt. Det vi finner mer interessant er hva Merkel sa etter hennes kommentarer om Minsk. Her er det sentrale punktet:

«Jeg vil snakke med deg om et aspekt som får meg til å tenke. Det er det faktum at den kalde krigen egentlig aldri tok slutt, for til syvende og sist ble Russland aldri pasifisert. Da Putin invaderte Krim i 2014, ble han ekskludert fra G8. I tillegg har NATO utplassert tropper i den baltiske regionen, for å demonstrere sin vilje til å gripe inn. Og vi har også bestemt oss for å allokere 2 % av BNP til militære utgifter til forsvar. CDU og CSU var de eneste som hadde holdt det i regjeringsprogrammet. Men også vi burde ha reagert raskere på Russlands aggressivitet.» Corriere Della Sera.

Global Affairs.org

Dette er en forbløffende innrømmelse. Det Merkel sier er at «den kalde krigen tok aldri slutt» fordi hovedmålet om å svekke («pasifisere») Russland – til det punktet at det ikke kunne forsvare sine egne vitale interesser eller projisere makt utenfor sine grenser – noe som ikke ble oppnådd. Merkel antyder at hovedmålet med den kalde krigen ikke var å beseire kommunismen (som vi ble fortalt), men å skape en kompatibel russisk koloni som ville tillate det globalistiske prosjektet å fortsette uhindret. Som vi kan se i Ukraina, er det målet ikke nådd; og grunnen til at det ikke har blitt oppnådd er fordi Russland er mektig nok til å blokkere NATOs utvidelse østover. Kort sagt, Russland har blitt den største enkelthindringen for den globalistiske strategien for verdensherredømme.

Det er verdt å merke seg at Merkel aldri nevner Russlands påståtte «uprovoserte aggresjon» i Ukraina som hovedproblemet. Faktisk gjør hun ikke noe forsøk på å forsvare den falske påstanden. Det virkelige problemet ifølge Merkel er at Russland ikke har blitt ‘pasifisert’. Tenk på det. Dette tyder på at begrunnelsen for krigen er en annen enn den som fremmes av media. Det det innebærer er at konflikten er drevet av geopolitiske mål som har blitt skjult bak «invasjonens» røykteppe. Merkels kommentarer renser luften i den forbindelse ved å identifisere det virkelige målet; pasifisering.

Om litt vil vi vise at krigen ble utløst av «geopolitiske mål» og ikke Russlands påståtte «aggresjon», men først må vi gjennomgå ideene som gir næring til drivet mot krig. Hoveddelen av prinsipper som USAs utenrikspolitikk hviler på er Wolfowitz-doktrinen, det første utkastet ble presentert i Defense Planning Guidance i 1992. Her er et kort utdrag:

«Vårt første mål er å forhindre gjenkomsten av en ny rival, enten på territoriet til det tidligere Sovjetunionen eller andre steder, som utgjør en trussel i samme størrelsesorden som Sovjetunionen utgjorde tidligere. Dette er det dominerende hensynet som ligger til grunn for den nye regionale forsvarsstrategien og krever at vi bestreber oss på å hindre enhver fiendtlig makt i å dominere en region hvis ressurser, under konsolidert kontroll, vil være tilstrekkelige til å generere global makt.»

Der står det svart på hvitt:  Topprioriteten for USAs utenrikspolitikk «er å forhindre gjenoppkomsten av en ny rival, enten på territoriet til det tidligere Sovjetunionen eller andre steder, som utgjør en trussel i størrelsesorden det tidligere Sovjetunionen». Dette viser viktigheten som Washington og dets allierte legger på det territoriet som utgjør den russiske føderasjonen. Det viser også besluttsomheten til vestlige ledere i å hindre enhver suveren stat fra å kontrollere området USA trenger for å implementere sin store strategi.

Det skal ikke et geni til for å finne ut at Russlands transformasjon til en sterk og uavhengig stat ikke bare har plassert det rett i trådkorset til Washington, men også i stor grad økt risikoen for en direkte konfrontasjon. Enkelt sagt har Russlands tilbakevending til stormaktenes rekker plassert det på Washingtons «fiendeliste» og et logisk mål for amerikansk aggresjon.

Så, hva har dette med Merkel å gjøre?

Implisitt i Merkels kommentarer er det faktum at oppløsningen av den kommunistiske staten og sammenbruddet av den russiske økonomien ikke var tilstrekkelig til å etterlate Russland som et «pasifisert» land. Hun gir faktisk uttrykk for sin støtte til mer ekstreme tiltak. Og hun vet hva disse tiltakene vil være; regimeskifte etterfulgt av en voldelig oppsplitting av landet.

Putin er godt klar over denne ondartede planen, og har diskutert den åpent ved mange anledninger. Ta en titt på denne 2-minutters videoen av et møte som Putin ledet for bare uker siden:

«Målet til våre fiender er å svekke og bryte opp landet vårt. Slik har det vært i århundrer. De mener landet vårt er for stort og utgjør en trussel (for dem), og det er derfor det må svekkes og splittes. For vår del fulgte vi alltid en annen tilnærming; vi ønsket alltid å være en del av den såkalte ‘siviliserte (vestlige) verden.’ Og etter Sovjetunionens sammenbrudd trodde vi at vi endelig skulle bli en del av den ‘verden’. Men, som det viste seg var vi ikke velkommen til tross for all vår innsats. Våre forsøk på å bli en del av den verden ble avvist. I stedet gjorde de alt de kunne – inkludert å hjelpe terrorister i Kaukasus – for å gjøre slutt på Russland og bryte opp den russiske føderasjonen.» Vladimir Putin

Poenget her er at Merkels synspunkter samsvarer sømløst med neocons i USA. De er også på linje med dem fra hele det vestlige politiske etablissementet som enstemmig har kastet sin støtte bak en konfrontasjon med Russland. I tillegg har siste rapport fra National Security Strategy, National Defense Strategy og Congressional Research Services flyttet fokus fra krigen mot internasjonal terrorisme til en «stormaktskonkurranse» med Russland og Kina. Ikke overraskende har dokumentene lite med «konkurranse» å gjøre, snarere gir de en ideologisk begrunnelse for fiendtligheter med Russland. USA har med andre ord lagt grunnlaget for en direkte konfrontasjon med verdens største kjernefysiske supermakt.

Ta en titt på dette korte klippet fra rapporten med tittelen Renewed Great Power Competition: Implications for Defense—Issues for Congress:

«USAs mål om å forhindre fremveksten av regionale hegemoner i Eurasia... er et politisk valg som gjenspeiler to vurderinger: (1) at gitt mengden av mennesker, ressurser og økonomisk aktivitet i Eurasia, vil en regional hegemon i Eurasia representere en maktkonsentrasjon som er stor nok til å kunne true vitale amerikanske interesser; og (2) at Eurasia ikke er pålitelig selvregulerende når det gjelder å forhindre fremveksten av regionale hegemoner, noe som betyr at landene i Eurasia ikke kan stoles på å være i stand til å forhindre, gjennom sine egne handlinger, fremveksten av regionale hegemoner, og kan trenge hjelp fra ett eller flere land utenfor Eurasia for å kunne gjøre dette på en pålitelig måte»….

«Fra et amerikansk perspektiv på global strategi og geopolitikk, kan det bemerkes at de fleste av verdens mennesker, ressurser og økonomiske aktivitet ikke befinner seg på den vestlige halvkule, men på den andre halvkule, spesielt Eurasia. Som svar på dette grunnleggende trekk ved verdensgeografien, har amerikanske politiske beslutningstakere de siste tiårene valgt å forfølge, som et nøkkelelement i USAs nasjonale strategi, et mål om å forhindre fremveksten av regionale hegemoner i Eurasia. Selv om amerikanske politiske beslutningstakere tar ikke offentlig opp det eksplisitte målet om å forhindre fremveksten av regionale hegemoner i Eurasia, ser det ut til at amerikanske militæroperasjoner de siste tiårene – både krigsoperasjoner og vanlige operasjoner – i liten grad har blitt utført til støtte for dette målet.» («Fornyet stormaktskonkurranse: Implikasjoner for forsvar – problemer for kongressen», US Congress)

Det høres mye ut som Wolfowitz-doktrinen, ikke sant? (Som antyder at kongressen har beveget seg inn i neocon-leiren.)

Det er et par ting som er verdt å vurdere i dette korte utdraget:

  1. At «USAs mål om å forhindre fremveksten av regionale hegemoner i Eurasia» har ingenting med nasjonalt forsvar å gjøre. Det er en enkel krigserklæring mot enhver nasjon som med hell bruker det frie markedet til å styrke økonomien sin. Det er spesielt foruroligende at Kina står på Washingtons liste over aktuelle mål når amerikanske bedrifters outsourcing og offshoring har tatt så stor hensyn til Kinas suksess. Amerikanske industrier flyttet virksomhetene sine til Kina for å unngå å betale noe over en slavelønn. Skal Kina anklages for det?
  2. Det faktum at Eurasia har flere «folk, ressurser og økonomisk aktivitet» enn Amerika, utgjør ikke en «trussel» mot USAs nasjonale sikkerhet. Det representerer bare en trussel mot ambisjonene til vestlige eliter som ønsker å bruke det amerikanske militæret til å forfølge sin egen geopolitiske agenda.
  3. Til slutt: Legg merke til hvordan forfatteren erkjenner at regjeringen bevisst villeder publikum om sine virkelige mål i Sentral-Asia. Han sier: «Amerikanske politikere tar ikke offentlig opp det eksplisitte målet om å forhindre fremveksten av regionale hegemoner i Eurasia, amerikanske militære operasjoner de siste tiårene – både krigsoperasjoner og vanlige operasjoner – ser ut til å ha blitt utført i ingen liten grad for å oppnå dette målet.» Med andre ord, alt tullet om «frihet og demokrati» er bare svada for massene. De virkelige målene er «ressurser, økonomisk aktivitet» og makt.

Den nasjonale sikkerhetsstrategien og den nasjonale forsvarsstrategien er like eksplisitte når det gjelder å identifisere Russland som en faktisk fiende av USA. Dette er fra National Security Service:

Russland utgjør en umiddelbar og pågående trussel mot den regionale sikkerhetsordenen i Europa, og det er en kilde til forstyrrelser og ustabilitet globalt…

Russland utgjør nå en umiddelbar og vedvarende trussel mot internasjonal fred og stabilitet…

Russland utgjør en umiddelbar trussel mot det frie og åpne internasjonale systemet, og bryter hensynsløst mot de grunnleggende lovene i den internasjonale orden … Dette tiåret vil være avgjørende for å sette vilkårene for … håndteringen av den akutte trusselen som Russland utgjør. (“2022 National Security Strategi», Det hvite hus)

Og til slutt, 2022 National Defense Strategy gjentar de samme temaene som de andre; Russland og Kina utgjør en enestående trussel mot den «regelbaserte orden». Her er et kort sammendrag fra en artikkel på World Socialist Web Site:

«Den nasjonale forsvarsstrategien for 2022… gjør det klart at USA… ser på underkastelsen av Russland som et kritisk springbrett mot konflikten med Kina. … Utbruddet av amerikansk imperialisme … retter seg mer og mer direkte mot Russland og Kina, som USA ser på som de viktigste hindringene for uhemmet dominans over verden. Amerikanske strateger har lenge sett på dominansen av den eurasiske landmassen, med dens enorme naturressurser, som nøkkelen til global dominans». («Pentagons nasjonale strategidokument retter seg mot Kina», Andres Damon, World Socialist Web Site)

Det disse tre strategiske dokumentene viser er at Washington BrainTrust hadde forberedt det ideologiske grunnlaget for en krig med Russland lenge før det første skuddet noen gang ble avfyrt i Ukraina. Den krigen er nå i gang, selv om utfallet er langt fra sikkert.

Strategien fremover ser ut til å være en versjon av Cheney-planen som anbefalte en oppløsning av Russland selv, «så det aldri igjen kan være en trussel mot resten av verden». Her er mer fra en artikkel av Ben Norton:

«Den tidligere amerikanske visepresidenten Dick Cheney, en ledende arkitekt for Irak-krigen, ønsket ikke bare å avvikle Sovjetunionen; han ønsket også å bryte opp Russland selv for å hindre det i å reise seg igjen som en betydelig politisk makt… Det faktum at en skikkelse ved roret til den amerikanske regjeringen ikke så hemmelig søkte permanent oppløsning av Russland som land, og rett ut kommuniserte dette til kolleger som Robert Gates, forklarer delvis den aggressive holdningen Washington har tatt mot den russiske føderasjonen siden Sovjetunionens fall.

Realiteten er at det amerikanske imperiet rett og slett aldri vil tillate Russland å utfordre sin ensidige dominans av Eurasia, til tross for at regjeringen i Moskva gjenopprettet kapitalismen. Dette er grunnen til at det ikke er overraskende at Washington fullstendig har ignorert Russlands sikkerhetsbekymringer, brutt løftet om ikke å utvide NATO «en tomme østover» etter den tyske gjenforeningen, og omringet Moskva med militariserte motstandere fast bestemt på å destabilisere det». (Eks. VP Dick Cheney bekreftet at USAs mål er å bryte opp Russland, ikke bare USSR, Ben Norton, Multipolarista)

Oppdelingen av Russland i flere mindre stater har lenge vært drømmen til necons i Washington. Forskjellen nå er at den samme drømmen deles av politiske ledere over hele Vesten. Nylige kommentarer fra Angela Merkel understreker det faktum at vestlige ledere nå er forpliktet til å nå de urealiserte målene fra den kalde krigen. De har til hensikt å bruke militær konfrontasjon for å påvirke det politiske resultatet de søker, som er et betydelig svekket Russland som ikke er i stand til å blokkere Washingtons projeksjon av makt over Sentral-Asia. En farligere strategi ville være vanskelig å forestille seg.


Mike Whitney: The Plan to Carve Up Russia

Oversatt til norsk for steigan.no ved Runar B.

Forrige artikkelDisneykonsernet som statlig aktør for vaksinetvang?
Neste artikkelKjære Fritt Ord! Hvor er det blitt av det frie ordet i deres organisasjon?
Skribent er en betegnelse vi bruker i databasen på alle som ikke er registrert der som forfattere. I de aller fleste tilfelle vil du finne forfatterens navn i artikkelen.