Dømt til å tape (3)

6. oktober 2023

Dette er tredje og siste del av John J. Maersheimers artikkel om den ukrainske motoffensiven og hvorfor den var dømt til å tape. Første del finner du her og andre del finner du her.

Russiske evner for å hindre en Blitzkrig

Ukrainas utsikter til å få motoffensiven til å fungere blir enda verre når Russlands evner til å forsvare seg mot den er priset inn i ligningen.

For det første var det praktisk talt ingen sjanse for at ukrainerne ville overraske de russiske forsvarerne med hensyn til plasseringen av hovedangrepet – slik Wehrmacht hadde vært i stand til å gjøre mot Frankrike og Storbritannia i mai 1940. Det var klart fra medier, kommentarer fra ukrainske og vestlige tjenestemenn, og bare å se på et kart, at hovedangrepet ville komme i Zaporizhzhia-regionen, og at ukrainske pansrede styrker ville sikte på å kjøre fra området rundt Orikhiv til Azovhavet, og erobre byen Tokmak og byen Melitopol underveis. I virkeligheten ville det store landområdet som Russland holdt i Øst- og Sør-Ukraina bli halvert, noe som betydde at Russland ikke lenger ville ha en landbro til Krim.

Det var ventet at Ukraina ville forsøke seg på ett eller flere gjennombrudd langs frontlinjen, også med sikte på å nå Azovhavet.^[43] En mulighet var å trenge gjennom det russiske forsvaret sør for Velyka Novosilka og kjøre til Mariupol. En annen var å bryte gjennom nær Gulyaipole og presse mot Berdyansk ved Azovhavet. Likevel var hovedangrepet ventet å komme i Orikhiv-området og gå mot Melitopol. Uansett anerkjente russerne alle disse mulige angrepslinjene og var godt forberedt på hver av dem.

Videre hadde det russiske militæret en overflod av droner og andre ISR-ressurser (etterretning, overvåking og rekognosering) som gjorde det nesten umulig for Ukraina å samle en stor angrepsstyrke uten å bli oppdaget. Alt dette betydde at det knapt var noen sjanse for at Ukraina kunne bruke overraskelse til å få en betydelig styrkefordel på hovedangrepspunktet. I stedet ville det russiske militæret vente på dem med et dødelig utvalg av svært presise våpen.^[44]

For det andre brukte Russland et dybdeforsvar, som er den ideelle strategien for å stoppe en blitzkrig. Den besto av flere forsvarslinjer som hadde infanterigraver, stridsvogngrøfter, minefelt, betongbarrierer og forberedte skytestillinger. Videre ble disse defensive festningsverkene reist for å kanalisere de angripende styrkene inn i drapssoner, hvor russerne ville være godt posisjonert for å ødelegge dem. I tillegg vil ukrainerne trolig måtte kjempe i urbane områder som Tokmak og Melitopol, hvor det vil gå sakte og tapene vil være høye.

Det russiske forsvaret var klart sterkere på noen punkter langs linjen enn andre, men de var spesielt sterke i Zaporizhzhia-regionen, der det var ventet at Ukraina ville forsøke å få det største gjennombruddet. Den russiske hæren hadde også mobile styrker i reserve som raskt kunne flyttes for å forsterke eventuelle punkter langs de befestede linjene som ble svekket. Til slutt var de russiske styrkene forberedt på å engasjere seg seriøst med de angripende styrkene i den såkalte «gråsonen», som er det åpne området som ligger foran deres første forberedte forsvarslinje. Grunntanken var å slite ut de ukrainske brigadene før de nådde den første linjen med befestninger, eller kanskje til og med hindre dem i å komme dit. General Mick Ryan, en pensjonert australsk general, sa det godt da han beskrev Russlands defensive arkitektur som «mye mer kompleks og dødelig enn noe som noe militærvesen har opplevd på nesten 80 år».^[45]

For det tredje, for å gjøre vondt verre, hadde russerne en rekke evner som gjorde det ekstremt farlig for ukrainske styrker å bevege seg ut i åpent lende, noe de måtte gjøre nesten hele tiden siden de var på offensiven og måtte kontinuerlig bevege seg fremover. For det første hadde russerne betydelige ISR-ressurser som ville tillate dem å oppdage Ukrainas mobile brigader. Og de hadde en overflod av systemer som kunne slå de angripende styrkene. Russerne hadde et stort arsenal av artilleri og flere rakettkastere, som de hadde vist at de kunne bruke med dødelig effekt i løpet av de første 15 månedene av krigen. De hadde også evnen til raskt å distribuere et stort antall miner, og skape øyeblikkelige og dødelige minefelt foran angripende styrker. Til slutt kontrollerte russerne luftrommet, noe som betydde at de kunne bruke sitt arsenal av helikoptre, drapsdroner og taktiske fly for å målrette Ukrainas bakkestyrker.

Som en svært kunnskapsrik blogger om militære anliggender («Big Serge») sa det: «Vestlige observatører synes ikke åpne for muligheten for at nøyaktigheten av moderne avstandsild (det være seg Lancet-droner, guidede artillerigranater eller GMLRS-raketter) kombinert med tettheten av ISR-systemer ganske enkelt kan gjøre det umulig å utføre omfattende mobile operasjoner, unntatt under svært spesifikke omstendigheter. Når fienden har kapasitet til å overvåke oppmarsjområder, angripe infrastruktur bakfra med kryssermissiler og droner, nøyaktige tette linjer brukt for tilnærming med artilleriild og dynke jorden med miner, hvordan kan det da være mulig å manøvrere?»^[46]

Kort sagt, det er liten tvil om at russerne var godt posisjonert for å stoppe en blitzkrig i starten. Gitt at motoffensiven ville være en real kamp og ukrainerne var dårlig forberedt på å starte en blitzkrig, er det vanskelig å se hvordan de kunne lykkes. Det eneste håpet var at den russiske hæren skulle falle fra hverandre når skytingen startet, men det var liten grunn til å tro at det ville skje.

La oss anta at jeg tar feil, og det var en alvorlig sjanse for at blitzkrig ville lykkes, som nesten alle politikere, forståsegpåere og strateger i Vesten hevdet. Likevel ville ikke krigen ta slutt, og Ukraina ville fortsatt befinne seg i en utmattelseskrig som de ikke kunne vinne. Husk at blitzkrigen ikke hadde som mål å avgjørende beseire den russiske hæren i Ukraina, ta tilbake alt Ukrainas tapte territorium og avslutte krigen. I stedet var målet å skade de russiske styrkene i Ukraina alvorlig, ta tilbake noe territorium og drive Moskva til forhandlingsbordet, der Ukraina og Vesten skulle sitte i førersetet.

Russerne ville neppe gå til forhandlingsbordet og gi etter for ukrainske og vestlige krav. Tross alt tror Putin og andre russiske ledere at de står overfor en eksistensiell trussel, noe som sikkert vil føre til at de dobler innsatsen og gjør det som er nødvendig for å beseire fienden ved portene. Kort sagt, den ukrainske blitzkrigen var dømt til å mislykkes, men selv om den hadde lyktes i å nå sine begrensede mål, ville den ikke ha lyktes i å avslutte krigen på gunstige vilkår for Ukraina og Vesten.

Selv vestlige medier innser nå at Ukrainas motoffensiv er en katastrofe

Resultatene så langt

Motoffensiven har vært en bunnløs fiasko, stikk i strid med forventningene til nesten alle i Vesten. Ukraina har lidd store tap og mistet store mengder våpen i løpet av tre måneder med kamper.^[47] I prosessen har hæren ennå ikke nådd den første linjen i Russlands dybdeforsvar; den forblir fastlåst i gråsonen som ligger foran Russlands viktigste forsvarslinjer, der, som en ukrainsk soldat sa det, «De ventet bare på oss … forberedte stillinger overalt. Det var en vegg av stål. Det var fryktelig.»^[48] Som nevnt rapporterer vestlige tjenestemenn at Ukraina mistet omtrent 20 prosent av våpnene de brukte på slagmarken i løpet av de to første ukene av motoffensiven, som inkluderte et stort antall stridsvogner og pansrede kampvogner som Vesten hadde gitt.^[49]

Det ukrainske militæret endret raskt taktikk etter de første tilbakeslagene, og i stedet for å prøve å kjempe seg gjennom gråsonen med pansrede styrker, bestemte de seg for å prøve å slite ut de russiske styrkene ved å angripe dem med små infanterienheter støttet av massive artilleribeskytninger. Disse ble noen ganger kalt «myggtaktikk» i Vesten.^[50] Mens denne nye tilnærmingen reduserte Ukrainas tap noe, gjorde de angripende styrkene liten fremgang og var ofte målet for drepende ild. I slutten av juli startet Ukraina et nytt stort angrep med stridsvogner og pansrede kampkjøretøy.^[51] Igjen gjorde de angripende styrkene liten fremgang og mistet et stort antall menn og utstyr. Så var det tilbake til myggtaktikken. Som The Wall Street Journal formulerte det etter to måneders kamper, er den ukrainske motoffensiven «en langsom og blodig fremrykning til fots».^[52]

Faktisk hadde Ukraina gitt opp å utføre en blitzkrig, som bare kan oppnås med en stor mengde pansrede styrker, ikke med infanterister som beveger seg til fots og støttet av artilleri. Selvfølgelig gir det liten mening å til og med behandle blitzkrig som et seriøst alternativ når de ukrainske styrkene ikke hadde klart å nå Russlands første befestede forsvarslinje, langt mindre bryte gjennom den. Enkelt sagt, det var ingen sjanse for at Ukraina skulle kopiere bragden Wehrmacht gjennomførte mot franske og britiske styrker i 1940. Ukraina var i stedet dømt til å utkjempe en utmattelseskrig som i første verdenskrig på vestfronten, der de store tapene i motoffensiven ville gi landet en stor ulempe fremover.

Det er verdt å merke seg at mens den ukrainske hæren førte sin mislykkede motoffensiv langs de sørlige og østlige delene av kontaktlinjen, var den russiske hæren på offensiven i nord og presset mot den ukrainsk-kontrollerte byen Kupiansk. Russerne gjorde sakte, men jevn fremgang, slik at Ukrainas kommanderende general i krigsteatret kunngjorde 25. august at «vi må umiddelbart ta alle tiltak for å styrke vårt forsvar på de truede linjene».^[53]

Det er nå allment anerkjent at motoffensiven har mislyktes, og det er ingen seriøse utsikter til at Ukraina plutselig oppnår suksess før verken høstregnet eller ukrainske ledere stenger den ned.^[54] For eksempel kjørte The Kyiv Independent nylig en historie med tittelen: «Inching Forward in Bakhmut Counteroffensive, Ukraine’s Hardened Units Look Ahead to Long, Grim War.»^[55] På lignende vis publiserte The Washington Post en artikkel 10. august som understreket den mørke stemningen i Ukraina: «To måneder etter at Ukraina gikk til angrep, med lite synlig fremgang ved fronten og en ubarmhjertig, blodig sommer over hele landet, har fortellingen om enhet og endeløs utholdenhet begynt å bli slitt. Antallet døde – utallige tusener – øker daglig. Millioner er på flukt og ser ingen sjanse til å vende hjem. I hvert hjørne av landet er sivile utmattet etter en flom av nylige russiske angrep. Ukrainere, som har stort behov for gode nyheter, får rett og slett ingen.»^[56]

Vestlige eliter kaver nå etter å finne en måte å redde den forverrede situasjonen på. Noen har fortsatt håp om at å gi Ukraina et eller annet nytt våpen som på magisk vis vil snu ting på slagmarken. F-16 og ATACMS- raketter nevnes hyppigst i denne forbindelse. Men som general Milley sa det da han kastet kaldt vann på ideen om at en håndfull F-16-fly ville reversere Ukrainas hell: «Det er ingen sølvkule i krig. Resultatene av slag og kriger er funksjonen til mange, mange variabler.»^[57]

Andre fokuserer på hvordan Ukraina kjemper. Noen hevder at Ukraina må bli dyktigere til å gjennomføre «kombinerte våpenoperasjoner».^[58] Men det blir aldri gjort klart hvordan det kan gjøres, siden vestlige militære instruktører prøvde å lære bort den ferdigheten en gang og tilsynelatende mislyktes. Videre blir det aldri forklart hvordan kombinerte våpenoperasjoner, som ikke er en strategi, får Ukraina ut av den nåværende utmattelseskrigen. Noen hevder at Ukraina må legge mer vekt på manøvrering, noe som ofte står i kontrast til utmattelse. Men manøver er en slagmarkstaktikk, ikke en strategi for å beseire en motstander. Det er klart at manøvrering betyr mye for å utføre en dyp strategisk penetrasjon, selv om den er av begrenset nytte for å vinne gjennombrudds-kamper.^[59] Man kan også ha en utmattelseskrig der begge sider regelmessig engasjerer seg i mobile kamper som legger stor vekt på manøvrering. Men nøkkelspørsmålet, som talsmenn for større manøvrering aldri adresserer, er hvordan den fungerer på strategisk nivå for å tillate Ukraina å unnslippe den kvernende utmattelseskrigen de nå står overfor?

Det ser ut til at de fleste vestlige eliter og ukrainere flest er resignert over det faktum at det ikke er mulig å unnslippe en blodig utmattelseskrig med Russland.^[60] Det virker også som mange tviler på om Ukraina kan seire i den kampen, noe som selvfølgelig er en av hovedårsakene til at utenrikspolitiske eliter og beslutningstakere i Vesten presset så hardt på for motoffensiven. De forsto at Ukraina ville være i dype problemer i en lang krig. Tross alt har Russland en 5:1 fordel i arbeidskraft og evne – i hvert fall på kort til mellomlang sikt – til å produsere mer artilleri og andre viktige våpen enn Ukraina og Vesten til sammen. Videre er det ikke klart at Vesten, spesielt USA, vil forbli fullt forpliktet til å støtte Ukraina når det er lite håp om seier. Så Ukraina – med Vesten som presser bakfra – gamblet på at blitzkrig ville gi midler til å unnslippe utmattelseskrig og til slutt seire over Russland. Men strategien viste seg å være en dyster fiasko. Nå er det vanskelig å fortelle en historie om Ukrainas fremtid som har en lykkelig slutt.

Vestlige medier hausset opp den ukrainske motoffensiven – det ukrainske folket betaler prisen

Mørket foran oss

Hva skjer videre? To punkter er på sin plass.

For det første vil det være et skyldspill i månedene fremover om hvem som bærer ansvaret for den katastrofale motoffensiven. Faktisk har det allerede startet.^[61] Få vil innrømme at de tok feil da de trodde at motoffensiven hadde en rimelig sjanse til å lykkes eller var sikker på å lykkes. Det vil sikkert være sant i USA, hvor ansvarlighet er et foreldet konsept. Mange ukrainere vil klandre Vesten for å presse dem til å lansere blitzkrig når Vesten ikke hadde klart å gi dem alle våpnene de hadde bedt om. Selvfølgelig vil Vesten være skyldig som anklaget, men ukrainske ledere har handlekraft og kunne ha stått opp mot amerikansk press. Tross alt står landets overlevelse på spill, og de ville ha vært bedre stilt med å holde seg på defensiven, hvor de ville ha lidd færre tap og økt sjansene for å beholde territoriet som de nå kontrollerer.

De kommende beskyldningene vil være stygge og vil hindre Ukrainas forsøk på å holde kampen mot Russland gående.

For det andre vil mange i Vesten hevde at tiden nå er moden for diplomati. Den mislykkede motoffensiven viser at Ukraina ikke kan seire på slagmarken, vil argumentet lyde, og dermed er det fornuftig å få til en fredsavtale med Russland, selv om Kiev og Vesten må gjøre innrømmelser. Situasjonen vil tross alt bare bli verre for Ukraina hvis krigen fortsetter.

Dessverre er det ingen diplomatisk løsning i sikte. Det er uforsonlige forskjeller mellom de to sidene når det gjelder sikkerhetsgarantier for Ukraina og territorium, som står i veien for en meningsfull fredsavtale. Av forståelige grunner er Ukraina dypt forpliktet til å få tilbake alt landet de har mistet til Russland, som inkluderer Krim og oblastene Donetsk, Kherson, Luhansk og Zaporizhzhia. Men Moskva har allerede annektert disse områdene og gjort det klart at de ikke har til hensikt å returnere dem til Kiev.

Det andre uløselige spørsmålet gjelder Ukrainas forhold til Vesten. Av forståelige grunner insisterer Ukraina på at de trenger en sikkerhetsgaranti, som bare kan komme fra USA og NATO. Russland på sin side insisterer på at Ukraina må være nøytralt og må avslutte sitt sikkerhetsforhold til Vesten. Faktisk var dette problemet hovedårsaken til den nåværende krigen, selv om amerikanske og europeiske utenrikspolitiske eliter nekter å tro det.^[62] Moskva var ikke villig til å tolerere at Ukraina ble med i NATO. Det er ekstremt vanskelig, om ikke umulig, å se hvordan begge sider kan være fornøyd med enten territorial- eller nøytralitetsspørsmålet.

I tillegg til disse hindringene ser begge sider hverandre som en eksistensiell trussel, som er et enormt hinder for enhver form for meningsfylt kompromiss. Det er for eksempel vanskelig å forestille seg at USA skal ta sine våpensikter bort fra Russland i overskuelig fremtid. Det mest sannsynlige resultatet er at krigen vil fortsette og til slutt ende i en frossen konflikt med Russland i besittelse av en betydelig del av ukrainsk territorium. Men det utfallet vil ikke sette en stopper for konkurransen og konflikten mellom Russland og Ukraina eller mellom Russland og Vesten.

Originalens tittel: