oss 100 kroner!
De falske detaljene i CIAs dekkhistorie
Av Seymour Hersh
America’s Central Intelligence Agency kjører konstant hemmelige operasjoner rundt om i verden, og alle må ha en dekkhistorie i tilfelle ting går dårlig, som de ofte gjør. Det er like viktig å ha en forklaring når det går bra, som man gjorde i Østersjøen i fjor høst. I løpet av uker etter min rapport om at Joe Biden beordret ødeleggelsen av Nord Stream-rørledningene, produserte byrået en dekkhistorie og fant villige mottakere i New York Times og to store tyske publikasjoner.
Ved å lage en historie om dyphavsdykkere og et mannskap som ikke eksisterte, fulgte byrået protokollen, og historien ville vært en del av de første dagene med hemmelig planlegging for å ødelegge rørledningene. Det essensielle elementet var en mytisk yacht som ironisk nok heter Andromeda – etter den vakre datteren til en mytisk konge som var lenket til en stein, naken. Dekkhistorien ble delt med og støttet av BND, Tysklands føderale etterretningstjeneste.
Min første rapport fikk dekning over hele verden, men ble ignorert av de store avisene og TV-nettverkene i USA. Etter hvert som historien fikk gjennomslag i Europa og andre steder i utlandet, publiserte New York Times 7. mars en rapport som siterte amerikanske tjenestemenn som hevdet at amerikansk etterretning hadde samlet informasjon som tydet på at en pro-ukrainsk gruppe saboterte rørledningene. Historien sa at tjenestemenn som hadde «vurdert» den nye etterretningen omtalte den som at den var «et skritt mot å klargjøre ansvaret» for rørledningssabotasjen. The Times-historien fikk verdensomspennende oppmerksomhet, men siden har man ikke hørt noe mer fra avisa om hvem som gjorde hva. I et intervju for en Times podcast, forklarte en av de tre forfatterne av artikkelen utilsiktet hvorfor historien var død ved ankomst. Forfatteren ble spurt om deltakelsen til den påståtte pro-ukrainske gruppa: «Hva får deg til å tro at det var det som skjedde?» Han svarte: «Jeg bør være veldig tydelig på at vi egentlig vet veldig lite. Ikke sant?»
Den 3. april rapporterte Washington Post at noen europeiske etterforskere nå tviler på at Andromeda kunne ha sabotert rørledningene uten hjelp fra ett eller flere andre fartøy. Noen i Europa lurte på om rollen til Andromeda var «noe å distrahere eller bare en del av bildet». Artikkelen antydet ikke at Biden-administrasjonen var involvert i ødeleggelsen av rørledningen, men den siterte en ikke navngitt europeisk diplomat som sa at alle kan se at det ligger et lik der, men alle later som ting er normale. «Det er bedre å ikke vite,» sa diplomaten. Ingen amerikanske tjenestemenn ble sitert, selv anonymt, av The Post. Biden-administrasjonen har blitt en Nord Stream-fri rapporteringssone.
Les: De vet at USA sprengte Nord Stream, men får ikke lov til å snakke om det
Kritt opp en strek for hver av de forskjellige CIA-tjenestemennene som har levert falske historier til media her og i utlandet i det som har vært et vellykket forsøk på å holde verden fokusert på alle mulige mistenkte utenfor det som har dukket opp som den mest logiske – presidenten for Amerikas forente stater.
The Times rapporterte også at en europeisk lovgiver som er blitt orientert av landets etterretningsbyråer sa at tjenesten samlet etterretning om omtrent førtifem skip hvis transpondere ikke fungerte da de passerte området der rørledningene ble sprengt. Et av de såkalte «spøkelsesskipene» kunne ha plantet minene og senere trukket i avtrekkeren.
Etter at Times-historien gikk på nettet, skyndte Die Zeit, Tysklands største ukeavis, seg med å publisere en rapport om en etterforskning av Nord Stream-bombingen som den hadde jobbet med i flere måneder, sammen med et offentlig TV-nettverk. Ukebladet hadde noe nytt: det identifiserte en yacht som, rapporterte det, ble «leid fra et selskap i Polen, tilsynelatende eid av to ukrainere.» Gruppa som leaset yachten og utførte ødeleggelsen av rørledningen ble sagt å omfatte en kaptein, to dykkere, to dykkerassistenter og en lege. De ble framstilt av Die Zeit som «snikmordere» hvis navn ikke ble publisert eller kjent, og brukte forfalskede pass og hadde fraktet de nødvendige eksplosivene til åstedet. Yachten skal ha seilt nær den danske øya Bornholm, som ligger i nærheten av stedet for rørledningssabotasjen.
Avisa rapporterte at yachten hadde blitt returnert til selskapet som leide den – slike yachter kan koste to tusen dollar per uke eller mer å leie – i en «urenset tilstand» som gjorde det mulig for tyske etterforskere å finne spor etter et eksplosiv på et hyttebord . Senere historier sa at etterforskere også hadde funnet to uredelige ukrainske pass igjen på yachten. En påfølgende historie i Der Spiegel, det tyske ukemagasinet, sa at den aktuelle yachten ble kalt Andromeda.
Jeg publiserte senere en historie som antydet at informasjonen som ble levert av tysk føderalt politi til både Die Zeit og Der Spiegel hadde sin opprinnelse i amerikansk etterretning. Forfatteren av Die Zeit-rapporten, Holger Stark, en erfaren journalist som jeg har kjent siden han jobbet i Washington for et tiår eller så siden, kontaktet meg for å klage på påstanden. Stark fortalte meg at han hadde utmerkede kilder i det tyske føderale politiet og hadde fått vite det han gjorde fra disse kontaktene, og ikke fra noe etterretningsbyrå, tysk eller amerikansk. Jeg trodde på ham og korrigerte historien umiddelbart.
Jeg erkjenner at det er vanskelig for enhver journalist å skrive om en medjournalist, spesielt en god en. Men denne saken innebærer å godta som fakta noe som det burde vært stilt spørsmål ved. For eksempel spurte jeg ikke Stark om han lurte på hvorfor ei amerikansk avis nesten seks tusen kilometer unna ville publisere den samme påstanden om ei gruppe navngitte ukrainere, som ikke var knyttet til ledelsen i Kiev, som tjenestemenn i Tyskland sa at de hadde vært på jakt etter. Vi diskuterte et faktum som han tok opp: at tjenestemenn i Tyskland, Sverige og Danmark kort tid etter rørledningsbombinga hadde bestemt seg for å sende team til stedet for å spore opp den bomben som ikke har gått av. Han sa de kom for seint; et amerikansk skip hadde kommet til stedet i løpet av en dag eller to og funnet bomben og annet materiale. Jeg spurte ham hvorfor han trodde amerikanerne hadde vært så raske med å komme til stedet, og han svarte med en håndbevegelse: «Du vet hvordan amerikanere er. Alltid ønsket å være først.» Det finnes en annen veldig åpenbar forklaring.
Trikset med en god propagandaoperasjon er å gi målgruppa – i dette tilfellet vestlige medier – det de ønsker å høre. En etterretningsekspert sa det mer kortfattet til meg: «Når du utfører en operasjon som den mot rørledningene, må du planlegge en motoperasjon – ei rød sild som har en eim av virkelighet. Og det må være så detaljert som mulig for å bli trodd.»
«Folk i dag har glemt at det finnes noe slikt som en parodi,» sa eksperten. «Gilbert og Sullivans HMS Pinafore er ikke en historie fra Royal Navy på 1800-tallet. Det er en parodi. CIAs mål i rørledningssaka var å lage en parodi som var så god at pressan ville tro på den. Men hvor skal man begynne? Man kunne ikke la rørledningene bli ødelagt av en bombe fra et fly eller sjøfolk på en gummibåt.
«Men hvorfor ikke en seilbåt? Enhver seriøs gransker av begivenheten ville vite at du ikke kan ankre en seilbåt i farvann som er 85 meter djupt» – som dybden der de fire rørledningene ble ødelagt – «men historien var ikke rettet mot en seriøs gransker, men mot pressa som ikke ville kjenne igjen en parodi når den blir presentert for en.»
Etterretningseksperten listet opp alle elementene som trengs før en person eller gruppe kunne leie en dyr yacht. «Du kan ikke bare komme inn fra gata med et falskt pass og leie en båt. Du må enten godta en kaptein som ble stilt til rådighet av leasingagenten eller eieren av yachten, eller ha en kaptein som kommer med et kompetansebevis i henhold til maritim lov. Alle som noen gang har chartret en yacht ville vite det.» Tilsvarende bevis på ekspertise og kompetanse for djuphavsdykking som involverer bruk av en spesialisert blanding av gasser, vil kreves av dykkerne og legen.
Eksperten hadde flere spørsmål om den angivelige yachten. «Hvordan finner en 49 fots seilbåt rørledningene i Østersjøen? Rørledningene er ikke så store, og de er ikke på diagrammene som følger med leiekontrakten. Kanskje tanken var å sette de to dykkerne i vannet» – ikke så lett å gjøre det fra en liten yacht – «og la dykkerne lete etter det. Hvor lenge kan en dykker ligge i vannet i dressene sine? Kanskje femten minutter. Noe som betyr at det vil ta dykkeren fire år å undersøke en kvadratkilometer.
«Ingen av disse spørsmålene blir stilt av media. Så du har seks personer på yachten – to dykkere, to hjelpere, en lege og en kaptein som leaser båten. En ting mangler – hvem skal bemanne yachten? Eller lage mat? Hva med loggboken som leasingselskapet må føre av juridiske årsaker?
«Ingenting av dette skjedde,» sa eksperten til meg. «Slutt å prøve å knytte dette til virkeligheten. Det er en parodi.»
Historiene i New York Times og europeisk presse har ikke gitt noen indikasjon på at noen journalist var i stand til å gå ombord og fysisk undersøke den aktuelle yachten. De forklarer heller ikke hvorfor noen passasjerer på en yacht ville legge igjen pass, falske eller ekte, om bord etter utleie. Det har blitt publisert fotografier av en seilbåt i tørrdokk ved navn Andromeda.
Ingenting av dette kan redde en dårlig dekkhistorie, fortalte etterretningseksporten meg. «Anstrengelsene for å gjøre fiksjon til sannhet vil fortsette for alltid. Nå er det et bilde av en seilbåt som dukker opp etter undersøkelsen som ikke kan spores – uten lisensnummer der det etter loven burde være. Andromedaen har erstattet Piltdown-mannen (en berømt forfalskning av en hodeskalle, o.a.) i pressa.»
Eksperten hadde en avsluttende tanke: «I en verden av profesjonelle analytikere og operatører vil alle universelt og korrekt konkludere fra historien din at det djevelske CIA kokte i hop en motoperasjon som er så latterlig og barnslig at den egentlige hensikten var å forsterke sannheten.»
Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til Seymour Hersh:
