Nytt parti? Krevende, finnes det plass til det?

Nytt parti ikke mulig på lenge. Heller en styrka fredsbevegelse?

Av Ove Bengt Berg.

Tidligere nestleder i Rødt, Marielle Leraand, sa etter Rødts landsmøtevedtak om våpenhjelp til Ukraina, at det trenges et nytt parti i Norge. Et fredsparti for NATO-motstand, nedrustning og global rettferdighet.
Å starte et parti er ikke bare-bare. Og er det mulig hvis det skal inneholde nesten alle av Rødts andre standpunkter i dag? Det virker ikke sannsynlig.
Er en styrka fredsbevegelse et riktigere mål?

Marielle Leraand skreiv på Facebook-sida si 25.04.2023:

Vi trenger derfor å starte et nytt parti: et tydelig parti som sloss også når det politiske klimaet for NATO -motstand er som giftigste, med ord og på fredelig vis, for nedrustning, global fred og rettferdighet.

Hun skreiv også et annet sted på den samme tråden:

Vedtaket fra Røds landsmøte innebærer å støtte NATOs krigføring i Ukraina, som ikke lengre bare er en stedfortrederkrig, men en direkte krig mellom Russland og USA/NATO.
Å støtte NATOs krigføring er uforenlig med å tilhøre venstresida. Rødt er dermed ikke lengre et parti på venstresida, og ikke lengre et parti venstreorienterte bør føle seg hjemme i.

Rubicon*

Mye tyder på at landsmøtevedtaket for Rødt er et politisk viktig tidsskille uten mulighet til endring. Som da restene av Finn Gustavsens og venners anti-krigsparti og anti NATO-parti i 1999 vedtok å slutte seg til NATOs krig mot Jugoslavia. Rødt hylles nå på lederplass av Aftenposten som et parti av «oss».

Uten lokal omkamp

Andre partikamper i norsk historie har hatt et annet forløp. Mest kjent er splittelsen i Arbeiderpartiet i 1923 om holdninga til Moskva-tesene. Mindretallet på landsmøtet, 103 mot 169 (mindretall på 38 prosent), gikk straks ut og danna Norges Kommunistiske Parti. Og så blei det kamp i svært mange partilag i Arbeiderpartiet om hvilket parti lokallaget skulle slutte seg til. Det samme skjedde etter splittelsen på SFs landsmøte i 1969. Det blei kamp i mange partilag om å slutte seg til SUFs partibyggende organisasjon eller ikke.

Alle disse partikampene om landsmøtevedtakene virka som partibyggende tiltak. For motstanderne av våpenstøttevedtaket er det vel neppe aktuelt med omkamp i partilag etter partilag. Det gjør også forsøk på partibygging vanskeligere.

Det er lite som tyder på at å bli og kjempe for et motsatt vedtak har noe for seg.

Nytt parti, et slag i lufta?

Et medlem i Rødts Facebook-gruppe, Arne Kommisrud, skriver på Leraands tråd:

Hva Rødt gjelder, får det standpunktet det landet på i våpensaken, liten betydning for oppslutningen. Det ville også et motsatt avstemningsresultat ha gjort. Rødt var i ferd med å ta av over 10 prosent før Ukrainakrigen startet opp. Deretter sank det noe. Men oppslutningen, med det standpunktet til krigen som nå er vraket, har vært stabilt, men godt over valgresultatet i 2021.
Rødt har klart det SV ikke fikk til, å mobilisere grupper som ellers ikke ville ha stemt, som befinner seg nederst ved bordet sosialt og føler seg fremmedgjort fra hele det politiske systemet. Ikke noe tyder på at en slik velgerbasis vil erodere med det første i Norge, tvert i mot. Rødt kommer til å forbli en annen type sosial bevegelse enn de andre partiene.

Krig, fred og imperialisme: Hva er det?

Arne Kommisrud skreiv samme sted også:

Marielle Leraands analyse av krigen i Ukraina har svært begrensa nedslagsfelt innafor opposisjonen i Rødt. Den breie strømninga bak «fredslinja» ser på motsigelsen mellom russisk imperialistisk angrepskrig og legitim ukrainsk motstandskamp som den overordna konfliktlinja og deler ikke synet om at vi først og fremst har å gjøre med en proxykrig. Hennes partiprosjekt vil etter alt å dømme te seg som slag i tomme lufta.
Den reelle karakteren av krigen gjør også at parallellene til 1914 faller til jorda. Den gang dreide det seg om imperialistisk omfordelingskrig.

Bygg fredsbevegelsen

Norsk fredsbevegelse ligger nede. Sjøl om det er partiene på Stortinget og i regjering som treffer de formelle politiske vedtaka, er det mer eller mindre statsfinansierte interesseorganisasjoner og lobbyorganisasjoner som «tenketanker» som utvikler og får gjennomslag for den politikken som vedtas. En slagkraftig fredsbevegelse som er uavhengig av partier er derfor viktigere enn ett eller flere «fredspartier».

Rødt-medlem Geir Christensen skriver på den samme FB-tråden om det som høres ut som den beste organisatoriske oppgaven framover:

Det er trist at antikrigsbevegelsen ikke har noe parti som taler fredens sak. Spesielt i en situasjon hvor verden balanserer på randen av verdenskrig. Sammenligningen med opptakten til 1. verdenskrig er god. En viktig årsak til at dette kunne skje er at antikrigbevegelsen er så svak. Den store utfordringen er å gjenreise en stor og slagkraftig fredsbevegelse. Nå finnes det en rekke initiativ. Desverre altfor små og toppstyrte alle.  Vi trenger en landsdekkende fredsbevegelse med lokallag og aktivitet i alle kommuner. Ta fatt i de kreftene som finnes nærmest deg og dann lokale avdelinger. Og lag en bevegelse for samarbeid og sammenslåing.

«Klima»- og miljøbevegelsen: Fjernt fra fredsbevegelsen

Er det noe som er miljøskadelig og bryter med alle tiltak i det som kalles «klima»kampen, så er det krig. Og er det noe miljø- og klimabevegelsen i Norge og ellers i Europa er ivrig på, så er det nettopp krig. Merkelig nok.

Helt siden 1999 har De grønne i Tyskland vært et krigsivrig parti, og er det enda mer i dag da de også sitter i regjering med en krigsivrig utenriksminister. MDG og Venstre utmerker seg i Norge på å være de mest offensive for våpenhjelp og krig. Våpenstillstand og fred tier de om.

En slagkraftig antikrigsbevegelse kan heldigvis og må derfor bygges uavhengig av «det grønne sjiktet». Det er et helt annet samfunnssjikt som må mobiliseres til en ny fredsbevegelse.

*Ugjenkallelig beslutning, ingen veg tilbake. Terningen er kastet, sa Cæsar.

Denne artikkelen ble først publisert av Politikus.