Bankkollapsen i USA – hvorfor kommer den?

0

I USA ble Silicon Valley Bank (SVB) stengt før helga. Så besluttet amerikanske myndigheter å stenge den New York-baserte banken Signature Bank. SVB har vært oppstartbedriftenes bank i teknoindustrien, men kollapsen sender sjokkbølger inn i et bredt spekter av næringer over hele verden.

SVB var USAs 16. største bank og hadde en balanse på USD 209 milliarder. De fikk krav om innløsning av innskuddsmidler, som de forsøkte å løse med salg av statsobligasjoner. Da det ikke gikk ble det såkalt bank run, der innskyterne stilte seg i lange køer i håp om å sikre seg noen av pengene sine.

Kun to uker før Silicon Valley Bank kollapset, solgte administrerende direktør Greg Becker aksjer for 38,4 millioner kroner. Og han var ikke alene. Andre toppsjefer i banken gjorde det samme. De visste jo var som ville komme.

Les: Silicon Valley Bank’s failure shakes companies worldwide, from wine country to London

The Bank of England begynte straks å behandle SVB som insolvent og vil selge bankene aktiva i Storbritannia for å dekke kundefordringer. I California merker også vinprodusentene at deres bank har gått over ende.

Financial Times kaller kollapsen «spektakulær«.

Bankkollapsen er den nest største i USA, skriver Yahoo News, og den minner om det som skjedde som innledning til finanskrisa i 2008 med konkursen til Lehman Brothers. Signature Bank blir den tredje største bankkollapsen i USA. Hva skjer? Er dominoene i ferd med å falle på rekke og rad? Og hvorfor faller de?

Fiatpenger og gjeldskasino

Dagens dollar er ikke basert på edle metaller eller fysisk vareproduksjon. Den er bygd på et fiat-system der bankene skaper penger ut av tynn luft hver gang de utsteder et lån. Dollaren er altså solid fundert på tynn luft. Den holdes oppe av stadig mer gjeld.

I artikkelen Bankkollaps skriver Hans Erik Olav:

Er kollapsen i Silicon Valley Bank = Kollapsen i Lehman i 2008?

For å svare på det må vi se på stressfaktorene i bank- og finansmarkedet, samt hvordan verdens bankmarked er integrert.

Kort om stressfaktorene:

  • Under finanskrisen i 2008 var det daglige likviditetsbehovet (i det såkalte REPO vinduet hvor bankene kan låne tilstrekkelig overnattslikviditet) mellom USD 20-50 milliarder. I dag er beløpene ofte mer enn USD 1000 milliarder (USD 1 trillion). Altså: ekstreme stressfaktorer.
  • De største «Money Market Funds» i USA vil ikke lenger «låne ut» penger over natten til de største bankene fordi de vurderer risikoen forbundet med dette 24 timers lånet for uakseptabelt høyt, selv om de får sikkerhet i amerikanske statsobligasjoner. Altså: Tilliten er borte.
  • I Europa lider Target 2 systemet under enormt stress for å holde liv i et bankerott europeisk banksystem. Nødhjelpen til insolvente europeiske banker er nå opp på Euros 1.8 trillioner. Altså: Ekstreme stressnivåer.
  • Eksempelvis er alle de ca. 750 italienske bankene teknisk konkurs, med en mislighetsportefølje hos bankenes lånekunder på mellom 20-50%. Altså: Teknisk konkurs, ikke en men mangegangern.
  • I 2008 var total gjeld i verden ca. USD 105 trillioner. I dag er gjelden ca. USD 310 trillioner; altså har problemet vokst ut av alle proporsjoner.

Hovedproblemet er gjeld, dvs. ekstrem pengetrykking fra 2008 til 2023. Når sentralbankene setter opp renten for å (late som om de) bekjemper inflasjon – dvs. tapt kjøpekraft, dvs. skjult skatt på din og min inntekt) da blir gjelden uholdbar, i 1929 som i 2023.

Fra ti år med nær 0 i rente til rask renteøkning

Etter finanskrisa forsøkte sentralbankene å blåse liv i selskapenes investeringslyst gjennom å «trykke» tusenvis av milliarder dollar i såkalte kvantitative lettelser. Men sjøl om rentene ble presset ned mot null, skjedde det ikke noe investeringsunder. Nå er politikken lagt radikalt om og i USA øker The Fed stadig pengemarkedsrenta. Det gjør at mange banker, som tidligere kunne administrere gjelda si, ikke kan det lenger.

Hans Erik Olav skriver:

Finansielle masseødeleggelsesvåpen – Derivater

Det største problemet er det en av verdens rikeste, Warren Buffet, kaller «finansielle masseødeleggelsesvåpen», bankenes derivatprodukter, f.eks. «renteswapper»; et derivatmarked som i dag er på ufattelige (bokstavelig talt) mer enn USD 2 kvadrillioner (2 000 000 000 000 000).

Nordea som eksempel på problemet

Nordea har en egenkapital på Euros 34 milliarder (side 100 i regnskapet). Det høres mye og trygt ut.

Det viktigste tallet i Nordeas regnskap finner vi imidlertid «gjemt bort» i en fotnote på side 183; en derivatportefølje på svimlende Euros 6400 milliarder (6.4 trillioner). Dette er nominell verdi på derivatporteføljen, mens nettoeksponeringen som bokføres i balansen er langt lavere. Det er imidlertid umulig å vite hva den egentlige eksponeringen er, annet enn at det skal lite til før det går galt; slik det gjorde i SVB.

La oss for eksemplets skyld si at derivatporteføljen til Nordea består av et stort volum renteswapper, si ca. 70%. Stiger renten er det rimelig å anta at disse renteswappene (fast/flytende rente) medfører et problem for Nordea, enten fordi Nordea «sitter på feil side av «swappen», dvs. med for mange «flytende derivater», eller fordi «motparten», f.eks andre banker i Europa «sitter på feil side» og ikke klarer å innfri sine forpliktelser til Nordea når derivatene forfaller. Normalt forfaller det milliarder av USD og Euros i derivater hver måned. Hva innebærer dette for Nordea:

  • Med en egenkapital på Euros 34 milliarder vil en negativ utvikling i Nordeas derivatportefølje på 0.5% bety at egenkapitalen er borte
  • Men en renteøkning siste 1.5 år på mellom 2-3%, avhengig av land/sentralbank), er m.a.o. Nordea i skrivende stund og med stor sannsynlighet «teknisk konkurs» og drives for «kreditors regning» hvilket er i strid med loven, inklusive norsk og internasjonal straffelovgivning.
  • Nordea kunne ikke gjort dette om ikke finanstilsynet (Finansdepartementet) tillot at Nordea og dets revisorer gjemmer den ekstreme derivat eksponeringen i en fotnote til regnskapet på side 183.
  • Som med Silicon Valley Bank vil denne type ekstreme eksponering med stor grad av sikkerhet «føre Nordea utfor stupet», sammen med resten av det norske og europeiske bankmarkedet; temmelig likt et dominospill.

Konklusjon: Så lenge alt er stabilt, lever disse derivatporteføljene et rolig liv. Det er først i ustabile tider at motpartsrisikoen blir et problem. Skulle for eksempel Commerzbank få problemer, vil dette kunne skape en dominoeffekt som velter f.eks. UBS, som igjen velter BNP osv., som igjen velter Nordea. Renteøkning vil kunne destabilisere disse gigantiske derivatporteføljene. Det er det som skjer nå.

Krisa startet i 2019

Bankkollapsene kommer nå, men denne finanskrisa startet sommeren 2019. Som vi har pekt på mange ganger var det da toppene i de aller største investeringsfondene i verden kunne slå fast at kapitalismen var på vei inn i ei krise som ville bli mye større enn noen tidligere krise i kapitalismens historie. Da møttes sentralbanklederne i G7-landene i Jackson Hole med The Federal Reserve Bank of Kansas City som vertskap for å drøfte alvoret. De fikk seg forelagt en rapport fra verdens største investeringsfond, BlackRock, og den sa det i klartekst at denne krisa ville bli så stor at de gamle metodene med kvantitative lettelser ikke ville være nok.

Les: I 2019 la BlackRock fram planen for den kommende krisa: – En finansiell operasjon uten sidestykke

Planen ble presentert i dokumentet Dealing with the next downturn: From unconventional monetary policy to unprecedented policy coordination.

I dokumentet ble det pekt på at ti år med «kvantitative lettelser» ikke hadde lykkes med å skape forutsetninger for en ny vekst. Sentralbankene hadde pumpet enorme mengder digitale penger inn i økonomien, men fortsatt var det ikke tegn til at den ville lette. Rentenivået fortsatte å være null eller under null. I den finanskrisa som da var under oppseiling, ville det derfor ikke være tilstrekkelig pengepolitisk rom for å takle den neste nedgangen, skrev toppene i BlackRock.

Planen ble presentert i dokumentet Dealing with the next downturn: From unconventional monetary policy to
unprecedented policy coordination
.

I dokumentet ble det pekt på at ti år med «kvantitative lettelser» ikke hadde lykkes med å skape forutsetninger for en ny vekst. Sentralbankene hadde pumpet enorme mengder digitale penger inn i økonomien, men fortsatt var det ikke tegn til at den ville lette. Rentenivået fortsatte å være null eller under null. I den finanskrisa som da var under oppseiling, ville det derfor ikke være tilstrekkelig pengepolitisk rom for å takle den neste nedgangen, skrev toppene i BlackRock.

Et sammendrag av BlackRocks plan finnes her.

For å få aksept for å pøse så mye offentlige penger over i finansmarkedene var det altså nødvendig å «definere de uvanlige omstendighetene som krever en slik uvanlig koordinering«, og så sannelig kom det ikke ei krise som passet ypperlig til det formålet, nemlig den såkalte «pandemien».

Dette var et finansielt kupp mot menneskeheten.

Den største krisa i kapitalismens historie – kamuflert som ei helsekrise

I artikkelen Hvorfor pandemikrisen er kapitalens favorittkrise skriver Tollef Hovig:

I et intervju 15. oktober, New Bretton Woods Moment, sier IMF sin direktør, Kristalina Georgieva, at det er puttet inn 12 trillioner USD i finanskapital (kreditt eller støtte) hvorav 7,5 trillioner USD er skapt av sentralbankene. Disse 12 trillionene utgjør rundt 14% av verdens BNP. Det tilsvarer omtrent to til tre års kredittilførsel gjennom den tidligere ordinære kanalen, økning av låne/gjeldsberget. I tillegg har det blitt og kommer til å bli sanert bort en del produksjonskapital, slik at forholdet mellom kapital og vare- og tjenesteproduksjonen øker ytterligere.

Bare i 2020 økte den samlede gjelda i verden med 32.000 milliarder dollar på grunn av lockdownpolitikken. Den globale gjelda nådde 226.000 milliarder dollar i 2020 og er nå altså oppe i 300.000 milliarder dollar.

Krigen i Ukraina har ført til at vestlige land har økt sin gjeld enda noen hakk for å pøse tusenvis av milliarder dollar inn i våpenindustrien. De har satt seg ytterligere i gjeld. Bankene tryller så penger ut av tynn luft og der er vi i dag.

Det er ingen fysisk produksjon i hele verden som kan holde dette systemet oppe. Det må kræsje.

På toppen av dette har landene i Det globale sør skaffet seg tilstrekkelig økonomisk og politisk styrke til at de kan bryte avhengigheten av dollar og skape et nytt valutasystem basert på edle metaller og fysisk vareproduksjon. Dødsklokkene har begynt å ringe for dollarsystemet. Dagens «sterke dollar» er ikke sterkere enn den lufta som holder den oppe gjennom stadig nye manipulasjoner.

Og hva med det norske oljefondet? Hvilket oljefond? Fondets aktiva er aksjer og andeler i det dollarbaserte systemet. Fondet brukes som risikokapital for Wall Street. Kræsjer Wall Street, så kræsjer Oljefondet. Og alle partier på Stortinget har lovt å gi våpenindustrien og oligarkene i Ukraina 15 milliarder kroner hvert år i fem år framover. De kommer til å få store forklaringsproblemer overfor de velgerne de skal plyndre for å dekke inn dette.

Allerede babylonerne skjønte at stadig akkumulering av gjeld i det lange løp er en umulighet. Derfor innførte de et system med jubelår (vi finner ordet igjen i jubileum) og da ble all gjeld slettet og de leirtavlene gjelda var notert på ble knust. Men babylonerne skjønte matematikk. Det gjør ikke dagens politiske og økonomiske ledere.

Forrige artikkelI dag er det tre år siden pressekonferansen
Neste artikkelJohn Pilger: Forræderne mot Julian Assange
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).