oss 100 kroner!
Dagdrømmen om at Anthony Albanese gjør det rette har nådd sine grenser. Som statsminister i Australia har han ikke kjempet for å hente hjem en australier som både er legemliggjørelsen av mot og offer for en stor, hevngjerrig urettferdighet.
Av John Pilger, johnpilger.com, 10.mars, 2023
Jeg har kjent Julian Assange siden jeg først intervjuet ham i London i 2010. Jeg likte umiddelbart hans tørre, mørke sans for humor, ofte fordelt mellom en smittsom latter. Han er en stolt outsider: skarp og gjennomtenkt. Vi har blitt venner, og jeg har sittet i mange rettssaler og lyttet til statens tribuner, representanter som prøver å bringe ham og hans moralske revolusjon i journalistikken til taushet.
Mitt eget høydepunkt var da en dommer ved Royal Courts of Justice lente seg over skranken sin og knurret mot meg: «Du er bare en peripatetisk* australier som Assange.» Mitt navn var på en liste over frivillige til å stille kausjon for Julian, og denne dommeren oppdaget meg som den som hadde rapportert hans rolle i den beryktede saken om de utviste Chagos-øyboerne. Utilsiktet ga han meg et kompliment. *(En som reiser fra jobb til jobb. Evt. Aristotelisk filosof. Overs.merkn.)
Jeg besøkte Julian i Belmarsh fengselet for ikke lenge siden. Vi snakket om bøker og fengselets undertrykkende idioti: de lykkelige slagordene på veggene, de smålige straffene; de vil fortsatt ikke la ham bruke treningsstudioet. Han må trene alene i et burlignende område der det er skilt som formaner om å holde seg unna gresset. Men det er ikke noe gress. Vi lo; i et kort øyeblikk virket enkelte ting ikke så ille.
Latteren er et skjold, selvfølgelig. Da fangevokterne begynte å klirre med nøklene, som de liker å gjøre, noe som indikerer at vår tid var ute, ble han stille. Da jeg forlot rommet, holdt han neven høyt og knyttet som han alltid gjør. Han er legemliggjørelsen av mot.
De som er Julians antitese, hans rake motsetning: hos hvem mot er uhørt, sammen med prinsippfasthet og ære, de står mellom ham og friheten. Jeg refererer ikke til mafiaregimet i Washington, hvis jakt på en god mann er ment som en advarsel til oss alle, men heller til de som fortsatt hevder å drive et rettferdig demokrati i Australia.
Anthony Albanese snakket med sin favorittplatityde, «nok er nok» lenge før han ble valgt til statsminister i Australia i fjor. Han ga mange av oss dyrebart håp, inkludert Julians familie. Som statsminister la han til unnvikende ord om «ikke å sympatisere» med det Julian hadde gjort. Tilsynelatende måtte vi forstå hans behov for å dekke sitt annekterte akterparti, i tilfelle Washington gav ham beskjed om å følge ordre.
Vi visste at det ville kreve eksepsjonelt politisk, om ikke moralsk mot for Albanese å stå opp i det australske parlamentet, det samme parlamentet som vil vise seg for Joe Biden i mai, og si:
«Som statsminister er det min regjerings ansvar å hente hjem en australsk statsborger som helt klart er offer for en stor, hevngjerrig urett: en mann som har blitt forfulgt for den typen journalistikk som er en sann offentlig tjeneste, en mann som ikke har løyet eller lurt, som så mange av hans forfalskninger i media, men har fortalt folk sannheten om hvordan verden styres.»
«Jeg oppfordrer USA,» kunne en modig og moralsk statsminister Albanese si, «til å trekke tilbake søknaden om utlevering: å avslutte den ondartede farsen som har tilskitnet Storbritannias en gang beundrede domstoler, og å tillate løslatelsen av Julian Assange betingelsesløst til sin familie. At Julian forblir i sin celle i Belmarsh-fengselet er en torturhandling, som FNs rapportør har kalt det. Det er slik et diktatur oppfører seg.»
Akk, min dagdrøm om at Australia gjør det rette for Julian har nådd sine grenser. Albaneses pirring av håpet er nå nær et svik som det historiske minnet ikke vil glemme ham for, og mange vil ikke tilgi ham. Hva venter han da på?
Se også: Australia har ikke skrevet til USA om Assange på 6 måneder
Husk at Julian ble innvilget politisk asyl av den ekvadorianske regjeringen i 2013, hovedsakelig fordi hans egen regjering hadde forlatt ham. Det alene burde bringe skam over de ansvarlige: nemlig Labor-regjeringen til Julia Gillard.
Gillard var så ivrig etter å konspirere med amerikanerne for å stenge ned WikiLeaks, på grunn av organisasjonens formidling av sannheten, at hun ønsket at det australske føderale politiet skulle arrestere Assange og ta fra ham passet hans, for det hun kalte hans «ulovlige» publisering. AFP påpekte at de ikke hadde den slags fullmakter: Assange hadde ikke begått noen forbrytelse.
Det er som om du kan måle Australias ekstraordinære overgivelse av egen suverenitet, ved måten landet behandler Julian Assange på. Gillards krypende pantomime for begge husene i den amerikanske kongressen, er pinlig, avskyelig teater på YouTube. Hun gjentok at Australia var Amerikas «store kompis». Eller var det «lille kompis»?
Hennes utenriksminister var Bob Carr, nok en maskinpolitiker fra Arbeiderpartiet, som WikiLeaks avslørte som en amerikansk informant, en av Washingtons nyttige gutter i Australia. I sine publiserte dagbøker skrøt Carr av å kjenne Henry Kissinger; faktisk inviterte den store krigshisseren utenriksministeren til å dra på camping i Californiaskogen, får vi vite.
Australske regjeringer har gjentatte ganger hevdet at Julian har fått full konsulær støtte, som er hans rett. Da hans advokat Gareth Peirce og jeg møtte Ken Pascoe, den australske generalkonsulen i London, spurte jeg ham: «Hva vet du om Assange-saken?»
«Bare det jeg har lest i avisene,» svarte han med en latter.
Sinnsforvirret servilitet
I dag forbereder statsminister Albanese dette landet på en latterlig amerikansk-ledet krig med Kina. Milliarder av dollar skal brukes på en krigsmaskin av ubåter, jagerfly og missiler som kan nå Kina. Siklende krigshissing fra «eksperter» i landets eldste avis, The Sydney Morning Herald, og Melbourne Age, er en nasjonal forlegenhet, eller burde være. Australia er et land uten fiender, og Kina er landets største handelspartner.
Se også: Caitlin Johnstone: Sprer krigsfeber i Australia
Denne sinnsforvirrede serviliteten for aggresjon er beskrevet i et ekstraordinært dokument kalt US-Australia Force Posture Agreement. Dette sier at amerikanske tropper har «eksklusiv kontroll over tilgangen til [og] bruk av» våpen og materiale som kan brukes i Australia i en aggressiv krig.
Dette inkluderer nesten helt sikkert atomvåpen. Albaneses utenriksminister, Penny Wong, «respekterer» Amerika på dette, men har tydeligvis ingen respekt for australiernes rett til å vite.
Slik overdreven lydighet var alltid der, ikke utypisk for en nybyggernasjon som fortsatt ikke har sluttet fred med urbefolkningens opprinnelse og en gang eiere av hvor de bor, men nå er det farlig.
Kina som den gule fare passer Australias historie om rasisme, som hånd i hanske. Det er imidlertid en annen fiende de ikke snakker om. Det er oss, befolkningen. Det er vår rett til å vite. Og vår rett til å si nei.
Siden 2001 har anslagsvis 82 lover blitt vedtatt i Australia for å fjerne svake rettigheter til å ytre seg og være uenig, og beskytte den kalde krigens paranoia til en stadig mer hemmelig stat, der sjefen for det viktigste etterretningsbyrået, ASIO [Australian Security Intelligence Organisation], foreleser om disiplinene «australske verdier». Det er hemmelige domstoler og hemmelige bevis og hemmelige justismord. Australia sies å være en inspirasjon for mesteren på andre siden av Stillehavet.
Bernard Collaery, David McBride og Julian Assange, dypt moralske menn som fortalte sannheten, er fiender og ofre for denne paranoiaen. De, ikke edwardianske soldater som marsjerte for kongen, er våre sanne nasjonale helter.
Om Julian Assange, har statsministeren to ansikter. Det ene ansiktet erter oss med håp om hans inngripen med Biden, som vil føre til Julians frihet. Det andre ansiktet innynder seg med «POTUS» og lar amerikanerne gjøre hva de vil med sin vasall: å legge ned mål som kan føre til katastrofe for oss alle.
Vil Albanese støtte Australia eller Washington angående Julian Assange? Hvis han er «oppriktig», som de mer blåøyde tilhengerne av Arbeiderpartiet sier, hva venter han på? Dersom han ikke klarer å sikre Julians løslatelse vil Australia opphøre å være suverent. Vi vil være små amerikanere. Offisielt.
Dette handler ikke om overlevelsen av en fri presse. Det finnes ikke lenger en fri presse. Det er tilfluktssteder i samizdat*, som dette nettstedet. Det viktigste spørsmålet er rettferdighet og vår mest dyrebare menneskerettighet: å være fri.
*(Et system i Sovjetunionen og land innenfor dets rekkevidde, der regjeringsundertrykt litteratur i hemmelighet ble trykt og distribuert. Overs.merkn.) https://www.merriam-webster.com/
Dette er en forkortet versjon av John Pilgers tale i Sydney, lørdag den 10. mars, for å markere lanseringen i Australia av Davide Dorminos skulpturer av Julian Assange, Chelsea Manning og Edward Snowden, «skulpturer av mot». Se talen her:
John Pilger er en australsk-britisk journalist og filmskaper basert i London. Pilgers nettsted er: www.johnpilger.com. I 2017 annonserte British Library et John Pilger Archive med alt hans skriftlige og filmede arbeid. British Film Institute inkluderer hans film fra 1979, «Year Zero: the Silent Death of Cambodia», blant de 10 viktigste dokumentarene i de 20. århundre. Noen av hans tidligere bidrag til Consortium News finner du her.
Oversatt for Steigan.no av Espen B. Øyulvstad
