oss 100 kroner!
Krisa 2020–2021 er den største krisa i kapitalismens historie, mye større enn finanskrisa i 2008 og også større enn den krisa som ble utløst i 1929. De som har fulgt med en stund har visst at kapitalismen var overmoden med ei ny krise, slik ikke minst Tollef Hovig har pekt på i en rekke artikler på steigan.no. Men det særegne var at krisa fikk form som ei helsekrise. Vi er midt oppe i den største klassekampen noensinne, og arbeiderklassen har stort sett vært forsvarsløs.
Av Pål Steigan.
Finanskapitalen har veltet krisa over på folk over hele verden
Finanskrisa i 2008 ble aldri løst, krisa ble bare skjøvet framover. Gjennom «kvantitative lettelser», det vil si ved å «trykke penger» har sentralbankene sørget for å pumpe kapital inn i systemet for å holde det gående. Dermed er det bygd opp et gjeldsberg uten sidestykke. Samtidig har renta falt til null. Men når finansrenta faller til null, hva skjer da? Tollef Hovig forklarer det her:
«En betingelse for å kunne øke penge- og kredittforsyningen er at de kan benyttes til «forsvarlige transaksjoner». Dvs. utlån til prosjekter som gir gjennomsnittlig fortjeneste og har en troverdig tilbakebetalingsprofil. Hvert utlån går til en spesifikk «forsvarlig transaksjon», banken skaper en kreditt som settes direkte inn på låntagerens konto, øremerket for transaksjonen låntageren har lånt penger til. Dette er forutsetningen for å unngå inflasjon. Når situasjonen oppstår, som før koronakrisen, at økningen i penge- og kredittforsyningen stanser opp (fordi renten har nådd bunnen) og det er få eller ingen forsvarlige transaksjoner å låne penger til, oppstår et problem. Pyramidespillet i produksjons- og formueskapitalen er, som alle andre pyramidespill, avhengig av å få stadig ny tilførsel av finanskapital. Hvis tilførselen stanser opp vil den stadige etterspørselsøkningen, som fører til stadig økende verdier, avta. Da står man overfor en kapitalkrise, som vil ramme alle kapitalformer på samme tid, eller man kan finne snedigere måter å skape mer finanskapital, som tilføres de andre kapitalformene, så pyramidespillet kan fortsette enda en stund.»
Siden 2007 har The Fed i USA økt pengemengden til ni ganger så mye, Den europeiske sentralbanken har økt pengemengden sju ganger, Bank of England ni ganger og Bank of Canada seks ganger. Selv den konservative sveitsiske sentralbanken har økt pengemengden åtte ganger siden 2007.
Som alle andre pryramidespill måtte også dette spillet kræsje. Situasjonen var overmoden i 2019, spørsmålet var bare hvordan det skulle kræsje slik at finanskapitalen skulle gå skadefri. Hovig forklarer:
«Det er her pandemikrisen løser problemet for kapitalen. Den medfører nedstengning av deler av vare- og tjenesteproduksjonen. Man sager så å si et hull i vare- og tjenesteproduksjonen. Det er et hull som kan fylles ved at sentralbanken og dens nett av privatbanker gjør en veldig økning av penge- og kredittforsyningen. Denne penge- og kredittforsyningen er adressert til å fylle hullet i vare- og tjenesteproduksjonen, og vil dermed ikke skape noe inflasjon. Hadde krisen kommet som en finanskrise hadde den ført til voldsomme politiske konflikter rundt nok en gang å støtte kapitalen. Pandemikrisen derimot gir politikerne anledning til å fremstå som milde givere, som drysser så mye penger de kan ut over bedriftene og det arbeidende folket. De kan framstille seg som barmhjertige samaritaner som slukker massenes tørst etter midler til livets opphold så godt de kan. Som vi så har det blitt skapt 12 trillioner USD, dvs. 12 norske oljefond, så langt. Disse nytrykte pengene tilføres så kapitalen gjennom sirkulasjonen. Bedrifter betaler husleie, folk fortsetter å betale lån, penger pøses inn i aksjemarkedet, osv. I stedet for en finanskrise med tilhørende kalamiteter, har vi en pandemikrise hvor politikerne er helter.»
Den største klassekrigen noensinne
I en tale foran Stortinget 19. desember 2019 karakteriserte jeg det som pågår som «den største klassekrigen i historien». Historikeren Lars Borgersrud har reagert på dette og i et leserinnlegg i Klassekampen i morgen 8. februar kritiserer han denne analysen. Men det er en analyse jeg står fullt og helt inne for. Denne klassekampen kan måles i tall:
Den økonomiske virkninga av koronakrisa så langt kan summeres opp i to enkle tall. Business Insider: Milliardærene tjente 3.900 milliarder dollar under pandemien. The Guardian: Covid-19 har kostet verdens arbeidere 3.700 milliarder dollar.
Men det er slett ikke alt. Hundrevis av millioner arbeidsplasser er gått tapt. Reallønna har falt enormt og vil fortsette å falle. Statskassene er blitt plyndret i stor stil til fordel for finanskapitalen. Dette vil føre til gigantiske nedskjæringer av offentlige budsjetter og tvinge fram en storstilt privatisering i alle sektorer, slik at ytterligere gigantformuer vil bli skyflet over til finanskapitalen.
FNs International Labour Organization (ILO) har regnet ut at antall tapte arbeidstimer for verdens arbeidere i 2020 tilsvarer et tap av 255 millioner fulltidsjobber. Det er fire ganger så mange jobber som det som gikk tapt i finanskrisa, skriver ILO.
Verdensbanken har regnet ut at lockdownpolitikken har økt antallet ekstremt fattige i verden med 150 millioner. Den hungersnøden som vil følge i kjølvannet av nedstengningene vil ramme et par hundre millioner. Verdens matvareprogram beregnet at 270 millioner mennesker ble rammet av sult i 2020, en oppgang på 70 prosent fra året før.
Stengte skoler har rammet 1,6 milliarder barn og skadevirkningene vil følge dem i årevis framover.
Arbeiderklassen ute av stand til å forsvare seg
Den metoden som ble valgt for å kræsje verdensøkonomien, nemlig å skylde på et virus og erklære unntakstilstand, gjorde det nærmest umulig for arbeiderklassen å forsvare seg. Alle vanlige midler for klassekamp, som møter, demonstrasjoner og protester ble forbudt, og folk ble skremt fra til og med å treffe hverandre.
Og de som skulle ha vært arbeiderklassens fortropp har stort sett sviktet sin oppgave katastrofalt. 2020 ble det året da den globale venstresida smeltet bort og stort sett gikk over til å støtte alt som kom av «strenge tiltak» fra overklassens regjeringer.
I Norge er Grunnloven og dens paragrafer om møte-, demonstrasjons- og forsamlingsfrihet satt til side. (Det gjelder i hvert fall Grunnlovens § 16, § 94, § 101 og § 106, samt en rekke artikler i Den europeiske menneskerettskonvensjonen.) Sentrale menneskerettigheter, som retten til privatliv, er under hardt angrep. Barnekonvensjonen og barns rett til fullverdig utdanning blir brutt regelmessig.
Pandemi eller ei?
Et av de punktene Lars Borgersrud kritiserer meg for når det gjelder talen jeg holdt 19. desember er føgende: «Det kan se ut som at Steigan i det hele tatt benekter at det finnes noen pandemi.»
Pandemi eller ikke pandemi, det er spørsmålet. Men det Borgersrud antakelig ikke har fått med seg at at WHO i 2009 endret definisjonen på hva en pandemi er, fordi man fjernet punktet om graden av farlighet. Fram til da het det at for at det skal kunne kalles en pandemi måtte det dreie seg om «enormt mange døde og sjuke». Men fra 2009 heter det at «En influensapandemi kan inntre når et nytt influensavirus oppstår som menneskeheten ikke har noe immunitet for.»
Etter den gamle definisjonen har vi ikke noen pandemi. Etter den nye definisjonen vil nesten enhver sesonginfluensa være å regne som en pandemi, og da også naturligvis covid-19 epidemien/pandemien.
Dette har også et klassestempel, fordi som Charlotte J. Haug sier vil det at WHO erklærer pandemi gjøre at vaksineprodusentene vil være ansvarsfrie. Haug er tidligere mangeårig redaktør for Tidsskrift for den norske legeforening, internasjonal korrepondent for New England Journal of Medicine og forsker ved SINTEF. Se og hør samtale med henne her.
Det er altså i den farmasøytiske industriens interesse at det erklæres pandemi, og det er etter min mening nærliggende å anta at dette var en av årsakene til at WHOs definisjon ble endret.
Tapt jobber, levebrød og penger, men også friheten
Vi står altså midt oppe i en brutal klassekrig, en krig uten sidestykke, der arbeiderklassen, fattigfolk og til og med store deler av middelklassen har tapt tusenvis av milliarder og kommer til å tape enda mer. Hundrevis av millioner av jobber er gått tapt og de fleste av dem kommer aldri igjen. Samtidig er hevdvunne demokratiske fri- og rettigheter tatt fra oss. Politistaten er innført på en måte vi ikke har sett siden 1945 og personlig frihet og bevegelsesfrihet er tatt fra oss uten at vi vet om noen gang vi vil få dem tilbake. Det vil si: Vi vet alt nå at vi ikke får dem tilbake hvis vi ikke evner å slåss for dem.
