oss 150 kroner!
«Ja gis der vel ondere lære enn den som byr oss å lesse vår egen skyld på naboens rygg. Ja det er den lære som behersker Europa».
Franz Werfel, fra «De førti dagene på Musa Dagh.
17. mai reiser Steven Crozier en viktig diskusjon (steigan.no) om nasjonalismen. Artikkelen henviser til Trond Andresen og reaksjonene i partier på venstresiden, i Rødt og FOR, da Andresen problematiserte mentaliteten til jødiske piloter som bombet Gazas sivilbefolkning i senk. Andresen insisterte på å bruke ordet jødisk, ikke kun israelsk, og for dette ble han anklaget for rasisme.
Les:
Det var beklagelig at denne viktige diskusjonen kom så skjevt ut, at den foregikk på Facebook og at den kom til å dreie seg om personen Andresen var rasistisk eller ei. Det tror jeg ikke han er. Ved å insistere på å si at det er jøder som bor i Israel og at det er ideen om en jødisk nasjon som definerer staten Israel, ville han, tror jeg, snakke om den jødiske nasjonalismen. Dette er det forståelig nok berøringsangst for. Men vi kan ikke forstå rasismen uten å forstå nasjonalismen og derfor kom diskusjonen på avveie.
I dag er selv liberale akademikere og main-stream-aviser tvunget til å bruke begreper som jødisk overherredømme for å beskrive den israelske statens natur, skriver Crozier. Jeg er enig, som forklaring på Israels folkemord er jødisk overherredømme en riktig beskrivelse. Det samme kan vi si om andre staters natur, om tyrkisk overherredømme, arabisk nasjonalistisk overherredømme, tysk overherredømme, britisk overherredømme, etc.
De ung-tyrkiske ideologer og feltherrer som beordret det armenske folkemordet, definerte Tyrkia som en stat primært for en, etnisk religiøs gruppe og reduserte armenerne til pakk og utøy som måtte elimineres. Den armenske befolkningen ble fratatt pass, og mennene som var innrullert i den osmanske hæren ble fratatt sine våpen og sendt på tvangsarbeid. Deretter kom ordren om at familiene i de armenske landsbyer måtte forlate sine hjem og begi seg på vandring til den syriske ørken. De som ikke døde underveis, ble drept i leirene og kvinner kidnappet og voldtatt.
Gjennom sin egen nasjonale dårskap vakte de samme mani hos de underordnede folk, skriver Werfel og beskriver hvordan tyrkerne lar arabiske familier innta og bosette seg i de forlatte armenske landsbyer.
Det armenske folkemordet er lite omtalt og i Norge ikke anerkjent som et folkemord. I romanen, De førti dagene på Musa Dagh, (Mosesfjellet), beskriver Franz Wefel det armenske folkemordet og årsaken til det, nasjonalismens svøpe.
I disse dager gjentar historien seg. I Syria blir alawittiske kvinner kidnappet, dopet ned, tvangs-konvertert og holdt som sexslaver. Syrias nye hersker Al Shaara, tidligere leder av Al Nusra, da under navnet Al Jolani, og med bakgrunn fra Irak og IS, er plassert i presidentstolen av Israel og vestlig imperialisme. Fra våre politiske ledere og i media generelt snakkes det om syrisk revolusjon, demokrati og frigjøring og de systematiske massakrene og voldshandlingene mot syriske minoriteter bortforklares som tilfeldige, uheldige hevntokter mot grupper som støttet Assad.
At arabisk sunni-nasjonalisme er ønsket som styrende ideologi i Syria av Israel og vestlige ledere overrasker ikke. At regimeskifte i Syria også applauderes av mange palestinavenner, er vanskeligere å forstå. I Syria er palestinske motstandsgrupper som PFLP og andre væpnete palestinske motstandsgrupper blitt utvist. Flyktningeleiren i Yarmouk er ubeboelig og palestinske flyktninger har det vanskelig. Etter Assads fall risikerer statsløse palestinske flyktninger som flyktet fra Syria til Norge å bli returnert, fordi norske myndigheter anser Syria som trygt.
Hvorfor denne berøringsangsten i grupper som uttrykker solidaritet for Palestina? På Palestinakomiteens nettsider nevnes ikke regimeskifte og de pågående voldshandlingene mot Syrias minoriteter i etterkant, med ett ord. Hvilke konsekvenser regimeskifte i Syria vil ha for palestinerne kommenteres ikke. Jeg har vært medlem av Palestinakomiteen i ti år og har etterlyst en diskusjon om dette uten å bli hørt. Men hvor står den palestinske frigjøringskampen etter Assads fall, etter 7. oktober, med Trumps fredsplan og Hamas som står igjen, tilsynelatende som den eneste viktige palestinske motstandsorganisasjonen.
Må ikke vi som er anti-imperialister og støtter den palestinske motstandskampen ta disse spørsmålene inn over oss og prøve å besvare hva den nasjonalistiske ideen om jødisk overherredømme, dvs. sionismen staten Israel er grunnlagt på, har for den politiske utviklingen i hele regionen.
Gro Finne
