oss 100 kroner!
I det siste har begrepet «smarte byer» til dels veket plassen for begrepet «15-minuttersbyen». Det er langt mer salgbart. En markedsfører av dette begrepet er den aldri sviktende propagandisten Eivind Trædal som skriver på Twitter:
Og når Trædal blir utfordret til å forsvare sitt standpunkt, skriver han:
Min ideologi er ikke at folk skal tvinges til å holde seg 10 minutter hjemmefra nei. Men jeg er en stor tilhenger av politikk som reduserer behovet for å reise langt i hverdagen.
En forståelig visjon
Den moderne byen er bygd for bilen. Den moderne byen er bygd på Henry Fords paradigme om individuell biltransport, noe som igjen forutsetter rikelig tilgang til billig olje og bensin og ubegrenset plass til veier og parkering. At denne byen ikke er bærekraftig i noen betydning av ordet, har vært åpenbart i svært lang tid. Det er derfor utvilsomt et behov for å tenke byer og bosetning på nytt.
I 2011 ble jeg utfordret til å skrive en artikkel til en internasjonal konferanse om «Sustainable Cities» i Singapore. Den fikk tittelen Sustainable Cities in the Twentyfirst Century, og jeg ser at den fortsatt siteres rundt omkring i verden. Hvor god eller dårlig den er, skal jeg ikke gå inn på her, men jeg skal bare sitere et lite avsnitt om «the walkable city», eller skal vi med en vri si den gangbare byen?
- Den gangbare byen. Før billig olje ble byer bygd for sakte og lokal transport. Å pendle over lange avstander var ikke et alternativ. Vi kommer snart tilbake dit igjen. Byer må bygges eller omstruktureres slik at folk kan nå de fleste av sine daglige aktiviteter, inkludert arbeid og lek med egne muskler, det vil si ved å gå eller sykle. Det betyr at arbeidsplasser og tjenester må være innen kort gangavstand fra hjemmet.
- Byceller. For å være gangbar må alle grunnleggende behov være innen gangavstand. Det betyr at byen må bli en multi-node, multi-cellulær by. En by av byer. Noen behov som ikke er daglige nødvendigheter kan finnes lenger unna, som et overliggende rutenett.
- Livskvalitet. Byknutepunktene skal ha et tilstrekkelig rikt kulturliv til å dekke et bredt spekter av behov. Kulturforbruk er normalt mindre energi- og materialkrevende og gir også liv og attraktivitet til bymiljøet. Her tenker jeg ikke bare på kultur for folket, men også på kultur av folket. Byen må gi god plass til innbyggernes kreative aktiviteter.
- Selvforsyning. Byen må bli selvforsynt og selvbærende i svært stor grad. Bygninger må produsere like mye energi som de forbruker. En viss matproduksjon må skje i byen. Kloakk skal renses slik at fosfater og nitrogen holdes inne og sirkuleres tilbake til oppdrett.
- Holdbarhet. Den moderne tendensen til bruk-og-kast skaper avfallsfjell som truer med å kvele storbyene. Holdbarhet og gjenbruk er det nye moderne. Energi, vann og andre materielle ressurser er tynt strukket i dag. Det er lite rom for vekst. Så økonomisk ressursbruk vil være avgjørende.
- Urbane kvaliteter på landsbygda. For å begrense en for stor tilstrømning av nye millioner til megabyene, er det avgjørende å gi landsbygda noen urbane kvaliteter. De kvalitetene som går for bycellene bør også utvikles i mindre bygdesentra, når det gjelder arbeidsplasser, bolig, kultur, rekreasjon mm.
(Jeg innrømmer at dette er en godværvisjon for friske mennesker. Å sykle vinterstid i Norge er en sport for de utvalgte og ikke akkurat noe å bygge en bypolitikk på.)
Djevelen ligger i detaljene
Likevel vil jeg våge å påstå at det jeg skisserte for mer enn ett tiår siden fortsatt er en brukbar og humanistisk visjon, en visjon jeg kan gå god for. Jeg må også innrømme at visjonen har lange røtter i urbanismediskusjonen. Det er ikke noe jeg har funnet på sjøl. Men legg merke til at denne visjonen går nedenfra og opp. Den forutsetter en by skapt av folket for folket. Den krever et økonomisk-politisk system som gjør dette mulig og demokratiske myndigheter som legger til rette for en slik skaperkraft.
Men etter den såkalte «pandemien» med sine lockdowns, sine utgangs- og inngangsforbud og sine vaksinepass, er begrepet relansert på en urovekkende måte.
C40 Cities Climate Leadership Group ledet av Sadiq Khan og milliardæren Michael Bloomberg har lansert begrepet på nytt ut fra en forestilling om å «build back better». På hjemmesidene deres finnes det en oversikt over C40-byene og artikler om hva de ønsker seg. Og ikke overraskende er Oslo medlem av C40. Og det forklarer delvis raseriet til Eivind Trædal. Som MDG-politiker i Oslo er han delaktig i dette.
Og da snakker vi om en ovenfra-og-nedad visjon der kapitalen og dens håndlangere skal tvinge folk til en adferd eliten mener er fordelaktig.
For å få dette på plass må det skapes kontrollsystemer som blir en videreføring av det vi så konturene av under «pandemien».
Ditt samlede karbonforbruk, mengden karbonutslipp forbruket ditt fører til, er det som vil bestemme målet for din fremtidige kvote.
Fra University of Leeds, C40 Cities Report:
Som du kan se i oversikten, er målet å fjerne kjøtt og meieriprodukter helt. I neste diagram kan du se kvoten din for «klær og tekstiler»; du vil få lov til å kjøpe 3 nye klesplagg hvert år. I transportsektoren er det ambisiøse målet å fjerne alle private kjøretøyer, og kjøretøyenes levetid er 50 år. For flyreiser vil innbyggerne få tillatelse til én flytur mindre enn 1500 km hvert tredje år.
«Det brede spekteret av handlinger som kreves for å oppnå et 1,5°C-scenario, gir lite rom for forsinkelser eller feil i løpet av det kommende tiåret; andre retningslinjer kan gi et sikkerhetsnett for utslippsreduksjoner».
Dette er ingen plan om den demokratiske byen skapt av og for folket. Det er en visjon om en by som vil kontrollere innbyggerne ned til minste detalj og skape overvåkingssystemer som gjør dette mulig.
