oss 100 kroner!
Som en del av Agenda 2030 og World Economic Forums «Great Reset» pågår det et verdensomspennende arbeid for å skape en overnasjonal styring av verdens byer i en retning som passer finanskapitalen, men som ikke har noen ting å gjøre med lokaldemokrati og folkestyre. Det kalles «smarte byer» eller «Smart Cities», som det heter på språket.
World Economic Forum skriver på sine nettsider:
Om å beskytte innbyggerne i smarte byer.
Ledet av World Economic Forum er G20 Global Smart Cities Alliance on Technology Governance det største globale initiativet som tar sikte på å sikre ansvarlig og etisk bruk av smartbyteknologier.
Den utvikler, tester og implementerer globale standarder og retningslinjer for å sikre at data som samles inn på offentlige steder, brukes trygt og etisk, reduserer potensielle risikoer og fremmer tillit hos befolkningen.
Alliansen representerer mer enn 200 000 byer og lokale myndigheter, selskaper, oppstartsbedrifter, forskningsinstitusjoner og ideelle organisasjoner, og leder en rekke initiativer i mer enn 36 pionerbyer rundt om i verden med fokus på smart bystyring gjennom mobilitet, administrasjon, infrastruktur, energi, samt kulturelle og kreative næringer.
Det er flere slike nettverk som går inn i hverandre og overlapper hverandre. Vi har tidligere skrevet om dette her:
Der skriver vi om ICLEI – Local Governments for Sustainability
På nettsidene sine skriver ICLEI (våre uthevinger):
«ICLEI leder kunnskapsutveksling og inspirasjon fra by-til-by og by-til-region-forbindelser over hele verden. Kollegautveksling og kapasitetsbygging er kjernen i det vi gjør.
På nasjonal og global skala presser vi på for robust politikk som reflekterer interessene til lokale og regionale myndigheter og anvender global politikk på bærekraftige byutviklingsstrategier på subnasjonalt nivå.
ICLEI danner strategiske allianser med internasjonale organisasjoner, nasjonale myndigheter, akademiske og finansinstitusjoner, sivilsamfunnet og privat sektor. Vi skaper rom for innovasjon og leder våre partnere i å bygge nye måter å støtte bærekraftig utvikling i urban skala.»
Her er en oversikt over nettverket deres.
ICLEI har for eksempel gått i partnerskap med Google (nå Alphabet) i Global Covenant of Mayors for Climate and Energy.
Hva er Strong Cities Network og hvorfor er Oslo med der?
ICLEI er ikke det eneste globale bynettverket.
Det finnes et globalt nettverk som kalles Strong Cities Network og som omfatter minst 140 byer i 45 land. De sier om seg sjøl at de «utvikler samarbeid mellom ordførere, politiske aktører og frontlinjeteam for å takle polarisering, hat og vold i lokalsamfunn i alle større globale regioner. Nettverket katalyserer, inspirerer og mangedobler samfunnssentrerte tilnærminger og handlinger for å motvirke voldelig ekstremisme gjennom læring fra likemenn og ekspertopplæring.»
Hva er disse «sterke byene»?
Vi noterer oss at Oslo og Kristiansand er de norske medlemmene av nettverket.
Strong Cities Network (SCN) ble etablert i september 2015 etter initiativ fra president Obama og det amerikanske State Department, som har vært pådriver og stått for finansieringen av nettverket. Det er opprettet en politisk styringskomité med 26 byer fra hele verden, og Oslo ved byrådsleder har fått plass i styringskomiteen siden 2015. Ca. 120 byer fra hele verden er medlem i nettverket, blant annet København, Stockholm, London, Berlin, Paris og New York.
US State Department har valgt Institute for Strategic Dialogue i London som sekretariat for Strong Cities Network. ISD har lang erfaring med internasjonalt arbeid knyttet til radikalisering og ekstremisme. Frem til 2018 har det vært arrangert en årlig konferanse med påfølgende styringsgruppemøte. Fra 2018 – 2020 har det ikke vært arrangert årskonferanse. Forrige byrådsleder Stian Berger Røsland deltok på det første offisielle styringsgruppemøtet i New York høsten 2015. I de påfølgende årene har Oslo kommune deltatt med administrative deltakere.
ISD presenterer seg sjøl slik. De sier at de «gir strategisk rådgivning, politisk støtte og opplæring til over 44 regjeringer og 120 byer over hele verden, og gir ekspertise og beste praksis til beslutningstakere og utøvere.» De har også noe som kalles Policy Planners Network (PPN), som sier seg å være «et mellomstatlig nettverk som har som mål å forbedre politikk og praksis for å motvirke ekstremisme og radikalisering.»
Hvis vi skal ta ISD på deres ord, skal de altså være et overnasjonalt rådgivningsorgan som ikke bare lager strategier, programmer, politikk og verktøy for byer, men også for enkelte stater, deriblant Norge.
Partnerne deres er som hentet fra Bad Guys Hall of Fame. Bill & Melinda Gates Foundation,
British Council, National Democratic Institute, Omidyar Group (eBay), Open Society Foundations (Soros), Robert Bosch Stiftung, Facebook, Microsoft, YouTube, Spotify osv. Og naturligvis er regjeringene i USA, Australia, Tyskland, Storbritannia, Norge, Sverige og Danmark tungt representert.
Asia Foundation
British Council
Carnegie Corporation NY
Eranda Foundation (Rothschild)
Gen Next Foundation
Open Society Foundations (George Soros)
Robert Bosch Stiftung
Vodafone Foundation
Tenketanker
Brookings Institution
Bangladesh Enterprise Institute
Chatham House
ICSR The International Centre for the Study of Radicalisation
LSE Arena London School of Economics
RUSI The Royal United Services Institute
Smart Cities Network
Et tredje bynettverk av denne typen er Smart Cities Network.
De skriver om seg sjøl:
Smart Cities Network er en global plattform for tankeledelse, forretningsintelligens, kunnskapsdeling og for å skape forretningsmuligheter for det globale samfunnet for smarte byer.
Vårt mål er å utvikle et økosystem der tankeledere, innovatører, konsulenter, analytikere, nettverkere, offentlige, private og offentlige organisasjoner kan komme sammen for å samarbeide.
Sammen ønsker vi å bygge inkluderende, bærekraftige og smarte byer som er fysisk og digitalt sikre, med respekt for vårt naturlige miljø, forbedre livskvaliteten, utvikle en konkurransedyktig økonomi og tilpasset FNs bærekraftsmål.
Møre og Romsdal i spissen
Møre og Romsdal er antakelig den regionen i Norge som befinner seg helt i spissen for «de smarte byene». Og Kari Aina Eik er nok den personen i Norge som er valgt ut til å spille en viktig rolle som koordinator. Hun er direktør for United Cities Funds.
Hun tvitret om Møre og Romsdals rolle her:
Her er en podcast med henne som Transformers Urbanist – Changemaker:
Der uttaler hun blant annet det helt sentrale i hele tenkninga og strategien omkring «smarte byer»:
«But we need a new type of governance body to be able to handle the challenges we are facing today»
Direktør Eik går altså inn for et helt nytt «styringsorgan» for å gjennomføre «bærekraftmålene», og det er bare en litt retusjert måte å si verdensregjering på.
Kari Aina Eik deltok på COP27 i Kairo og var med på lanseringa av KPMG/United Cities Net Zero Urban Program og tvitret entusiastisk om dette som den store framtida. Den fremste finansielle støttespilleren for dette programmet er milliardæren Michael Bloomberg:
Og naturligvis KPMG:
Net Zero Urban Program: Connecting capital with solutions through technology and partnerships
COP27 var en festforestilling for multinasjonal kapital. Med «klima» som forkledning har de multinasjonale selskapene fått knesatt sin egen agenda som «verdenssamfunnets» agenda og ved hjelp av instrumenter som «smarte byer» med sine «avkarboniseringsprogrammer» kombinert med finanskapital skal verden formes i deres bilde.
Disse smarte fengslene, som kanskje ville være en bedre betegnelse, vil naturligvis bli utstyrt med «personal carbon credits» der innbyggerne vil bli overvåket på kinesisk vis og premiert eller straffet etter hvor lydige de er til å følge herskernes detaljerte påbud.
Og som alltid er World Economic Forum på banen for globalt hegemoni:
‘My Carbon’: An approach for inclusive and sustainable cities:
Inkludering av innbyggere er i ferd med å bli det viktigste elementet for suksess eller fiasko på reisen mot bærekraft. Samfunnsledede initiativ kan gi et betydelig bidrag til bærekraft, øke motstandskraft og sosial samhørighet. Det har vært mange eksempler på personlige karbonkvoteprogrammer i diskusjoner de siste to tiårene, men de hadde begrenset suksess på grunn av mangel på sosial aksept, politisk motstand og mangel på bevissthet og rettferdig mekanisme for å spore «My Carbon»-utslipp.
Men nå mener WEF at det er mulig å bryte ned denne motstanden og oppgir tre grunner til det:
1. COVID-19 var testen på sosialt ansvar – Et stort antall ufattelige begrensninger for folkehelsen ble vedtatt av milliarder av innbyggere over hele verden. Det var mange eksempler globalt på å opprettholde sosial distansering, bære masker, massevaksinasjoner og aksept av kontaktsporingsapplikasjoner for folkehelse, noe som demonstrerte kjernen i individuelt samfunnsansvar.
2. Teknologiske gjennombrudd i den fjerde industrielle revolusjon – Fremskritt innen nye teknologier som AI, blokkjede og digitalisering kan gjøre det mulig å spore personlige karbonutslipp, øke bevisstheten og også gi individuelle råd om lavere karbon og etiske valg for forbruk av produkter og tjenester. World Economic Forums Scale 360-initiativ demonstrerer bruken av teknologier for den fjerde industrielle revolusjonen gjennom hele livssyklusen til produkter og tjenester.
3. Økt bevissthet og eierskap for natur og miljø – De siste årene har det vært en økt bevissthet og offentlig bekymring om klimaendringer og spesielt blant ungdom. UNDPs «Peoples’ Climate Vote» reflekterer at over 64 % av mennesker tror klimaendringer er en global nødsituasjon. En ny Pew Research Center-undersøkelse i 17 avanserte økonomier fant utbredt bekymring for den personlige virkningen av globale klimaendringer: 80 % av innbyggerne sier at de er villige til å endre hvordan de lever og jobber for å bekjempe virkningene av klimaendringer. Unge voksne, som har stått i spissen for noen av de mest fremtredende protestene mot klimaendringene de siste årene, er mer bekymret enn sine eldre kolleger om den personlige innvirkningen av en oppvarmende planet i mange offentlige undersøkelser.
