Matens framtid (bestemmer vi!)

0

Av James Corbett, corbettreport.com, 29. januar, 2022

James Corbett.

Fra GMO og lab-dyrket kjøtt til «Eat Ze Bugs» agenda og molekylær gastronomi, lesere av Hva er fremtiden for mat? vil vite at den globale kabalen er travelt opptatt med å lage uhyggelige planer for å omorganisering av vår matforsyning.

Og som lesere av Hvem står bak the Great Reset av mat? vil vite inkluderer den globale sammensvergelsen de vanlige mistenkte – Rockefellers, Gates, World Economic Forum, så vel som oppkomlinger som EAT Forum. (Og la oss ikke glemme BlackRock!)

Men for de som ønsker å unngå de skumle kulinariske påfunnene til Great Food Resetters, etterlater det fortsatt spørsmålet: hva gjør vi med denne agendaen?

Å svare på det spørsmålet er vår oppgave for i dag.

Motoffensiven

Hvis det er noen gode nyheter å få i den triste sagaen om fremtidig (falsk) mat, er det at folket våkner opp til Great Food Reset-agendaen, og de er ikke glade for den dagsordenen.

Et trivielt eksempel på motkrefter mot den falske matagendaen og oligarkene som forvalter den, kan du se på Bill Gates ‘nylige «AMA» (spør meg om hva som helst) tråd på reddit, der et tungt oppstemt spørsmål satte problemet direkte til USAs største landbrukseier:

Hvorfor kjøper du opp så mye jordbruksland, tror du dette er et problem med milliardærformuen og hvor mye du uforholdsmessig kan skaffe deg? [sic]

Gates’ svar – å bruke faktasjekkernes ACKSHUALLY! ved å påpeke at han «eier mindre enn 1/4000 av jordbruksarealet i USA [sic]» og at hans eneste interesse for gårder er «å gjøre dem mer produktive og skape flere arbeidsplasser,» er å forvente av en mann som har brukt milliarder på PR og propaganda de siste tiårene, for å transformere sitt offentlige image fra utskjelt teknologimonopolist til en aktet milliardærfilantrop.

Svaret på det svaret – å observere at 1/4 000 av amerikansk jordbruksland fortsatt er et utrolig stort landområde, og at Gates ikke forklarte hvordan konsolidering av jordbruksland på færre hender vil forvandle landbrukssektoren, viser at publikum ikke lenger kjøper Gates’ PR.

Et mindre trivielt eksempel på motkrefter mot Gates og hans like, er å finne i «Open Letter to Bill Gates on Food, Farming, and Africa» publisert i november i fjor og signert av ikke mindre enn 50 organisasjoner dedikert til matsuverenitet, inkludert Community Alliance for Global Justice / AGRA Watch og Alliance for Food Sovereignty in Africa. Brevet håner Gates rolle i å «skape selve problemet» med global matmangel som han angivelig «fikser», og anklager ham for å fremme ineffektive (men lønnsomme) teknokratiske løsninger i stedet for enklere, billigere landbruksløsninger:

«Det er allerede mange konkrete, pågående forslag og prosjekter som arbeider for å øke produktiviteten og matsikkerheten, fra produksjonsanlegg for biogjødsel og biopesticid, til agroøkologiske opplæringsprogrammer for bønder, til eksperimentering med nye vann- og jordforvaltningsteknikkerjordbrukssystemer med lav inngang og skadedyravskrekkende plantearter». . . fra bøndenes svar: Det du gjør her er manipulering, du presenterer praktiske, pågående, bonde-ledede løsninger som på en eller annen måte fantasifulle eller latterlige, mens du presenterer dine egne foretrukne tilnærminger som pragmatiske. Likevel er det dine foretrukne, høyteknologiske løsninger, inkludert genteknologi, nye avlsteknologier og nå digitalt landbruk, som faktisk konsekvent ikke har klart å redusere sult eller øke mattilgangen som lovet.

Motoffensiven mot transformasjonen av matforsyningen er imidlertid ikke begrenset til Gates og hans selvtitulerte innsats i stiftelsen sin.

Motstand mot GMO-matvarer, for eksempel, er massiv. Faktisk, jo mer bioteknologimilliardærene prøver å skyve sine genmodifiserte monstrositeter på store deler av den menneskelige befolkningen, jo mer reiser publikum seg for å avvise dem. Bare de siste månedene har vi sett folk gjøre opprør mot GMO i TyrkiaKenyaNigeriaMexico , Pakistan og Indonesia.

Alle disse protestene mot Great Food Reset er håpefulle tegn. De viser at publikum ikke bare kommer til å svelge det som legges på tallerkenen deres. Men enda viktigere enn disse eksemplene på protest og motstand, er de tingene vi kan gjøre for å ta fremtiden til maten bort fra agrobusiness-konspiratørene og deres kjøpte og betalte politikere og legge den tilbake i hendene på folket.

Mer enn motoffensiv

Ja, åpne brev til Bill Gates og protester mot innføringen av GMO og lignende eksempler på motstand mot transformasjonen av matforsyningen, er oppmuntrende bevis på at «vi folket» er klare til å stå opp mot agrobusiness mafiaen og bioteknologiske milliardærer og næringskjeden av falske flagg. Men la oss være klare på ett punkt: Vi kommer ikke til å fundamentalt avspore denne fremtidige matagendaen bare ved å appellere til regjeringsregulatorer eller be oligarkene om å være snille mot oss.

For at vi ikke trenger å minne om hvorfor slike taktikker ikke er tilstrekkelige for å oppnå reell endring, her er en rekke av overskrifter fra de siste månedene som gjør det krystallklart at hele agrobusiness oligopolet og «regulatorene» som angivelig holder dem i sjakk, er en og samme:

Miljøaktivister protesterer mot eks-Syngenta-sjefens utnevnelse som rådgiver

EU trener GMO-industrien om hvordan man kan få støtte til deregulering av GMO

Flertallet av medlemmene i Storbritannias nye GMO-reguleringskomité har interessekonflikter

Nei, protester, åpne brev og appeller til regjeringen er ikke «svaret» på den konstruerte matkrisen vi står overfor. De er nyttige til å kjøpe oss tid mens vi gjør i stand vår flukt fra det globale industrielle landbrukssystemet, men deri ligger det virkelige poenget. For å ha noen sjanse til å unngå innsektburgere og syntetisk sorbét fra de potensielle mattyrannene, må vi flykte fra bedriftens industrielle mattransportbånd, som har gjort at matforsyningen vår kan sentraliseres og monopoliseres i utgangspunktet.

Heldigvis, i motsetning til propagandaen til den (Gates / Rockefeller-sponsede) «grønne revolusjonen», trenger vi ikke å stole på dyre, patenterte teknologier eller eksotiske laboratorieteknikker for å mate verden. Kunnskapen om hvordan man skal jobbe med naturen i stedet for mot den, eksisterte lenge før den nåværende avlingen av teknokrater innen agrobusiness dukket opp. Verktøyene for å høste jordens naturlige overflod er allerede i våre hender.

I 2017 ga ETC Group – en uavhengig, donorfinansiert forskningsorganisasjon som «overvåker virkningen av nye teknologier og bedriftsstrategier på biologisk mangfold, landbruk og menneskerettigheter» – ut «Hvem vil mate oss? Den industrielle næringskjeden vs nettverket av matproduserende bønder». Denne rapporten avkrefter møysommelig myten som spres av matoligarkene om at bare moderne, kapitalintensive, teknologiske jordbruksmetoder kan produsere mengden mat som trengs for å mate verden.

I stedet viser studien at «bøndenes matnettverk» – det mangfoldige systemet av småskalaprodusenter koblet fra Big Ag – faktisk mater 70% av verdens befolkning ved å bruke bare 25% av verdens landbruksressurser. Rapporten konkluderer: «Minst 3,9 milliarder mennesker er enten sultne eller underernærte fordi den industrielle næringskjeden er forvrengt, altfor dyr, og etter 70 års forsøk ikke kan oppskalere for å mate verden.»

Selv om (klart partiske, dårlig argumenterte) «innsigelser» mot ETC-gruppens konklusjoner har blitt publisert av de vanlige mistenkte, er det virkelige tegnet på småprodusentenes makt til å stå opp mot Big Ag-oligarkene, at de samme oligarkene prøver å kapre selve Peasent Food Web, nettverket av matproduserende bønder og bruke det til å fremme sine egne mål. Det er tross alt mye å si om fremveksten av agroøkologi de siste årene, og hvordan «studiet av forholdet mellom landbruksavlinger og miljø» nå blir til smidde våpen for Komiteen for verdens matvaresikkerhet og lignende globalistiske organisasjoner, som en måte å fremme «bærekraftig» landbrukspraksis (som å stenge ned småbønder i Nederland og Sri Lanka og andre steder).

Men i forbindelse med dagens utforskning er det bare viktig å forstå at myten om at vi må stole på Big Ag-plutokratene for å mate verden, er nettopp det: en myte.

Det er en myte som viderefører det industrielle landbrukssystemet.

Det er en myte som har gjort det mulig for et bedriftskartell å sentralisere hele matforsyningen vår i hendene på noen få oligarker, og dermed gi dem makten til å omstrukturere den matforsyningen etter eget ønske.

Og verst av alt, det er en myte som har holdt oss fra å gjenkjenne det viktigste faktum av alle: fremtiden for vår matforsyning er ikke skrevet i stein. Erstatningen av maten vår med syntetisk, lab-laget junk, er ikke et bekreftet faktum.

Som det viser seg, har Davos Mann-jetsettet og deres bedriftskamerater og filantro-kapitalistiske venner ikke full kontroll over jorden (ennå). Det er fortsatt en rolle for oss å spille i å bestemme hvordan fremtiden til maten utfolder seg.

Det er VI som må bestemme framtida

Hvis målet vårt ikke er å falle i de nøye utlagte fellene til det ukulinariske kartellet, er det første vi kan gjøre: vi kan (for tiden, i det minste) velge å unngå deres falske matvarer.

Dette kan virke som et åpenbart poeng, men det er likevel viktig å huske. Våre valg betyr noe, og vi kan forhindre matovertakelsen ved å velge bort (til og med delvis) produkter fra bedriftens matsystem.

For et perfekt eksempel på denne villedende enkle observasjonen, trenger vi ikke se lenger enn historien om «Posilac«, Monsantos genetisk utviklede rekombinante veksthormon for storfe (rBGH), som ble injisert i melkekyr for å øke melkeproduksjonen. Posilac ble (ikke overraskende) godkjent av det såkalte FDA, til tross for at melken fra Posilac-behandlede kyr inneholdt puss og antibiotika fra sykdommen mastitt, forårsaket av hormonet, og det hadde så mye som ti ganger nivåene av IGF-1 (insulinlignende vekstfaktor) som vanlig melk.

Men den rBGH-lastede melken fra de Posilac-behandlede kyrene varte ikke lenge i butikkhyllene. Presset av publikum ble FDA-inspektører tvunget til å innrømme forurensningen i rBGH-melken, og Monsanto ble tvunget til å redusere Posilac-forsyningen med 50%.

Forbrukerne stoppet ikke der. I løpet av de neste årene dukket det opp en forbrukerkampanje på grasrotnivå, for å kreve rBGH-fri melk. Disse forbrukerne fortsatte å kreve det og kreve det og kreve det . . . helt til de fikk det.

I 2010 hadde to tredjedeler av de 100 største produsentene gått over til rBGH-fri melkeproduksjon. Fra da av ble rBGH-fri melk stolt merket som sådan, og store forhandlere begynte å ta rBGH-melk fra hyllene på grunn av overveldende forbrukerpress. I dag er rBGH-melk, en gang nesten allestedsnærværende over hele Amerika, en sjeldenhet i butikkhyllene.

Det er tegn på at et lignende fenomen utspiller seg med den falske kjøttagendaen. Faktisk har bunnen allerede begynt å falle ut av den laboratoriekonstruerte, cellekulturerte falske kjøttindustrien, til og med Bloomberg innrømmer at den falske kjøtttrenden er en kjepphest hvis 15 minutter i rampelyset omtrent kan være oppbrukt. Supermarkedsalget av falskt kjøtt gikk ned 14% i fjor, salget fra falske kjøttrestauranter gikk ned 9% fra tre år siden, og under den verste av de svindel-pandemiske matmanglene var mange raske til å påpeke at det eneste kjøttet som lå igjen på hyllene i supermarkedene, var det falske kjøttet som publikum tydeligvis ikke vil ha.

Disse historiene er viktige fordi de understreker et utrolig viktig poeng: våre valg betyr noe. Vi tar valg hver eneste dag om hvor vi kjøper maten vår, hvem vi kjøper den fra og hva vi til slutt tillater i kroppen vår. Det er ikke en perfekt makt: monetære begrensninger og mangel på åpenhet som er bakt inn i vårt eksisterende matsystem, betyr at vi ikke utøver total kontroll over middagstallerkenen vår, men kraften vi har er viktig, og det gjør en forskjell.

Utover vår situasjon som forbrukere har vi imidlertid også en rolle å spille i å bygge opp «Peasant Food Web,» som vil danne grunnlaget for ethvert sant alternativ til de altfor bearbeidede, syntetiske matvarene i det industrielle matsystemet. Det er mange, mange måter å gjøre dette på.

Vi kan engasjere oss i urbant hagearbeid.

Vi kan plante våre egne seiershager.

Vi kan studere permakulturdesign og lære om matskoger for å oppdage hvordan vi kan høste jordens naturlige overflod.

Vi kan utforske REKO-Ringer, Farm Shares og Farmer Bazaars.

Vi kan starte (eller støtte) geriljahagearbeid.

Vi kan benytte oss av verktøyene for å finne og skaffe lokale dyrkere og gratis mat.

Ingen av disse er totalløsninger. Ingen av dem vil hjelpe oss med å oppnå 100% matsuverenitet over natten. Men hvert skritt vi kan ta mot å finne, kjøpe, støtte og dyrke plasser for fersk, økologisk mat er en seier. Selv et barns første steg bort fra supermarkedet og i retning bondens marked er et skritt i riktig retning, og det hjelper oss å forberede oss på dagen da vi vil bli tvunget til å enten spise Ze Bugs, eller gjøre tingene selv.

Uansett er det viktig at vi begynner å engasjere oss i de mange, mange løsningene som tilbys nå. Enten man forstår intrigene til Food Resetters eller ikke, kan det ikke være tvil om at det kommer en matkrise. Faktisk vil det være et punkt i fremtiden,  på grunn av «cyberangrep» eller krig eller ekstreme anti-klimatiltak, eller svindel-epidemier eller «mystiske branner» på matbehandlingsanlegg eller noen av en million andre konstruerte eller fabrikkerte nødsituasjoner, den globale matforsyningen vil bli anstrengt til bristepunktet. Og hvem kan tvile på at oligarkene i det kriseøyeblikket vil utnytte sin fordel og presse sine syntetiske matvarer på publikum som «løsningen» på problemet de har skapt?

Konklusjon

For de som tror at de groteske visjonene om kulinarisk dystopi som tilbys i denne serien på The Future of Food, bare er advarsler om hva som en dag kan skje, er det på tide å våkne opp og møte fakta. The Future of Food marerittet kommer ikke. Det er allerede her.

I tilfelle du gikk glipp av det, har EU godkjent bruken gjennom ikke tidligere konsumert i EU før 1997, «delvis avfettet kakerlakkpulver,» som en «ny mattilsetning» for konsumering.

India har nettopp godkjent genmodifisert sennep for kommersiell dyrking til tross for en rapport som viser at ingen helseekspert deltok i reguleringsprosessen.

Småbønder reiser seg allerede rundt om i verden mens regjeringer slår ned på deres virksomhet under påskudd av å «redde miljøet».

Denne globale mattransformasjonen skjer allerede. Og hvis vi bare opprettholder status quo og pliktoppfyllende spiser det som legges på tallerkenen vår, så vil det globale oligarkiet få viljen sin, og vi vil alle spise søppel.

Så neste gang du er i matbutikken og stirrer på en pakke bearbeidet mat som kanskje eller ikke inneholder GMO eller bearbeidet insektpulver eller falskt kjøtt eller noe av denne andre Frankensteinmaten, spør deg selv:

Hva betyr det at Great Food Reset-mannskapet vil at du skal spise Ze Bugs?

Hva betyr det at de serverer deg hundemat?

Hva betyr det at de vil at du skal drikke din egen urin?

Hva betyr det at de vil at du bokstavelig talt skal spise søppel?

Og hvis det er sant at vi er det vi spiser, hva prøver de å gjøre oss til?

Når alt er sagt og gjort, la oss huske på hva som virkelig er på bordet her: selve menneskehetens fremtid.

Og husk, hvis reisen på tusen mil begynner med et enkelt steg, begynner reisen til en vekkelse i landbruket med et enkelt frø. (Et upatentert, naturlig, ikke-GMO frø, vil det si.)


Originalens tittel:

The Future of Food (Is Ours to Decide)

Oversatt for Steigan.no av Hans Snøfjell.


Gunhild Stordalen og hennes EAT-milliardærer

Hvem står bak The Great Food Reset?

Forrige artikkelØsterrike og Ungarn er enige om ikke å sende våpen til Ukraina
Neste artikkelUkraina: Krigen som feilet
James Corbett, en prisvinnende undersøkende journalist, har holdt forelesninger om geopolitikk ved Universitetet i Groningens Studium Generale, og holdt presentasjoner om åpen kildekode-journalistikk på The French Institute for Research in Computer Science and Automation sin fOSSa-konferanse, ved TedXGroningen og ved Ritsumeikan University i Kyoto .