Ukraina: Krigen som feilet

0
Everything Must Go – Mr. Fish

NATOs krig i Ukraina, som var ment å svekke det russiske militæret og drive Vladimir Putin fra makten, går ikke etter planen. Nytt sofistikert militærutstyr vil ikke hjelpe.

Av Chris Hedges, 29. januar 2023, ScheerPost

Imperier i terminal tilbakegang hopper fra en militær fiasko til den neste. Krigen i Ukraina, et nytt forkludret forsøk på å gjenreise USAs globale hegemoni, passer med dette mønsteret. Faren er at jo verre ting ser ut, jo mer vil USA eskalere konflikten og potensielt provosere åpen konfrontasjon med Russland. Hvis Russland utfører gjengjeldelsesangrep på forsynings- og treningsbaser i nabolandene i NATO eller bruker taktiske atomvåpen, vil NATO nesten helt sikkert svare med å angripe russiske styrker. Vi vil ha antent tredje verdenskrig, hvilket kan resultere i en verdensødeleggende atomkrig.

USAs militære støtte til Ukraina begynte med det grunnleggende – ammunisjon og angrepsvåpen. Biden-administrasjonen krysset imidlertid snart flere selvpålagte røde linjer for å gi en flodbølge av dødelig krigsmaskineri: Stinger luftvernsystemer; Javelin panservernmissiler; M777 haubitser; 122 mm GRAD-raketter; M142 rakettartillerisystem; Patriot luftforsvarbatterier; National Advanced Surface-to-Air Missile Systems (NASAMS); M113 pansrede personellkjøretøy; og nå 31 M1 Abrams tanks, som del av en ny $400M pakke. Disse stridsvognene vil bli supplert med 14 tyske Leopard 2A6 stridsvogner, 14 britiske Challenger 2 stridsvogner, samt stridsvogner fra andre NATO-medlemmer, inkludert Polen. Neste på listen er pansergjennomtrengende ammunisjon med utarmet uran (DU) og F-15 og F-16 jagerfly.

Siden Russland invaderte 24. februar 2022, har kongressen godkjent mer enn 113 milliarder dollar i bistand til Ukraina og allierte nasjoner som støtter krigen i Ukraina. Tre femtedeler av denne bistanden, 67 milliarder dollar, har blitt bevilget til militære utgifter. Det er 28 land som overfører våpen til Ukraina. Alle, med unntak av Australia, Canada og USA, er i Europa.

Den raske oppgraderingen av sofistikert militærutstyr og hjelp gitt til Ukraina er ikke et godt tegn for NATO-alliansen. Det tar mange måneder, om ikke år, med trening å betjene og koordinere disse våpensystemene. Tankslag – jeg var i det siste store tankslaget utenfor Kuwait City under den første Gulf-krigen som reporter – er svært koreograferte og komplekse operasjoner. Panser må fungere i tett samarbeid med luftmakt, krigsskip, infanteri- og artilleribatterier. Det vil ta mange, mange måneder, om ikke år, før ukrainske styrker får tilstrekkelig opplæring til å betjene dette utstyret og koordinere de forskjellige komponentene i en moderne slagmark. Faktisk lyktes USA aldri med å trene de irakiske og afghanske hærene i kombinert våpenmanøverkrigføring, til tross for to tiår med okkupasjon.

Jeg var med Marine Corps i februar 1991 som presset irakiske styrker ut av den saudiarabiske byen Khafji. Forsynt med overlegent militærutstyr ga de saudiske soldatene som holdt Khafji ineffektiv motstand. Da vi kom inn i byen, så vi saudiske tropper i kommanderte brannbiler som stakk av sørover for å unnslippe kampene. Alt det fjonge militærutstyret som saudierne hadde kjøpt fra USA, viste seg å være verdiløst fordi de ikke visste hvordan de skulle bruke det.

NATOs militære sjefer forstår at infusjonen av disse våpensystemene i krigen ikke vil endre det som i beste fall er en stillingskrig, hovedsakelig definert av artilleridueller over hundrevis av kilometer med frontlinjer. Kjøpet av disse våpensystemene – en M1 Abrams-tank koster 10 millioner dollar når trening og vedlikehold er inkludert – øker fortjenesten til våpenprodusentene. Bruken av disse våpnene i Ukraina gjør at de kan testes under slagmarksforhold, noe som gjør krigen til et laboratorium for våpenprodusenter som Lockheed Martin. Alt dette er nyttig for NATO og for våpenindustrien. Men det er ikke veldig nyttig for Ukraina.

Det andre problemet med avanserte våpensystemer som M1 Abrams med sine 1500 hestekrefters turbinmotorer som går på jetdrivstoff, er at de er temperamentsfulle og krever svært avansert og nesten konstant vedlikehold. De gir ingen tilgivelse til dem som driver dem eller gjør feil; da feil kan faktisk være dødelig. Det mest optimistiske scenariet for utplassering av M1-Abrams-tanks i Ukraina er seks til åtte måneder, mer sannsynlig lenger. Hvis Russland starter en storoffensiv til våren som forventet, vil ikke M1 Abrams være en del av det ukrainske arsenalet. Selv når de ankommer, vil de ikke endre maktbalansen nevneverdig, spesielt hvis russerne er i stand til å gjøre om tanksene, bemannet av uerfarne mannskaper, til forkullede vrak.

Så hvorfor all denne infusjonen av høyteknologiske våpen? Vi kan oppsummere det med ett ord: panikk.

Etter å ha erklært en de facto krig mot Russland og åpenlyst oppfordret til fjerning av Vladimir Putin, ser krigens halliker på med redsel mens Ukraina blir rammet av en nådeløs russisk utmattelseskrig. Ukraina har lidd nesten 18.000 sivile ofre (6.919 drepte og 11.075 såret). Landet har også sett rundt 8 prosent av den totale boligmassen ødelagt eller skadet og 50 prosent av energiinfrastrukturen direkte påvirket av hyppige strømbrudd. Ukraina krever minst 3 milliarder dollar i måneden i ekstern støtte for å holde økonomien flytende, sa administrerende direktør i Det internasjonale pengefondet nylig. Nesten 14 millioner ukrainere har blitt fordrevet – 8 millioner i Europa og 6 millioner internt – og opptil 18 millioner mennesker, eller 40 prosent av Ukrainas befolkning, vil snart trenge humanitær hjelp. Ukrainas økonomi sank med 35 prosent i 2022, og 60 prosent av ukrainerne må nå leve for mindre enn 5,5 dollar om dagen, ifølge anslag fra Verdensbanken. Ni millioner ukrainere er uten strøm og vann mens temperaturen er under frysepunktet, sier den ukrainske presidenten. Ifølge estimater fra USAs felles stabssjefer er 100.000 ukrainske og russiske soldater drept eller skadet i krigen regnet til november i fjor.

«Min følelse er at vi er i et avgjørende øyeblikk i konflikten når momentet kan skifte til fordel for Russland hvis vi ikke handler besluttsomt og raskt», sa den tidligere amerikanske senatoren Rob Portman på World Economic Forum i et innlegg av The Atlantic Council. «En sterk opptrapping er nødvendig».

For å snu logikken på hodet, argumenterer krigshaukene at «den største atomtrusselen vi står overfor er en russisk seier». Den hensynsløse holdningen til en potensiell atomkonfrontasjon med Russland fra heiagjengen for krigen i Ukraina er veldig, veldig skremmende, spesielt gitt fiaskoene de var vitne til i tjue år i Midtøsten.

De nærmest hysteriske oppfordringene fra pampene i Washington om å støtte Ukraina som et bolverk for frihet og demokrati, er et svar på det amerikanske imperiets påtagelige nedgang og forfall. Amerikas globale autoritet har blitt desimert av godt omtalte krigsforbrytelser, tortur, økonomisk nedgang, sosial oppløsning – inkludert angrepet på hovedstaden 6. januar, den feilaktige responsen på pandemien, synkende forventet levealder og pesten med masseskyting – og en serie militære nederlag fra Vietnam til Afghanistan. Kuppene, politiske attentat, valgfusk, svart propaganda, utpressing, kidnapping, brutale kampanjer mot opprør, sanksjonerte massakrer fra USA, et globalt torturprogram, stedfortrederkriger og militære intervensjoner utført av USA over hele kloden siden slutten av Andre verdenskrig har aldri resultert i etableringen av en demokratisk regjering. I stedet har disse intervensjonene ført til over 20 millioner drepte og skapt en global avsky for amerikansk imperialisme.

I desperasjon pumper imperiet stadig større summer inn i sin krigsmaskin. Den siste utgiftsposten på 1,7 billioner dollar inkluderte 847 milliarder dollar til militæret; totalen økes til 858 milliarder dollar når man tar hensyn til kontoer som ikke faller inn under de væpnede tjenesteutvalgenes jurisdiksjon, slik som Department of Energy, som fører tilsyn med vedlikehold av kjernefysiske våpen og infrastrukturen som utvikler dem. I 2021, da USA hadde et militærbudsjett på 801 milliarder dollar, utgjorde det nesten 40 prosent av alle globale militærutgifter, mer enn de neste ni landene, inkludert Russland og Kina, brukte på deres militære til sammen.

Imperiets fall

Som Edward Gibbon observerte om Romerrikets fatale begjær etter endeløs krig: «Romas fall var den naturlige og uunngåelige effekten av umådelig storhet. Velstand modnet forfallsprinsippet; årsaken til ødeleggelsen multiplisert med omfanget av erobringene; og så snart tiden eller tilfeldighetene hadde fjernet de kunstige støttene, ga det hele etter for trykket fra sin egen vekt. Historien om ødeleggelsen er enkel og åpenbar; og i stedet for å spørre hvorfor Romerriket ble ødelagt, burde vi heller bli overrasket over at det hadde eksistert så lenge».

En tilstand av permanent krig skaper komplekse byråkratier, opprettholdt av lydige politikere, journalister, vitenskapsmenn, teknokrater og akademikere, som servilt tjener krigsmaskinen. Denne militarismen trenger dødelige fiender – de siste er Russland og Kina – selv når de demoniserte ikke har noen intensjon eller evne, slik tilfellet var med Irak, til å skade USA. Vi er gisler for disse incestuøse institusjonelle strukturene.

Tidligere denne måneden utnevnte for eksempel House and Senate Armed Services Committees åtte kommissærer til å gjennomgå Bidens nasjonale forsvarsstrategi National Defense Strategy (NDS) for å «undersøke forutsetningene, målene, forsvarsinvesteringene, styrkenes stilling og struktur, operasjonelle konsepter og militære risikoer for NDS». Kommisjonen, som Eli Clifton skriver ved Quincy Institute for Responsible Statecraft, består i stor grad av individer med økonomiske bånd til våpenindustrien og amerikanske offentlige entreprenører, noe som reiser spørsmål om hvorvidt kommisjonen vil ta et kritisk blikk på entreprenører som mottar 400 milliarder dollar av forsvarsbudsjettet på 858 milliarder dollar for 2023». Clifton bemerker at lederen av kommisjonen er tidligere representant Jane Harman (D-CA), som «sitter i styret til Iridium Communications, et satellittkommunikasjonsfirma som ble tildelt en syvårig kontrakt på $738,5 millioner med forsvarsdepartementet i 2019».

Rapporter om russisk innblanding i valget og russiske roboter som manipulerer opinionen – som Matt Taibbis nylige rapportering om «Twitter Files» avslører som et forseggjort stykke svart propaganda – ble ukritisk forsterket av pressen. Det forførte demokratene og deres liberale støttespillere til å se Russland som en dødelig fiende. Den nesten universelle støtten for en langvarig krig med Ukraina ville ikke vært mulig uten dette bedrageriet.

Amerikas to regjerende partier er avhengige av kampanjemidler kampanjemidler fra krigsindustrien og blir presset av våpenprodusenter i deres delstater eller distrikter, som ansetter folkevalgte til å godkjenne gigantiske militærbudsjetter. Politikere er svært klar over at å utfordre den permanente krigsøkonomien er å bli angrepet som upatriotisk og er vanligvis en politisk selvmordshandling.

«Sjelen som er slavebundet av krig, roper om befrielse», skriver Simone Weil i sitt stykke «Iliaden eller kraftens dikt», «men selve befrielsen fremstår for den som et ekstremt og tragisk aspekt, aspektet av ødeleggelse».

Historikere omtaler det tåpelige romantiske forsøket fra imperier i tilbakegang på å gjenvinne et tapt hegemoni gjennom militære eventyr som «mikromilitarisme». Under den peloponnesiske krigen (431–404 fvt.) invaderte athenerne Sicilia og mistet 200 skip og tusenvis av soldater. Nederlaget antente en rekke vellykkede opprør i hele det athenske riket. Romerriket, som på sitt høydepunkt varte i to århundrer, ble fanget av sin hær som i likhet med den amerikanske krigsindustrien, var en stat i en stat. Romas en gang mektige legioner i det sene stadiet av imperiet led nederlag etter nederlag mens de hentet ut stadig flere ressurser fra en smuldrende og fattig stat. Til slutt, auksjonerte elitestyrken pretorianergarden bort keisertronen til høystbydende. Det britiske imperiet, som allerede var desimert av den suicidale militære dårskapen under første verdenskrig, pustet sitt siste gisp i 1956 da det angrep Egypt i en strid om nasjonaliseringen av Suez-kanalen. Storbritannia trakk seg tilbake i ydmykelse og ble et vedheng av USA. En tiår lang krig i Afghanistan beseglet skjebnen til et forfallent Sovjetunionen.

«Mens fremvoksende imperier ofte er fornuftige, ja til og med rasjonelle i sin bruk av væpnet makt for å erobre og kontrollere oversjøiske herredømmer, er falmende imperier tilbøyelige til lite gjennomtenkte maktdemonstrasjoner, og drømmer om dristige militære mesterstykker som på en eller annen måte vil ta tilbake tapt prestisje og makt, skriver historiker Alfred W. McCoy i sin bok «In the Shadows of the American Century: The Rise and Decline of US Global Power». «Ofte irrasjonelle, selv fra et imperialistisk synspunkt, kan disse mikromilitære operasjonene gi blødende utgifter eller ydmykende nederlag som bare akselererer prosessen som allerede er i gang».

Planen om å omforme Europa og den globale maktbalansen ved å degradere Russland viser seg å ligne den mislykkede planen for å omforme Midtøsten. Det leder til en global matkrise og ødelegger Europa med nesten tosifret inflasjon. Den avslører impotensen til USA, og falitten til de regjerende oligarkene. Som en motvekt til USA, skiller nasjoner som Kina, Russland, India, Brasil og Iran seg fra tyranniet til dollaren som verdens reservevaluta, et grep som vil utløse økonomisk og sosial katastrofe i USA. Washington gir Ukraina stadig mer sofistikerte våpensystemer og milliarder på milliarder i bistand i et fåfengt forsøk på å redde Ukraina, men enda viktigere, for å redde seg selv.


Denne artikkelen ble opprinnelig publisert av Scheerpost:

Ukraine: The War That Went Wrong

Oversatt til norsk for steigan.no av Runar B.

Forrige artikkelMatens framtid (bestemmer vi!)
Neste artikkelAvledningens spøkelser: USA gjeter NATOs papirtigre inn i glemselen
Chris Hedges er en Pulitzer-prisvinnende journalist som var utenrikskorrespondent i femten år for The New York Times, hvor han fungerte som Midtøsten-byråsjef og Balkan-byråsjef for avisa. Han har tidligere jobbet i utlandet for The Dallas Morning News, The Christian Science Monitor og NPR. Han er programleder for showet The Chris Hedges Report.