«Leiv Eiriksson oppdager Amerika» og wokeideologien

0
Christian Krohgs maleri "Leiv Eiriksson oppdager Amerika"

De siste dagene har det rast en storm i det norske vannglasset, slik det gjerne gjør når man ikke vil diskutere de store sakene. Når man ikke vil diskutere den svært alvorlige, og svært godt underbygde påstanden om at Norge har deltatt i en krigshandling mot Tyskland og Russland sammen med USA finnes det alltids noe identitetspolitikk man kan diskutere.

Så vi diskuterer Christian Krohgs maleri «Leiv Eiriksson oppdager Amerika», som hang i trappegangen til det gamle Nasjonalgalleriet og som nå er stuet ned i en kjeller på det nye Nasjonalmuseet. Avdelingsdirektør Stina Högkvist begrunnet reduksjonen av Krogh til kjellermenneske med at bildet angivelig er «kolonialistisk». Hun har seinere beklaget sin omtale av Kroghs maleri, som hun nå ser «fremstår som overflatisk og useriøs».

For en gangs skyld har denne debatten visse prinsipielle sider som har litt interesse.

Dette er så dumt at det nesten ikke går an

Mímir Kristjánsson fra Rødt traff spikeren der den helst bør treffes da han skrev på Facebook:

Dette er så dumt at det nesten ikke går an.

Christian Krohgs maleri «Leiv Eiriksson oppdager Amerika», som hang i trappegangen til det gamle Nasjonalgalleriet, er nå stuet ned i en kjeller på det nye Nasjonalmuseet.

Årsaken? Bildet er såkalt kolonialistisk, ifølge avdelingsdirektør Stina Högkvist.

Derfor er det heller ikke noen vits å ha det hengende framme. Det kunne jo hende at publikum tok skade av bildet, eventuelt lot seg inspirere og satte seil for Newfoundland med mål om å drepe skrælinger.

Dette er et Nasjonalmuseum som gladelig lar John Fredriksens døtre kjøpe seg et helt rom, uten å ofre en tanke på hvordan Fredriksen har bygget sin formue på krig og global kapitalisme. Men et maleri av Leiv Eiriksson, det blir feil. Her ser vi et godt eksempel på noe som blir stadig vanligere: Politisk korrekthet og rå kapitalisme vandrer hånd i hånd.

Det må også være lov å spørre med hvilken rett en dansk museumsdirektør og en svensk avdelingsleder i post-kolonialismens navn skal få lov til å redigere den norske kunstneriske kanon. Står ikke Karin Hindsbo og Stina Högkvist støtt i nettopp en kolonialistisk tradisjon, når de kommer og får lederstillinger i Norge og redigerer innholdet i norsk kulturarv?

Sjøl om det er galskap er det en viss metode i det

Og visst er det galskap. Men som Polonius sier andre akt av Hamlet: «Om dette er galskap, er det metode i det.»

Dette er nemlig ingen tilfeldig handling og ikke noek tilfeldig sak. Denne kampen mot den nasjonale kulturarven i land etter land har pågått lenge. Som alt sånt kommer det fra USA, og som vanlig er svenskene tidligst ute med å fange opp signalene.

…jag kan inte komma på vad svensk kultur är…

Da Mona Sahlin var integrasjonsminister spurte det tyrkiske ungdomsforbundets tidskrift Euroturk hva som er svensk kultur. Hun svarte:

Jag har ofta fått den frågan men jag kan inte komma på vad svensk kultur är. Jag tror att det är lite det som gör många svenskar så avundsjuka på invandrargrupper. Ni har en kultur, en identitet, en historia, någonting som binder ihop er. Och vad har vi? Vi har midsommarafton och sådana ’töntiga’ saker.

Altså, en svensk sosialdemokratisk minister visste ikke hva svensk kultur er! Da er det ikke så underlig at svensker som blir spurt på gata ikke klarer å komme opp med noe bedre. Sverigedemokraterna sier seg å ville forsvare svensk kultur, men når partiets representanter blir spurt om hva det er for noe, så kommer de opp med «julen och midsommarafton». De har ikke peiling de heller.

Da Fredrik Reinfeldt hadde dannet sin første regjering i 2006 fikk han et tilsvarende spørsmål, og ga et tilsvarende svar: ”Ursvenskt är bara barbariet. Resten av utvecklingen har kommit utifrån.» (Barbar var forresten det nedsettende navnet greske aristokrater brukte i antikken på alle utlendinger som ikke snakket gresk.)

Les: Finnes det en svensk kultur?

Den svenske forfatteren Henrik Arnstad skrev boka med tittelen «Älskade fascism. De svartbruna rörelsernas ideologi och historia». 

Boka ble anmeldt Expressen av Anita Goldman og hun tar Arnstads begrepsbruk noen vasse steg videre. I anmeldelsen Ett renad folk finner hun en klar forbindelse mellom norske bunader og norsk langrenn på den ene sida og fascismen på den andre:

«Under det tidiga 1900-talet utformade norska nationalister typiska folkdräkter som skulle bäras vid offentliga nationalistiska högtidligheter som nationaldagen 17 maj. På politiska grunder utformades urgamla och typiskt norska sedvänjor, folksagor och hantverk, som i själva verket varken var urgamla eller typiskt norska. Jag läser och minns med en rysning Jimmie Åkesson i folkdräkt när den neofascistiska rörelsen gjorde sitt inträde i vårt lands parlament.»

«Om detta med norrmän och skidor verkar som en naturlig koppling, som inget har med politik – och fascism! – att göra, så tänker man annorlunda när man läst Henrik Arnstads «Älskade fascism».»

Les: Den forunderlige fascismediskusjonen (refusert i Klassekampen)

Nasjonalismen hadde sitt store gjennombrudd på 1800-tallet og var ideologisk drivkraft bak de anti-føydale og demokratiske bevegelsene. Den norske nasjonalismen, som ble utforma av demokrater og framskrittsvennlige folk, retta seg naturligvis mot den svenske overhøyheten. (Er det nederlaget i unionsstriden som ennå henger igjen hos vårt kjære broderfolk?) Siden bunader er nevnt, så var det et nasjonalt prosjekt som i første rekke ble ført fram av Hulda Garborg. Dels tok hun utgangspunkt i folkedrakter som allerede fantes, og dels mobiliserte hun kvinner over hele landet til å skape nye folkedrakter i tradisjonell stil. Dette var en del av de demokratiske folkebevegelsene i Norge for hundre år siden, og helt spesielt en kvinnebevegelse. Hulda Garborg var opptatt av arbeiderbevegelsen, av målsaka og av kampen mot imperialisme og barnearbeid. Hun var grunnlegger av Det norske teatret. Å knytte hennes bevegelse til fascismen markerer et intellektuelt lavmål.

Sverige og Fahrenheit 451

Jeg skrev i 2015:

«I Ray Bradburys roman Fahrenheit 451 har hovedpersonen, Guy Montag, i oppgave å brenne alle forbudte bøker. Bradbury sjøl sa i et intervju i 1956 at dette var inspirert av forfølgelsene av annerledes tenkende under McCarthysmen:

I wrote this book at a time when I was worried about the way things were going in this country four years ago. Too many people were afraid of their shadows; there was a threat of book burning. Many of the books were being taken off the shelves at that time.

Mange vil se på dette som en nyttig dystopi, men vær obs, snart kommer Guy Montag til et bibliotek nær deg – i hvert fall hvis du bor i Sverige.»

Og nå kan vi føye til at galskapen er på plass i Norge (og har vært det lenge).

Woke er imperialismens ideologi

USAs nye eksportvare er kritisk raseteori, skriver Nate Hochman i artikkelen Woke Imperialism.

Han viser hvordan USAs militærindustrielle kompleks pusjer woke som sin nye «progressive» ideologi til de grader at det går inn i hærens og marinens treningsprogrammer og rekrutteringskampanjer.

Som Wesley Yang har påpekt, har denne woke trosbekjennelsen ambisjoner om å etablere seg som etterfølgerideologien til en gammeldags klassisk liberalisme som nå ser sliten ut, usikker og utilstrekkelig forankret i absolutt moralsk overbevisning. USMC-reservemajor Aaron Reitz skriver i Newsweek at militærets «byråkratiske progressivisme har herdet til jernnevede wokeisme», fylt med et spirende «mangfold og inkludering»-byråkrati analogt med det Reitz beskriver som «et oppblåst militærindustrielt kompleks gitt til Fortune 500 korporasjonenes progressivisme.»

Splitt, hersk og omprogrammer

Ved å angripe arbeiderklassens tradisjonelle solidaritetsideologi og den progressive nasjonalismens motstand mot imperialismen og diskreditere dem rydder man veien for denne erstatningsideologien. Den framstår som progressiv, men er djupt reaksjonær fordi den setter alle grupper av folket opp mot hverandre og hindrer dem i å samles mot felles fiende. Woke har også det fikse ved seg at det er en syntetisk ideologi som kan omprogrammeres hele tida.

Det finnes ingen grenser for hva som kan falle i unåde hos woke-folket.

Det var bra sett av Mímir Kristjánsson da han skrev det han skrev. Men nå har han sagt A. Våger han å si B? Våger han å ta et oppgjør med wokeismen i eget parti?

Forrige artikkelBåndet mellom Kina og Iran på rett side av historien
Neste artikkelTysk presse diskuterer svindel i forbindelse med uttesting av Pfizer-vaksiner
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).