Båndet mellom Kina og Iran på rett side av historien

0
Presidentene Xi og Raisi i Folkets store hall.

Det tre dager lange statsbesøket til Irans president Ebrahim Raisi i Kina 14.-16. februar er en skjellsettende begivenhet som påvirker regional politikk og internasjonal sikkerhet. Velkomsten på den røde løperens som ble ble president Raisi til del antydet den store betydningen Beijing legger på det omfattende strategiske partnerskapet mellom Kina og Iran i det rådende internasjonale miljøet. 

Presidentene Xi og Raisi i Folkets store hall.

Av M. K. Bhadrakumar.

I en åpningssalutt på mandag skrev Global Times at besøket «viser Raisi-administrasjonens urokkelige besluttsomhet for å fremme «Look to the East»-politikken». 

Avisen som er et organ for KKPs sentralkomité fortsatte deretter med en viktig uttalelse: «Irans «Look to the East»-politikk har betydd overgangen fra Irans politikk med negativ balansering og ikke-tilpasning til å bygge allianser med ikkevestlige verdensmakter som Russland og Kina.» 

Dette må være første gang Beijing eksplisitt hyllet Irans overgang til en allianse med ikkevestlige verdensmakter som ikke kvalifiserer som liberale demokratier – «som Russland og Kina». Denne karakteristikken blir ledemotivet for Raisis besøk i Kina. Beijing, Moskva og Teheran seiler i samme båt som pionerer for en demokratisert verdensorden som trosser USAs hegemoni. 

Dagen etter, i en lang lederartikkel, dvelte Global Times ved de strategiske konsekvensene, og bemerket at «utenfor USA-vestblokken og dens innflytelsessirkel, er det enormt rom og potensial for vinn-vinn-samarbeid» mellom Beijing og Teheran. Det sto:

«Kinas dypere samarbeid med Iran har også anti-hegemoni og anti-trakassering. Både Kina og Iran opprettholder en uavhengig utenrikspolitikk, forsvarer bestemt prinsippet om ikkeinnblanding i indre anliggender og ivaretar utviklingslandenes felles interesser. Dette bidrar til å fremme multipolarisering og en variert utvikling av verden, noe som samsvarer med tidens generelle trend…

«På grunn av Washingtons handlinger blir verden splittet og omstrukturert, med den ondskapsfulle trenden med å danne blokker og leire igjen, som setter den ikkevestlige verden i en vanskelig situasjon og igjen stiller den overfor historiske valg. Det USA-ledede internasjonale systemet er utformet for å trakassere og utbytte utviklingsland og fremvoksende land. Nå mener Washington fortsatt at det ikke er praktisk nok, at utviklingslandenes interesser har økt i betydning, og ønsker å konstruere et nytt internasjonalt system med en sterkere tendens, noe som utvilsomt er en stor utfordring for den ikkevestlige verden og må møtes med motstand gjennom å skape en felles innsats.»

Denne fascinerende tanken dukket opp i åpningserklæringen til Kinas president Xi Jinping på møtet med Raisi tirsdag i Folkets store sal i Beijing da han sa at «Med de dyptgripende endringene i den internasjonale situasjonen har Kina og Iran stadig konsolidert sin strategisk gjensidige tillit og stadig fremmet pragmatisk samarbeid. De har utviklet sine felles interesser og opprettholdt internasjonal rimelighet og rettferdighet, og de har skrevet et nytt kapittel for vennskap mellom Kina og Iran.» 

Xi understreket at «Kina støtter Iran i å ivareta landets suverenitet, uavhengighet, territorielle integritet og nasjonale verdighet, samt motstå unilateralisme og hegemoni. Kina motsetter seg forsøk fra eksterne krefter på å blande seg inn i Irans innenrikssaker og undergrave landets sikkerhet og stabilitet.» 

Det store bildet omfatter tre nøkkelelementer her: Moskvas ‘vennskap uten grenser’ med Beijing, Irans eurasiske integrasjon, og den russisk-iranske alliansen i støpeskjeen. Shanghai Cooperation Organization gir en plattform for alle tre landene for å styrke kommunikasjon og koordinering i en ånd av gjensidig respekt og tillit og i fellesskap arbeide med regionale sikkerhetsspørsmål. 

Raisis besøk vil fremskynde implementeringen av den 25-årige avtalen som ble signert i 2021 mellom Iran og Kina. Programmet, som omfatter energi, handel og infrastruktur, møtte hindringer på grunn av pandemien og eskaleringen av amerikanske sanksjoner. Men ting er i ferd med å endres. Kina ser at Russland ligger et hakk foran, selv om deres 25-årige avtale med Iran fortsatt er under arbeid. 

Samtalene i Beijing fokuserte på hvordan man kan fremme det praktiske samarbeidet mellom Iran og Kina, selv når Kina kommer ut av de selvpålagte restriksjonene under pandemien, er i ferd med å komme i gang igjen og tar tak i beltet og veien (altså det vi har kalt silkeveibeltet, o.a.)

Det som imidlertid ennå ikke har sunket inn er at et viktig resultat av konfrontasjonen mellom Russland og NATO-landene er at Iran er satt til å bryte gjennom den vestlig inneslutningen gjennom de siste fire tiårene siden revolusjonen i 1979. Beijing ser at Russland gir strategisk dybde for Iran i et vinn-vinn-engasjement. 

Rett før Raisi tok fatt på statsbesøket i Beijing, uttalte den nye guvernøren i Irans sentralbank, Mohammadreza Farzin i Teheran at «Den finansielle kanalen mellom Iran og verden gjenopprettes». Faktisk kunngjorde han at Iran og Russland har tatt et betydelig skritt i retning av å koble sammen bankinfrastrukturen sin midt oppe i vestlige sanksjoner. 

Etter mange års arbeid har de to landene klart å koble Irans nasjonale SEPAM-tjeneste for finansielle meldinger til Russlands finansielle meldingssystem til Bank of Russia (SPFS), den russiske ekvivalenten til SWIFT, som har som mål å knytte seg til andre stormakter som Kina og India. Sammenbindingen betyr at Moskva i dag har politisk vilje til å gå videre med et optimalt partnerskap med Iran, ettersom de også satser på større bruk av sine nasjonale valutaer i handelen. 

Dessuten oppretter Russland og Iran en brannmur for å fjerne sitt forsvarssamarbeid fra USAs nysgjerrige blikk. Moskva er i ferd med å overføre banebrytende militærteknologi til Teheran, inkludert de berømte Su-35 flerbruks 4+ generasjons jagerfly som en del av en våpenavtale på 3 milliarder dollar som også inkluderer to S-400 luftvernsystemer. Ingenting av dette unnslipper Beijings oppmerksomhet. (Interessant nok deltok Irans sentralbanksjef Mohammad Farzin i Raisis delegasjon til Beijing.) 

Beijing forstår at konfrontasjonen mellom Russland og USA jobber til fordel og en nøkkel til to regionale makter, Nord-Kora og Iran for å bryte ut av det vestlige kvelertaket av sanksjoner og realisere sitt fulle potensial. Dette har dype implikasjoner for kraftdynamikken i Asia-Stillehavet og Vest-Asia.  Lederen for stabssjefene for de iranske væpnede styrkene, general Mohammad Bagheri, hilste nylig den nyutnevnte nordkoreanske motparten general Pak Su-il med en oppfordring om utvidelse av militære bånd «for å konfrontere ethvert tiltak som forstyrrer global sikkerhet.» 

Forholdet mellom Kina og Iran går inn i interessante tider. Tilfeldigvis frikopler selv Gulfstatene seg nå fra den amerikansk-israelske strategien for å piske opp anti-Iran-vanvidd. I mellomtiden forbedres Irans forhold til Saudi-Arabia stadig, og sistnevnte utvikler også sammensatte eksterne forbindelser med vekt på partnerskap med Kina og Russland. Den økende likheten i det siste i de respektive diplomatiske banene til Iran og Saudi-Arabia vil gradvis ha en beroligende effekt på Gulf-sikkerheten og eliminerer muligheten for amerikansk innblanding i GCC-samspillet (Gulf Cooperation Council) med Kina (og Russland.)  

President Xi fremhevet for Raisi viktigheten av stabilitet i Vest-Asia, og sa at opprettholdelse av stabilitet betyr noe for velferden til landene og menneskene i regionen og har også stor betydning for verdensfreden, global økonomisk utvikling og stabiliteten i energiforsyningen. 

Xi bemerket spesielt at «Kina setter pris på Irans vilje til aktivt å forbedre forholdet til nabolandene, og støtter landene i regionen i å løse sine konflikter gjennom dialog og konsultasjon for å realisere godt naboskap.» 

Dette paradigmeskiftet i Gulfsikkerheten plasserer det kinesisk-iranske partnerskapet på rett side av historien.


Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til M. K. Bhadrakumar.

Forrige artikkel‘En vakker strøm av raseri’ – The Observer, The Great Peace March og Nord Stream
Neste artikkel«Leiv Eiriksson oppdager Amerika» og wokeideologien
M. K. Bhadrakumar
M. K. Bhadrakumar er en pensjonert indisk karrierediplomat. Han har blant annet tjenestegjort i Sovietunionen, Pakistan, Iran og Afghanistan. Han skriver Indian Punchline, der han analyserer verdensbegivenhetene sett fra et indisk perspektiv.