Skjønner Fritt Ord hva ytringsfrihet er?

0

Institusjonen Fritt Ord har en helt annen oppfatning av hva ytringsfrihet er enn det som kommer til uttrykk i Yringsfrihetskommisjonens rapport. Et par saker i det siste tyder på at ledelsen i Fritt Ord er mer opptatt av å ri sine egne kjepphester enn å legge til rette for et fritt og demokratisk ordskifte i Norge.

Hva er Fritt ord?

Institusjonen skriver om seg sjøl:

Fritt Ord er en allmennyttig privat stiftelse som arbeider for å fremme ytringsfrihet, offentlig debatt, kunst og kultur.

I vedtektene våre heter det: «Stiftelsen Fritt Ords fremste formål er å verne om og styrke ytringsfriheten og dens vilkår i Norge, særlig ved å stimulere den levende debatt og den uredde bruk av det frie ord. Fritt Ord kan også støtte andre sider ved norsk kultur, i første rekke den del av kulturen som gjør bruk av ordet.»

«…verne om og styrke ytringsfriheten og dens vilkår i Norge, særlig ved å stimulere den levende debatt og den uredde bruk av det frie ord.» Dette er en sterk, viktig og ikke minst forpliktende formålsparagraf. Og som man sier i Frankrike: Noblesse oblige! – Adelskap forplikter.

Fritt Ord er organisert som en stiftelse og har en kapital på 4 milliarder kroner! Vi snakker om en gigant. Fritt Ord har muskler som ingen andre sammenliknbare institusjoner har. Ifølge regnskapet utbetaler de en lederlønn på 1,7 millioner kroner. Leder Knut Olav Åmås tilhører altså lønnsadelen i Norge. Han tjener litt mindre enn statsministeren.

Og som politisk forvalter av denne kapitalen har han enorm makt innen norsk kultur og samfunnsliv.

Hvordan Åmås bruker denne makta er et spørsmål som angår oss alle.

I diskusjonen om de temaene som steigan.no tar opp har han ikke bare lagt en tommelfinger på vektskåla for å få den til å vippe i den retninga han vil, slik en sleip basarkjøpmann kunne gjøre, han har satt seg på den.

Maktmisbruk

I det siste har Fritt Ord vært i søkelyset for å ha brukt makt på en helt spesiell måte for å styre og påvirk ordskiftet i Norge i en spesiell retning.

Fritt Ord skriver:

– Lager ny medieplattform på venstresiden. Tre millioner i støtte til journalistikk

Fritt Ord har i oktober tildelt journalistikk-midler til Manifest Media for å bygge en «digital medieplattform til venstre for midten i norsk politikk» og motvirke blogger som Steigan.no.

I tillegg til å bevilge store penger til å lede svake sjeler bort fra steigan.no, har også Fritt Ord lagd et skrivekurs der en av oppgavene å motvirke steigan.no.

Under noe de kaller «Den store konspirasjonsdagen» har institusjonen Fritt ord lagd et undervisningsopplegg som må være uten sidestykke i norsk skolevesens historie, i hvert fall hvis vi ser bort fra okkupasjonstida.

Undervisningsopplegget er presentert som Fritt ord konkurransen.

En person ved navn Anders A. Fitje har skrevet et undervisningsopplegg med tittelen Konspirasjonar i skulegården uten at det framgår hvem denne Fitje er eller hva slags kompetanse han innehar.

Der har man satt av en egen bolk til steigan.no, nemlig:

Opplegg 4: Om steigan.no, om tillit, og om kjelder

Ein tenkjer gjerne på ytre høgre som staden for konspirasjonsteoriar, men Noreg har sitt eige miljø som spring ut frå aller ytste venstre: miljøet rundt nettstaden steigan.no. Nettstaden har fått ord på seg å vere den norske sentralen for russisk krigspropaganda, og for spreiing av teorien om at Ukraina har ei stor gruppering av nynazistar som Putin no har tatt på seg å bli kvitt. Steigan.no har også knytt til seg skribentar som har ytra seg sterkt kritisk til vaksiner generelt og covid-vaksineringa særskilt. Opplegget nedanfor handlar mykje om å lese kjelder, både sikre og usikre.

Begge disse tiltakene er direkte rettet mot oss og mot vår bruk av det frie ordet, så på et vis er vi inhabile. Men det må likevel være tillatt å hevde at dette er maktmisbruk fra Fritt Ords side.

Og hvis vi fjerner fokuset fra oss og overfører det til et generelt nivå, må vi si at det er et angrep på de prinsippene som Ytringsfrihetskommisjonen la til grunn i sin rapport:

Ytringsfriheten er nødvendig for menneskets søken etter de beste svarene. Framsatte påstander kan kun korrigeres i møte med andre argumenter og perspektiver.

Dette er kjernen i det såkalte sannhetsprinsippet. Begrepet er lett villedende: Det er ikke sannheten som sådan, men menneskets søken etter sannhet som ytringsfriheten skal beskytte. Ikke alle sannheter er evige. Nettopp derfor trengs det ytringsfrihet for å sikre at nye erkjennelser og ny viten kommer ut og fram.

Filosofen John Stuart Mill framførte det som trolig er det mest kjente forsvaret for sannhetsprinsippet i sitt verk Om friheten fra 1859. Mill argumenterer for at ytringsfrihet bidrar til sannhetssøken på tre måter. For det første maner Mill til intellektuell ydmykhet; selv om vi er temmelig sikre på at vi har rett i en sak, så kan vi faktisk ta feil. Derfor er det viktig at vi ikke forbyr våre
meningsmotstandere å ytre det som muligens er sant. For det andre kan en ytring som i det store og hele er langt fra sannheten, inneholde det Mill kaller «en del av sannheten». Denne delen bør vi ikke risikere å gå glipp av. For det tredje kan ytringer som ikke er sanne, ha en såkalt anti-dogmatisk funksjon: Når vi blir utfordret på det vi tror på og holder for sant, unngår vi å få en intellektuell sløv tilnærming til det vi diskuterer, selv om vi har rett. (Rapporten side 37)

Shabana Rehmans debattråd

Shabana Rehman var medlem av Ytringsfrihetskommisjonen. Hennes debattråd er tatt inn i kommisjonens rapport, og vi gjengir dem her:


• Offentligheten tilhører oss alle. Din stemme, uansett bakgrunn, posisjon eller utgangspunkt, er en del av vårt demokrati.
• Tid og trening gjør deg mer herdet mot kritikk og angrep. Tålmodighet og blikket framover kan hjelpe deg med å heve deg
over midlertidige misforståelser.
• Du kan bli lei deg og såret når du blir kritisert. Det er ikke feil, det er naturlig – du er et menneske. Det er ikke forbudt å føle seg
krenket. Men det er ingen unnskyldning for å sensurere andre eller deg selv.
• Noen har liten respekt og mangler bevissthet for at deres ord kan skade.
• Du trenger ikke lese alt alle mener om deg. Vær raus med egenomsorg.
• Noen bruker internett som sin personlige søppelkasse. Det har ingenting med deg å gjøre.
• Det kan bli for mye av det, særlig hvis du er ung. Det kan gjøre noe med selvbildet ditt. Hold på det som er deg, og dem du vet vil deg vel. Det er lov å ta pauser.
• Ikke påfør deg mer lidelse enn nødvendig. Det er du som blir syk hvis du overdriver, ikke de som angriper deg.
• Søk hjelp blant venner, kolleger eller andre som kan bistå, men unngå dem som forteller deg at du er et offer. Å identifisere seg som et offer på heltid gir deg ingenting.
• Sett grenser, og disse bør være de samme digitalt som i den virkelige verden.
• Noen debatter tar tid. Noen er forutseende, andre frykter endringer. Vis raushet. Frihet, åpenhet og folkeopplysning finner alltid vei.

Det må være lov å si at Shabana Rehman hadde forstått hva ytringsfrihet er vesentlig bedre enn hva Knut Olav Åmås og hans folk har. Det er ikke raushet, respekt for andres meninger og åpenhet for at dem du er uenig med, kan ha rett som faller en inn når man leser de nevnte dokumentene fra Fritt Ord.

Vi klarer oss fint – det er verre med Norge

Det er ikke det at vi er ute etter å mele vår syke mor. Vi er ikke redde for sensurtroll, de sprekker i sola. Nå ser vi jo hvordan #Twittergate avslører hvordan CIA og andre etterretningstjenester har styrt og sensurert de sosiale mediene i en rekke kontroversielle saker, slik kanskje Åmås skulle ønske seg.

Les: #TwitterFiles del 10: Twitters sensur av koronadebatten

Når Atlantic Council, Forsvarets forskningsinstitutt, Faktisk.no og Fritt Ord blinker oss ut som noen som skal tas, ikke gjennom argumenter, men gjennom sensur og utestengning, våkner jaktinstinktet vårt. Vi må ha trått på noen svært såre tær, og truffet på noen steder det gjør veldig vondt.

Vi lar oss ikke kue, true eller bringe ut av fatning.

Det er verre med Norge og det norske debattklimaet. Husk bare på det hatet Charter-Svein ble utsatt for da han brente noen masker. (Og han hadde forresten rett – maskene hadde ingen hensikt, slik forskning har vist.) Og typisk nok var det Shabana Rehman og ikke Knut Olav Åmås som tok ham i forsvar.

Som redaktør av steigan.no utfordrer jeg hermed Knut Olav Åmås til å møte meg på et offentlig møte om dette.

Hansken er kastet!

Forrige artikkelNordens corona/covid19-håndtering har gitt flere dødsfall enn tidligere
Neste artikkelStorbritannias 83 militærintervensjoner rundt om i verden siden 1945
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).