oss 100 kroner!
Storbritannia har utplassert sine væpnede styrker for kamp over 80 ganger i 47 land siden slutten av andre verdenskrig, i episoder som spenner fra brutale kolonikriger og skjulte operasjoner til innsats for å støtte opp favoriserte regjeringer eller for å bekjempe sivil uro.
Av Mark Curtis, 10. januar 2023
Det britiske militæret har i langt større grad brukt eller truet med å bruke militærmakt i etterkrigsverdenen, enn det som er vanlig hukommelse eller antagelser. Declassified har dokumentert 83 intervensjoner fra det britiske forsvaret siden 1945, i 47 forskjellige land.
Det mest slående med britenes maktbruk har vært de åpne invasjonene eller væpnede forsøkene på å styrte regjeringer som i Britisk Guyana (nå Guyana) i 1953, Egypt på 1950-tallet, Irak i 2003 og Libya i 2011.
De brutale krigene mot opprør i koloniene på 1950- og 1960-tallet – i Kenya, Malaya, Aden og Kypros – involverte utbredt bruk av tortur og ofte skadelige operasjoner for å fortrenge et stort antall mennesker for å kontrollere lokalbefolkningen.
I Malaya mellom 1948 og 1960 drev britiske styrker hundretusener av mennesker inn i befestede leirer, tung bombing av landlige områder og tydde til omfattende propaganda for å vinne konflikten.
Britiske brutalitets-kamper mot «Mau Mau»-folkets styrker i Kenya, som krevde uavhengighet fra Storbritannia, resulterte i titusener og kanskje hundretusener av dødsfall, ofte på grunn av sult i konsentrasjonsleirer.
Kontroll i koloniene
Men dette mønsteret av væpnet intervensjon – som selvfølgelig var rutine under det nittende århundres britiske imperium – ble i etterkrigstiden umiddelbart gjenopptatt etter at allierte styrker beseiret Japan og Tyskland i 1945.
Storbritannias første intervensjoner i etterkrigsverdenen forsøkte å undertrykke spirende, folkelige bevegelser som slåss mot europeisk imperialisme. I 1945-46 intervenerte britiske styrker i Vietnam og Indonesia for å gjenopprette henholdsvis fransk og nederlandsk kolonikontroll. I Vietnam gjenopprustet britene beseirede japanske keiserlige tropper for å bekjempe selvstendighetsstyrkene.
Utplasseringen av makt fortsatte som rutine gjennom flere tiår, særlig for å støtte opp under favoriserte regimer. Væpnede styrker ble sendt til Oman (1957), Nyasaland (nå Malawi, 1959), Brunei (1962), Anguilla (1969) og Jordan (1970) for å styrke pro-britiske regjeringer som ble truet av uavhengighet eller folkelige bevegelser.
I 1964 slo britiske styrker ned hær-mytterier i tre land, i tett rekkefølge i Øst-Afrika – Kenya, Uganda og Tanzania – for å støtte opp pro-britiske regjeringer like etter at landene hadde blitt uavhengige.
Skjulte kriger
Skjulte militære operasjoner har blitt planlagt av Whitehall-tjenestemenn, i mange tilfeller der deres strategi ville vært upopulær hjemme eller kontroversiell i utlandet. Britiske regjeringer har om noe blitt mindre og mindre åpne om disse skjulte operasjonene over tid.
Begynnelsen etter krigen var da britiske styrker forsøkte å hisse opp motstand mot det fremvoksende kommunistiske styret i Albania, Ukraina og de baltiske statene på slutten av 1940-tallet – operasjoner som ikke klarte å forhindre at disse landene kom under kommunistisk kontroll.
Skjulte kriger fortsatte på 1950-tallet i Indonesia – i et forsøk på å fremme et opprør mot den nasjonalistiske presidenten Sukarno – og på 1960-tallet i Jemen – i en krig for å slå ned styrkene til Egypts leder, Gamal Abdel Nasser, der titusenvis av mennesker døde.
På 1980-tallet utførte Margaret Thatchers regjering – Storbritannias hittil største skjulte operasjon etter krigen, ved å støtte mujahedinkrigere for å motvirke den sovjetiske okkupasjonen av Afghanistan.
Strategien innebar ikke bare å levere våpen og trening for kamp inne i Afghanistan, men også sabotasje av Moskvas forsyningslinjer inne i de daværende sovjetrepublikkene, Tadsjikistan og Usbekistan.
Britiske hemmelige operasjoner har nylig spredt seg igjen i lys av de upopulære krigene i Irak og Afghanistan. I 2011-13 lanserte Whitehall-planleggere i hemmelighet minst fire skjulte kriger som involverte spesialstyrker på bakken i Libya, Syria, Somalia og Mali.
Åpen intervensjon
Noen av Storbritannias mest brutale intervensjoner har vært med USA, spesielt bombingen av og okkupasjonen av Afghanistan etter 2001, Storbritannias støttende rolle i Washingtons nesten-ødeleggelse av Vietnam fra 1960-tallet og den tvungne avfolkningen av Chagos-øyene fra 1968 til 73, for å gi plass til en amerikansk militærbase i Det indiske hav.
(Se John Pilgers prisbelønte dokumentarfilm om Storbitannias fordrivelse av Chagos befolkningen: https://johnpilger.com/videos/stealing-a-nation )
Etter at Irak invaderte Kuwait i 1990, fungerte Storbritannia som USAs juniorpartner i et voldsomt bombardement av Irak året etter, som ødela mye av landets sivile infrastruktur. Den angloamerikanske bombingen av Irak fortsatte i et tiår etter Gulfkrigen frem til invasjonen i 2003.
Ved flere anledninger har det britiske militæret blitt brukt til å motvirke trusler mot favoriserte allierte fra nabolandene, som utplasseringen til Kuwait i 1994 for å avskrekke en trussel fra Iraks Saddam Hussein og utsendingen av tropper til Akaba i Jordan i 1949, for å avverge en territoriell trussel fra Israel.
Storbritannia intervenerte minst fire ganger i Britisk Honduras (som ble uavhengig som Belize i 1981) – i 1948, 1957, 1962 og 1977 – for å avskrekke Guatemala fra sine krav over territoriet. Falklandskrigen i 1982 – etter at Argentina invaderte øyene – var langt fra første gang en latinamerikansk stat hadde gjort krav på territorium den så på som en relikvie fra kolonitiden.
Pålegger orden
Da Storbritannia var en formell kolonimakt var utsendelsen av styrker for å slå ned opptøyer og protester, enda hyppigere – noe som skjedde i land så forskjellige som Singapore (1950), Bermuda (1968), New Hebrides (nå Vanuatu, 1980), Hong Kong (1967), Mauritius (1965 og 1967) og Maldivene (1959) – og for å bryte streiker – som i Bahamas (1958) og Swaziland (1963).
Storbritannias lengste militære utplassering, som varte i nesten tre tiår fra 1969, var i Nord-Irland, der de væpnede styrkene og etterretningstjenestenes kontring mot IRA, også involverte sekterisk støtte til, og samspill med, lojalistiske paramilitære styrker som bidro til hundrevis av ytterligere dødsfall.
Bare en håndfull av disse intervensjonene kan betraktes som virkelig godartede. Storbritannias utplassering av styrker til Sierra Leone i 2000, forhindret den ondskapsfulle revolusjonære enhetsfronten i å ta kontroll over hovedstaden Freetown.
Storbritannias engasjement i Korea-krigen tidlig på 1950-tallet – en av de mest ødeleggende konfliktene i det forrige århundret – opprettholdt den ikke-kommunistiske sørsiden av landet, og tillot et fremtidig Sør-Korea å blomstre.
Men de fleste av de britiske militære utplasseringene har vært å opprettholde kolonial eller postkolonial kontroll over stater og viktige ressursinteresser, opprettholde britisk prestisje eller stormaktsstatus, og demonstrere for USA – Whitehalls viktigste allierte – at London, med Washington, fortsatt er forberedt på å styre verden med makt.
Ikke inkludert
Listen over tiltak er langt fra uttømmende. Det er usannsynlig at vi med denne korte artikkelen har funnet alle de britiske militære utplasseringene for kamp siden 1945. Videre inkluderer det ikke leiesoldatoperasjoner av britisk personell, ofte støttet av Whitehall, eller rene etterretningsoperasjoner for å styrte regjeringer.
Det utelukker også militært engasjement i internasjonale fredsbevarende oppdrag, hjelpeaktiviteter og tiltak for å evakuere britiske statsborgere fra andre land. Til slutt inkluderer det ikke trening og rådgivende militære operasjoner som, ofte knyttet til britisk våpeneksport, er en annen viktig måte Whitehall-tjenestemenn prøver å opprettholde sin globale innflytelse på.
The UK’s 83 military interventions around the world since 1945
Oversatt for Steigan.no av Hans Snøfjell.
