oss 100 kroner!
45 % av Norges areal er utmarksareal og dette kan brukes i matproduksjonen, men innhøstinga er det bare beitedyra som kan stå for. Skal vi ha et landbruk i Norge som i større grad baserer seg på lokale ressurser betyr det at vi må ta i bruk den beiteressursen som ligger i utmarka.
Av Romy Rohmann
Budsjettnemnda for jordbruket regna i 2016 ut at det totale fôropptaket på utmark utgjorde 325 millioner fôrenheter, og det er mulig å høste opp mot 950 millioner fôrenheter fra utmarka. Sjøl om ikke alle områder er like tilgjengelige, er potensialet betydelig for en økning av antall beitedyr, av matproduksjon og av den økonomiske verdiskapingen som finnes i utmarka.
Beitekvaliteten er ikke bare naturgitt, det må gjødsling, tråkk, avbiting(beiting) til for å holde utmarka i hevd, husdyrmøkk har også betydning for artsmangfoldet vi finner både av planter og insekter. Denne type skjøtsel av utmarka er også med på å ta vare på kulturlandskapet.
Utmark og naturbeitemark tilhører våre eldste kulturmarkstyper.
Les: Agri Analyse: Beitemarka – et ukjent karbonlager
Naturbeite(mark) er beitemark som ikke er pløyd, tilsådd og/eller gjødslet, men formet gjennom rydding og lang tids tradisjonell drift. Den karakteriseres av et oftest tett feltsjikt av ville arter, men artssammensetningen er kulturbetinget. Vegetasjonen består hovedsakelig av lyselskende og ofte konkurransesvake arter. Hvis driften opphører, gror beitemarka igjen og de lyselskende artene konkurreres ut. Naturbeitemark er vanligvis artsrik og dominert av gras med innslag av mange blomsterarter (gjerne flere enn antall grasarter). Naturbeiter kan være helt åpne, buskrike og/eller tresatte. Av busker er særlig einer et karakteristisk innslag.
Artssammensetningen i naturbeiter varierer både mellom beiteområder og innen et beiteområde med klima, fuktighet, jorddybde, hvilke dyr som beiter i området, beitetrykk, dyras bruk av området m.m. De mest artsrike naturbeitemarkene er utviklet over lang tid på baserik (kalkrik) grunn, men også naturbeitemark på fattigere jordsmonn kan være artsrik hvis den har lang kontinuitet. Middels beitetrykk gir vanligvis størst artsmangfold. 20-25 arter per kvadratmeter er ikke uvanlig, og totalt antall arter i en naturbeitemark kan være høyt. Naturbeite spiller en meget viktig rolle for vårt biologiske mangfold både av planter, sopp, fugl og insekter, og ikke minst for pollinatorer som humler og villbier. Mange rødlista arter hører hjemme i naturbeitemark og trues først og fremst av gjengroing
I går på steigan.no skrev vi om kampen om utmarka og at det er mye som truer fortsatt og økt bruk av beiteressursene i utmarka, og lovet å komme tilbake med flere innlegg fra utmarkskonferansen til NBS.
En annen av innlederne på Utmarkskonferansen til NBS var seniorrådgiver Yngve Rekdal i NIBIO. Han har ledet kartleggingsarbeidet over utmarksbeiteressursene i Norge. Nå har vi for første gang en samlet oversikt over utmarksbeiteressursene i hele landet og for hvert fylke.
Han er tydelig på at dersom utmarksressursen ikke brukes, og med det mener han beites vil kvaliteten reduseres, noe som vil få direkte følger for matvareberedskapen. Beitetrykket på utmarka er altfor lavt, siden det er begrensninger på hva vi kan produsere av mat i landet vårt og sjølsagt hvor er det viktig å høst alt vi kan fra utmarka. Utmarksbeite kan gjøres om til menneskemat og fiber gjennom drøvtyggere, slik det har vært gjort i generasjoner.
Yngve Rekdal, forklarer hvor store ressurser det er tilgjengelig i utmarka og hvordan den ressursen har vært nødvendig for norsk jordbruk historisk.
For rundt hundre år siden ble ikke utmarka kun brukt til sommerbeite; også det meste av vinterfôret kom derfra. Det gikk en strøm av energi og protein fra utmarka til gården, noe som gjorde det mulig å gjødsle opp små innmarksarealer til dyrking av korn, potet og noen grønnsaker.
I det moderne, industrialiserte landbruket med kunstgjødsel, maskiner og andre innsatsfaktorer er det mulig å dyrke konsentrert på mindre areal. Én følge av det er at uttaket av fôr fra utmarka har minsket mye, men utmarka er fremdeles en viktig ressurs som sommerbeite.
De siste tretti årene har det totale dyretallet i utmark vært noenlunde stabilt, og rundt 46 prosent av de norske jordbruksbedriftene slipper dyr i utmarka. Høyest prosentvis er tidligere Hordaland fylke med 73 prosent, Sogn og Fjordane og Troms begge med 72 %, mens Østfold ligger lavest med kun sju prosent av jordbruksbedriftene. Det viser at utmarka betyr svært mye i fylkene med flest husdyr og mye grasproduksjon.
Mange steder i landet kan også fôruttaket fra utmark økes mye både ved lengre beitesesong, og økt tilskudd til setring.
Det vi veit er at store melkebruk i mindre grad sender dyra på seter og sommeren. Arbeidsmengde er en oppgitt årsak og lønnsomhet. Det stilles i utgangspunktet samme krav til seter og gård nåe det gjelder regelverk knytta til bla. husdyrhold (Mattilsynet) og forurensning, og hos Tine gjelder også de samme regler for gårdsvei, mjølkerom og fjøs.
Dette betyr jo at for mange betyr det investeringer i fjøs på setra blir konkurrerende med investeringer på gården.
(Agri analyse rapport 3: Færre og større melkebruk – hva skjer med seterdrifta, 2020)
Nøyaktig hvor mye av ressursene i utmarksbeitet som er mulig å utnytte i praksis er usikkert og vil være ulikt på kort og lang sikt. På kort sikt er det mange begrensninger i forhold til produksjon av vinterfôr, fjøskapasitet, kraftfôrpris, marked, beiterettigheter og ikke minst økonomi hos den enkelte bonde.
Vi veit også at beiteressursene i utmarka er ulikt fordelt med store, regionale variasjoner i mengde og kvalitet. Dyretallet i flere heller skrinne fylker er høyt, mens utnyttingen er lavest i noen av fylkene med høyest beitekvalitet og rikelig med ressurser. Ikke minst gjelder dette for Troms som har lav utnyttelse av utmarksbeite av høyeste kvalitet. Her er det bygder og distrikter som har særlig gode kvaliteter for å utvikle et utmarksbasert landbruk. Likevel kan det drives utmarksbeite med godt resultat i det meste av norske utmark. Utfordringen er å tilpasse driften til de ressursene som er tilgjengelige. I litt skrinnere områder er det særlig viktig å tilpasse dyretall og finne de beste områdene.
Beitetrykket er jevnt over for lavt. Busker og trær vokser til slik at planteproduksjonen i undervegetasjonen blir redusert som følge av at lys og varme ikke slipper ned. På den beste marka kommer høyvokste urter og bregner inn og skygger for graset. Slik blir beitekvaliteten sakte redusert på store areal. En strategi for å unngå denne utviklingen kan være å prioritere areal og samle beitedyr der en ønsker å ta vare beitekvalitet, kulturlandskap og biologisk mangfold, forteller Rekdal.
I tillegg er arealtilgangen i dag sterkt trua av andre arealinteresser som vern av rovdyr, hyttebygging, skogplanting, jakt, friluftsinteresser, kraftutbygging og gruvedrift. Det kan synes som om beitenæringa står svakt i kommunale planprosesser, vi må tenke på jordvern også i utmarka.
https://www.nibio.no/nyheter/god-plass-til-flere-beitedyr-i-utmarka
Det er utarbeidet arealregnskap for alle fylker, disse kan du finne her:
