Det foregår en kamp om utmarka i Norge

0
Shutterstock

Dersom vi skal nå ei sjølforsyning på 50 prosent, som regjeringa har gått ut med i Hurdalserklæringa, trenger den norske bonden å ta alle tilgjengelige arealer i bruk.

Av Romy Rohmann.

Med kun 3% prosent av Norges areal som er dyrkbar jord, men med 45% som er nyttbart som beiteareal sier det seg sjøl at aktivt og økt beitebruk er helt avgjørende for å nyttegjøre seg de fôrressursene som finnes i utmarka.

I tillegg til at ut fôrressursene må brukes, er beiting noe som er svært fornuftig dersom vi ønsker å bevare naturmangfoldet.

Vi har skrevet om dette før på Steigan.no

Skal vi ha dyr på utmarksbeite og seterdrift i utmarka, må utbygginga av utmarka begrenses. Gode beiteområder må få vern og ikke omreguleres. Dette gjelder både hyttebygging, vindkraftutbygging, veibygging, gruvedrift og skianlegg.

De som tror at hovedbudskapet i klimarapporten fra FN hovedsakelig er at kjøttproduksjonen må reduseres over alt i verden bør lese rapporten grundig. Den handler om at landbruksarealer må brukes optimalt.

Dette gjelder selvsagt også jordbruks- og beitearealene i Norge. Dette uttalte den tidligere administrerende direktør i Norsk Landbrukssamvirke, Ola Hedstein da FNs klimarapport i 2019 blei lagt fram. Dette må vi ta med oss også 2022.

Det har foregått en utvikling i Nordmenns syn på utmarka i etterkrigstidtida fram til nå. Der vi tidligere så på utmarka som en utvidelse av gardsbrukene altså en forlenging av innmarka, er vi nå der at vi ser på utmarka som et rekreasjonsområde for fritid og turisme. Samtidig har vi et press på deler av utmarka der det er, eller kan være naturressurser som noen ser som nødvendige eller lønnsomme å utvikle.

Utmarksutvalget i Norsk bonde og Småbrukarlag har nå den 23.- 24. november avholdt en konferanse med tema: Kampen om utmarka.

Her var forskere, representanter for forvaltninga, bønder, reindriftsnæringa, andre brukere og politikere samlet for å diskutere hvilken plass utmarka skal ha i matproduksjonen framover, hvilke ulike aktører som er involvert i kampen om utmarka og hvordan få til et fornuftig samarbeid om bruken.

Svært interessant for å få forstå endringene var innlegget til Bjørn Egil Flø, sosiolog og seniorforsker ved Norsk institutt for bioøkonomi.

Han gikk gjennom endringene og drivkreftene bak vårt syn på og bruken av utmarka som det kan være nyttig å ha med seg for å forstå hvorfor vi står der vi står i dag.

Han har gitt ut og redigert ei bok Utmark i Endring i 2021 sammen med Frode Flemsæter, seniorforsker ved Ruralis og førsteamanuensis ved NTNU. Denne boka består av ei samling innlegg fra bidragsytere fra ulike fagfelt som geografi, sosiologi, jus, økonomi og filosofi og framstiller dermed et bredt perspektiv på de endringene vi ser både i synet på og bruken av utmarka.

I første kapitlet av boka skriver Flø og Flemseter hvordan det agrare landskapet og særlig utmarka har gjennomgått det samfunnsforskerne kaller en kommodifisering. Med det mener en at jorbrukslandskapet og utmarka har blitt omgjort til en vare.

Denne økonomiske tenkninga som de beskriver som den nye økonomien gjør at:

Me har gått frå ei utmark prega av å fyrst og fremst vere ein produksjonsressurs for gardbrukarane i bygdene, i tillegg til ein viktig del av ein haustingsbasert hushaldsøkonomi for bygdefolket, via ei utmark jamt meir nytta til det nære friluftslivet i kombinasjon med rekreativ hausting av bær, fisk og kjøt, til ei utmark som har vorte eit landskap for dyrking av identitetar gjennom opplevingar og sosialt samvær. (fra kapittel 1)

I dagens samfunn er de fleste i Norge frakopla primærnæringa, og mange av de som bruker eller har etablert seg med hytter i utmarka har ikke noe forhold til beitedyra som er der eller hvordan te seg blant dem, noe som sjølsagt fort kan føre til konflikter. Det blir den lokale bonden og bruker av utmarka som må informere eller bære de kostnadene som kan oppstå.

Tolkning av beiteretten, eventuell begrensing av friluftsloven og allmenningsretten blir overlatt til kommunen som ofte med lite ressurser og kompetanse ikke tar fatt i konflikter som oppstår. Det kom tydelig fram på konferansen at det er for liten kapasitet og kompetanse på kommunenivå sjøl om det er de som sitter med avgjørelsesmyndighet i saker som har med arealomdisponeringer å gjøre. Enkelte ganger ser en at det er sterke aktører som står bak og kan overkjøre kommuner i slike konflikter.

I landet vårt er det mye som kan gjøres fortsatt og økt bruk av beiteressursene i utmarka kan være vanskelig, her er noe som blei snakka om under konferansen:

  • Hyttebygging
  • Turisme
  • Motorferdsel
  • Kraftutbygging, vann, vind, sol
  • Gruvedrift
  • Økt militær aktivitet
  • Rovvilt

Utfordringene er forskjellige alt ettersom hvor en bor i landet, så det er viktig å dele erfaringer og ikke minst kreve svar fra politikerne på hvordan de har tenkt å møte denne kampen vi nå ser om utmarka, slik at de sikrer fortsatt og økt beitebruk i landet. Det var mye god informasjon og erfaringsdeling på denne konferansen som jeg sjølsagt vil skrive mer om framover.

Forrige artikkelCovid-19 accountability hearing: En rundeborddiskusjon i Washington DC
Neste artikkelSparke nedover: Hvordan «antidesinformasjon»-bevegelsen jobbet med Big Tech for å beskytte Big Pharma