Tanker om sosialismen – den kapitalistiske organisasjonen vender seg til sin motsetning

0
Shutterstock

Dette er del 3 i en serie på 5 artikler om sosialisme. Del 1 tar for seg sosialismens filosofiske grunnlag, del 2 tar for seg en alternativ filosofisk tilnærming, del 3 tar for seg kapitalismens bærende ide, del 4 tar for seg kapitalismens nåværende utviklingstrekk og del 5 om bærende ideer for et framtidig samfunn og politikk for å komme dit.

Av Tollef Hovig.

Opptur – kunstig åndedrett – nedtur

Kapitalismen er en organisasjon bygd på en rask forbedringshastighet av produksjonen. Antallet forbruksgoder eller kapitalvarer i et gitt historisk øyeblikk spiller liten rolle for kapitalismen, det er selve bevegelsen – forbedringer av produksjonen som betyr noe. Forbedringshastigheten kan teoretisk sett måles med det antall gjennomsnittlige timeverk (størknede og levende) som brukes til produksjonen av en gjennomsnittlig vare/tjeneste. Bevegelsen utgjøres av en stadig reduksjon av timeverk, brukt til å produsere samme varemengde, eller noe som er det samme, det samme antall timeverk for å produsere en stadig økende mengde varer. Når forbedringshastigheten avtar og etter hvert blir borte, vil den kapitalistiske organisasjonen vende seg til sin motsetning. 

Behovet for industrialisering og kapitalisme

Rundt 1200 vt. var jordbruket ferdig utviklet i datidens Europa. Det var ikke mer land å forsyne seg av. Fram til da hadde velstanden økt og jordbruket bredt seg utover, etter den tid begynte velstanden å avta. Det var mange som ikke fikk plass i datidens jordbruk, med godsherrer og mer eller mindre husmenn. De måtte se seg om etter andre muligheter. Det ble etablert små byer, som var mer eller mindre servicesentre for gårdene. Fra områder ut mot havet, begynte man å utvikle sjøhandel. Varetransporten over St. Gothard, dvs. mellom Nord- og Sør-Europa, var i året 1400 ca. 1250 tonn tilsvarende et godstog eller to, så handel med transport over land var ikke mye å satse på. Først økte handelen rundt Middelhavet, men etter hvert som båtene og navigasjonskunnskapene ble bedre søkte man ut i Atlanterhavet, både sørover og nordover. Da kom vesteuropeiske land med i handelen. Spania starter sin sølvutvinning i Latin-Amerika på 1500-talle, det nederlandske (VOC) og det engelske (EIC) Østindiske Kompaniet, starter sin handel med østlige land rett etter år 1600. Det nederlandske selskapet utviklet seg til å bli det største, fra år 1602 til år 1796 sendte de 4785 skip østover, mens det engelske selskapet sendte 2690 skip. Portugal startet handel med Brasil, Spania med stadig større områder i Latin-Amerika, Frankrike og England med Nord-Amerika osv. I 1555 ble Muscovy Company dannet i England. Det interessante med det, er at det mest sannsynlig var verdens første aksjeselskap. Etter hvert ble overfall og piratvirksomhet en lukrativ geskjeft. Dette ble kostbart for handelsselskapene og i kombinasjon med lavere priser for varene, begynte tilbakegangen for denne virksomheten fra 1730. Denne handelen førte til at det samlet seg opp mye kapital på private hender i Nordvest-Europa. Etter hvert som fortjenestene i handelen avtok, begynte denne private kapitalen å se seg om etter andre måter de kunne tjene penger på, uten å arbeide for dem. Behovet for industrialisering og kapitalisme ble skapt av sjøhandelen.

Det at behovet i Vest-Europa ble skapt av privat kapital på flere hender, kom til å prege måten kapitalismen i vest ble organisert på, som privatkapitalisme. I Øst-Europa var det ingen hav å drive handel på, der var det ingen stor handelskapital. Det som var av ledig jordbrukskapital, dvs. ikke bundet i selve jorden, var ikke mye å starte industrialisering og kapitalisme. I Øst-Europa var de derfor nødt til å starte industrialiseringen med statskapitalisme. Begge steder sto de overfor å skape industrialisering og vareøkonomi, men teoriene rundt disse to måtene å skape vareøkonomien på, ble fordreid til å handle om to diametralt motsatte systemer.

Den kapitalistiske organisasjonen

Som vi har sett var poenget for handelsmennene å tjene penger uten å arbeide for dem. Den private eiendomsretten til kapitalen fungerte som en omfordelingsmaskin. Arbeiderne fikk betalt det de trengte for å reprodusere seg selv, overskuddet ut over det tilfalt kapitaleierne. Kapitaleierne kunne bruke sin andel enten til luksusforbruk, eller til å øke sin kapital og utvide produksjonen. Det meste av kapitalen gikk til å utvide kapitalen og produksjonen, fordi forbedringshastigheten i produksjonen gjorde at det stadig var mer fortjeneste å hente på den måten.

Hvorfor fungerte det sånn? Det går en streng av folk fra Aristoteles opp til vår tid, som har sett at en vare egentlig har to verdier i seg. Den ene formen for verdi skapes i produksjonen og består av hvor mye arbeid som er nedlagt i en vare, eller som vi vil si i dag, hvor store kostnader som medgår til produksjonen av en vare (eller tjeneste). La oss kalle denne verdien for varens bytteverdi. Den andre verdien dannes på kjøperens hånd, og består av hvor sterkt behov kjøperen har for varen. La oss kalle denne verdien for varens bruksverdi. En vare eller tjenestes verdi vil dannes av en kombinasjon av disse to verdiene. Bytteverdien har bare en form, men bruksverdien kan ta mange former. Det som er viktig for oss her, er at ny fortjeneste bare oppstår gjennom bytteverdien. Bruksverdien dreier seg om kjøp av en vare, som allerede er produsert, eller avtalt produsert. Her må derfor den enes fortjeneste være den andres tap, det er bare snakk om en omfordeling av allerede produserte verdier. Den kapitalistiske organisasjonen er, når det gjelder bytteverdien, opprettet rundt at en vare har en gjennomsnittlig verdi i et markedsområde. Det betyr at de som ligger med et kostnadsnivå under gjennomsnittet tjener gode penger, mens de som ligger med et kostnadsnivå over gjennomsnittet tjener lite penger, eller til og med går med tap. Disse må forbedre seg, hvis de ikke skal skvises ut og gå konkurs, dersom prisnivået ligger rundt gjennomsnittet. Det er kjøpernes press på produsentene/selgerne som avgjør hvor langt etter gjennomsnittet prisene ligger. Kjøpernes pressmiddel er konkurransen på markedet mellom de ulike produsentene/selgerne. I en situasjon med høy forbedringshastighet vil alltid prisene henge en god del etter gjennomsnittet, og det vil være mye penger å tjene for produsentene. Ved avtagende eller stillestående forbedringshastighet vil prisene fort kunne presses under gjennomsnittet, slik at det bare er produsentene med de laveste kostnader som kan klare seg.

Det vi skal merke oss, er at verdien av kapitalen grunnleggende sett er en bruksverdi. Det vil si at kapitalens verdi grunnleggende sett, er avhengig av størrelsen på fortjenesten den skaper. Ved høy forbedringshastighet og god fortjeneste, vil kapitalen bli stadig større og mer verdt. Både fordi man samler opp mer kapital gjennom fortjenesten, og fordi den holder seg godt i verdi gjennom at den fortsatt tjener godt med penger. Vi trenger ikke se lenger enn til industriruiner i Detroit eller i Øst-Europa, for å se hvordan man verdsetter kapital som går med tap – ruin.

Forbedringshastigheten og kapitalverdien utgjør hjertet i den kapitalistiske organisasjonen.

For å få dette hjertet til å slå, er det bygget en nødvendig organisasjon rundt det. Markedsområder, i starten nasjonale, senere globale. Transport, kommunikasjon og alt som skal til for å få markedsområder til å fungere. Penge- og kredittorganisasjon rundt en sentralbank, en stat til å drive sentralbanken og regulere markedene mm., men denne organisasjonen rundt er ikke tema i denne artikkelen.

Prosessene i samfunnet

Som nevnt i forrige artikkel må samfunnet sees på som et kompleks av prosesser. Organisasjonen kan også sees som prosesser. De forskjellige prosessenes utvikling påvirker hverandres utvikling gjensidig. En måte å sammenfatte prosessenes utvikling er å se på utviklingen av sysselsetting og BNP i USA og Storbritannia. Vi vil se at en samlet vareøkonomi, med alt fra utvinning av råvarer, produksjon, transport og salg har falt fra rundt 60% av BNP i 1970 til rundt 35% i 2019. Betydelig mindre enn andelen av sysselsettingen som går til kapitalforvaltning. Den ligger rundt 40-45%. Private tjenester og offentlig administrasjon, som utgjør resten, har steget noe i USA og falt litt i Storbritannia, og ligger litt over eller under 20%. Det interessante med denne utviklingen er at det er i vareøkonomien de store forbedringene av produksjonen har kommet under kapitalismen. Hvis vi tenker oss at forbedringshastigheten i denne sektoren hadde vært konstant, ville forbedringshastighetens betydning for samfunnet som helhet falt i takt med dens minskede andel, nesten halvert.

 Sysselsetting BNP
USA19501970200020191950197020002019
Vareøkonomi65%56%41%35%67%55%39%34%
Hvorav jordbruk5%2%1%1%7%3%1%1%
Hvorav industri29%24%17%12%28%24%15%11%
Kapitalforvaltning6%9%22%22%16%23%35%39%
Personlige tjenester12%14%24%30%6%8%13%15%
Offentlig administrasjon17%21%13%13%10%14%13%12%
 SysselsettingBNP 
UK1950197020002019 197020002019
Vareøkonomi93%72%45%35% 63%38%36%
Hvorav jordbruk18%3%1%1% 3%1%1%
Hvorav industri35%35%15%9% 33%11%8%
Kapitalforvaltning7%5%16%18% 11%47%46%
Personlige tjenester23%33%39% 20%11%14%
Offentlig administrasjon6%6% 6%4%4%

Kilde: Labor Force Survey/National Bureau of Economic Research

Dersom vi ser på EU siden det ble opprettet er utviklingen langsommere, fordi det stadig har kommet til nye land med høy andel jordbruksbefolkning. Gamle EU 15 hadde en industriandel på 18% og 14% og jordbruksandel på 2% og 1%

 SysselsettingBNP
EU2000201920002019
Vareøkonomi55%48%47%42%
Hvorav jordbruk8%5%2%2%
Hvorav industri18%14%19%16%
Kapitalforvaltning13%17%25%28%
Personlige tjenester25%29%22%24%
Offentlig administrasjon7%6%6%6%

Kilde: Eurostat

En ting er at forbedringshastigheten svekkes fordi vareøkonomiens andel i samfunnet reduseres, men det er flere prosesser som trekker i samme retning. Etter hvert blir stadig flere bransjer ferdig utviklet, i den forstand at de forbedringene som skapes blir stadig mindre betydningsfulle. For de som er nærmere interessert i dette temaet anbefales Robert J Gordon, The Rise and Fall of American Growth. Kjøpernes fremste middel til å presse prisene nedover er kommunikasjon. Dataalderen har gjort kommunikasjonsteknologien stadig bedre. I sum er faktorene som trekker forbedringshastigheten ned svært sterke, en utvikling som bare vil fortsette. Dessuten er det slik at dess mer man forbedrer i vareøkonomien, dess mindre andel vil vareøkonomien utgjøre. Festen er over.

Et liv etter døden

Allerede på 1970-tallet var forbedringshastigheten blitt så lav, at fortjenestene falt så lavt at de truet kapitalverdiene. Den kapitalismen som av egen kraft kunne gi det arbeidende folket flere varer til samme antall timeverk tok slutt på denne tiden. Det man da gjorde var å endre penge- og kredittsystemet. Før endringen tjente man opp penger slik at man hadde en sikkerhet å tilby banken for å låne penger. Etter endringen fikk man låne penger hvis man hadde et prosjekt man mente ville gi tidens gjennomsnittlige fortjeneste. Dette medførte at finanskapital stadig ble mindre verdt (synkende rente), men kunne økes i mengde. I høyinntektslandene ble det dannet formidable gjeldsberg. Denne økende mengden finanskapital ble investert i produksjonskapital (fabrikker, kontorer, aksjer) og formueskapital (boliger). Denne pengestrømmen til disse kapitalformene førte til større etterspørsel etter dem, og derved til at de steg i verdi. Når denne verdistigningen ble slått sammen med fortjenesten fra drift, ble ikke resultatet så aller verst allikevel. Når renten falt ned mot null (2019) opphørte denne modellen å virke. Man kunne ikke lenger utvide kapitalvolumet, uten å øke kapitalkostnadene. Det man da satt igjen med er stort volum finanskapital til en lav verdi (lav rente), en produksjonskapital med en oppblåst verdi langt over det fortjenesten ga grunnlag for, og tilsvarende med en formueskapital med en verdi langt over det fortjenesten skulle tilsi. Det ble skapt et behov for nedskriving av kapital, slik at den igjen kommer i tråd med fortjenesten fra driften, som nå er langt lavere enn i 1970.

I stedet for en slik nedskriving innledet man en fase som jeg har kalt «kapitalismens alderdom», hvor sentralbankene trykker penger, kombinert med en økende omfordeling fra folket til kapitaleierne. En slik modell må iverksettes politisk, det er ikke opp til kapitaleierne alene. I påvente av at «det grønne skifte» skulle modne slike politiske beslutninger, fikk vi noen år med Covid, som skapte et solid politisk grunnlag for trykking av sentralbankpenger. I ettertid har pengetrykkingen gitt en lenge etterlengtet mulighet for produksjonskapitalen til å sette opp prisene, inflasjonen har skutt i været. Finanskapitalen vil så ha sin del av disse nytrykte pengene, og det gjøres ved at sentralbankene skrur opp styringsrenten. Det fører til en kollaps i omsetningen. Det er om å gjøre for kapitaleierne at denne kollapsen kommer før det arbeidende folket rekker å skaffe seg lønnsøkninger. En slik kollaps vil føre til økende arbeidsløshet, og følgelig vil det bli vanskeligere å kreve lønnsøkninger. En slik kollaps medfører konkurser, og fører til behov for ny pengetrykking, med en ny påfølgende syklus. Kapitalismens alderdom skal jeg skrive mer om i neste artikkel.

Når den kapitalistiske organisasjonen vender seg til sin motsetning

Kapitaleierne fører sin kamp for å opprettholde verdien på kapitalen sin. Vendepunktet kom på 1970-tallet. På dette tidspunktet hadde forbedringshastigheten i produksjonslivet blitt så lav, at den fortjenesten som ble skapt ikke var tilstrekkelig til å opprettholde kapitaleiernes verdier. Senere har alt dreid seg om å vri en utsettelse av det uunngåelige, ut av den kapitalistiske organisasjonen. Med det uunngåelige mener jeg at kapitalens verdi faller. Problemet med disse utsettende tiltakene er at de gjør problemet stadig verre, kapitalens verdi blåses kunstig opp, helt ute av proporsjon med fortjenesten kapitalen kan skape ut ifra forbedringshastigheten. Det betyr at fallhøyden for kapitalens verdi blir høyere og høyere.

La meg presisere; den kapitalistiske organisasjonen er skapt for å drive fram en høy forbedringshastighet. Når denne er høy, stiger kapitalens verdi og folk får det bedre. Når forbedringshastigheten synker, vender den kapitalistiske organisasjonen seg til sin motsetning fordi kapitalens verdi blir stadig lavere. Utsettende tiltak gjør problemet verre, og fallhøyden større.


Les del 2: Tanker om sosialisme – alternativt filosofisk grunnlag

KampanjeStøtt oss

Du kan diskutere artikler fra steigan.no på: https://motdagforum.no

Bruksanvisning for å bli medlem er her:
https://steigan.no/2021/03/bruksanvisning-for-a-registrere-bruker-pa-mot-dag-forumet

Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.