oss 100 kroner!
Sosialisme del 1
Av Tollef Hovig.
Dette er del 1 i en serie på 5 artikler om sosialisme. Del 1 tar for seg sosialismens filosofiske grunnlag, del 2 tar for seg en alternativ filosofisk tilnærming, del 3 tar for seg kapitalismens bærende ide, del 4 tar for seg kapitalismens nåværende utviklingstrekk og del 5 handler om bærende ideer for et framtidig samfunn, og politikk for å komme dit.
Er sosialismens filosofigrunnlag en arv fra religiøs tenking?
Karl Marx skrev mye om det filosofiske grunnlaget han mente burde ligge til grunn for sosialistisk tenking. Han kalte det den dialektiske og historiske materialismen. Dette filosofiske grunnlaget ble senere tilpasset og utviklet i passende retninger av Lenin, Stalin, Mao og andre personer i land som ønsket å gjøre ulike slag revolusjoner. Spørsmålet for denne artikkelen, er om en sosialistisk tenking i dag kan bygge på dette filosofiske grunnlaget.
Fram til industrialisering og kapitalisme på 1800-tallet, hadde all filosofisk tenking vært dominert av religion. Karl Marx befant seg i den historiske sluttfasen av denne religiøse idetradisjonen. Hegel, Kant, Hume og andre som utgjorde hans referanserammer, befant seg alle i denne samme sluttfasen av en 30 000 år gammel ideutvikling. Min oppfatning er at den dialektiske og historiske materialismen var mer et resultat av utviklingen i denne religiøse ideverdenen, enn et fruktbart filosofisk grunnlag for tenking om samfunnets utvikling. Marx selv hadde heller ikke en entydig tenking rundt dette, det var motstridende ideer i hans tenking, noe jeg skal komme tilbake til.
Religionenes utvikling
I store trekk har religiøse ideer utviklet seg i tråd med menneskenes egen utvikling. I menneskenes tidlige fase, storviltjaktens tidsalder, var menneskenes religiøse ideer konsentrert rundt framstilling av dyr og av morsfigurer. Framstillingen av dyr kan sees på som en framstilling av menneskenes livsgrunnlag på den tiden, og som en utvikling av en bevissthet om at menneskene var forskjellig fra dyrene og resten av naturen. Morsfigurene er av svært mange tolket som en framstilling av menneskeslektens videreføring. Kvinnene fødte nye mennesker og sto for slektenes gang.
Etter hvert som storviltjaktens epoke ebbet ut og ble erstattet av jordbruksfasen, endret menneskenes behov for forklaringer seg. Det som ble sentralt under jordbruket var de naturkreftene som påvirket jordbruket; sol, regn, vind, jord etc. Religiøs tenking dreide da i retning av å etablere guder som representerte de ulike naturkrefter. Rundt 7000 fvt. førte snøsmeltingen etter forrige istid til at Middelhavet brøt igjennom ved Marmarastredet og fylte Svartehavet. Det skapte etter hvert gode jordbruksforhold nord for Svartehavet, i områder som delvis ligger i dagens Ukraina og delvis i dagens Romania. Her ble det opprettet store bosetninger, tilnærmet byer, f.eks. Maidanets som ble bygget rundt 5000 fvt., ikke langt unna fantes også Talianki som man mener hadde 15 000 innbyggere 3 800 fvt. Hvis man tar med omkringliggende områder bodde det til sammen 30 000 mennesker i og rundt Talianki. Litt lenger vest lå Dobrovody som man antar hadde 10 000 innbyggere i 4 000 fvt. I dette området må det ha oppstått ideer om naturguder, som befolkningen i området, indoeuropeerne, tok med seg på sine vandringer vestover og østover fra 4000 fvt. – 1000 fvt.
Disse ideene ble til utallige europeiske mytologier i vest, norrøn mytologi, gresk mytologi, keltisk mytologi osv. Ideene tok de også med seg østover. De spredte seg til Iran, og også enda lenger øst.
Etter hvert økte befolkningstettheten i de østlige områdene, og dermed også de mellommenneskelige konfliktene. Det førte til endringer i den religiøse tenkingen. I området som i dag er Iran ser vi denne endringen fra rundt 1500 fvt. Tidens brutale virkelighet i området, med overfall og ran, medførte et behov for at religionen kunne sette regler for mellommenneskelig oppførsel. Det skjedde gjennom en utvikling hvor gudene som representerte naturkreftene, i stadig sterkere grad også representerte ulike sider ved mennesket og dere samkvem. Det er nå utviklingen fram mot de religiøse ideene som skulle bli sosialismens filosofigrunnlag starter.
To religiøse retninger blir til en
Profeten Zoroaster, sønn av Pourushaspa fra Spitamanfamilien er kanskje den mest innovative skaperen av religiøse ideer noensinne. Han tok mytologiene til nye religiøse høyder. Nå er det vel ikke sikkert at all ideutviklingen på denne tiden stammer direkte fra Zoroaster selv, det var jo godt om prester på denne tiden. De lærde strides om når Zoroaster levde, det finnes et spenn på 1000 år i tidsangivelse. Men hvis vi holder oss til den kanskje mest lærde på spørsmålet, den engelske professor Mary Boyce, mener hun at Zoroaster levde rundt år 1500 – 1200 fvt. Nettopp når denne religiøse ideutviklingen fant sted. Det er særlig tre nyvinninger som gjøres i denne tiden. Den største endringen består i en redaksjon av gudeverdenen. De gode gudene deles i tre lag. Øverst troner en gud – visdommens gud – Ahura Mazda. Så følger en sentralkomite på 6 guder til, og et tredje lag med flere guder. Under ser vi gudene i lag 2, med naturgudfunksjonen i parentes.
- Ahura Mazda – visdom, mennesker
- Vohu Mana – gode formål, langt liv og udødelighet (guden for dyrene – særlig kyr)
- Asha Vahishta – beste rettferdig karma, personifiseringen av Asha, (ild og sol)
- Spenta Armaiti – godhet og rettferdighet, kvinner (jorden)
- Khshathra Vairya – hellig kraft, krigere (himmelen av stein)
- Hauravatat – helse, (vann)
- Ameretat – langt liv, (planter)
Til sammen 7 guder i de to øverste lagene. Et logisk antall ut i fra den indoeuropeiske kalenderen og skapelsesberetningen. Disse seks i nivå to ble kalt Amesha Spentas (De hellige udødelige). Det virker sannsynlig at disse danner utgangspunktet for kristendommens «hellige ånd». Disse gudene fremkalte i sin tur neste nivå av guder, som ble kalt Yazatas (De som er verdig tilbedelse). Denne gruppen besto stort sett av gudene i den eldre indoiranske mytologien. Opp mot disse gode gudene, sto de onde gudene. De var ledet av den onde Angra Mainyu. Med seg på sitt lag hadde han de onde daevas. På sanskrit, dvs. i hinduisme og buddhisme, er de kjent som dev og i vår verden kanskje best kjent som demoner. Disse var onde både av natur og vilje. Zoroasters religion var altså det som kalles en dualistisk religion, de gode mot de onde.
Dette dialektiske skillet mellom de gode og de onde var et fundament i hele denne ideverdenen. Før Zoroasters tid tenkte man at menneskene kom til dødsriket når de døde. Dødsriket var i grunn et ganske grått og kjedelig sted, som man reiste til 3 dager etter at man var død. Det ser ut til at det ble utviklet en ny teori om livet etter døden rett før Zoroasters tid. Teorien gikk ut på at noen blant menneskene, kunne unnslippe den triste skjebnen med et evig gledeløst liv i et grått dødsrike. (Disse noen, var selvfølgelig prestene som betjente gudene og prinsene og krigerne som måtte få belønning etter døden) Sjelene deres kunne i stedet for å komme til det gledeløse dødsriket, klatre oppover til paradis der hvor gudene bodde, og de kunne få ta del i alle slags tenkelige gleder. Man tenkte seg dette som en bro, hvor den ene enden var på toppen av fjellet Hara (som lå midt i skapelsens 7 jordsirkler) og den andre enden var på veien til paradis. Bare de verdige døde kunne krysse denne broen, de andre ville ramle ned til dødsriket. Zoroaster videreutviklet denne ideen. Han delte historien inn i tre faser. Den første fasen var skapelsen, den fasen hvor godt og ondt og alt annet ble skapt. Den ble dekket av en skapelsesberetning. Den andre fasen het blandingen (Pahlavi: Gumezisn). I denne fasen er det en kamp mellom de gode kreftene; Ahura Mazda, Amesha Spentas og Yazatas på ene siden, mot mørkets onde krefter Angra Mainyu og daevas, på den andre siden. Denne fasen er menneskenes liv på jorden. Den tredje fasen kaltes separasjonen, da skal de onde skilles fra de gode og den fasen varer evig. Overgangen fra Blandingsfasen til Separasjonsfasen er ikke bare, bare. De gode kreftene blir i denne fasen heftig angrepet av Angra Mainyu og hans onde daevas. For å stå imot disse angrepene må menneskene tilbe Ahura Mazda og de seks Amesha Spentas, og fylle sine hjerter med dem så det ikke finnes rom for tvil eller svakhet. Menneskene må også tilbe Yazatas, de underordnede gudene. Noen av dem vil hjelpe menneskene i deres moralske kamp, mens andre vil få livets kretsløp til å snurre videre i tråd med Ashaprinsippet. Ifølge Zoroaster hadde menneskene og de gode gudene et stort felles mål, som gikk ut på gradvis å overvinne de onde kreftene og til slutt på nytt bringe verden til den perfekte tilstand den en gang hadde vært. Dette jublende øyeblikk ”Frashokereti” (Pahlavi: Frashegird) er senere blitt kjent som dommedag. Etter dette faseskiftet vil verden gå inn i separasjonsfasen, og i denne fasen ville de gode bli skilt fra de onde. De onde vil bli endelig ødelagt. Denne fasen vil vare evig og de gode menneskene vil leve sammen med alle de forskjellige gudene i evighet.
Dette var et dramatisk nytt verdensbilde med mange konsekvenser. Ved å lage en slutt på menneskenes liv i verden endret Zoroaster kraftig på menneskenes ideer. Hittil hadde man ment at verden ville vare evig bare man gjorde gode gjerninger så Asha, livets kretsløp ble opprettholdt. Der man tidligere hadde en kollektiv belønning for et godt og moralsk liv – Asha, fikk man nå en personlig og individuell straff, eller belønning for livsførselen sin. Ikke nok med det, men hver enkeltes liv og handlinger var en del av en større kamp mellom det onde og det gode. Ble en bonde angrepet og plyndret av røvere, var det ikke lenger tvil om hvem som var de gode og hvem som var de onde, hvem som fikk belønning etter døden og hvem som fikk straff. Endelig fikk de maktesløse noen regler til beskyttelse.
Zoroaster utviklet ut ifra dette en ganske intrikat modell for livet etter døden. Tidligere var det sånn at bare prester og ”adelige” hadde adgang til paradis. Det var bare disse som kunne vandre over broen fra toppen av fjellet og inn i himmelen. Alle andre befant seg bare i et grått dødsrike. Første trinn i Zoroasters modell var at de som døde, i første instans gikk inn i en åndelig og immateriell tilstand. Hver sjel som dør blir omgående dømt ut ifra hva de hadde utrettet i denne verden av gode og onde handlinger. Prester og ”adelige” fikk ikke lenger noen privilegier, de ble dømt på lik linje med menn og kvinner, tjenere og herrer. På broen til paradis møtte de guden Mithra flankert av Sraosha og Rashnu, her var det ingen vei utenom. Her ble hver enkeltes sjel veid; handlinger, tanker og ord. Det gode ble lagt i den ene vektskålen og det dårlige i den andre. Hvis det onde veide tyngst ble sjelen dratt rett ned fra broen og ned til helvete, hvis det gode veide tyngst var det ”vær så god stig på” til paradis. Hvis det var likevekt var det et et sidespor til stede for de blandede, et sted uten sorger og gleder, ganske grått og trist, som minnet mistenkelig om det gamle dødsriket. Dette stedet ble som før voktet av Misvan Gatu. Det finnes lødige beskrivelser av helvetet som muligens stammer fra Zoroaster selv. Men folk ville jo gjerne ha litt mer moro enn bare den åndelige. I Zoroasters opplegg måtte den fysiske delen av kroppen vente til dommens dag – Frashokereti – før kroppen kunne følge etter. Tidligere gikk dette langt raskere. Nå måtte man vente til dommens dag før jorda ga slipp på beina. På denne dagen ville den siste dom falle, og alle onde ville for godt bli skilt fra de gode. Airyaman, Yazataen for vennskap og helbredelse, sammen med Atar som kontrollerte ilden, ville smelte alt metallet i fjellet så dette ville utgjøre en mektig lavastrøm. ”Hele menneskeheten må gå gjennom denne strømmen, for de rettskafne vil den virke som varm melk, og for de onde vil det være som å gå i levende live gjennom smeltet metall.” På dommens dag ville alle de onde dø en gang til og forsvinne for godt, og lavastrømmen ville fortsette ned i helvetet hvor den vil brenne opp Angra Mainyu og svi bort alle rester av ondskap og alle daevas. Så vil Ahura Mazda og de seks Amesha Spentas rigge til en siste fest med de siste ofringer. De vil tildanne den siste hvite haoma (hallusinasjonsdrikk) som vil sikre udødelighet til de gjenoppståtte kroppene til de gode. Zoroaster frister med et knallsterkt siste ”raveparty”, etter det vil de gode menneskene bli som gudene selv. Menneskene vil da vende tilbake til jorden som vi kjenner den for å leve i separasjonen hvor alt ondt er fraseparert, i all evighet.
Den semittiske tradisjonen
Den andre religiøse retningen utviklet seg i et annet område med sterk befolkningstilvekst., i Mesopotamia. Her var utviklingen av virkeligheten litt annerledes, noe som gjenspeilet seg i utviklingen av de religiøse ideene. Man regner med at den første byen i dette området var, som det også står i det gamle testamente;, -og først kom Eridu. Den ble etablert rundt 5400 fvt. Så ble det etablert nye byer i dette området på rekke og rad; Uruk, Ur, Nippur, Umma, Kish, Lagash osv. Mesopotamia ble utviklet med vanningsjordbruk, som var svært effektivt. I den oppbyggende fasen, livnærte hver by seg av sitt omland. Folket som etablerte disse byene, ble kalt Sumere. I dette området ble naturgudene omdannet til byguder, ikke til å representere ulike menneskelige trekk. Velstanden i området tiltrakk seg flere og flere folk og folkeslag. Etter hvert utviklet det seg store motsetninger mellom byene, en kamp om ressurser. Rundt år 2300 fvt. la semittene ved Sargon av Akkad området under seg. Sargon forsto å bruke religionen som styringsmekanisme. Det første han gjorde var å prøve å få en slutt på at gudene representerte forskjellige byer, han samlet gudene rundt sin egen by, Akkad. Et åpenbart politisk trekk for å fremme det nye riket, framfor byene. Sargons barnebarn Naram-Sin år 2254 – 2218 fvt, var antageligvis den første herskeren, men langt fra den siste, som påberopte seg å være gud selv. Han ville være måneguden, Sin eller Suen, som er den akkadiske formen for månegud, tilsvarende den sumeriske guden Nanna. Det virker som han ble godtatt som gud i Akkadia, mens folk utenfor byen synes å ha vært mer skeptiske. Selv om kongene ikke gjorde krav på selv å være gud, var det vanlig at de påberopte seg tette bånd til gudene. Gudea av Lagash hevdet for eksempel at gudinnen Nanshe var moren hans. Han hevdet at han var utvalgt til å herske, fordi hans personlige gud Ningishzida hadde gjort ham til en som sto fram fra mengden. Shulgi, som regjerte i 45 år fra år2094 fvt, var nestemann ut som vil være gud. Etter 21 år som konge blir han titulert som gud og broren til Gilgamesh. Dette ble populært også blant senere herskere. Hammurabi for eksempel, la seg tett opp til sol- og rettsguden Shamash.
I Egypt, som ikke var så langt unna, tok man etter denne «en gud – ett rike» tradisjonen. Av historiske årsaker var det to solguder i Egypt. Amun i Øvre Nilen og Ra i Nedre Nilen. Amenhotep IV regjerte i Egypt fra år 1353- 1336 fvt. Amenhotep IV ville prøve å kopiere tradisjonen fra Naram-Sin og Hammurabi. Han erklærte at en ny solgud, Aton, hadde erstattet Amun og Ra. Så erklærte han seg selv som denne gudens sønn og yndling. Han skiftet navn til Aknaton (den som tjener Aton) og tonet ned alle andre guder enn Aton – solguden. Han intensiverte etter hvert kravet om at bare Aton skulle dyrkes, og alle inskripsjoner om guden Amun ble hugget bort. Forsøket endte med Aknaton selv, for et par år etter hans død, vendte alt tilbake til normalen. Aton-guden ble plassert på historiens skraphaug, og prestene uttalte seg med avsky om den gudløse perioden.
Kristendommen
Vi ser at i Zoroasters religion var hele byggverket fundert på det dialektiske skillet mellom godt og ond. I den semittiske tradisjonen fra Mesopotamia, var det «en gud – en hersker – ett rike» som gjaldt. Guden var en, og allmektig. Disse to retningene ble smeltet sammen til en religion i jødedommen, som senere ble revidert til kristendommen. Denne motsetningen mellom det gode og det onde, og en allmektig gud (som tillater det onde selv om han er allmektig) fortsatte som et uløst problem i kristendommen. Dette har senere blitt kalt det ondes problem, eller teodicéproblemet. Keiser Diokletian delte Romerriket i to i 286 fvt. Hans etterfølger keiser Konstantin ville lappe sammen det delte riket igjen. Til det var kristendommens « en gud – en hersker – ett rike» en passende ideologi. Han innførte derfor kristendommen som statsreligion, og etter det ble kristendom en førende religion i Europa.
Idé og materie
Problemet med kristendommen var at den framstilte en annen verden enn den virkelige verden. Rundt 1200vt. var Europa ganske ferdig utviklet som jordbruksland, med datidens teknologi. Som alternativ næringsvei vokste handel med fjernere strøk fram. Til en slik handel trengte man mye kunnskap, for eksempel navigasjonskunnskap. Under utviklingen av den forsto man at jorda ikke var flat med himmel over, men en rund klode i universet. Aristoteles (384-322 fvt.) hadde samlet en mengde naturvitenskapelige data. Kirken hadde bygget opp en utdanningsinstitusjoner. Krefter på disse utdanningsinstitusjonene ønsket å innføre vitenskap og kunnskap fra eksempelvis Aristoteles. Det truet kirkens verdensbilde, og det oppsto store uenigheter. Kirken hemmet etter hvert den vitenskapelige utviklingen man trengte, for å utvikle alternative næringsveier til jordbruket. Rundt 1250 var dette en svært betent konflikt, og Thomas av Aquinas prøvde å forene vitenskapen og kirken uten at han lyktes særlig godt. Den første som fant en løsning, var Luther på tidlig 1500-tall. Han mente at kirkens verdensbilde måtte sees subjektivt. At det var et spørsmål om tro. At kirkens verdensbilde var riktig i den grad det levde i hvert enkelt menneske. Dette skapte et nytt problem, hva da med virkelighetens verdensbilde, hvordan skulle det oppfattes. Denne problemstillingen ga opphavet til det som for mange er den vestlige europeiske filosofitradisjonen. Den kulminerte tidlig på 1800-tallet med konklusjonen om at også virkelighetens verdensbilde er subjektivt, at alt er subjektivt, at ideen kommer foran virkeligheten (materien).
Sosialismens idégrunnlag
I denne tiden er det Marx gjør sine filosofiske betraktninger. Det nedfeller seg til en del filosofiske ideer. Hegel har før ham spekulert rundt det som er den religiøse ideen rundt det gode og det onde. Han kommer til en utviklingsteori om triaden. Den omhandler utviklingen av menneskenes bevissthet. Han skriver at først kommer det en tese, så kommer det en antitese, så går disse opp i en mer eller mindre sammensmelting til en syntese. Det er den dialektiske utvikling ifølge Hegel. Marx er ikke helt konsistent når han behandler denne ideen. La oss først se på et verk, skrevet med et filosofisk utgangspunkt, og følgelig med en del avstand til samtidens samfunnsmessige politiske problemer. Han polemiserer i ”Den tyske ideologi” (1847) mot Pierre-Joseph Proudhon (1809-1865). Debatten dreier seg om Hegels dialektiske utviklingsmodell. Vi husker fra modellen at der det var en tese, oppsto en antitese, hvoretter de to smeltet sammen til en syntese. Vi kan la Marx selv kommentere sin oppfatning, slik den framkommer i ”Den Tyske Ideologi”, Fjerde Bemerkning ”For hr Proudhon har hver økonomisk kategori to sider, en god og en dårlig. Han betrakter kategorien således, som spissborgeren betrakter de store menn i historien: Napoleon var en stor mann, han har gjort mye godt, men han har også gjort mye ondt. Den gode siden og den dårlige siden, fordelen og ulempen tatt under ett, danner for hr Proudhon motsigelsen i enhver økonomisk kategori. Det problem som skal løses; er å bevare den gode side og fjerne den dårlige. …… La oss engang ta hr Proudhon selv som kategori; la oss undersøke hans gode og dårlige side, hans fordeler og ulemper. Nå har han den fordel fremfor Hegel, at han stiller problemer, som han forbeholder seg å løse til menneskehetens beste, så har han den ulempe, at han er totalt ufruktbar, så snart det dreier seg om ved dialektisk befruktning å bringe nye kategorier til live. Det som utgjør den dialektiske bevegelse er nettopp det, at de to motsatte sider består ved siden av hverandre, at de er i motsetning til hverandre og at de smelter sammen i en ny kategori. Hvis man kun stiller seg den oppgave å utrydde den dårlige side, skjærer man den dialektiske bevegelse i stykker….” (mine uthevelser)
Vi ser at Marx her tilkjennegir en klar oppfatning av hvordan den dialektiske bevegelsen foregår, det å utrydde den dårlige siden i en motsigelse, ville ødelegge både bevegelsen og oppkomsten av syntesen. Når han omtaler politiske problemstillinger nær hans egen og samfunnets politiske hverdag, er imidlertid perspektivet endret. Vi sakser eksempelvis fra ”Det kommunistiske manifest” (1848):
”Men borgerskapet har ikke bare smidd de våpen som skal bringe det døden, det har også frembrakt de menn som skal bruke disse våpen – de moderne arbeidere, proletarene ……I det vi her har skissert de viktigste trinn i proletariatets utvikling, har vi fulgt den mer eller mindre skjulte borgerkrig innenfor det bestående samfunn inntil det punkt hvor det bryter ut åpen revolusjon og hvor proletariatet grunnlegger sitt herredømme ved å styrte borgerskapet med makt.”
Vi ser her beskrevet en dialektisk bevegelse hvor antitesen beseirer tesen, just presis den oppfatning han polemiserer mot i den ”Tyske Ideologi”. Denne fortolkningen har blitt den favoriserte hos de senere revolusjonære tenkerne. Det store problemet med det å skjære i stykker den dialektiske bevegelsen, som Marx selv uttrykker det, er at det ødelegger det historiske elementet i bevegelsen. Det om selve dialektikken, Marx var også opptatt av tidens problemstilling om ideene kommer før virkeligheten. Han mente klart og tydelig at det var omvendt, at virkeligheten kom før, og skapte ideene. Det var nettopp innholdet i materialismen. Det som forble uløst var hvordan menneskene kan skape en endring, uten å ha en forutgående ide. Kan man gjøre revolusjon uten å vite om det?
Marx var opptatt også av den historiske bevegelsen. Han delte verdens utvikling inn i flere faser; slaveriet – føydalismen – kapitalismen – sosialismen –(og endelig Frashokereti) kommunismen.
Begge disse ideene, kampen mellom det gode og det onde (proletariat og borgerskap), og fasene i historiens utvikling er ideer med 3000 år lang historie, og er svært kraftfulle. Debatten om virkeligheten kommer før ideene eller omvendt, er en nyere og mer spesifikk vest-europeisk problemstilling. Alle de tre fundamentale ideene i sosialistisk tenking stammer altså fra religiøse ideer skapt i litt forskjellig historiske epoker. De er gamle og svært kraftfulle, men om dette er de rette ideene å legge til grunn for ideer om sosialisme, tviler jeg sterkt på.
