Norges utvikling til å bli en guffen imperialistmakt

0

Etter at vi ble med i NATO i 1949 har Norge hele tida vært en del av det vestlige imperialistiske systemet med USA som anfører og overkommando. Men landet vårt spilte en nokså ubetydelig og perifer rolle i de første tiårene etter annen verdenskrig.

Dette endret seg med funnet av olje under Nordsjøen, og særlig med Norges gjennombrudd som global finanskapitalist gjennom Oljefondet, eller Statens pensjonsfond utland, som de kaller det i noe som ligger mellom en hån og en grov spøk. For fondet vil aldri betale våre pensjoner. Men finansiere kriger, det kan det.

Oljefondet eier i dag 1,5% av alle aksjer i de 74 landene der fondet investerer. Det er mer enn det noen annen enkeltinvestor eier. Oljefondet er verdens største aksjeeier.

Dette har fått enorme politiske og geostrategiske betydninger, og det er med på å forklare den norske politikerkastens rolle i det internasjonale spillet. Og det bidrar til å forklare hvorfor den venstresida som tidligere var både anti-imperialistisk og anti-krig nå i stigende grad er blitt en heiagjeng for USAs militære forsøk på å bevare sitt verdensherredømme.

Nå noen tall

I boka «Imperialismen, det høyeste stadiet i kapitalismen» skriver Vladimir Lenin: «Det karakteristiske trekket ved imperialismen er ikke industri-, men finanskapital.«

Det har blitt enda mer slående og enda mer karakteristisk for den globale kapitalismen de første to tiårene av det 21. århundre. Det er ikke industri-, men finansfyrstene som regjerer internasjonal kapitalisme. Det er ikke General Motors og Exxon, men BlackRock og State Street som har inntatt kommandohøydene i vår tid.

Det er i dette perspektivet vi også må forstå Norges rolle.

Norge ble aldri noen stor industrinasjon, sjøl om vi har hatt våre lyspunkter.

Derimot er Norge nå en finanskapitalist og en kapitaleksportør av ypperste verdensklasse, ja som sagt på førsteplass.

Det skyldes at Oljefondet er blitt verdens største suverene investeringsfond. Se her på veksten fondets kapital:

Kilde: Oljefondet

Den enorme kapitalen i Oljefondet har gjort det til verdens største suverene investeringsfond:

Av dette er 3490 milliarder invester i USA og Canada, 3336 milliarder av dem i USA. Oljefondet er derfor en betydelig støttespiller for Wall Street, en kilde til risikokapital for finansgigantene i USA. Fondet er Wall Streets kassakreditt.

Dette gjør fondet og Norge til viktige brikker i den USA-sentrerte imperialsimen.

Norge finansierer også kriger og kupp

Tilgangen til slik enorm kapital har gjort at den norske politikerkasten, det ville være misbruk av ord å kalle dem «elite», har fått et verktøy til å spille store menn og kvinner på den internasjonale arenaen. De kjøper seg en plass i rampelyset og får lukrative internasjonale posisjoner ved å strø om seg med norske petrodollar overalt hvor de kommer.

Norge gikk i spissen for skille ut Sør-Sudan fra Sudan. Dette gjorde vi sammen med USA, Storbritannia og Israel. Norge har brukt 13 milliarder bistandskroner på dette prosjektet, og forfatteren Bibiana Dahle Piene beskriver dette i boka Norge i Sudan – På bunnen av sola, som et reint Klondyke for NGOene. De gikk så langt at at myndighetene ikke selv tok seg bryet med å bygge egne systemer og institusjoner. Pengene – og arbeiderne – kom alltid utenfra. Som regel fra Norge.

Den Afrikanske Union holder Norge delvis ansvarlig for borgerkrig i lekket rapport. Det er Dagbladet som skrev dette på bakgrunn av en artikkel i Reuters.

Det er ikke mange land som kan pøse ut 13 milliarder på den måten, men norske politikere gjør det gang på gang.

Sammen med Qatar ble Norge en av de største investorene i krigen for å ødelegge Syria. Dette har til sammen kostet mer enn 15 milliarder kroner per i dag.

Norge brukte 15 milliarder på Syria-bistand – Riksrevisjonen skal sjekke pengebruken

Hvor mye Norges ødelegging av Libya kostet har vi ikke tall på, men at Norge var fremst av de landene som ødela landet med sine bomber, er helt opplagt.

Norge og Saudi-Arabia var største givere til Clinton Foundation. Clinton-fondet: Del 3: Norges bidrag til fondet

Norge største giver til Bill Gates og Gavi. Erna Solberg gir 13 milliarder skattekroner til Gates-alliansen

EU og Norge skal bevilge 85 milliarder til vaksine mot covid-19

Helt fra kort tid etter statskuppet i Ukraina i 2014 har Norge øst hundrevis av millioner kroner over Kiev-regimet uten at det er mulig for for eksempel Riksrevisjonen å vite hvor det er blitt av pengene. Og nå slår Støre Solbergs rekordgaver med god margin: Ukraina-regningen har økt til nesten 14 milliarder kroner – hvor skal det skjæres ned?

Dette er på ingen måte noen fullstendig oversikt, men det er tilstrekkelig til å både illustrere og dokumentere poenget: Via den store oljeformuen er norske politikere i posisjon til å gjøre oss til storinvestor i prosjekter som tjener USAs interesser, og da ikke minst kriger.

Den nye rollen til de «frivillige organisasjonene»

Styringsdokument for norsk imperialisme

Det er få offentlige dokumenter som har spilt og spiller en så viktig rolle som Stortingsmelding 15 (2008–2009). Den har tittelen Interesser, ansvar og muligheter Hovedlinjer i norsk utenrikspolitikk, og er sannsynligvis det viktigste programdokumentet den rødgrønne regjeringa til Jens Stoltenberg etterlot seg. Dette er globaliseringsdokumentet framfor noe i nyere norsk utenrikspolitikk. Første kapittel har da også tittelen Globaliseringen utvider norske interesser.

Dokumentet tar for seg område etter område der Norge skal utnytte globaliseringa til landets angivelige fordel, og særlig er det interessant å se på hvordan regjeringa Stoltenberg la føringer for kombinasjonen av det man i USA kaller «soft power», og som de rødgrønne kalte «idealpolitikk», – og militærmakt:

Globalisering innebæ­rer at Norges samfunnsinteresser utvides i retning av det tradisjonelle idealpolitiske feltet som der­ med vokser i betydning. De delene av utenrikspoli­tikken som normalt har vært assosiert med ideal­ politikk blir nødvendige virkemidler og kompe­tanse for å fremme norske samfunnsinteresser. Eller for å si det spisset: Kompetanse innenfor utviklingspolitikk eller internasjonal institusjonsut­vikling blir nyttig realpolitisk, mens militær innsats også kan få en viktig idealpolitisk dimensjon. (vår uth., red.)

NGOene inkorporeres i den imperialistiske statens maktapparat

Professor Terje Tvedt har gjort en grundig studie av den ideologiske endringa i Norge og norsk offentlighet i forholdet til omverdenen. Her har vi tidligere vist hvordan de «frivillige organisasjonene» er blitt kooptert av staten og omdannet til redskaper for norsk politikk, og særlig norsk utenrikspolitikk.

I 2003 skrev Terje Tvedt:

Det svært tette samarbeidet mellom staten, frivillige organisasjoner og forskningsinstitutter beskrives som “Den norske modellen”. I 2003 er flere tusen ansatte i statsforvaltningen, i rundt 150 frivillige organisasjoner, på forskningsinstitutter og universiteter knyttet opp til norsk politikk i Afrika, Asia og Latin-Amerika.

I Stortingsmelding 15 skriver regjeringa Stoltenberg:

Mens man tidligere skilte mellom frivillige bistandsorganisasjoner og politiske organisasjoner som Amnesty International og Nei til Atomvåpen, er nå det store flertallet av frivillige organisasjoner politiske operatører og påvirkningsagenter i tillegg til å være operasjonelle bistandsaktører. Innsam­lede midler anvendes i tett samarbeid med media og internasjonale mediepersonligheter for å maksi­mere synlighet og politisk innflytelse. Samtidig samarbeider de stadig tettere og oftere med myndighetsaktører og næringslivet. Globaliseringen, med tilhørende medie- og kommunikasjonsrevolu­sjon, har ført til en betraktelig økning i disse aktø­renes evne til nettverksbygging og politisk påvir­kningsarbeid på tvers av grenser og aktører. (Vår uth., red.)

Dette er en svært presis beskrivelse av hvordan de såkalte bistandsorganisasjonene har fungert som en ytre etat for UD for å realisere Norges imperialistiske interesser. Dette gjelder ikke minst Norges Røde Kors, Norsk Folkehjelp, Flyktninghjelpen, Kirkens Nødhjelp, Redd Barna og CARE Norge, samt NORWAC og andre tilsvarende organisasjoner.

Dette får også betydning for alt som er av frivillige organisasjoner og ungdomsorganisasjoner i Norge. Kaderen i ungdomsorganisasjonen sirkulerer gjerne gjennom disse NGOene og preges av det samme synet på verden og den samme agendaen som de formidler. De er, som stortingsmeldinga sier, blitt «politiske operatører og påvirkningsagenter«.

Det at det politiske Norge nå slutter så helhjertet opp om USAs krig mot Russland, som egentlig er en krig som dreier seg om skjebnen til USA som verdens dominerende hegemoniske supermakt, er nært knyttet til Norges rolle som finansimperialist.

Av dette følger at skal man som norsk radikaler bekjempe imperialismen i dag, må man i høyeste grad også bekjempe norsk imperialisme og dens agendaer, ellers ender man svært lett opp som redskap for denne imperialismen.

Forrige artikkelRødt utvikler ikke politikk gjennom analyse
Neste artikkelRussland Indias største oljeleverandør
Pål Steigan
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).