oss 150 kroner!
Libanon skviset av Israel og USA.
Nok en “våpenhvile” i Libanon er lagt på bordet etter direkte samtaler mellom libanesiske og israelske representanter i Washington. “Våpenhvilen” stilnet ikke kampene, og ingen ting i avtalen – som Hizbollah og andre deler av den libanesiske motstandsfronten ikke var med å utforme – indikerer at de vil gjøre det. Avtalen er verre enn våpenhvileavtalen som ble inngått i november 2024. Den har mange gjenkjennelige punkter fra “Gaza-planen” som FNs sikkerhetsråd har legitimert og som daglig blir brutt.
“Våpenhvileavtalen” krever ikke at Israels væpnede styrker (IDF) trekker seg ut av Sør-Libanon og gir i praksis IDF retten til å tolke “våpenhvilen” til å kunne “svare på” angrep fra Hizbollah mot de israelske okkupasjonsstyrkene. I henhold til FN-resolusjon 1701 fra 2006 og våpenhvileavtalen fra november 2024 skal IDF trekker seg ut av hele Libanon. Området sør for Litani-elva skal overlates til Libanons væpnede styrker og FN-styrken Unifil. FN-styrken har nå et blått lys hengende over seg fram til mandatet skal opp til vurdering ved slutten av året.
Nå skal det i stedet opprettes såkalte Hizbollah-frie “pilotsikkerhetssoner” som den libanesiske hæren angivelig skal fylle. USA skal bidra i veiledninga av opprettelsen av «pilotsoner der de libanesiske væpnede styrkene vil ta eksklusiv kontroll over territoriet med utelukkelse av alle ikke-statlige aktører». Det betyr i praksis økt amerikansk militært nærvær i Libanon – uten at det fins noe kart eller redegjøring for hvordan “pilotsonene” skal fungere i praksis.
Avtalen er “betinget av et fullstendig opphør” av angrep fra Hizbollah, heter det i fellesuttalelsen mellom USA, Israel og Libanon fra Washington. Den “avviser også ethvert forsøk, fra enhver statlig eller ikke-statlig aktør, på å holde Libanon gissel for framtida”, melder BBC. Det er myntet på Iran – og Hizbollah – som blir sett på som et instrument for Teheran. Hizbolla blir ikke forstått som en reell, egen politisk kraft i Libanon eller den militære styrken som har stått opp mot Israels vedvarende angrep mot Libanon, helt tilbake til den palestinske frigjøringsbevegelsen PLO, og som hindret at al-Qa’ida og Daesh (Den islamske staten) fikk fotfeste i Libanon.
Libanesiske statlige medier rapporterte torsdag at de israelske angrepene i Sør-Libanon fortsatte med uforminsket styrke etter den fjerde runden med USA-meklede samtaler. Det eneste i den delvise avtalen fra mandag, er at Beirut har unngått å bli angrepet under forutsetninger om at Hizbollah ikke angriper mål i Nord-Israel. Minst 3516 mennesker, stridende og sivile, har blitt drept i Libanon siden Israels angrep 2. mars. Mer enn én million mennesker har registrert seg som internt fordrevne, ifølge FN. Israel har utstedt evakueringsordre for nær 15 prosent av landet som er på størrelse med Oslo, Akershus og Østfold. Krigssonen omfatter vel en femdel av landet.
Statusrapport for Libanon
Israel har rykket fram i Libanon og tatt seg nord for Litani-elva for første gang siden krigen i 2006. Litani har vært den offisielle grensa for Israels “sikkerhertssone”, ifølge krigsforbryterminister Yisrael Katz, og har vært grensa for Hizbollahs tilbaketrekking av væpnede styrker, nedfelt både i våpenhvileavtalen fra 27. november 2024 og i FN-resolusjon 1701 fra 11. august 2006 som er tatt med i våpenhvileavtalen.
Etter Israels brudd på den tidligere våpenhvileavtalen mellom 10.000 og 15.000 ganger, ifølge blant annet FNs interimstyrker i Libanon (Unifil), begynte Hizbollah og resten av den libanesiske motstandsfronten å svare på angrepene ved å angripe radar- og kommunikasjonsanlegg i Nord-Israel som dekker hele den vestre delen av Midtøsten, og militære poster i de israelske bosettingene i nordområdene. Dette skjedde vel en uke før USA og Israel gikk til nytt angrep på Iran 28. februar og drepte Irans øverste leder, ayatollah Ali Hosseini Khamenei i det første slaget.
Dermed blusset krigen opp igjen, og Israel rykket inn langs bakken i Sør-Libanon etter heftige bombetokter mot Dahieh og andre bydeler i hovedstaden Beirut. Det fikk drapstallene til å stige dramatisk og sendte store mengder av flyktninger nordover fra Sør-Libanon. Her har Israel systematisk sprengt landsbyer i lufta, enten byene og landsbyene er dominerte av sjiamuslimer eller kristne.
Men Israels væpnede styrker (IDF) har møtt kraftigere motstand fra Hizbollah og motstandsfronten enn statsminister Binyamin Netanyahu og hans regjering forutsatte. Det har skapt uro i Israels væpnede rekker og kommer på toppen av rapportene fra USA om at Iran har større slagkraft igjen enn hva Pentagon forventet og har truffet atskillig flere militære amerikanske mål i allierte golfstater enn hva president Donald Trump og hans administrasjon har villet innrømme.
I flere uker var Israels krig i Libanon “på sidelinja” selv om Teheran tidlig løftet fram at stans i Israels krigshandlinger var vilkår for en våpenhvileavtale mellom Iran og USA. Det førte til at Trump erklærte våpenhvile på vegne av Israel og regjeringa til statsminister Nawaf Salam i Beirut ved flere anledninger – og det til åpenbar misnøye i Tel Aviv fordi det ble ansett som å bryte med Israels suverenitet.
De direkte forhandlingene i Washington og New York har skjerpet de politiske motsetningene i Beirut, og president Joseph Aoun, tidligere forsvarssjef, og Salam, har tydelig avslørt at Libanon ikke har nasjonale væpnede styrker til å forsvare landets territorium. De har ikke gitt Libanons væpnede styrker ordre om å rykke sørover, inn i grenseområdene, og dermed konfrontere den israelske framrykkinga. De har ikke vist til at våpenhvileavtalen slår fast at området sør for Litani, skal overlates til den libanesiske hæren, men bukket under anklagene om at Hizbollah ikke har blitt avvæpnet.
I stedet synes Beirut-regjeringa, som springer ut av 14. mars-bevegelsen (Taḥaluf 14 aḏar) etter Sedertre-revolusjonen (Thawrat al-arz), også kjent som Uavhengighetsintifadaen (Intifadat al-istiqlal), i 2005 å ville opprettholde det allmenne mediabildet at dette er en krig mellom Israel og Hizbollah og ikke mellom Israel og Libanon.
Dette hamret utenriksminister Espen Barth Eide ettertrykkelig fast på Urix på lørdag, nærmest som en irettesettelse til programlederen. Det understreker hvor store føringer Israels narrativ har i Midtøsten, særlig når alle bjeller blir hengt på Iran, slik som Motstandsfronten som har sitt nav i Teheran, men som har sine egne nasjonale føringer og gjør sine egne beslutninger ut fra dem, slik Hizbollah og Houthi-bevegelsen (Ansarallah) i Jemen.
Nå er forhandlingene mellom Teheran og Washington, som pågår med Pakistan som mekler, brutt, angivelig fordi Teheran igjen har løftet fram kravet om at våpenhvile må gjelde Libanon. Teheran peker dessuten nå på Gaza, hvor Israel har utvidet sin okkupasjon ved å flytte “den gule linja” fra ca. 53 prosent til nærmere 60 prosent og nå har varslet at den skal utvides til rundt 70 prosent, ifølge Netanyahu.
Israels taktiske og strategiske forflyttinger er definitivt ikke en konflikt mellom Israel og Hamas eller Israel og Hizbollah.
Motstanden biter
Dette er en konfrontasjon mellom to syn på konflikten. USA, og dets allierte, inkludert Norge, og Israel vil framstille krigen som et spørsmål om Irans atomprogram (angivelig atomvåpenprogram), missilprogram og støtte til Motstandsaksen i Midtøsten, Gaza-krigen som en krig mellom Israel og “terrororganisasjonen” Hamas, og Libanon-krigen som en krig mot Hizbollah, som står på USAs og EUs lister over terroristorganisasjoner.
Iran og stadig flere land i Vest-Asia, hvorav flere av dem er allierte med USA, ser krigen som en del av det geopolitiske skiftet i regionen og verden hvor linjene fortoner seg uklare, forvirrende og til dels motstridende.
Det gir seg utslag også i Libanon. Israel har eskalert krigen langt utover hva Hizbollahs svar på våpenhvilebruddene skulle tilsi og har streket opp langsiktige – og nå utvidet – mål. Hizbollah og den brede motstandsfronten som også består av kommunister, har ytt betydelig motstand, og Iran har gjort krigen til et regionalt spørsmål som står i direkte motstrid til USAs interesser overfor Iran og USAs forhold til Israel. Det har skapt et virvar av daglige militære uttalelser og trusler, krav til våpenhvile og diplomatiske manøvrer, påpeker Palestine Chronicle.
Det siste tilskuddet er et absurd skille mellom truslene om å bombe Dahieh og stanse bakkeoffensiven mot Beirut – og den systematiske ødeleggelsen av Tyr og Nabatieh og utslettelsen av landsbyene i Sør-Libanon.
Det skjer etter samme mønster som Beit Hanoun i Gaza, ifølge Katz (som fortsatt ingen vestlige land har satt under sanksjoner eller stevnet for Den internasjonale straffedomstolen (ICC) i Den Haag som hans forgjenger Yoav Gallant).
Forvirringa rundt president Trumps utskjelling av statsminister Netanyahu, ifølge nettavisa Axios, letter ikke på skvisen som befolkninga i Libanon befinner seg i. Israel utvider fortsatt sitt militære press i Sør-Libanon og gjør alt for at flyktningene ikke skal kunne vende tilbake. Folk i Beirut vet ikke hva løftene fra Trump er gode for. Hizbollah holder motstanden oppe gjennom en utmattende sverm av droner som har overrasket IDF og militæranalytikere, og gjennom bakholdsangrep på bakken som minner om motstandskampen i 2006, med de første vellykkede angrepene på den israelsk-produserte stridsvogna Merkava.
IDF vinner terreng, som den symbolske middelalderborgen Beaufort fra korsfarertida, men har vansker med å opprette sikre posisjoner og tyr dermed til systematiske utslettelser av hus og bygninger uavhengig av om de har noen tilknytning til Hizbollah eller ikke.
At Teheran knytter Libanon åpent til sine breiere forhandlinger med USA, gjør at Libanon ikke lenger er en grensekonfrontasjon, men tegner i stedet opp frontene i den større regionale krigen med geopolitiske perspektiver. Uansett gehalten i hva som reelt ble sagt på telefon mellom Trump og Netanyahu, har krigen i Libanon avdekket regionale motsetning i USAs og Israels prioriteringer. Det vil få politiske konsekvenser for forholdet mellom USA og Israel og dermed mellom USAs og dets vestlige allierte.
“Israel eskalerer fordi de ikke har klart å oppnå den typen militær kontroll i Sør-Libanon som de hadde håpet å innføre,” konkluderer Palestine Chronicle. IDF har vansker med å etablere solide strategiske stillinger, men er mer opptatt av å vise IDF-soldater med hodekameraer som inntar ruinene av Beaufort-borgen, eller Qal’at ash-Shaqif (“Borgen ved den steile klippa”) eller Shaqif Arnoun.
Beaufort-borgen ligger i Nabatieh-fylket, vel én kilometer sørøst for landsbyen Arnoun ("Den lille høyden" på arameisk) som ligger på 550 meters høyde, bare sju kilometer fra byen Nabatieh som blir utsatt for harde bombeangrep, og bare åtte kilometer fra grensa til Israel. Arnoun er 99,30 prosent muslimsk (2014), hvorav 97,93 prosent sjiaer (velgere).
Hizbollah fortsetter å angripe israelske kommandoposisjoner, toppeansamlinger og militær infrastruktur, stridsvogner og pansrede kjøretøy som gjør at IDF har vansker med å konsolidere områder selv om de inntar flere strategiske høyder. Hizbollah og motstandsfronten har mer skyts på lager, ikke minst droner som i løpet av det siste tiåret, gjennom krigen i Ukraina, USAs og Israels kriger mot Iran og nå krigen i Libanon, har endret krigsbildet, både for regulære hærer og motstandsbevegelser. Skiftet har funnet sted siden USAs president Barack Obama trappet opp dronekrigen mot Pakistan og Afghanistan, Jemen og Somalia, under det taktiske skiftet i “krigen mot internasjonal terrorisme”, ifølge tankesmia Council of Foreign Relations (“Obama’s Final Drone Strike Data“) under sin andre presidentperiode,
Ureint geopolitisk trav
Den militære situasjonen i Libanon og den angivelige kontroversen med Trump har satt Netanyahu i et dilemma, ikke bare med hensyn til å avslutte krigen mot Iran som Israel uansett ikke kan videreføre eller avslutte alene uten USA, men også med hensyn til den fortsatte krigsføringa i Libanon.
IDF kan heller ikke bli stående i de posisjonene de nå har inntatt uten å bli mer sårbare for angrep fra motstandsfronten. Uten ytterligere framrykkinger kommer uvilkårlig minnene fra krigen i 2006 fram igjen. IDF og reservestyrkene er allerede på reserven etter over tre og et halvt år med folkemorderisk krig og okkupasjon av Gaza, en betydelig opptrapping på Vestbredden og påfølgende kriger mot Iran og i Libanon og Syria.
Forskeren Hanne Eggen Røislien ved Stabsskolen (tidligere Institutt for militær ledelse og operasjoner) ved Forsvarets høgskole, har forsket på Israel og det israelske forsvaret. Hun uttalte nylig til NRK at krigen i Libanon har stor, tverrpolitisk oppslutning i den israelske befolkninga og i Knesset, slik som krigen mot Iran.
Røislien er forfatter av boken «Bosettere på Hellig Grunn: En reise blant jødiske nybyggere» (Pax Forlag, 2006) og "Israelerne: Kampen om å høre til"(Aschehoug, 2012)
Men dette kan snu om IDF ikke raskt oppnår synlige framganger. Det betyr ikke nødvendigvis å underlegge seg flere kvadratkilometer, men at Hizbollahs angrep mot militæranleggene og bosettinger i Nord-Israel opphører slik at israelske flyktninger eller evakuerte kan vende tilbake til annet enn sine hjemlige tilfluktsrom.
De siste timene og dagene har vist at Israels militære trusler om å gjenoppta den massive bombinga av Dahieh, som Trump ser ut til å ha fått Netanyahu til å innstille, ikke har presset Hizbollah og motstandsfronten til å innstille sine operasjoner for å forsvare seg mot Israels militære operasjoner i Sør-Libanon. Teheran har nå advart at ethvert israelsk angrep på Dahieh og andre deler av Beirut kan føre til direkte iransk militæraksjon mot israelske mål.
Problemet for IDF er at Hizbollah og motstandsfronten ikke bare baserer seg på rakettangrep mot Nord-Israel, men har vist betydelig kapasitet med hensyn til eksplosive droner (selvmordsdroner) som den gamle typen Ababil, produsert av Iran Aircraft Manufacturing Industrial Company (HESA), og improviserte eksplosiver (IEDs, Improvised Explosive Device).
Det gjør at motstandsfronten kan skyte på bevegelige mål under bakholdsangrep selv på avstand.
IDF og israelske myndigheter, koblet til en betydelig militær sensur og selvsensur, har vært svært tilbakeholdne med hensyn til å oppgi tapstall, døde og sårede eller andre fysiske og psykiske frafall i IDFs rekker – noe som har vært betydelige høyere under Gaza-krigen enn det som har vært offentliggjort.
Men IDF har erkjent tap fra droneangrep, inkludert drap på offiserer og soldater og ledende kommandanter som har blitt såret. IDF har innrømmet at dronene er reelle utfordringer som ikke har avtatt ved at IDF har trengt lenger inn i Sør-Libanon. Framrykkinga går langsomt, og den har blitt langt mer kostbar, som Israels kriger på alle fronter har blitt, militært og økonomisk. “Hizbollahs strategi er å gjøre hver israelsk posisjon ustabil, hver rute sårbar og hver taktisk gevinst dyr,” konkluderer Palestine Chronicle.
Dette bidrar til at presset på Netanyahu øker, ikke bare på grunn av Trumps paniske og selvrettferdige utskjelling, men på grunn av en politisk og strategisk krise som blir dypere av mangel på annet enn reine militære resultater. Israels befolkning opplever at det er stille i Gaza, både militært og ikke minst politisk, ettersom den FN-vedtatte “Gaza-planen” er død og begravet, og missilangrepene fra Iran har stilnet. Men Netanyahu har ikke klart å gjenopprette stabiliteten i de nordlige bosetningene og kan heller ikke, som Trump-administrasjonen, selge inn Iran-krigen som en militær seier.
Det går ikke på hjemmebane i Israel – i langt mindre grad enn hva utenriksminister Marco Rubio prøvde å overbevise utenrikskomiteene i Representantenes hus og Senatet på Capitol Hill tirsdag. Hans forsikring om at “the war is over”, ble overdøvet av drønnene fra missil- og dronenedslagene i Kuwait og Bahrain få timer etter. De kom som svar etter at USA angrep Iran, ifølge Teheran.
Ifølge Kuwaits militære myndigheter traff iranske droner den internasjonale flyplassen onsdag og førte til “betydelige” ødeleggelser, samt ytterligere økonomiske konsekvenser, i hva ash-Sabah-dynastiet betegner som “kriminell iransk aggresjon”, melder tidsskriftet Newsweek.
Dette var de største angrepene siden våpenhvilen fikk sin spede innledning 8. april, ifølge den løpende internasjonale rapporteringa utover onsdagen, “the biggest escalation” med fare for “large scale hostility” (CNN).
Mye henger sammen
Netanyahu som i flere tiår har framstilt seg som “Mr. Security” i Israel med hensyn til Iran og Libanon, har et langt rulleblad med å svare på press med å åpne opp eller eskalere på en eller annen front. Nå har han ikke stanset Hizbollah eller tvunget Iran til retrett, og han og Israel er fortsatt avhengig av USAs støtte, militært og økonomisk, for å fortsette krigene, når kostnadene øker og det blir satt spørsmål ved i hvilken retning Israels kriger går.
Hva Netanyahu og Israel frykter er at krigene blir sett under ett i et geopolitisk perspektiv, slik Teheran forsøker å presse fram ved å koble Israels krig i Libanon til krigen mot Iran. Den islamske republikken forsøker å gjøre krigen mot Iran til “alle krigers mor”.
Det er i tråd med USAs, Vestens og Israels krav om å koble Irans missilkapasitet og Motstandsaksen til en ny atomavtale etter at Trump reiv i stykker JCPOA-avtalen (Joint Comprehensive Plan of Action) som ble inngått 14. juli 2015 (gjeldende fra 16. januar 2016), i mai 2018.
Irans missileprogram henger nøye sammen med den militærstrategiske situasjonen i regionen, i Golfen, ikke bare overfor Israel. Golfstatene har i mange år vært verdens største kunder på det internasjonale våpenmarkedet for missiler, både i USA og Storbritannia og andre europeiske land som ikke har tatt høyde for Saudi-Arabias eller andre golfstaters politiske system.
Det samme gjelder Motstandsaksen som har et regionalt og geopolitisk aspekt som har svært lite med Irans atomprogram og forholdet til Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA) å gjøre.
Teheran insisterer derfor nå på at Libanon er en del av det breiere våpenhvile- og forhandlingsrammeverket med Washington. Et politisk touché.
Brudd i Libanon eller Gaza er ikke separate spørsmål, men del av den samme regionale krigen som USA og Israel, sammen og hver for seg, driver fram på ulike nivåer og med både sammenfallende og til tider ikke direkte overlappende prioriteringer, slik det til nå tilsynelatende utspiller seg. Hvor dypt det stikker mellom Trump og Netanyahu gir Trumps redegjøring for telefonsamtalen med Netanyahu ingen god avklaring av.
Teheran ser ut til å ha tilpasset seg den forvirringa som daglig springer ut fra 1600 Pennsylvania Avenue eller ombord i Air Force One til og fra Mar-a-Lago og Washington. Det gir det islamske regimet anledning til å legge ut egne røyktepper med hensyn til om hvorvidt forhandlingene gjennom Islamabad er brutt eller går videre, hvordan de ulike spørsmålene og kravene står og hvem i Teheran som spiller ut kortene.
Det som angivelig henger i lufta, er truslene fra Teheran om at Nord-Israel vil bli mål for missiler om Israel bomber Dahieh i Beirut. Det militariserer Irans krav om at våpenhvilen og forhandlinger må omfatte Libanon.
Iran ser at forsøket på skille frontene bare gir Israel større spillerom. Under dekke av krigen i Libanon flytter IDF “den gule linja” i Gaza. Framrykkinga i Libanon kan knytte sammen områder i Antilibanon-fjellene som IDF har tatt kontroll med i Syria og knytte de sammen med de annekterte Golanhøydene – som har helt og holdent forsvunnet fra det internasjonale sakskartet og i praksis har gravlagt FN-resolusjon 497 fra 17. desember 1981 som slår fast at Israels annektering er «ugyldig og uten internasjonal rettsvirkning».
Ved å skille frontene kan Israel – og USA – intensivere den ene konflikten og og deeskalere den andre alt etter som hvor det diplomatiske trykket ligger. De kan skalte og valte med våpenhvileavtaler, slik de gjør i Gaza og Libanon, når Iran-fronten er kald og hvor Israel må ta større hensyn til Trumps prioriteter og økende vansker med å selge inn på hjemmebane at krigen mot Iran er vunnet. Teheran og Hizbollah forsøker å bruke de samme motsetningene til å fravriste Israel denne muligheten og ved å se krigene i regionen under ett, fra folkemordet i Gaza, til Libanon og videre til Teheran – nå med et tomrom i Damaskus, men med en potensiell israelsk front mot Tyrkia, slik blant andre opposisjonslederen og tidligere statsminister Naftali Bennett (juni 2021 – juni 2022).
Han har gått hele veien fra Likud (2005-08) til det religionssionistiske Jødiske hjem (HaBeit HaYehudi) til det høyreekstreme bosetter-allierte Nytt høyre (HaYamin HeHadash) fra 2018 til 2022 for deretter å danne alliansen Sammen (B’yaḥad) sammen med Yair Lapid, tidligere statsminister (juli-desember 2022) fra Yesh Atid (Det fins en framtid) og nå Bennett 2026.
“Gale menns tale”
IDF har nok en gang bevist sin ødeleggende slagkraft, men det er vanskeligere å spore noen strategisk framgang. Det slår nå innover i israelsk politikk, hvor kritikken skyller inn over Netanyahu for å ha gitt etter for Trumps utskjelling som angivelig inneholdt spørsmålet “hva i helvete driver du med?” og diagnosen “du er faen meg gal”. Trump har endret journalen ved å betone det gode vennskap med Netanyahu og gjenta skussmålet om at Netanyahu er en god leder i krig.
Krigen i Libanon og eventuelle våpenhviler skygger heller ikke over at det er Gaza og Vestbredden som er det sentrale spørsmålet – og her leverer Netanyahu overfor sine kritikere som nå begynner å posisjonere seg med tanke på et kommende valg i Israel.
De vil derfor gjøre seg høye og mørke med hensyn til å forsvare Israels suverenitet, mens de selv hadde innrettet seg på samme vis overfor Det hvite hus i Washington om de hadde sittet i samme posisjon, det være seg Bennett og Lapid, eller Avigdor Lieberman, lederen for det høyreekstreme, sekulære bosetterpartiet Yisrael Beiteinu (Israel, vårt hjem).
Avigdor Lieberman, med røtter fra russisk immigrante, har hatt ni ministerposter mellom 2001 og 2022, inkludert visestatsminister (2006-08/2009-12), utenriksminister (2009-12/2013-15), forsvarsminister (2016-18), minister for strategiske saker (2006-08) og finansminister (2021-22).
Årsaken til at israelsk politikk har havnet her skyldes i all enkelthet at Trump har tapt krigen mot Iran og går på det ene nederlaget etter det andre i USA, inkludert i Republikanerne, at han, instinktivt og karaktermessig, er nødt til å legge ansvaret på andre. Dermed står Netanyahu lagelig til for hogg fordi Israel skal ha forledet Trump inn i krigen med Iran på bakgrunn av “falske rapporter” fra Mossad om et snarlig regimeskifte i Teheran. Netanyahu som er drevet av den samme patologiske ansvarsfraskrivelsen, anklager også Mossad for å ha forledet ham.
Onsdag stemte Representantenes hus for å begrense Trumps muligheter til å fortsette Iran-krigen uten godkjenning fra Kongressen, selv om vedtaket er av mer symbolsk karakter.
Det signaliserer likevel at Trump er på vei inn i mer opprørte farvann enn bare Hormuzstredet. Et kjennetegn er at Trump, utenriksminister Marco Rubio og andre i administrasjonen er i full sving med å snakke opp framgangene i krigen mot Iran for å forklare at krigen i virkeligheten er vunnet.
Det sentrale spørsmålet er om Israel kan påtvinge Gaza en ny militær virkelighet, sikre nordlige bosetninger, nøytralisere Hizbollahs evne til å angripe og tvinge Libanon til å akseptere israelske vilkår. Så langt har ikke det skjedd.
Heller ikke Netanyahu har åpenbare retrettmuligheter som ikke vil gjøre at felttoget mot Libanon vil bli ansett som et militært nederlag slik som krigen i 2006 ble det i store deler av den arabiske verden. Det ga opphavet til slagordet “Nasser 1956, Nasrallah 2006”, med henvisning til Egypts president Gamal Abdel Nasser under Suezkrigen i 1956, og Hizbollahs generalsekretær Hassan Nasrallah som ble drept i et israelsk flyangrep mot Dahieh 27. september 2024. Netanyahu har ikke samme muligheter til å eskalere krigen i Libanon uten å havne i ytterligere verbale konfrontasjoner med Trump og uten å risikere at den regionale krigen sprer seg eller øker i styrke.
Trump har ikke stanset krigen i Libanon, men forsøkt å dempe den gjennom å proklamere våpenhviler uten innhold. Årsaken er at Trump i seg selv ikke er imot krigen, slik USA heller ikke var i 2006 under president George W. Bush. Da motsatte utenriksminister Condoledeza Rice seg på et tidspunkt at Israel gikk med på våpenhvile – før krigen kjørte seg helt fast.
Trumps reservasjoner gjelder bare Beirut, ikke Sør-Libanon, og det gjenspeiler seg i den sist annonserte våpenhvilen onsdag. Svaret fra Netanyahu, etter telefonsamtalen som Trump beskrev som “svært produktiv”, var nettopp å innstille de varslede angrepene mot Beirut, men la Israel trappe opp i Sør-Libanon – og å utvide gjenokkupasjonen av Gaza. Det viser at konfrontasjonen mellom Trump og Netanyahu ikke er reell, men situasjonsbetinget. Netanyahu og Israel vet dessuten at de fortsatt har USAs politiske system i ryggen, både hos Demokratene og Republikanerne, det israelsk-amerikanske lobbynettverket som AIPAC (American Israel Public Affairs Committee), media og det nasjonale sikkerhets- og etterretningsetablissementet.
Den ubetingede støtten til Israel, som har eksistert hele tida siden president Dwight D. Eisenhower (1953-61) greip inn i Suezkrigen, har slått sprekker, men det reelle og institusjonaliserte styrkeforholdet er langt fra endret.
Holder motstanden levende
Hizbollah gjorde det umiddelbart klart at de ikke ville akseptere “som ikke inkluderer full våpenhvile, tilbaketrekning og retur av fordrevne sivile,” melder Palestine Chronicle. Hizbollah vet at Israels våpenhviler ikke er verdt papiret de er skrevet på og i stedet framstår som “dødehavsruller”. Det er alltid et spørsmål om vilkårene.
Motstanden i Libanon er ikke avhengig av at den beseirer IDF, men at IDF aldri får ro til å befeste okkupasjonen. Okkupasjonen må koste IDF og Israel. Det er nettopp det Hizbollahs droner, raketter, artilleri og gjentatte angrep på troppekonsentrasjoner gjør ved å rokke ved muligheten for IDF til å bevare sine militære framskritt. USA og Israel legger derfor presset på den libanesiske regjeringa og president Aoun til å gå med på slike “våpenhviler” som den siste.
Dessuten ligger det regionale og geopolitiske kort på bordet.
Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Peter M. Johansen.
