Forvaltninga av våre naturressurser legger store hindringer for beiting i utmark og seterdrift

Vi må forlange at de som har fått mandat til å forvalte, høste og kultivere naturen må utføre det på naturens bærekraftige premisser. Nå har det utviklet seg til et økonomisk industrieventyr, hvor kommersielle interesser kommer først.

Av Romy Rohmann

Skal vi ha dyr på utmarksbeite og seterdrift i utmarka, må utbygginga av utmarka begrenses. Gode beiteområder må få vern og ikke omreguleres. Dette gjelder både hyttebygging, vindkraftutbygging, veibygging, gruvedrift og skianlegg.

De som tror at hovedbudskapet i klimarapporten fra FN hovedsakelig er at kjøttproduksjonen må reduseres over alt i verden bør lese rapporten grundig. Den handler om at landbruksarealer må brukes optimalt.

Dette gjelder selvsagt også jordbruks- og beitearealene i Norge. Dette utalte den tidligere administrerende direktør i Norsk Landbrukssamvirke, Ola Hedstein da FNs klimarapport i 2019 blei lagt fram. Dette må vi ta med oss også 2022.

Dersom vi skal ta bedre vare på naturen, må vi trekke beitebruken dirkete inn i planarbeidet i kommunene. Beiteretten må festes til kartet både i reguleringsplaner og områdeplanar.

Beitenæringa må bli høringsinstans både på kommuneplan- og reguleringsplannivå.

Stein Lier Hansen, administrerende direktør i Norsk Industri som tidligere har vært både generalsekretær i Norges Jeger- og Fiskerfobund og leder i Direktoratet for naturforvaltning og statssekretær i Miljøverndepartementet uttalte i samme forbindelse som FNs klimarapport blei lagt fram til NRK: 

«Vi må bygge færre hytter og fritidshus, bygge ned mindre natur og få mer ut av hver kvadratmeter.

Han meiner videre at nedbygging er den største trusselen i Norge mot naturen, og mens vi diskuterer arealplanlegging og snakker om tap av naturmangfold, så legges det samtidig planar om omfattende tilrettelegginger for hytter med vann, strøm og vegutbygging. Summen av disse planene er i ferd med å rasere norsk natur.»

De siste somrene har det vært side opp og side ned i aviser om konflikter mellom hyttefolk og beitedyr.

En stor utfordring er at det ikke lenger er en sammenheng mellom den som er grunneier og den som er dyreeier. Mange flere saker om gjerderett og beiterett må nå opp til rettssystemet enn tidligere, uttaler de som jobber med jordskifte. Det er liten kunnskap både blant folk og i forvaltingen om disse spørsmålene, noe som skaper store konflikter.   

Fylkesleder i Oppland Senterungdom, Marit Andrisdotter Kvam, mener man må stille spørsmålet om man vil ha dyr eller hytter i de beste beiteområdene.  Dette sa hun til Nationen 1.9 2022

« -Det blir lett konflikter når grunneier gir seg med dyr og prøver å få regulert et beiteområde til et hyttefelt, samtidig som naboen fortsatt har beitedyr. Det blir et vanskelig dilemma for lokalpolitikerne. De må velge mellom inntekter til kommunen eller å dempe konflikten, mener hun.

Kvam påpeker at grunneier naturligvis står fritt til å regulere grunnen sin slik man ønsker, men mener man bør kartlegge kvaliteten på beiteområdene før man får lov til å regulere nye hytteområder.

– Om man har et bedre kunnskapsgrunnlag om området man ønsker å regulere til hyttefelt, blir det også lettere for lokalpolitikere å se konsekvensene av avgjørelsene, sier Sp-politikeren.

– Hvis man unngår å bygge hytter i høykvalitets beiteområder, vil det være et svært konfliktdempende tiltak, fordi man unngår å bygge ned utmarksressurser som husdyrene kan bruke til matproduksjon. Det bør politisk stimuleres til flere beitedyr i utmarka, i stedet for nedbygging, fortsetter hun.

– Egentlig burde man jobbe med å få flere dyr ut i områder hvor det er god kvalitet på beitet. Kanskje kan man ikke bygge hytter på de mest solrike heiene, for det er gjerne typiske plasser hvor det også er godt beite, mener Kvam.

– Kan man ikke ha både hytter og dyr på beiteområder?

– Til en viss grad. Men mange steder ser man at det fort blir konflikter om gjerding og dyr som er for nærgående. I sommer melket jeg på stølen til hjemgården min. Der er det en populær fjelltopp i nærheten, og jeg merket at folk ikke vet hvordan man skal forholde seg til dyr, sier hun.»

Vi opplever mer og mer at det er store konflikter om hvem som skal ha tilgang til våre naturressurser og landområder. Reindrifta opplever dette til gangs, de store vindkraftutbyggingene har ødelagt livsgrunnlaget for mange reindriftseiere.

Både hytteutbygging, veiutbygging, gruvedrift og skianlegg er utbygginger som kan stå i veien for både beiterett, reindrift og naturmangfold, men det er en utfordring når det tar så lang tid å få prøvet konsesjonsavgjørelser og utbyggingstillatelser i retten. Fosen-dommen tok 11 år fra konsesjonen ble gitt, til endelig dom fra Høyesterett forelå.

Vår energimyndighet har, i løpet av om lag ti år, forbrukt mer enn ti ganger så mye landareal til vindindustri, som vi i løpet av 150 år har brukt til øvrige industriformål i Norge. Dette skjedde samtidig som vi fikk strengere lovverk for å motvirke en naturtapskrise. Dette skjedde uten utredning av konsekvenser for bærekraft, og uten utredning etter statlig utredningsinstruks. Dette skjedde på tross av formålene i plan- og bygningsloven og naturmangfoldloven. Dette skjedde etter store naturvernkonflikter, skjerping av straff og etableringen av Økokrim. Disse lovbruddene gjøres og kalles «grønn» utbygging, dette var noe som Motvind dokumenterte på Arendalsuka og som vi skrev om tidligere påSteigan.no

Grønne lovbrudd

Tenkte det var greit å avslutte dette med Hans Børli sitt dikt, Vi eier skogene og helt til slutt en liten opptak hvor Børli sjøl leser diktet.

Vi eier skogene

Jeg har aldri eid et tre.

Ingen av mitt folk

har noensinne eid et tre –

skjønt slektens livs-sti slynget seg

over århundrers blå høgder

av skog.

Skog i storm,

skog i stille –

skog, skog, skog,

alle år.

Mitt folk

var alltid et fattig folk.

Alltid.

Barn av livets

harde jernnetter.

Fremmede menn eier trærne,

og jorda,

steinrøys-jorda

som mine fedre ryddet

i lyset fra månens løkt.

Fremmede menn

med glatte ansikter

og pene hender

og bilen alltid ventende

utafor døra.

Ingen av mitt folk

har noensinne eid et tre.

Likevel eier vi skogene

med blodets røde rett.

Rike mann,

du med bil og bankbok

og aksjer i Borregaard:

du kan kjøpe tusen mål skog

og tusen mål til,

men solefallet kan du ikke kjøpe

og ikke suset av vinden

og ikke gleden ved å gå heimover

når røslyngen blømmer langs stien –

Nei, vi eier skogene,

slik barnet eier si mor.