oss 100 kroner!
Svar til Jon Gulbrandsen og Kjell Schevig.
Av Erik Plahte.
Jon Gulbrandsen og Kjell Schevig (JG og KS) svarer på min kritikk av deres første innlegg med et nytt innlegg med tittel «Løsningen på klimakrisen er ikke sosialisme, men sannhet». Dessverre bidrar ikke innlegget deres til større sannhet om klimaendringene og årsakene til dem. Debattformen deres er ikke seriøs. Den går ikke ut på å avdekke feil og misforståelser, stille motsetninger og uenigheter klarere og skarpere eller bringe inn nye, relevante momenter. Den går bare ut på å vinne en debatt med polemiske og usaklige utspill og såkalt «kirsebærplukking» (engelsk: cherry picking) – å velge de dataene som underbygger den konklusjonen de på forhånd har bestemt seg for og utelate alt som strir mot den.
«Plahtes hovedpåstand er at artikkelforfatterne slåss alene mot et forent vitenskapelig miljø og at vi har for lite respekt for FN og IPCC», skriver JG og KS i dette andre innlegget deres. Helt feil. Jeg har ikke skrevet et ord om hvor mange de har med på laget. Jeg har heller ikke uttalt meg om de har respekt for FN eller IPCC. Jeg har skrevet om hvor svake og irrelevante argumenter de har og sammenlikna dem med den massive tyngden bak rapportene fra IPCC. I så måte er ikke det andre innlegget noe bedre enn det første. Sannheten av en vitenskapelig teori er hvor pålitelig en modell er, avgjøres ikke ved å telle antall forskere for og mot, men – for å si det enkelt – hvor godt den stemmer med den praktiske erfaringa.
JG og KS later til å tro at denne omfattende og konsistente (uten selvmotsigelser) kunnskapsmengden som IPCCs analyser bygger på og som tillater dem å trekke konklusjoner med høy pålitelighet, kan enkelt tilbakevises ved noen få, utvalgte eksempler, gjerne fra ei tid da det knapt fantes menneskeskapte utslipp av klimagasser eller ikke mennesker i det hele tatt. Dagens klimamodeller gjelder ikke forholdene den gangen, og en modell for klimaet for tusener eller millioner år siden gjelder ikke i dag. Dessuten er enhver modell en ufullstendig repesentasjon av virkeligheten, og ingen teori forklarer alt. Det vil alltid finnes data som iallfall tilsynelatende strir mot teoriene. Det er alltid en mulighet for at en teori er feil eller ufullstendig, men de tidligste klimamodellene stemmer altså bra med den faktiske temperaturutviklinga og de faktiske utslippene som har skjedd etter at modellene blei utvikla. Dette gjør dem mer pålitelige.
Et eksempel er hvordan de prøver å dokumentere at «oppfyllelsen av spådommene [til IPCC] etterhvert uteble» ved å bruke data om størrelsen på isdekket i Arktis. De viser til at isdekket var like stort 25. august 2008 som på samme dato i 2022. Altså har ikke isdekket blitt mindre med åra, konkluderer de. Men stemmer dette?
Gå inn på det interaktive diagrammet de viser til (gjengitt ikke-interaktivt under) og sjekk sjøl. Der ligger kurver for isdekket for hele året og alle år siden 1979. Isdekket varierer litt fra år til år, og hvis en ønsker det – som JG og KS åpenbart gjør – kan en alltids finne to år der kurvene er temmelig sammenfallende.
Men om vi sammenlikner gjennomsnittene for 1979–1990 og for 2011–2020, er tendensen tydelig. Om høsten, da isdekket er minst, har arealet i gjennomsnitt blitt redusert med ca 37 %. Resten av året er arealet også tydelig redusert, men ikke så kraftig. Argumentet til JG og KS som bare bygger på to spesielt utvalgte år, er fullstendig useriøst og uvitenskapelig.
Som jeg understreka sist, baserer IPCC seg på omfattende analyser og modeller for utviklinga av klimaet under ulike utslippscenarioer. JG og KS «kan ikke se at det finnes evidens for» «at det er påvist en positiv korrelasjon mellom antropogent CO2 og temperatur (uten å bruke modelldata)». Man må jo lure på om de i det hele tatt har satt seg inn i IPCC-rapportene. IPCC påviste ikke bare at det er en korrelasjon, dvs samvariasjon. At to størrelser øker samtidig sier sjølsagt ikke noe om den ene er årsak til den andre, eller omvendt, eller om de kanskje ikke har noe med hverandre i det hele tatt. Men IPCC viste at det er en årsakssammenheng.
Først slår de fast med høy påitelighet i sin siste rapport at «den observerte økinga i godt blandede konsentrasjoner av klimagasser siden ca 1750 er uten tvil forårsaka av menneskelig aktivitet» (AR6 s 5).
Dette følges opp (s 36–37) med følgende konklusjon og figur:
Som sitatet viser, konkluderer IPCC med at økt konsentrasjon av CO2 i atmosfæren er en hovedårsak til den økte temperaturen. Og som jeg nevnte i forrige innlegg, uten å ta hensyn til de menneskeskapte utslippene lar ikke temperaturøkinga seg forklare.
På slutten av innlegget kritiserer JG og KS min konklusjon om at verden trenger et annet økonomisk system som kan prioritere hensynet til natur og klima foran hensynet til fortsatt økonomisk vekst og profitt. Jeg har skrevet en lang artikkelserie på steigan.no om økonomisk vekst, natur, kapitalisme og sosialisme med omfattende dokumentasjon og referanser. De kunne ha argumentert for hvorfor og hvordan de mener jeg tar feil. De kunne argumentert for at løsninga må være fortsatt kapitalisme, eller at sosialisme ikke er noe alternativ. Det ville vært interessant. Men de gjør ingen av delene. De kommer bare med noen flåsete og polemiske argumenter, som at jeg siterte Mao Zedong. Argumentet er helt irrelevant. Klimaendringer var ikke noe tema da Mao skreiv dette. Sitatet gjaldt ikke spørsmålet om sosialisme eller kapitalisme, men hvordan vi kan vite om noe er sant.
All vitenskap trenger kritikk. Om kritikken forstummer, blir oversett, neglisjert eller forbys, vil vitenskapen forfalle til dogmatisme og religion. Men vitenskapelig kritikk må være dokumentert, begrunna, saklig og konkret. Da er den verdifull og kan føre til at en teori eller en modell forkastes eller forbedres. Kritikken fra JG og KS er, som jeg har vist, ikke slik. De legger opp til en useriøs debatt som det har liten hensikt å fortsette med.
