oss 100 kroner!
Av Erik Plahte.
Dette er 10. og siste del i en serie om natur, miljø, økonomisk vekst og kapitalisme. Hver del kan leses uavhengig av de øvrige.
Er det mulig for et kapitalistisk system, som har privatøkonomisk lønnsomhet for et lite fåtall som allmenn rettesnor for bruk og forvaltning av naturressursene og for produksjon og forbruk, å opprettholde et stoffskifte med naturen som ikke undergraver en trygg tilværelse for menneskeheten på lang sikt?
Tilhengerne av «grønn vekst» ikke bare hevder at det er mulig, men at økonomisk vekst, som er et være eller ikke være for en kapitalistisk økonomi, faktisk er en forutsetning for å kunne innføre en bærekraftig økonomi.
Dette er en udokumentert påstand (jf Del 8). Det er tvert imot sterke grunner til å regne med det motsatte: Den økonomiske veksten må stanses dersom vi skal ha noe håp om å kunne utvikle en økonomi som både bygger på og opprettholder et bærekraftig stoffskifte med naturen.
Den fundamentale årsaken er at den kapitalistiske økonomien fungerer diametralt forskjellig fra biosfæren, systemet av alle levende organismer på Jorda.
| Det økologiske systemet (biosfæren) | Det kapitalistiske systemet |
| Omfatter hele Jord-systemet (liv finnes overalt) | Trenger et omland utafor det kapitalistiske systemet |
| Den totale biomassen er relativt konstant, endres langsomt | Den totale verdien må hele tida vokse, fordobles i løpet av noen tiår |
| Et system av sirkulære prosesser | Et system dominert av enveisprosesser |
| Følger uforanderlige naturlover | Følger den menneskeskapte verdiloven |
De grunnleggende motsetningene mellom de to systemene innebærer at enten det ene eller det andre systemet til slutt må vike. Men verdiøkingsprosessen kan ikke underlegge seg og styre naturprosessene. Derfor er det kapitalismen som til slutt må gi tapt. Enten gjør «vi» det frivillig, eller den kapitalistiske økonomien blir til slutt tvunget i kne etter hvert som stadig flere naturprosesser bryter sammen. (Kanskje vil den kunne reise seg igjen som en Fugl Fønix fra asken, men det er en annen historie.)
Her følger en sammenlikning av de to systemene.
Jord-systemet og biosfæren
Jord-systemet er navnet på det komplekse fysisk-kjemisk-biologiske systemet som omfatter jordskorpa, havet og atmosfæren og alt biologisk liv på Jorda, inkludert oss mennesker og alt vi foretar oss og alt vi har produsert og innvirka på. Alle levende organismer inngår i økosystemer, som i tillegg består av den naturen organismene lever i og vekselvirker med. Det enorme nettverket av alle økosystemer kalles biosfæren.
I løpet av noen milliarder år har biosfæren utvikla seg til et enormt dynamisk system av biologiske organismer og det naturgrunnlaget de lever på, i og av. Motsetningene mellom organismene og mellom organismer og omgivelsene i økosystemene skaper bevegelse og forandring. De stoffene som inngår, sirkulerer i ulike kjemiske forbindelser rundt og rundt mellom ulike delsystemer. Disse dynamiske prosessene kalles med et fellesnavn metabolske prosesser eller stoffutvekslingsprosesser. De reproduserer hele tida sine egne forutsetninger slik at biosfæren ikke dør ut, men hele tida reproduserer seg og utvikler seg.
For eksempel: Av CO2 som fotosyntesen trekker ut av lufta, dannes det gras som kua spiser. Kua og melka blir i sin tur konsumert og brutt ned til avfallsstoffer som tilbakeføres til jorda og blir vekstmedium for nytt gras, og til CO2 som havner i atmosfæren igjen, der det kom fra. Slik vil denne sirkulære prosessen gjenta seg «i det uendelige», drevet av en jamn strøm av energi fra sola.
Skjematisk framstilling av de viktigste sirkulasjonsprosessene for karbon. Tallstørrelsene er ikke av betydning i denne sammenhengen. Det viktige er at mesteparten av karbonet sirkulerer i et «evig» kretsløp. Kilde: Southern New England Landcare.
Motsatsen er en enveis prosess, også kalt en lineær prosess, der stofftransporten i hovedsak bare går én vei, slik som i det moderne industrijordbruket. Jorda utarmes fordi næringsstoffene ikke blir ført tilbake, men havner helt andre steder som avfall og skader de prosessene som skjer der.
Det finnes sjølsagt også naturlige irreversible endringer, f.eks. erosjon, men de skjer stort sett så langsomt at de fleste biologiske artene kan tilpasse seg endringene ved naturlig utvalg og evolusjon. Nå, under Antropocen, går de menneskeskapte endringene så fort og er så omfattende at arter nå forsvinner i et tempo 1000 ganger høyere enn normalt. Mange av de sirkulære metabolske prosessene blir brutt og blir enveis slik at biosfæren brytes ned.
Viktige prosesser i jord-systemet som påvirker klimaet. Kilde: NOAA.
Den kapitalistiske systemet styres av pengeøkonomien, av hvordan verdiene skapes og omsettes
Systemet er materielt, det består av gruver, fabrikker, transportmidler og butikker som selger fysiske, materielle varer. Men det styres av pengeverdiene, «penga rår». Men hvor kommer egentlig verdiene fra? Marx uttrykte dette kort og konsist i sin berømte formel: P → V → P’. Her står P for penger (kapitalistens opprinnelige kapital) som han kjøper råvarer, arbeidskraft m.m. for (V). Arbeiderne omdanner råvarene til salgbare varer. De bruker kanskje bare en liten del av arbeidsdagen på å produsere de varene de selv trenger og kan kjøpe for lønna si. Resten av dagen jobber de gratis for kapitalisten og produserer den såkalte merverdien M som kapitalisten tilegner seg og realiserer når han selger varene for pengeverdien P’ = P + M. Slik har den opprinnelige kapitalen P blitt til den større kapitalen P’.
Kapitalistens «problem», å få avkastning på sin opprinnelige kapital P, har derfor bare ført til et større «problem», å få avkastning på den større kapitalen P’. Det kan han bare kan løse ved å gjenta produksjonsprosessen, men nå med P’ som startkapital. Konkurransen tvinger han til det, ellers vil kapitalen gå tapt. Arbeideren er på sin side tvunget til å selge arbeidskraften sin på nytt siden lønna bare dekker levekostnadene. Slik reproduseres systemet, tvangsmessig og i større målestokk, og gir økonomisk vekst. Biosfæren drives av energistrømmen fra sola, kapitalismen av energistrømmen i arbeidernes arbeidskraft.
Når arbeidsdagen er slutt, er verdien av arbeidskrafta for den dagen overført til de produserte varene. Selve den fysiske arbeidskrafta er brukt opp. Arbeideren trenger mat, hvile og søvn for å restituere arbeidskraften til neste dag. Dette skjer utafor den kapitalistiske produksjonsprosessen. Dessuten trenger kapitalistene et «omland» av ledig arbeidskraft som også ligger utafor produksjonssystemet. Der kan kapitalisten hente billig arbeidskraft eller dumpe overflødig arbeidskraft. Globalt er det over 200 millioner arbeidsledige, flest i landene i Sør, der mesteparten av industriproduksjonen i verden foregår.
Det kapitalistiske systemet trenger et fysisk omland
Gjennom det kapitalistiske økonomiske systemet går det en strøm av fysisk materie. Råvarer inn, avfall og søppel ut. Den totale kapitalistiske produksjonen trenger derfor et fysisk omland, et materielt system der de kapitalistiske produksjonsprosessene ikke rår. I dette omlandet hentes stadig ny energi og nye gratis ressurser og råvarer, og energi som ikke lenger kan nyttiggjøres, avfall og utbrukte varer blir dumpa, også gratis, slik figuren under illustrerer.
Strømmingsdiagram for den globale produksjonen av plastprodukter 1950–2015 i millioner tonn (Mt). Av totalproduksjonen på 8300 Mt (lys blå) har hele 4900 Mt havna i naturen som søppel (gul). Bare 600 Mt, ca 7 % (mørk blå), har blitt resirkulert. Bredden på pilene illustrerer mengdene. Kilde: R. Geyer m.fl., Science Advances, 2017.
I motsetning til biosfæren er det kapitalistiske produksjonssystemet i hovedsak enveis. Lite blir resirkulert. Mye tilbakeføres som rasert natur i form av veier, bygninger, industrianlegg m.m og lar seg vanskelig gjenbruke. Oftest er det billigere å utvinne nytt råstoff enn å resirkulere. «I 2012 brukte en europeer i gjennomsnitt 16 tonn materialer. Seksti prosent av det havna på fyllinger eller ble brent, bare førti prosent ble resirkulert eller gjenbrukt.» (Growth Within: A Circular Economy for a Competitive Europe, Ellen MacArthur Foundation, 2015).
De rike landene omkring Nord-Atlanteren sto for 74 % av det globale overforbruket av materielle ressurser i perioden 1970–2017, hovedsakelig i form av ikke fornybare ressurser som fossilt brensel, metaller og ikke-metalliske mineraler, mot bare 15 % i Kina og 8 % i det globale Sør. I motsetning til landene i Nord brukte landene i Sør hovedsakelig biomasse, dvs. biologisk, fornybar materie (J. Hickel m.fl., The Lancet Planetary Health, 2022).
Begrepene «naturkapital» og «økosystemtjenester» som opprinnelig uttrykte nytten eller bruksverdien av naturressursene, har etterhvert blitt brukt om (penge)verdien av dem, og nyttes nå av kapitalkreftene som redskap for å legge stadig større deler av naturen (omlandet) inn under den kapitalistiske økonomien. (Se tidligere innlegg på steigan.no, her, her og her.)
En snylterøkonomi som til slutt vil drepe sin egen vert
Den kapitalistiske økonomien er en snylterøkonomi, både verdimessig og materielt, som driver rovdrift på både naturen og menneskene. Den henter gratis råvarer fra naturen og leverer søppel og ødelagt natur tilbake – f.eks. CO2 i lufta, nitrogen, fosfor og plast i havet, hundretusenvis av giftige og skadelige stoffer på landjorda. Nettopp fordi de metabolske prosessene er sirkulære, har biosfæren kunnet eksistere i flere milliarder år (I. Angus: Earth’s Circular Economy: Recycling as a Law of Life). Den kapitalistiske industriøkonomien har derimot knapt eksistert i 250 år, og viser allerede klare tegn på sammenbrudd.
Tilhengerne av «grønn vekst» snakker mye om å skape en sirkulær økonomi. EU-kommisjonen lanserte f.eks. i 2020 A new Circular Economy Action Plan. Målet er å skape et reinere og mer konkurransedyktig Europa ved å innføre «en regenerativ vekstmodell som gir mer tilbake til planeten enn den tar», og å «frikople den økonomiske veksten fra ressursbruken». (Kjente toner for dem som har lest Del 8 i denne serien.) Mer gjenbruk er vel og bra, men 100 % gjenbruk i en voksende økonomi er umulig. Dette er ingen bærekraftig løsning på lang sikt.
Nå økonomien øker, blir omlandet mindre og mindre samtidig som behovet for et omland øker. De naturlige metabolske prosessene som følger naturlovene, blir fortrengt av prosesser for produksjon og forbruk som styres av kapitalens verdiøkingsprosess P → V → P’ → V’ → P’’ osv. Dissse enveisprosessene bryter opp de metabolske prosessene i naturen som reproduserer biosfæren og etterlater seg økologisk svekka eller ødelagt natur. Dersom dette får lov å fortsette lenge nok, må det til slutt skjære seg. Naturen vil bli så svekka at den vil rasere det materielle grunnlaget for kapitalens verdiøkingsprosess.
I likhet med Engels var Marx sterkt opptatt av forholdet mellom den kapitalistiske økonomien og naturen. Mye av det har blitt kjent først lenge etter at han døde, etter hvert som de mange notatbøkene hans har blitt publisert. I seinere tid er det særlig John Bellamy Foster, redaktør for det USA-baserte tidsskriftet Monthly Review, som har gjort dette kjent. Han er forfatter av en lang rekke bøker og tidsskriftartikler om bruddet i stoffskiftet mellom natur og samfunn, høyst lesverdige og enormt viktige. (Bare én er oversatt på steigan.no.)
Med dette er denne serien slutt. Om den gav mersmak, er artiklene til John Bellamy Foster et bra sted å fortsette for dem som leser engelsk.
Du vil finne alle delene i denne serien ved å skrive @NaturVekstKapitalisme i søkefeltet på steigan.no.
