oss 100 kroner!
Av Erik Plahte.
Del 8 i en serie om natur, miljø, økonomisk vekst og kapitalisme.
«De eksisterende [klima]scenarioene starter med en forutsetning om at alle land bør fortsette å fremme økonomisk vekst i resten av århundret, uansett hvor rike de allerede er. Vekst er en norm det ikke stilles spørsmålstegn ved», skriver den økonomiske antropologen Jason Hickel m.fl. (Nature Energy, 2021). Men dette stemmer ikke helt. Det er de ledende politiske og økonomiske kreftene som ikke stiller dette spørsmålstegnet og som hevder at fortsatt økonomisk er nødvendig og går godt i hop med natur- og miljøvern. Stadig flere kritiske røster hevder og grunngir at denne kombinasjonen er umulig. At fortsatt økonomisk vekst vil innebære fortsatt rovdrift på naturens ressurser fordi økonomiske hensyn blir overordna økologiske hensyn. At en økonomi som opprettholder naturressursene for å sikre menneskeheten en trygg framtid, ikke kan fremme fortsatt økonomisk vekst.
Sammenbruddene i naturprosessene er globale, altomfattende, akselererende og irreversible, grundig dokumentert av IPCC, UNEP, IPBES, UNCCD og en rekke miljøorganisasjoner. Om de ikke stanses, står vår sivilisasjon foran et sammenbrudd. Man kan like det eller ikke, men det betyr at ikke bare har den kapitalistiske vekstfilosofien gått ut på dato. Selve det kapitalistiske økonomiske systemet har gått ut på dato. Å erstatte det med et annet system må settes på dagsorden. Talsmenn og -kvinner for økonomisk vekst og fortsatt kapitalisme hevder sjølsagt at dette er feil, den økonomiske veksten kan fortsette – uten begrensninger i tid – fordi veksten kan frikoples fra vekst i forbruket av naturressurser. Hvordan grunngis dette, holder argumentasjonen?
Frikopling (engelsk: decoupling) – et sentralt begrep
Det er vanlig å skille mellom relativ frikopling og absolutt frikopling. «Relativ frikopling vil si at den økonomiske veksten er raskere enn veksten i materialforbruket. Absolutt frikopling er oppnådd dersom det er økonomisk vekst samtidig som den totale materialforbruket avtar. Selv om begge tilfellene innebærer økt effektivitet i materialforbruket, er det bare den siste formen som kan oppfattes som en måte å minske presset mot miljøet.» (materialflows.net)
«Den sentrale utfordringa når vi går mot en verden med sterke føringer på [bruken av] ressurser og karbon, er å frikople veksten absolutt fra hvor intenst vi bruker materialer og energi», skriver UNEP i rapporten Towards a Green Economy fra 2011 (s 23, min utheving).
Hvorfor er slik vekst en krevende utfordring? For det første fordi Jorda er begrensa, og det setter absolutte grenser for hvor mye energi og råvarer som kan utvinnes og brukes. For det andre fordi det er enda snevrere grenser for hvor mye vi kan omdanne naturen «om vi fortsatt skal ha muligheten til å leve trygt på Jorda», som det sies i teorien om planetariske grenser som er lansert av Stockholm Resilience Centre. Så tilhengerne av «grønn vekst» hevder at det er mulig å fortsette en økonomisk vekst uten å bryte disse grensene.
Fire av disse grensene allerede er overskredet: tap av biologisk mangfold, bruk av land, klimaendring og omsetninga av nitrogen og fosfor. Flere står i fare for å bli brutt, men de brutte absolutte grensene snakker veksttilhengerne ikke så mye om. De sier oss at vi har ikke lenger «muligheten til å leve trygt på Jorda». All fornuft skulle da tilsi at det primære målet ikke kan være vekst, men å gjenopprette det biologiske mangfoldet, redusere konsentrasjonen av klimagasser i atmosfæren, tilbakeføre ødelagt land og i det minste hindre ytterligere tap av nitrogen og fosfor til naturen.
FNs 2030 Agenda for Sustainable Development fra 2015 stemmer i budskapet fra UNEP. Der står det i mål nr 8.4 (min utheving):
I økende grad styrke effektiviteten i bruk av globale ressurser i forbruk og produksjon mot 2030 og gjøre vårt ytterste for å frikople økonomisk vekst fra miljøsammenbrudd, i samsvar med 10-års rammeprogramet for bærekraftig forbruk og produksjon, med de [økonomisk] utviklede landene i spissen.
Man kunne vente at et så ambisiøst og klart program for økonomisk vekst ville bygge på omfattende analyser som viser at slik frikopling virkelig er mulig økonomisk, sosialt, organisatorsk/administrativt og politisk, og ikke minst om det er mulig ut fra helt nødvendige sammenhenger mellom økonomisk aktivitet på den ene sida og de økologiske følgene av bruken av materielle ressurser og energi.
Ingen holdbare argumenter for frikopling
Men slike analyser finnes ikke, ifølge Jason Hickel og Giorgos Kallis, begge professorer i politisk økologi ved Universidad Autónoma de Barcelona. I den grundig dokumenterte artikkelen (Is Green Growth Possible?) har de vurdert forholdet mellom økonomisk vekst og grønn økonomi og oppsummerer (mine uthevinger):
Teorien for grønn vekst hevder at fortsatt økonomisk ekspansjon lar seg forene med økologien på vår planet siden teknologiske framskritt og endringer vil tillate oss å frikople økende BGP absolutt fra ressursbruk og karbonutslipp. Dette blir nå forutsatt i nasjonal og internasjonal politikk, inkludert FNs bærekraftsmål. Men empiriske analyser av ressursbruk og karbonutslipp understøtter ikke teorien om grønn vekst. Vi har granska relevante studier av historiske trender og modellbaserte framskrivninger, og finner at (1) det finnes ikke noe empirisk holdepunkt for at det er mulig å oppnå absolutt frikopling fra ressursbruk i global målestokk ved fortsatt økonomisk vekst, og (2) absolutt frikopling fra karbonutslipp raskt nok til å hindre global oppvarming over 1,5 °C eller 2 °C er ytterst lite trolig, selv under optimistiske politiske vilkår. Vi slutter at grønn vekst høyst sannsynlig er et feilslått mål, og at politikerne heller må se seg om etter alternative strategier.
Til forbeholdet i den siste setninga er å si at dette er sitert fra et vitenskapelig tidsskrift, ikke et politisk propagandaskrift. Som forskere må Hickel og Kallis ha dekning for påstandene sine. Men de sier kort og godt at fortsatt global økonomisk vekst står i veien for å nå Paris-målene. «Riktignok», skriver de (min utheving),
kan absolutt frikopling av BNP fra ressursbruk (a) være mulig på kort sikt i noen rike land med en kraftfull nedtrappingspolitikk, men bare om en antar teoretiske forbedringer i effektivitet som kan være umulig å oppnå i virkeligheten, (b) men lar seg ikke gjennomføre i globalt omfang, ikke engang under de beste politiske forutsetninger, og (c) er fysisk ikke mulig å opprettholde på lengre sikt. I lys av disse resultatene kan vi slutte at teorien om grønn vekst i forhold til ressursbruk ikke lar seg understøtte empirisk. Vi kjenner ikke til noen troverdige empiriske modeller som motsier denne konklusjonen.
Med støtte i ca 300 vitenskapelige referanser kommer rapporten Decoupling Debunked (frikopling tilbakevist) fra European Environmental Bureau (2019) til samme konklusjoner som Hickel og Kallis:
Vi kan trygt konkludere at det ikke finnes noe empirisk bevis som understøtter at det finnes noen frikopling av den typen som er beskrevet som nødvendig i denne rapporten – dvs en absolutt, global, varig og tilstrekkelig rask og omfattende frikopling av miljøtrykket (både ressurser og belastninger) fra økonomisk vekst.
Artikkelen Is Decoupling GDP Growth from Environmental Impact Possible? ( PLoS ONE, 2016) av en gruppe forskere fra Australia understøtter denne konklusjonen. På grunnlag av en enkel dynamisk modell konkluderer de:
På grunnlag av denne enkle modelleringa slutter vi at å frikople veksten i BNP fra ressursbruken, relativt eller absolutt, vil i beste fall bare være midlertidig. Varig frikopling (absolutt eller relativ) er umulig for essensielle ressurser som ikke kan erstattes av andre, fordi det man kan vinne i økt effektivitet til sjuende og sist støter mot fysiske grenser.
«Vår modell demonstrerer kategorisk at BNP kan ikke fortsette å øke i all evighet», sier de videre og avslutter med:
Vi hevder at det nå er på tide å innse at det finnes biofysiske grenser, og at det er på høy tid å gå løs på oppgava å reorientere samfunnet mot et sett av mål som er mer oppnåelige og tilfredsstillende enn bare ganske enkelt evig vekst.
Trass i at teorien mangler empirisk grunnlag, kunne det jo tenkes at den likevel stemmer. Men etter en omfattende analyse basert på sju ulike kriterier konkluderer Decoupling Debunked også med at det er ytterst lite trolig at absolutt, varig og tilstrekkelig frikopling vil skje i nærmeste framtid.
Hickel går enda lengre. I en artikkel i Foreign Policy viser han til tre empiriske studier, en av dem fra UNEP, som alle konkluderer med at «selv under de alle gunstigste vilkår er det ikke mulig å frikople GBP fra ressursbruken i global skala». (Bak betalingsmur, fulltekst her.)
Bevisbyrden ligger hos talsmennene for frikopling,
skriver Hickel og Kallis og avslutter: «Inntil alle argumentene i rapporten er tilbakevist, er frikoplingsbegrepet bare et reint trosspørsmål med liten relevans for politiske beslutninger.» Det er på høy tid å lytte til kritikerne, og reise en helt annen debatt, skriver de: «Det vi trenger å frikople, er ikke økonomisk vekst fra miljøbelastningene, men rikdom og ‘det gode liv’ fra økonomisk vekst.» Med andre ord, utvikle en økonomi der målet ikke er privatøkonomisk gevinst, også kalt profitt, men å produsere ting vi trenger, fordele dem på en rettferdig måte og gjenopprette et stoffskifte med naturen som lar seg opprettholde over lang tid.
«Vi konkluderer at kraftige, raske og absolutte reduksjoner i ressursbruk og utslipp av klimagasser er umulig å oppnå ved de eksisterende frikoplingsratene», skriver en internasjonal forskergruppe, og fortsetter: «Frikopling må suppleres med strategier for hva som er tilstrekkelig og med strengt regulerte mål for absolutte reduksjoner.» Gruppa siterer flere andre forskergrupper som tar til orde for at det nå er nødvendig å sette tæring etter næring, dvs å begrense forbruket av ressurser til hva vi faktisk kan ta ut uten å forringe naturen, i stedet for å stadig øke produksjonen for å dekke evig økende behov for forbruksartikler (les: et stadig økende behov for økonomisk vekst).
Men det store flertallet av de over 800 artiklene om frikopling gruppa har vurdert, «stiller ikke spørsmålstegn ved paradigmet om økonomisk vekst». Med andre ord: De tar fortsatt økonomisk vekst som et utgangspunkt og spør om det da er mulig å ivareta natur- og miljøhensyn. Det som trengs, er å snu saka på hodet. Utgangspunktet må være å ta vare på naturen, og så innrette økonomien etter det. Lar ikke det seg gjøre – og analysene tyder på at slik er det – viser det bare at kapitalismen har utspilt sin rolle og må forkastes. Helt konkret betyr det for eksempel at norsk natur skal bevares, følgelig ingen flere vindturbinparker. Ingen dumping av gruveavfall i Førdefjorden, spare energi framfor å måtte rasere mer natur for å dekke et evig økende energiforbruk.
Valget står mellom «grønn» og «vekst»
Når det er slik at absolutt frikopling er nødvendig for å sikre en bærekraftig framtid, samtidig som absolutt frikopling er fysisk umulig, står valget mellom enten fortsatt økonomisk vekst + økologisk katastrofe eller å stanse den økonomiske veksten + innordne økonomien under de kravene økologien stiller for å gjenopprette og opprettholde en sikker framtid for menneskeheten. Beholde kapitalismen og en tiltakende naturødeleggelse som gradvis eller mindre gradvis vil rasere livsgrunnlaget vårt, eller kvitte oss med den.
Veksttilhengerne drømmer om evig økonomisk vekst, men alt tyder på at det er fysisk umulig. Vi bruker mere ressurser enn naturen byr på (jf Del 7 i denne serien), og det må nødvendigvis ta slutt en gang. Jo mer krevende det blir å opprettholde ressurstilgangen, desto vanskeligere blir det å videreføre den økonomiske veksten. Evig økonomisk vekst er umulig. Det er ikke engang sannsynlig at det er mulig resten av dette århundret.
Alternativet til dagens kurs mot klima- og miljøkatastrofe er ikke «grønn vekst», men nedvekst, krymping («degrowth» på engelsk), som reduserer det globale økologiske fotavtrykket fra 1,75 jordkloder ned til den ene vi har til rådighet. «Spørsmålet er ikke om verdensøkonomien må krympe – særlig økonomien i de rike landene i Nord – men hvordan denne prosessen vil skje: på en kaotisk eller organisert måte, og hvordan den vil ende.» (U Hoffmann: «Can Green Growth Really Work», UNCTAD 2015).
Du vil finne alle de publiserte delene i denne serien ved å skrive @NaturVekstKapitalisme i søkefeltet på steigan.no.
