Krigen kommer nærmere oss

«Forslagene om å stenge utløpet av Østersjøen for Russland er ikke bra for Norge. Dette er ikke et lite teknisk tiltak. Dette handler ikke bare om vanlig sikkerhetspolitikk. Dersom adgangen til og fra Østersjøen stenges for Russland, kan det trekke hele Norden nærmere en utløsning av krig i hele Norden».

Det mest alvorlige er at Norge kan bli presset inn i en slik politikk gjennom NATO, med USA som drivkraft. Da handler det ikke lenger bare om norsk sikkerhet. Da handler det om hvem som faktisk styrer norsk utenrikspolitikk. Er Norge fortsatt en selvstendig stat med egne vurderinger, eller er vi igjen blitt en lydig brikke i en imperialistisk maktpolitikk der Washington setter kursen og små land forventes å følge etter?

Dette reiser et større og mer ubehagelig spørsmål: Er amerikansk politikk blitt farligere enn den klassiske fascismen?

Ikke fordi historien gjentar seg nøyaktig. Ikke fordi USA er en kopi av Mussolinis Italia eller Hitlers Tyskland. Men fordi dagens amerikanske maktbruk er mer global, mer teknologisk, mer økonomisk omfattende og langt bedre pakket inn i demokratiske ord enn tidligere tiders åpne diktaturer. Den gamle fascismen kom med uniformer, støvler, faner og åpen førerdyrkelse. Den viste sitt ansikt. Dagens amerikanske maktpolitikk kommer med pressekonferanser, menneskerettighetsretorikk, sanksjoner, våpenpakker, etterretningsnettverk, militærbaser og mediekampanjer. Den kaller seg frihet, men skaper lydighet. Den kaller seg demokrati, men støtter kupp, okkupasjoner og regimeskifter når det passer egne interesser. Den kaller seg fredsarbeid, men sprer våpen, krig og frykt over store deler av verden.

Hva skal vi kalle et system som mener det har rett til å straffe hele folk gjennom sanksjoner? Hva skal vi kalle en stat som krever lydighet fra andre land, samtidig som den selv bryter folkeretten når det passer? Hva skal vi kalle en politikk der millioner av mennesker i Irak, Libya, Syria, Afghanistan, Palestina, Latin-Amerika og andre steder har betalt prisen for Washingtons strategiske spill?

Dette ikke bare er feilgrep. Dette er ikke enkelttilfeller. Det er et mønster. Det er imperialisme forkledd som demokrati. Det er militarisme forkledd som sikkerhet. Det er økonomisk tvang forkledd som internasjonal orden. Og det er nettopp denne forkledningen som gjør det så farlig.

Sanksjonspolitikken mot Russland viser hvordan denne tenkningen virker. Sanksjonene er blitt fremstilt som moralske, nødvendige og effektive. Men hvor ærlig har debatten egentlig vært? Mange av tiltakene er folkerettslig omstridte, særlig når de ikke er forankret i FN, når de rammer tredjeland, og når de i praksis forsøker å presse hele samfunn inn i økonomisk isolasjon. Nå ser vi en ny fase der målet ikke bare synes å være å ramme den russiske staten, men også å isolere den russiske befolkningen enda mer fra handel, kontakt, teknologi, kultur og normal forbindelse med Europa.

Samtidig har ikke sanksjonene virket slik mange lovet oss. Russland har ikke kollapset. Den russiske staten har ikke falt sammen. Befolkningen har ikke reist seg slik enkelte vestlige strateger kanskje håpet. I stedet har Russland lagt om produksjonen, bygget opp mer innenlandsk kapasitet, funnet nye handelsveier og vendt seg sterkere mot Asia, Kina, India, Midtøsten og andre markeder. Importen fra Vesten har falt kraftig, men det betyr ikke at Russland står stille. Det betyr at landet presses til å produsere mer selv og handle med andre.

Var det virkelig dette som var målet?

Dersom målet var fred, har sanksjonspolitikken mislyktes. Dersom målet var å få Russland til å kollapse raskt, har den også mislyktes. Dersom målet derimot var å splitte Europa og Russland i generasjoner, ødelegge tillit, militarisere grensene og gjøre vanlige folk mer fiendtlig innstilt til hverandre, da har politikken dessverre vært mer effektiv.

Fascismen bygget på troen på egen overlegenhet. Amerikansk unntakstenkning bygger på noe av det samme. Tanken om at USA har en spesiell rett til å lede verden, dømme verden, straffe verden og omforme verden etter egne interesser, er en ekstremt farlig idé. Når én stat setter seg over andre stater, over folkeretten og over menneskeliv, er vi ikke lenger i demokratiets landskap. Da er vi i maktens råskap.

Det mest skremmende er at store deler av Vesten har lært seg å akseptere dette. Når USA bomber, kalles det stabilisering. Når USA innfører sanksjoner, kalles det pressmiddel. Når USA sender våpen, kalles det støtte til fred. Når USA blander seg inn i andre lands politikk, kalles det demokratiarbeid. Når andre land gjør noe tilsvarende, kalles det aggresjon, autoritærisme og brudd på internasjonal orden.

Denne dobbeltmoralen er ikke bare hyklersk. Den er dødelig.

For Norge er dette alvorlig. Vi har sluttet oss til en politikk som stadig skyver oss lenger bort fra dialog og nærmere konfrontasjon. Vi har akseptert at økonomisk krigføring normaliseres. Vi har akseptert at sanksjoner stadig utvides når de ikke virker etter hensikten. Og nå risikerer vi at den samme logikken brukes til å presse fram enda hardere tiltak i Østersjøen.

Dersom Østersjøutløpet i praksis stenges for Russland, vil Russland neppe oppfatte det som et uskyldig administrativt tiltak. Det kan bli tolket som et forsøk på å kvele russisk handel, russisk sjøfart og russisk strategisk adgang. Svaret kan komme gjennom militær påtvunget eskortering av fartøy, cyberangrep, sabotasje, trusler mot infrastruktur eller økt militær aktivitet i nordområdene.

Og hvem vil merke dette raskt? Norge.

Vi har en lang kyst. Vi har grense mot Russland. Vi har olje og gassinstallasjoner, rørledninger, undersjøiske kabler, havner, fiskeri, transport og energisystemer som er sårbare i en opptrappet konflikt. Dersom Østersjøen blir en direkte konfrontasjons-sone mellom NATO og Russland, kan Barentshavet, Norskehavet og norskekysten raskt bli en del av den samme kriselogikken.

Jeg må jo ta med at som veteran vet jeg at krig ikke er teori. Krig er ikke et slagord i en stortingsdebatt. Krig er blod, angst, savn, ødelagte familier og livsvarige traumer. Krig er unge mennesker som sendes ut av politikere som selv sitter trygt langt unna. Krig er sivile som aldri får sin historie fortalt, fordi de døde på feil side av stormaktens fortelling. Jeg har tjenestegjort blant veteraner i ulike konfliktområder, vært tillitsmann for veteraner fra mange nasjoner, og sett hvordan soldater, familier og sivile bærer konsekvensene av beslutninger tatt i maktens lukkede rom.

Jeg advarte allerede mot denne utviklingen i 2020, da jeg holdt et foredrag i Zagreb for FIR, Fédération Internationale des Résistantes, Association des Antifascistes. Den gangen pekte jeg på hvordan krigsretorikk, opprustning, sanksjonspolitikk og stormaktenes økende press mot mindre nasjoner kunne føre verden inn i en farligere situasjon. Det jeg advarte mot da, ser vi tydeligere i dag: en verden der diplomati skyves til side, der militær logikk får dominere, og der fredsarbeid mistenkeliggjøres mens våpenpolitikk fremstilles som ansvarlighet. Min advarsel i Zagreb var ikke et ønske om å få rett, men et forsøk på å hindre at vi igjen skulle la frykt, lydighet og stormaktspolitikk styre Europas framtid.

Derfor provoserer det meg dypt når amerikansk og vestlig krigspolitikk fremstilles som moralsk nødvendighet. Det er ikke moralsk å fylle verden med våpen. Det er ikke moralsk å presse land inn i konfrontasjon. Det er ikke moralsk å nekte forhandlinger fordi krigen tjener geopolitiske interesser. Og det er ikke moralsk å snakke om menneskerettigheter samtidig som man støtter allierte som bryter dem.

USA er ikke lenger bare en stat. USA er et globalt maktapparat. Det består av militærbaser, etterretning, finanssystemer, teknologigiganter, våpenindustri, medier og politiske nettverk. Denne makten kan ramme land uten å avfyre et eneste skudd. Den kan kvele økonomier, isolere regjeringer, manipulere opinioner og presse allierte til underkastelse. Den moderne makten trenger ikke alltid diktaturets gamle symboler for å ødelegge liv. Den kan gjøre det gjennom banker, blokader, droner, handelsregler og lydige regjeringer.

Er dette verre enn fascisme? På noen områder, ja. Fordi det virker i global skala. Fordi det skjuler seg bak demokratiske fasader. Fordi det får andre land til å delta i sin egen underordning. Fordi det får vanlige mennesker til å tro at krig er fred, at opprustning er ansvarlighet, og at underkastelse under Washington er selvstendig utenrikspolitikk.

Vi kan ikke fortsette å være en lydig filial av amerikansk maktpolitikk. Vi kan ikke fortsette å kalle blind lojalitet for solidaritet. Vi kan ikke fortsette å sende våpen, støtte sanksjoner og applaudere opprustning, nei, vi burde heller være den fredsnasjonen som vi alle en gang var stolt av å være. 

En virkelig fredsnasjon våger å si nei til stormaktene. En virkelig fredsnasjon forsvarer folkeretten også når allierte bryter den. En virkelig fredsnasjon krever forhandlinger, diplomati og avspenning, ikke stadig mer krigshysteri.

Det er ikke antiamerikansk å kritisere amerikansk maktpolitikk. Det er menneskelig. Det er demokratisk. Det er nødvendig. Det farlige er ikke at noen stiller spørsmålet om amerikansk politikk er blitt verre enn fascisme. Det farlige er at så mange fortsatt ikke tør å stille det.

For når autoritær makt kommer med et flagg vi kjenner, et språk vi liker, og allierte vi stoler på, blir den ofte vanskeligere å avsløre. Men ofrene merker ingen forskjell. For dem er bombene like virkelige, sanksjonene like brutale, isolasjonen like ødeleggende og undertrykkelsen like hard.

Å stenge utløpet av Østersjøen for Russland kan bli solgt inn som handlekraft. Men i virkeligheten kan det bli et skritt mot en større krig. Hvis Norge lar seg presse inn i dette, er vi ikke lenger en selvstendig fredsnasjon. Da er vi blitt en lydig utpost for sanksjoner, blokade og amerikansk fascisme.