You can’t always get what you want

Creditbanknotatene om SUF – avslag på huslån

Av Geir Sundet.

Creditbankens notater om SUF

Studentavisa Universitas avslørte i begynnelsen av 1971 at Den norske Creditbank hadde utarbeida tre notater om SUF(m-l) og andre organisasjoner på venstresida. Disse notatene ble spredd til bankens nære og fjerne forbindelser.

Første 20 år seinere avslørte Klassekampen at notatene var skrevet av en Kristen Ringvold, nyansatt i banken, tidligere aktiv studentpolitiker for Den Konservative Studenterforening i Oslo, med gode kontakter i Overvåkingspolitiet og Stay Behind gruppene(1). Ved Ringvolds hjelp kunne de hemmelige tjenestene via Den Norske Creditbank forsyne både Arbeidsgiverforeninga og LO med skyts mot SUF(ml). Slik at medlemmene kunne nektes jobb og rammes økonomisk. Slik man tidligere hadde gjort mot NKP, og i enda tidligere tider mot andre opposisjonelle i fagbevegelsen, som Syndikalistene i 1917.(2)

Etter avsløringen hevdet banksjef Melander at Creditbanken «hadde oppnådd det den ville med de tre interne dokumentene om SUF(ml) og andre ekstremister», som altså omfatta kjente folk som Finn Gustavsen, Pål Steigan og Reidar T Larsen, til mer ukjente personer som Knut Lande og Leif Solberg. En rekke navn blei lista opp, 32 stykker bare i det siste av de tre dokumentene, de fleste fra suf. Hva Melander egentlig ville oppnå var mer uklart. Hva han ikke ville var å offentliggjøre dokumentene. Finansminister Ole Myrvoll fra Venstre rettet «hardt skyts» mot Creditbanken etter å ha blitt utfordra i Stortinget av formann i Justiskomiteen, Jens Haugland fra Arbeiderpartiet. Ulovlig var det visst ikke, men «den slags virksomhet ligger utenfor rammen av bankens virksomhet». Det var Overvåkingspolitiet og ikke private institusjoner som burde drive med slikt. Noe Haugland den gang mente de gjorde relativt bra. – Som vi nå veit forteller historia noe annet.
Det eneste Melander ville beklage, var at bankens overvåking var blitt offentlig kjent. SUF fikk raskt tak på dokumentene og offentliggjorde dem sjøl(3). Deler av materiale var reint oppspinn, slik det også var i mappene fra overvåkingspolitiet som blei tilgjengelig 25 år seinere.

Mot slutten av den langvarig og bitre Hammerverkkonflikten*, etter at Byrett og Lagmannsrett hadde gitt bedriften medhold på alle punkter – men før Høyesterett dømte Norsk Hammerverk for ulovlig oppsigelse, flyttet min kone og jeg fra Stavanger for å etablere oss i min fødeby Mandal.

Å være i sammenhengende arbeidskonflikt på tredje året i strekk kjentes på adrenalin og stressnivå. Å oppleve at Norsk Hammerverk i tillegg klarte å påvirke en ny arbeidsgiver til å gi meg sparken** – samt andre arbeidsgiveres svartelisting, var heller ikke blant livets glansnummer.

Et høydepunkt og et stort friminutt var det derimot å flytte til byen jeg forlot åtte år tidligere. Den gang fordi den føltes for trang. Alle visste alt om alle. Når man slo ut håret blei det tiska og viska i krokene. Nå blei dette snudd til sin motsetning. Det het seg at «en ekte Mandalitt kan telle sine forfedre flere generasjoner bakover i byen og har bodd utenbys en periode i ungdommen, for så å komme hjem.» Jeg blei nå mottatt som en hjemkommet mandalitt. Folk brydde seg. Både Mandal Jern og Metall avdeling 58, og flere av de største bedriftene hadde vedtatt støtte til Aksjonskomiteen for oss som var oppsagt på Hammerverket. Ved to av de største bedriftene, Båtservice verft og Stål & Tau hadde jeg tidligere hatt sommerjobb, og dessuten hadde jeg jobba tett sammen med flere av lederne i Jern og metall sommeren 72  som aktivist i Folkebevegelsen mot norsk medlemskap i EEC.*** Nå var det å kjenne folk og ha røtter det samme som «å komme hjem».

Min kone hadde fått jobb i nabokommunen, derfor flytta hun før Høyesterettsaka. Straks jeg fikk jobb flytta jeg etter.

Kontakt med gamle venner blei tatt opp, vi fikk leid andre etasje hos barndomsvenner og beste kamerater, et par steinkast fra mitt eget barndomshjem. Min nye jobb var nydelig. En Scania 80 med 3 kubikks betongtrommel på et sementstøyperi med åtte – ni ansatte, der kjøringa veksla fra ti mil lange turer inn i landet – til nærmeste boligfelt noen få hundre meter unna. Kassettspiller i bilen. Nye bekjentskaper. Gode samtaler.

Fremdeles nyforelska og fulle av trivsel kunne vi begynne å planlegge eget liv uavhengig av møter, rettsaker, tidsfrister og annen faenskap påtvunget oss fra andre. I et roligere liv hadde vi muligheten for å få barn. Eget hus. Starte et liv. Vi blei tipsa om et boligfelt under planlegging med 22 rekkehus, og var såpass tidlig ute av vi fikk ei av de mest attraktive tomtene med fin utsikt og gode solforhold.

Prisen var like under 300 tusen 1977 kroner. Tilsvarende 1.5 millioner i 2021. Vi syntes det var en enorm sum. Men hus ville vi ha. Med huset fulgte det egen carport. Boligflate på drøyt hundre kvadratmeter og Husbankfinansiering. Man trengte i tillegg rundt 100 tusen som skulle betales inn som forskudd til byggherren på sperret konto i Den Norske Creditbank. Pengene måtte lånes. Vi drøftet saka med foreldre og svigerforeldre. De applauderte, og stilte som kausjonister.

Byen hadde tre banker. To lokale sparebanker, og en filial av Creditbanken. Jeg hadde vært kunde i den en av de lokale bankene siden dåpen, da mormor ga meg bankbok med noen symbolske kroner. Vi avtalte møte, dresset oss opp og fikk audiens hos bankens kontorsjefen. Han sa nei! Han var en av disse underlige stivpyntede upersonlige fyrene som brukte tversoversløyfe. Propell på folkemunne. Og ikke bare på jobb. Jeg så han aldri uten. Hvorfor han ikke ville gi lån var uklart. Han argumenterte blant annet med at det var for få elektriske kontakter i huset.

Vi møtte altså en av bankens sjefer som vendte tommelen ned – til et lån banken kunne tjene mer penger på. Var det på grunn av faren for tap? Kontorsjefen var utydelig. Vi var begge i full jobb. Alle våre fire foreldre var i jobb. Svigermor hadde vaskejobb, mens svigerfar var ukependler med jobb i industrien. De eide et småbruk. Mine var funksjonærer i skoleverket. Alle fire ville kausjonere for lånet. Det var uten interesse for banken. Huset vi skulle låne til var under bygging og ville være nytt og fullforsikra når lånet blei innvilga. Vi hadde også klart å spare noen kroner til egenkapital. Men nei. Sjefen i banken mente lån ikke var mulig. Vi forsto det ikke. Men vi var ikke vant til å omgå banksjefer eller søke om lån. Foreldrene våre forsto det heller ikke. Visste banksjefen noe vi ikke visste eller forsto? Sjøl om vi synes det var veldig mye penger, tenkte vi det var bedre å hoppe i det, enn å krype. Det blei sikkert en råd. Det blei det ikke.

Uten lån måtte vi si fra oss huset.

-o0o-

Vi fulgte med på boligmarkedet for å se på andre muligheter. Kanskje noe billigere?Ingenting fristet. Huset og boligfeltet slapp ikke tak i oss. Området var fint. Ei frittliggende rekke lengst øst, der vi hadde hatt hus nummer tre på hånd. Tre rekker mot vest, inn under ei stor hei. Lunt og fint for vind, fin utsikt fra den fremste rekka, mindre for de bakerste. En stor åpen plass mellom husene og carportene som kunne opparbeides til lekeplass. Fjorden og båthavna nedenfor.
Skulle vi prøve en av de andre bankene? Den norske creditbanken var utelukka. Ingen folk på venstresida brukte den. Den herostratiske berømmelsen Creditbanken oppnådde med sine hemmelige skriv i 1970 gjorde dem helt uaktuelle.

Hva ville Creditbanken oppnå?

I tillegg til ei almen kampanje mot klassemotstandere, som raskt blei videreført av VG, Libertas, Bildebladet NÅ og andre, antyder slutten av det tredje notatet mer særegent at politiske motstandere skulle rammes økonomisk, der banken og dem notatene blei formidla til var i stand til dette.

• «Et sted motstøtet meget lett kan settes inn, er i angrepet på de venstreradikales økonomi…
• Ro og tenksomhet blir en nødvendig del av mottiltakene…
• Alle næringsdrivende bør ha oppfordring til å unnlate å tegne, annonser i deres publikasjoner og ellers avholde seg for enhver form for direkte og indirekte støtte…»
  
  
  

Vi prøver ny bank

Vi bestemte oss for å gjøre et nytt forsøk noen måneder seinere. Nå var det bare et par hus igjen i den bakerste rekka, innerst mot heia. Denne gang gikk vi til den andre sparebanken, der en stor del av de ansatte blei fengsla under krigen for organisering av motstandsarbeid. Vi hadde ikke noen økonomisk forbindelse med dem fra før. 
 – «Prosjektet ser flott ut, klart dere kan få lån».
 – «Men…? Hvorfor fikk vi ikke lån i den andre banken?» 

Hvilken innvirkning fikk Creditbanknotatene?

Det finnes, så langt jeg veit, ikke noen bevis for at Creditbanknotatene var årsak til at banker nekta oss eller andre på venstresida lån. Det som er dokumentert er selve konspirasjonen fra Den Norske Creditbank. De ønska å ramme oss.

Men det finnes heller ikke, så langt jeg kan se, bevis for at Creditbanknotatene ikke hadde innvirkning på at vi ikke fikk lån. Kontorsjefen med tversoversløyfe var en politisk aktiv høyremann med fast plass i bystyret. Han visste godt hvem vi var. Det er lite trolig han ikke kjente Creditbankens notater som en av lederne i en av småbyens to lokale banker, hvor den tredje banken var Den Norske Creditbank.

«Avholde seg for enhver form for støtte – direkte og indirekte- til de venstreradikales økonomi…»

Det er heller ikke noe bevis, men samtidig svært underlig, at når vi gikk til den andre lokale banken smilte de bare og innvilga lånet på stående fot. Hvorfor? «Dere gikk i feil bank» var svaret vi fikk. Kanskje det mer korrekte svaret var at vi gikk til feil person?

Den røde plass

Uansett, vi fikk oss hus, med litt mindre utsikt, litt mindre sol, men i et fantastisk område hvor velforeninga organiserte bygging av lekeplass på dugnad med tilnærma 100 % oppslutning. En lekeplass som blei fotball- og samlingplass for ungene i hele bydelen. Med god plass til den årlige sommerfesten rundt langbord med konkurranser for voksne og barn.
Halvparten av husa var hvite, halvparten røde. Om det var derfor område fikk navnet «Den røde plass», om det var fordi postmannen etter hvert la Klassekampen i en god del av postkassene – eller om andre faktorer spilte inn skal være usagt, navnet festa seg. Den røde plass blei et godt hjem for oss i 28 år.

You can’t always get what you want
But if you try sometime
You might just find
You get what you need

Kilder

* Sehttps://steigan.no/2021/10/konflikten-ved-norsk-hammerverk-1975-77/
** Se https://steigan.no/2022/02/an-offer-he-couldnt-refuse/
*** Se https://steigan.no/2021/09/sosialskolen-i-stavanger/

(1) Norges Hemmelige Hær, av Finn Sjue  s.173 Om Kristen Ringvold. https://www.pdf-arkivet.no/hemmelig/norges_hemmelige_har.pdf

(2) Streik av Jonas Bals, s 164     
«I 1917 gikk sentralstyret i Norsk Arbeidsgiverforening til det skritt å vedta et yrkesforbud for alle syndikalister. Foreningens medlemmer ble forbudt «at anta offentlig erklærte syndikalister», og sentralstyret påla dem «at avskjedige saadanne, som allerede har faat sysselsættelse». Det som ikke ble offentlig kjent, var at deler av dette disiplineringsarbeidet ble gjennomført i full forståelse med LO-leder Ole O. Lian.»
(3) Fakta om hetsen mot SUF(ml) http://www.pdf-arkivet.no/dnc_notatene/fakta_om_hetsen.pdf