An offer he couldn’t refuse…

0

Politisk oppsigelse nr. 2

Av Geir Sundet.

I denne historia er et treff på kaia i Bergen i 1987 og en samtale mellom to trailersjåfører sentral.
Jeg svingte semitraileren min opp langs skipssida til Statsråd Lehmkuhl for å parkere. Foran meg sto en Stavangerbil med farger fra et firma jeg kjørte for i 1977. Inne på Bryggestuen satt en venn og tidligere sjåførkollega. La oss kalle ham Jan, og la firmaet forbli anonymt.

Mens hovedtrekkene i Hammerverkkonflikten blei kjent gjennom hvitbøker og løpesedler, filmer og roman, var enkelte konspiratoriske handlinger ledelsen på verket foretok seg bare kjent for ytterst få. Momenter som lyste opp og forklarte sammenhenger dukka først opp seinere, på de underligste stedene – som denne kvelden, ved et bord inne på Bryggestuen over noen glass med øl.

Fra industriarbeider til sjåfør

Å få seg jobb etter å ha vært i sentrum for Hammerverkkonflikten i flere år var ikke lett. Men likevel på langt nær så vanskelig som man kunne frykte, for svartelista lakk som ei sil.

Aksjonskomiteen vår vurderte muligheten for å få tilbake jobbene på verket som mindre hvis vi var i arbeid andre steder, og avventa derfor først Byretten, og deretter Lagmannsretten. Men så begynte vi å gjøre framstøt, delvis av økonomiske grunner, delvis av mentalhygieniske. Telefonsamtaler som denne, med personalsjefen på en av industribedriftene i distriktet slo tydelig an tona.

Eldstemann i aksjonskomiteen, Arne Finnesand, fant våren 1976 ut at det kunne være lurt å ta klasse 2, tungbillappen. Han hadde en svigersønn vi hadde gjort noen jobber for, som også disponerte et par lastebiler. Noen bilinteresse hadde jeg knapt, men – hvorfor ikke? Lastebillappen ville gi flere bein å stå på, flere innganger til arbeidslivet. Sammen deltok vi på et frivillig teorikurs på kveldstid, jeg kjørte Stavanger rundt i fire timer med en gammel buss og kryssa deretter av nok riktige svar på en prøve hos bilsakkyndige. Så var jeg klar for oppkjøring. 

 – «Vi trenger ikke trene på rygging», sa sjåførlæreren. «Det pleier Bilsakkyndigen ikke å teste. Husk bare at hvis du får rygging må du be han gå ut og sjekke blindsona bak bussen. Ellers stryker du.»

Jeg fikk rygging. Bilsakkyndige smilte anerkjennende da jeg sendte han ut for å dirigere – jeg leita, fant til slutt reversen, og besto prøven.

Dermed hadde jeg tillatelse til å kjøre vogntog over hele Europa – selv uten å kunne rygge. Å rygge med bil og henger lærte jeg ei natt på en øde parkplass utenfor Hamburg åtte år seinere, helt aleine, men det er ei anna historie.

Vi tar et pengeskap!

Etter å ha prøvd meg litt i bilene til Arnes svigersønnen, og svingt så vidt innom et lite og useriøst firma hvor vi henta husholdningssøppel på åpen bil, blei jeg arbeidskamerat med Jan. I et av byens små, men velrenommerte selskap som både dreiv lokal- og langkjøring.

Jan var den ubestridte lederen i sjåførgjengen. Veteransjåfør, en som visste å si fra. Gift, med en sønn, og rundt ti år eldre enn meg – slik jeg oppfatta det. Jeg visste hvor reversen lå, men var ellers grønn som sjåfør. Vi blei øyeblikkelig gode kompiser, og fikk et vennskap som har beholdt sin hjertelighet de få gangene vi seinere med ujevne mellomrom har hatt kontakt i livet, slike det er i langtransportmiljøet. En bamseklem 20 år seinere på en restaurant i Ålborg. En hyggelig telefonsamtale etter 45 år, på 70 årsdagen.

Bilen jeg fikk å kjøre var ikke all verden, en Bedford med kran. Men den var ettersett og i orden. Av en eller annen grunn kjørte Jan rundt med «Gamlingen» når jeg fikk jobb i firmaet. Gamlingen hadde også kran, ei tynn vindskeiv ei, men god nok til å tåle et pengeskap. Og det var pengeskap vi jobba med, de gangene vi fikk oppdrag sammen.

Inne i banker og forretningsbygg blei vi møtt med en underdanig respekt, for faget, for den praktiske kunnskapen ingen av dem behersket; å få et pengeskap på flere hundre kilo på plass. Nå var det rett nok Jan som var fagmannen, dreven også i denne tralten, han som var ti år eldre enn meg, hadde en sønn og hadde kjørt langtransport. Som visste åssen pengeskap skulle manøvreres opp trapper, over dør-sviller og plasseres nøyaktig der banksjefene og direktørene ønsket. Jeg var novise i alt, men blei med inn i varmen, inn den tause beundringen. Det ga en euforisk følelse å labbe rundt i arbeidstøy og bli møtt med respekt fra slips, hvit-skjorter og tversoversløyfer, nylonstrømper og dyre drakter – etter flere runder i rettsapparatet hvor folk i de samme kostymene hadde løyet, fortalt skrøner og blitt trodd på av dommere og etterplapra av journalister.

I likhet med snekkerlag som har bygd bankhvelv og tøysa om å legge inn et isoporfelt eller to i en vegg eller et golv, fleipa også vi om å hente ut igjen pengeskapa noen måneder seinere – når de var tilstrekkelig fylt opp.

Politisk oppsigelse – igjen

Så var det slutt. Det gikk ikke mer enn halvannen måned før jeg fikk sparken. Junior, som seinere blei mellomleder i Lastebileierforbundet, hadde tydeligvis hatt tilgang til juridisk ekspertise. Oppsigelsen var fordekt som en innskrenking og oste dårlig samvittighet. Den var formulert som den fineste sluttattest og lå i postkassa mi en lørdag formiddag. Etter at vi hadde ønska hverandre god helg ved utskei fredag – uten et ord om brevet som var på vei. Og det var fullt av tull. Den var formulert slik at gamlesjefen skulle tilbake på kontoret etter en lengre sykeperiode, mens sønnen, daglig leder skulle tilbake i sjåførjobb. Dermed måtte den sist ansatte – meg – dessverre sies opp. At man uka før hadde ansatt fire sommervikarer blei ikke nevnt.

Bevisopptak til Høyesterett

Dette skjedde sommeren 1977. Hammerverksaka var enda ikke behandla i Høyesterett. Jan blei lei seg og trodde det var hans skyld. Jeg hadde nemlig måtte be meg fri en dag for å gå i retten, bevisopptak til Høyesterett, og seniorsjefen, en lun hyggelig fyr som hadde starta opp og drevet firmaet fra hestetransportens tid, hadde spurt Jan om han visste hvorfor jeg skulle i retten. Var det noe kriminelt? Jan hadde svart som sant var:
 – «Geir er jo han på Hammerverket».

Min reaksjon mandagen etter var annerledes. Jeg sa at dette skuespillet kunne de holdt seg for gode til. Jeg skulle uansett flytte tilbake til hjembyen om kort tid, der kona mi hadde fått jobb. Gamlesjefen tilbød meg da på stående fot fem kroner mer i timen enn jeg hadde før, for å gjøre forefallende arbeid for han personlig fram til jeg reiste. Jeg godtok å beholde samme lønn som de andre – mot å slutte på timen når jeg fant en annen jobb.
To dager etter var jeg i ny jobb sammen med Arne hos hans svigersønn, og fikk min første Scania, en 56 med Be-Ge hytte, mens Arne kjørte 76.

Ti år seinere på kaia i Bergen låser jeg døra på den blå-hvite MAN Commanderen jeg kjører, åpner bakdørene på termotralla for å lufte ut fiskelukta, og slentrer inn på Bryggestuen. Jan sitter ved et vindusbord. Vi har knapt sett hverandre siden oppsigelsen. Oppdaterer hverandre på hvem vi har kjørt for og hva vi har kjørt. Han kjører for de samme fargene, mens jeg er i mitt åttende firma, har vært over største delen av Europa, store deler av Finnmark og Troms og de fleste byene i Norge. Nå føles aldersforskjellen mindre. Vi er faktisk født samme år. Han på våren, jeg på høsten. 10 måneder skiller oss. Vi snakker om forhold, om barn, hvor den og den er blitt av, og snart begynner husker du…?

Nede i andre eller tredje halvliteren er vi tilbake i banken med pengeskapene, og tida med Gamlingen. Så kommer oppsigelsen på bordet.

– «Fem år etter at du dro, var junior i det fortrolige hjørnet en dag. Han fortalte meg hva som skjedde da du fikk fyken. Norsk Hammerverk var jo en av kundene våre, og de hadde funnet ut at du jobba hos oss. Du husker kanskje at de gangene bilen din skulle på Hammerverket blei du med meg på pengeskap jobb? Så fikk Junior og Senior et tilbud som var umulig å avslå. Oppsigelse av deg – eller oppsigelse av kontrakten med Hammerverket.»

Filmen Gudfaren 2 gikk på kino samtidig med Hammerverksaka, lansert i USA 13 dager før jeg blei ansatt på Norsk Hammerverk. I en av de mest berømte scenene forteller unge Michael Corleone – Al Pacino – hvordan hans far, mafiaboss Vito Corleone – Gudfaren – fikk en underkontraktør til å gjøre som han ville. 

My father gave him an offer he couldn't refuse.
Luca Brasi held a gun to his head,
and my father assured him that either his brains
-- or his signature -- would be on the contract.
That's a true story.


Hvem veit? Kanskje direktør Berner på Hammerverket var glad i kinofilmer? Eller kanskje lå det bare i ryggmarsrefleksene å gi den type tilbud til forretningsforbindelser? Tilbud de ikke kunne avslå.

Uansett – det er ei sann historie.

YouTube player

Fordypning:

Hvitbok fra de oppsagte Hammerverkarbeiderne

http://www.pdf-arkivet.no/streik/hammerverk_hvitbok_1b.pdf

Hvitbok nr 2 fra de oppsagte Hammerverkarbeiderne

http://www.pdf-arkivet.no/streik/hammerverk_hvitbok_2.PDF

Forrige artikkelStoltenberg ville ha bombet Libya igjen
Neste artikkelHvorfor politikere, myndighetspersoner og journalister ikke forstår hva de gjør med samfunnet