oss 100 kroner!
Av Tollef Hovig.
Det er for tiden mange som påstår at høyere energi- og råvarepriser skyldes krigen i Ukraina. En slik forklaring er ikke tilstrekkelig. Krigen er bare en delforklaring, og egentlig ingen stor delforklaring.
Det er for tiden blitt en nødvendighet å bortforklare kapitalismens iboende utvikling. Uroen vi ser har sin årsak i alt annet enn kapitalismen selv. Først var det pandemien, så det grønne skiftet og nå er det krigen i Ukraina. Den uroen vi ser i dag i høyinntektslandene, landene som ligger i front av kapitalismens utvikling, har en langt videre bakgrunn. La oss først se på inflasjonsutviklingen i disse landene:
USA
EU
Storbritannia
Vi ser en ganske likeartet bevegelse, med en kraftig oppgang som starter våren 2021, lenge før Ukraina-krigen. Denne utviklingen har sin rot i sammenbruddet for den finansieringsmodellen de kapitalistiske landene har benyttet siden 1980-tallet. På 1970-tallet brøt den tradisjonelle kapitalistiske modellen sammen. Modellen hvor det overskuddet som ble skapt i bedriftene var tilstrekkelig til å sikre vekst og velstandsøkning. Modellen som ble skapt rundt 1970/80 ga finanskapitalen kontrollen over produksjonskapitalen. Hvis produksjonskapitalen kunne dokumentere et prosjekt som ga overskudd i nærheten av gjennomsnittet, kunne finanskapitalen produsere kreditt og gi et lån. En synkende fortjenestemargin, en synkende rente og et proporsjonalt økende gjeldsberg ble resultatet. Denne modellen virket helt til styringsrenten traff null, da gikk det ikke lenger å øke gjelden til den samme daglige kostnaden. Denne systemiske krisen inntraff 2019. Muligheten som står igjen for kapitaleierne, er å bli finansiert gjennom sentralbankene. Hvordan en slik ny modell skal fungere har vært ukjent territorium. Dels fordi en slik sentralbankfinansiering vekker mye politisk motstand innenfor kapitalkreftene selv. Dels fordi virkningen en slik finansieringsmodell vil få fortsatt er ukjent. Produksjonskapitalen vil ikke lenger være underlagt finanskapitalens fortjenestekrevende seletøy, men komme i fri bevegelse gjennom mer eller mindre direkte støtte fra sentralbankene.
Kapitaleierne er kommet inn i ukjent terreng. Man forsøker å etablere en ny finansieringsmodell, men den har ingen eksakt oppskrift. Selv om folk som Mariana Mazzucato og Klaus Schwab i WEF har skrevet om dette fra hvert sitt politiske ståsted, har krisen kommet før oppskriften på neste finansieringsmodell er klar. Larry Fink, sjefen i investeringsselskapet Blackrock la nylig, i en telefonsamtale til flere tusen investorer, skylden for uroen på krigen i Ukraina. Det var for så vidt ikke overraskende, men han skal også ha sagt: «Sentralbanker vil muligens ikke ha pengepolitiske verktøy til å hamle opp med noen av de strukturelle problemene». Det han sikter til her er sannsynligvis at ytterligere sentralbankstimulans fører til mer prisvekst, mens økte renter vil, med det enorme gjeldsberget som finnes, føre til lånemislighold og konkurser.
Pandemikrisen har blitt brukt til en historisk høy skaping og innsprøyting av sentralbankpenger i høyinntektslandene. Det, kombinert med privat oppsparing av midler under pandemikrisen, har ført til en historisk rask økning av etterspørselen i sluttfasen av pandemien. Samtidig har produksjonskapitalen slitt mer og mer med lave fortjenestemarginer under finanskapitalens herredømme, i sluttfasen av modellen som har brutt sammen. Svært mange bedrifter har vært avhengige av å låne store beløp for å betale utbytte til aksjonærene, ikke minst innenfor energisektoren. Når produksjonskapitalen nå ikke kan øke gjeldsberget lenger, og etterspørselen øker historisk raskt, ser de sin mulighet til å øke sine priser for å gjenopprette sine fortjenestemarginer. En prisøkning som skjer på bekostning av forbrukerne og finanskapitalen. Forbrukerne må prøve å ta igjen sitt med høyere lønn, og finanskapitalen vil prøve å ta igjen sitt med økt rente. Det siste kan man uten videre slå fast er en svært begrenset mulighet, før lånemisligholdet inntrer. Når det gjelder høyere lønn er det en sak for klassekamp.
Hvorvidt kapitalen lykkes i å skape en sentralbankdrevet finansieringsmodell, som kan utsette den store krisen enda noen år gjenstår å se. Uansett vil det bare være en utsettelse, den gjennomsnittlige fortjenestemarginen i samfunnet drives ubønnhørlig nedover. Produksjonskapitalen vil nå bedre sine marginer en stund når de øker prisene sine, men det vil ha sin motsvarighet i finanskapitalen som går fra å tjene penger til å tape penger. Om de gjør det ved at prisveksten i samfunnet er høyere enn renten (pengene blir mindre verdt), eller om de gjør det gjennom økt lånemislighold, spiller for så vidt liten rolle, resultatet blir det samme.
Krigen i Ukraina er ikke årsaken til dette, like lite som pandemikrisen. Russlands og Ukrainas BNP er til sammen mindre enn Italias. Vi må henge bjella på den riktige sauen, kapitalismen selv.
