oss 100 kroner!
Av Tollef Hovig.
For å forstå den nåværende krisens egenart, er det nødvendig med et kort tilbakeblikk. På 1970-tallet sluttet kapitalismen å virke på den måten vi har vært vant til å tenke på den. Vi har tenkt at årsaken til vekst er den fortjenesten som skapes i produksjonskapitalen når den forbedrer produktiviteten, som så investeres i ny og utvidet produksjon. Siden 1980-tallet har årsaken til vekst i høyinntektslandene vært økning i gjeld, administrert av de private bankene. De private bankene har hatt «lisens» til å utstede lån til all produksjonskapital som kunne skilte med et fortjenestepotensial. Dette er en modell som har virket så lenge renten kunne gå ned. Den enkle mekanismen har vært at når renten halveres, kan man låne dobbelt så mye penger til samme daglige kostnad. Når styringsrenten lander rundt null, virker ikke denne mekanismen lenger, fordi renten ikke kan gå ned lenger. Da sitter høyinntektslandene med et problem, de har en produksjonskapital som ikke er i stand til å skape fortjeneste som kan skape vekst, og produksjonskapitalen kan heller ikke låne seg til vekst uten å øke de daglige kostnadene. Til dette punktet kom veldig mange høyinntektsland under, eller i kjølvannet av finanskrisen i 2010.
Produksjonskapitalens gjeldsberg
Dersom vi ser på utviklingen av gjeldsberget til produksjonskapitalen i USA, har den artet seg som vist i grafen fra den amerikanske sentralbanken under:
De grå stripene, angir tidligere tiders økonomiske kriseperioder. Det vi ser er en stabil oppbygging av gjeldsberget administrert av de private bankene, med en slakk i kurven fra 1970 til 1980. Utviklingen er ganske stabil fra 1980 helt fram til finanskrisen i 2010. Da skjer det en helt ny utvikling, og gjeldsøkningen går noe ned, før den igjen tar seg opp fram mot 2020. Har produksjonskapitalen virkelig klart seg uten tilførsel av kapital i denne perioden, er et spørsmål som umiddelbart dukker opp.
Svaret på det er nei. Sentralbanken har overtatt finansieringen fra de private bankene, etter finanskrisen. Vi kan illustrere det med en graf som viser sentralbankens balanse, dvs hvor mye penger den har skapt.
Vi ser at det skjer en kraftig økning fra 2010, samme tidspunkt som økningen av gjeldsmengden fra de private bankene avtar. Om disse pengene har blitt kanalisert gjennom kvalitative lettelser eller på andre måter, spiller i denne sammenhengen ikke så stor rolle. 4,5 trillioner utgjør rundt 25% av det årlige amerikanske BNP. Hvis denne summen legges til lån fra de private bankene, ser vi at tilførselen av kapital på den øvre grafen hadde fortsatt på samme kurs som før dippen i 2010.
Denne perioden med sentralbankfinansiering (2010-2020), som ikke medførte noen inflasjon, har gitt grobunn for tanker om at dette er framtidens løsning for finansiering av et kapitalistisk system som ikke lenger virker etter hensikten. Det er kommet teorier som MMT (Modern Monetary Theory, The Great Reset (World Economic Forum), En ny økonomi (Mariana Mazzucato), og flere vil følge. Felles for disse er at de legger sentralbankfinansiering av kapitalismen til grunn for dens videre utvikling.
Produksjonskapitalen er ikke levedyktig
Før vi går videre, er det nødvendig å se litt på konsekvensen av «ekstern finansiering» av produksjonskapitalen. Tidligere (før 1970-tallet) var det sånn at produksjonskapitalen skapte nok fortjeneste gjennom forbedringer av produksjonen til å skape vekst i samfunnet. Ny tilleggskapital ble skapt ut ifra produksjonskapitalens fortjenestemargin, og kunne forventes å bli investert til omtrent samme fortjenestemargin. Når det tilføres kapital utenfor dette egenskapte fortjenestevolumet, noe som skjer med oppbyggingen av gjeldsberget fra 1980-tallet, kommer det stadig mer kapital enn det produksjonskapitalen selv skaper inn i systemet. Det kan kalles «ekstern finansiering». Denne kapitalen øker produksjonsvolumet, noe som på kort sikt stimulerer fortjenesten i produksjonen, men denne tilleggskapitalen må nødvendigvis investeres i virksomhet som gir en dårligere fortjenestemargin enn den gjennomsnittlige produksjonskapitalen selv skaper. Det fører til en langsiktig trend med utvanning og et fall i fortjenestemarginen.
Eksempel fra virkeligheten
Strømprisene har gjort energiproduksjon til et hett tema for tiden. Dersom vi ser på prognosene for energiforbruket og energiproduksjonen i USA, ser det ifølge Rystad Energy ut som vist på grafen under.
Den viser et svakt stigende forbruk (prikkete svart linje), og en langt raskere stigende produksjon. Av den produksjonen utgjør fossile energikilder (olje, gass og kull) 79%, atomkraft 9% og fornybare energikilder 12%, altså en ikke veldig miljøvennlig energimiks. Produksjonen av skiferolje og gass er heller ikke spesielt miljøvennlig. Det framskrevne produksjonsvolumet tilsier at USA skal være selvforsynt med energi omtrent i 2020, og så begynne å eksportere energi til en verden som skriker etter energi. Det vi ser er en relativ balanse mellom tilbud og etterspørsel, som ikke skulle medføre store svingninger i prisen.
Hvis vi ser nærmere på utviklingen av kredittverdigheten til kraftprodusentene i USA ser vi imidlertid et annet bilde:
Den røde linjen viser utviklingen i kredittverdigheten til de store olje- og gass-selskapene i USA med 2016 som nullpunkt. Den må sies å ha falt dramatisk. Sannsynligheten for konkurs har økt med 40% på et år (2019-2020), og 83% av selskapene har en kredittvurdering på bb+ eller dårligere. ExxonMobil, som er det største olje og gass-selskapet i USA, planlegger å låne 8 milliarder dollar for å betale utbytte i 2021, en lånepraksis som de hverken er alene om, eller er ny av året. Det vi ser er en kritisk lav fortjenestemargin i noe som burde være en markedsmessig stabil situasjon for produksjon og forbruk av kraft. Et godt eksempel på en produksjonskapital preget av lav fortjenestemargin.
Hvilken type økonomisk krise er det vi har med å gjøre
Den økonomiske krisa som startet i 2020 er ikke en typisk finanskrise. Den skyldes ikke ubalanse i det finansielle økonomiske systemet. Den er mer grunnleggende en det. Den skyldes sammenbruddet i hele det finansieringsmodellen som har vært rådende siden den ble etablert på 1980-tallet. Et finansieringssystem administrert av de private bankene som har medført et økende gjeldsberg fram til styringsrentene har lagt seg rundt 0. Den «eksterne finansieringen» av produksjonskapitalen dette systemet har medført, kombinert med stadig mindre forbedringer av produksjonen, har ført fortjenestemarginen i produksjonskapitalen ned mot svært lave nivåer. Nivåer som på lang sikt blir ytterligere forverret av sentralbankfinansiering, men som på kortere sikt vil gå opp som følge av det økende produksjonsvolumet som følger av sentralbankfinansiering. Vi har for oss en økonomisk krise som er en konsekvens av at videre økning i gjeldsberget gjennom privatbanksystemet har stoppet opp, noe som har ført til at fortjenestemarginene til produksjonskapitalen er, for dem, kritisk lave.
Hvilke løsninger har en slik krise – pandemiforkledning
Den eneste mulige kortsiktige løsningen er tilførsel av kreditt direkte til produksjonskapitalen fra sentralbanksystemet. Dette er en løsning som under normale omstendigheter vill hatt store politiske motkrefter.
Venstresiden vill motarbeidet «bistand til kapitalistene» og høyresiden «uansvarlig pengebruk». Pandemien stilner alle slike politiske ytringer. De blir erstattet av «vaksinerte mot uvaksinerte», «koronapass», «tvangstiltak» etc.
På lengre sikt vil produksjonskapitalen måtte se seg om etter andre løsninger enn «ekstern finansiering». Tidligere kunne den forbedre produksjonen, og gjennom det hente fortjeneste. Dette er produksjonskapitalen ikke lenger i stand til. Den må i stedet satse på omfordeling fra andre kilder i samfunnet. Måten de gjør det på, er å heve prisene sine uten at de har forbedret produksjonen sin. Prisøkningene starter gjerne hos råvare- og kraftprodusentene, men vil etter hvert spre seg til rent produserende ledd. Dersom arbeidere og fagbevegelse klarer å kompensere for prisøkningen gjennom lønnsøkninger, vil produksjonskapitalens prisøkninger omdannes til inflasjon. Det typiske med inflasjon er lønns- og prisøkning, noe som gjør penger mindre verdt og arbeid/varer mere verdt. Da vil finans- og formueskapitalen bli tapere. Dersom arbeidere og fagbevegelse ikke klarer å kompensere for prisøkningen, snakker vi om en varig omfordeling i form av en økende bruksverdi på råvarer og varer. Da vil tapet fordeles på arbeidere, formueskapital og finanskapital.
Hvordan blir kapitalismens nye finansieringsmodell
Perioden med privatbankfinansiering av produksjonskapitalen tok slutt når styringsrentene landet rundt null. Som vi har sett er den eneste nye mulige modellen en sentralbankfinansiering av kapitalismen. Rundt dette finnes allerede en langt utviklet politisk diskusjon, sentrert rund det grønne skiftet og annen ressursknapphet. Utfallet av den diskusjonen er ikke så lett å spå. Det som i alle fall kan slås fast, er at den langsiktige konsekvensen av en sentralbankfinansiering av høyinntektslandene, vil være den samme som for oppbyggingen av det private gjeldsberget; en videre utvanning og reduksjon av fortjenestemarginene til produksjonskapitalen. Det vil igjen føre til et stadig tilbakevendende behov hos produksjonskapitalen for omfordeling til fordel for den, dvs. økte priser uten forbedringer av produksjonen. Dette vil igjen medføre et latent trykk for reduksjon av reallønninger og økte motsetninger mellom de ulike kapitalformene.
