oss 100 kroner!
Milliardærklassen som eier verdens banker, våpenindustrien, matindustrien, den farmasøytiske industrien, den teknologiske industrien og mesteparten av mediene, går nå til angrep på det vi kan kalle den globale allmenningen for å kontrollere alt på denne planeten. De kaller det Global Public Private Partnership (GPPP). Dette er «stakeholder kapitalismen» til World Economic Forum og deres grunnlegger Klaus Schwab. Erik Plahte forklarer dette begrepet i artikkelen: Global Redesign Initiative – vil nytegne den rådende verdensorden.
Schwab sier at
«Pandemien representerer et sjeldent, men smalt mulighetenes vindu for å reflektere over, nyskape og resette vår verden.»
Les også: Klaus Schwab og Thierry Mallet: Covid-19: The Great Reset
Venter du på at ting skal vende tilbake til det normale, nå som vaksinene kan gi håp om at korona-epidemien går mot slutten? Glem det! Det vil aldri skje, skriver Klaus Schwab og Thierry Malleret i den viktige boka Covid-19: The Great Reset (gratis pdf). «Korona-pandemien markerer et fundamentalt vendepunkt i vår globale bane. (…) Verden som vi kjente den i de første månedene i 2020, finnes ikke mer», skriver de (s 12).
Politikere verden over gjentar nå som et innlært mantra Schwabs frase om å «build back better». Den ble opprinnelig formulert av Bill Clinton, og den er bygd inn i FNs såkalte «bærekraftsmål», Sustainable Development Goal (SDG), eller Agenda 2030.
Nå er den tatt opp av Schwab & co som parole for det de ønsker å gjøre med verden i den nærmeste framtida. Siden det nå er World Economic Forum som er hovedsponsor for FN vil bærekraftsmålene bli gjennomført slik milliardærene ønsker gjennom den såkalte «stakeholder kapitalismen».
WEF går i spissen for å omdanne kapitalismen fra «aksjonærkapitalisme» til «stakeholder kapitalisme». Stakeholder er egentlig et ord fra gambling, og viser til en som har satset noe, som har en andel i potten, så å si. Erik Plahte forklarer dette slik:
«Ethvert konsern har sine stakeholdere, representert med hver sin sirkel rundt omkretsen, med konsernet i midten. Multi-stakeholder betyr da – fortsatt i WEFs språkbruk – gruppa av alle stakeholdere. Figuren uttrykker de tre sentrale elementene i WEFs tankegang. Multi-stakeholderstrukturer betyr ikke at alle stakeholdere skal spille samme rolle, det er konsernet som er sentrum i prosessen, og WEFs multi-stakeholdere er først og fremst de som har kommersielle bånd til konsernet: kunder, kreditorer, leverandører, samarbeidspartnere, eiere og den nasjonale økonomien. Alle andre mulige stakeholdere er gruppert sammen som «regjering og samfunn».
Kjerna i det WEF står for kan uttrykkes i sammensettinga multi-stakeholder governance. Governance betyr i denne sammenhengen ikke regjering, men styre, ledelse, herredømme. Men det er altså ikke regjeringene som skal herske, men konsernene med sine multi-stakeholdere.»
Global governance
I multimilliardærenes verden er de våre rette hyrder til å lede den menneskelige saueflokken inn på den rette vei. Dette kommer veldig klart fram i 2020-utgaven av Davos-manifestet:
«Et selskap som har en multinasjonalt virksomhet, tjener ikke bare alle interessenter (stakeholders) som er direkte engasjert, men fungerer selv som en interessent – sammen med regjeringer og sivilsamfunn – i vår globale fremtid. Korporasjonenes globale statsborgerskap krever at et selskap utnytter kjernekompetansen, sitt entreprenørskap, sine ferdigheter og relevante ressurser i samarbeid med andre selskaper og interessenter for å forbedre verdenssituasjonen.»
Dette er Agenda 2030. Det er for dette formålet World Economic Forum har inngått et partnerskap med FN som gjør at de multinasjonale selskapene nå vil være representert i og ha ei styrende hand med i alle viktige FN-fora.
Les: Storkonsernene tar enda mer kontroll over FNs Agenda 2030
I juni 2019 undertegnet FN og milliardærklubben World Economic Forum det som kalles Strategic Partnership Framework, som er en strategisk partnerskapsavtale mellom den globale storkapitalen og verdensorganisasjonen. Den ble undertegnet av FNs generalsekratær António Guterres og grunnlegger og toppsjef for WEF, Klaus Schwab under den alltid glisende tilstedeværelsen til WEF-president Børge Brende.
Smittevernstaten som redskap
Gjennom den såkalte pandemien har herskerklassen fått det redskapet den trenger til å tvinge gjennom sin store revolusjon ovenfra. Rettsstatens prinsipper er erstattet med «biosikkerhetsstaten», som filosofen Giorgio Agamben kaller den i artikkelen Biosicurezza e politica.
Les: «Biosikkerhet» blir den nye politikken
Agamben skriver det er klart at denne unntakstilstanden på grunn av ett virus, lett vil la seg repetere ved et annet framtidig virus. «Det er dermed skapt et paradigme for en regjeringsform som er helt ukjent i den vestlige politiske historie vi har kjent fram til nå. Dette har gjort det mulig å få innbyggerne til å godta begrensninger i friheter som de ikke var villige til å godta før.» Biosikkerhet vist seg i stand til å presentere det absolutte opphør av alle aktiviteter. politikk og ethvert sosialt forhold som den maksimale formen for samfunnsdeltakelse.
«Dermed var det mulig å se venstresidens organisasjoners paradoks, de som tradisjonelt er vant til å kreve rettigheter og fordømme brudd på grunnloven, uten videre akseptere begrensninger for friheter som ble vedtatt gjennom ministerielle dekreter blottet for enhver form for legalitet, og som til og med fascismen aldri hadde drømt om å kunne innføre.«
Det er tydelig, skriver Agamben, at regimet med «den sosiale distanseringa» (eller den asosiale distanseringa, som folk hvisker seg i mellom) er blitt den nye normen. Menneskelig kontakt og samhandling blir definert som farlig. Du vil ikke lenger kjenne deg igjen bak obligatoriske masker, men via digitale biodata. «Enhver forsamling, enten det skjer av politiske grunner eller simpelthen på grunn av vennskap, vil være forbudt.»
Sjokkdoktrinen på steroider
Kjernen i katastrofekapitalismen, skrev Naomi Klein i Sjokkdoktrinen, er bruken av katastrofale hendelser for å fremme radikal privatisering kombinert med privatiseringen av selve katastroferesponsen. Ved å kapitalisere på kriser, skapt av naturlige årsaker eller krig, argumenterer Klein for at katastrofekapitalismekomplekset nå eksisterer som en blomstrende ny økonomi, og er den voldelige kulminasjonen av et radikalt økonomisk prosjekt som har blitt ruget fram i femti år.
«Pandemien» og den påfølgende lockdownpolitikken, portforbudene, masketvangen, vaksinetvangen og segregeringa av samfunnet er den ultimate versjonen, sjokkdoktrinen på steroider.
WEF og IMF vil bruke sjokket til å innføre Universal Basic Income (UBI), «borgerlønn», som vil bli betalt med digitale sentralbankpenger, og der din tilgang til kontoen kan styres av din «vaksinestatus». Og oppfyller du ikke de totalitære kravene, vil nettbanken si: ingen tilgang til konto. Tilpass deg eller sult i hjel er det nye grepet.
Ideelle vilkår for å stjele den globale allmenningen
Under slike vilkår blir det å stjele den globale allmenningen som å ta sukkertøy fra småunger.
I april 2020 kom den Rothschild-støttede Global Environment Facility med ei omfattende liste over de felles ressursene alt liv er avhengig av:
«For å beskytte våre globale fellesskap… må menneskeheten utvikle nye måter å drive forretning på for å levere transformasjonsendring i mat, energi, urbane og produksjons- og forbrukssystemer. Det vil kreve koalisjoner som samler regjeringer, bedrifter, finansinstitusjoner og innbyggere for å realisere dette målet.»
Planen er ganske enkelt at alle ressurser på kloden skal underlegges «stakeholder kapitalismen», privatiseres og rives ut av menneskehetens felles grep. Det er opplegg for en kapitalistisk revolusjon ovenfra som er uten sidestykke, og det totalitære regimet som covid-19 har banet veien for, er de ideelle betingelsene for å gjennomføre dette globale ranet.
