oss 100 kroner!
Analytiker i det Pentagon-vennlig nettidsskriftet War on The Rocks mener at USAs politikk for å splitte de to stormaktene er urealistisk.
Flere presidenter i USA har stått for en politikk der de har behandlet både Kina og Russland som fiender. Denne politikken har toppet seg under Joe Biden, men forgjengerne har også innført diverse sanksjoner og straffetiltak. Med Biden har vi fått en ekstra omdreining av Den kalde krigen 2.0 ved at USA og allierte gjennomfører store miltærøvelser med en klart truende karakter mot både Kina og Russland. På denne måten har de begått geopolitikkens dødssynd nummer 1.: De har tvunget de to stormaktene på det eurasiske kontinentet til å søke sammen og bli de facto politisk, økonomisk og militært allierte.
THE LONGER TELEGRAM Toward a new American China strategy
Atlantic Council, som er NATOs tenketank, har innsett at dette er en uholdbar strategi fra USAs side og foreslår nå en omlegging av kursen: Skjerpe konfrontasjonen mot Kina og flørte med Russland. Dette kom fram i artikkelen THE LONGER TELEGRAM Toward a new American China strategy. Det opprinnelige «lange telegrammet» som det henspilles på var nemlig George Kennans historiske «lange telegram» fra 1946 om den strategien mot Sovjetunionen som ble det vi kjenner som den kalde krigen.
Vi har drøftet dette dokumentet her: Atlantic Council med strategi for kald krig mot Kina. Og vår konklusjon er enkelt sagt at denne strategien vil mislykkes.
Det interessante er at vi nå har fått følge av en analytiker i det Pentagon-vennlige tidsskriftet War og The Rocks. Det er professor Sergey Radchenko som har skrevet analysen. Han er professor i International Relations ved Cardiff University.
Driving a Wedge Between China and Russia Won’t Work
Radchenko begynner med å vise til hvordan Henry Kissinger spilte det kinesiske kortet mot Sovjetunionen med sitt hemmelige besøk i Beijing for femti år siden. Det var vellykket den gangen, så nå er det endel som anbefaler å gjøre det samme igjen, slik som Atlantic Council.
Radchenko mener at dette er ønsketenkning og ikke er bygd på analyseverken av de to landene eller av det som er grunnlaget for forholdet mellom dem.
I motsetning til tidligere er det kinesisk-russiske forholdet ikke hierarkisk og krever ikke Russlands ubestridelige respekt for Kinas ønsker. De to landene er milevis fra hverandre ideologisk, og ingen av dem forventer at den andre skal omfavne det samme verdensbildet. Til sist jobber Kina og Russland hardt for å unngå friksjoner, både fordi de ikke har noe ønske om å se disse friksjonene utnyttet av tredjeparter, og fordi de forstår – med rette – at de er bestemt til å være naboer. Hvis historien har lært dem noe, er det at det er mye bedre å være gode naboer enn å være i strupen på hverandre.
Den kortvarige alliansen mellom Sovjetunionen og Kina fra 1950 var bygd på ideologi og på at Kina i realiteten underordnet seg Sovjetunionen. Det utga seg for å være monolittisk, men det var i virkeligheten ingen stor tillit mellom Mao og Stalin. De første sprekkdannelsene i forholdet begynte å melde seg alt på 1950-tallet og i 1960 var splittelsen allerede åpen. Nikita Krustsjov nektet å dele atomvåpenteknologien med Kina, men kom med et forslag om å lage en falles marine, noe som gjorde Mao forbannet. Han sa til Sovjetunionens Beijing-ambassadør: «Dere stoler aldri på kinesere! Dere stoler bare på russere. For dere er russere førsteklasses, mens kinesere er mindreverdige, dumme og uansvarlige!» I 1969 kom det til og med til en kortvarig grensekrig mellom dem.
Dermed var det ingen stor kunst – men godt, kynisk tenkt – av Kissinger å utnytte konflikten. Men det var aldri noen allianse mellom Kina og USA og da USA via CIA forsøkte å gjennomføre et regimeskifte i Kina i forbindelse med Tienanmen-episoden, var illusjonene brutt i Kina, om de da noen gang hadde eksistert.
Under den voldsomme moderniseringa av Kina som begynte med Deng Xiaoping-reformene og førte fram til at Kina tok igjen og gikk forbi USAs økonomi målt i kjøpekraftsvektet BNP. I denne perioden har det vært et symbiotisk forhold mellom økonomiene i USA og Kina. Kina har vært USAs fabrikk og USA har vært Kinas primære marked og har nytt godt av Kinas kjøp av USAs statsobligasjoner.
Donald Trump innså hvor problematisk dette er for USA, og prøvde å gjøre noe med det. Men i mellomtida er Kina blitt mektig og verdens fremste industri- og handelsnasjon. Kina har en sjølsikkerhet med et langt sterkere grunnlag enn før. Kina har møtt USAs sanksjoner med å styrke sin egen økonomi, finne andre markeder og forsterke forholdet til Russland.
Et helt nytt og annerledes forhold mellom Russland og Kina
Radchenko skriver at forholdet mellom Russland og Kina i dag er langt sterkere fordi det ikke bygger på ideologi, men reelle interesser.
«De to sidene har ikke lenger ideologiske tilhørigheter utover et vagt engasjement for autoritarisme og en felles visjon om en post-amerikansk verdensorden. Dette er langt fra de kvasi-religiøse tvistene på 1960-tallet. Heller ikke Putin eller generalsekretær Xi Jinping ser på hverandre som en trussel i sine innenlandske maktkamper. Den tilsynelatende maktforskjellen mellom Kina og Russland betyr mindre enn noen (inkludert Frankrikes president Emmanuel Macron) ville forestille seg. Som en stor kjernefysisk stormakt utstyrt med omfattende menneskelige og naturlige ressurser og en avansert forskning og utviklingskapasitet, vil Russland opprettholde en betydelig strategisk autonomi, noe som gjør det svært vanskelig for Kina å tvinge sin partner til ordninger som det ikke vil ha noen del av.»
Selv om Putin og Xi falt døde om i morgen, er det vanskelig å forestille seg at Russland eller Kina ville gi avkall på et forhold som generasjoner av ledere har jobbet så hardt med å bygge opp. Det ville være en enestående dårlig idé for Russland, ettersom et positivt forhold til Kina ikke bare har konkrete økonomiske fordeler for Russland (Kina er Moskvas utenrikshandelspartner), men hjelper også russerne med å utnytte sin globale innflytelse. Det ville være en dårlig idé for Kina, som verdsetter Russland som sin desidert viktigste partner med global innflytelse i et ellers generelt fiendtlig nabolag.
En realistisk og nøktern vurdering
Det at Russland og Kina ikke har noe behov for å drive ideologisk konkurranse seg i mellom og at de har så mye å vinne på begge sider av å ha et godt og pragmatisk forhold seg i mellom, skal de svært mye til for å splitte dem, så vi tror at Radchenkos vurdering er nøktern og realistisk. Det vinduet som eventuelt sto åpent for at USA kunne spille det kinesiske kortet mot Russland eller det russiske kortet mot Kina, er lukket og låst. USAs ydmykende nederlag i Afghanistan gjør ikke situasjonen bedre for et slikt geopolitisk spill fra USAs side. Internt i USA ligger heller ikke forholdene til rette for det. Ikke bare pågår det en politisk «borgerkrig» mellom republikanere og demokrater, men innad i Det demokratiske partiet er det heller ikke mye enhet. Fraksjonene kjemper mot hverandre og forsvarsministeren er mer opptatt av å gjøre de militære styrkene «woke» og regnbuefarget enn å sette dem i stand til å være en global styrke som kan ta igjen og utlikne de fortrinnene både Russland og Kina har saffet seg innen moderne våpenteknologi. Og hvem skulle føre an i et geopolitisk sjakkspill som kunne matche Putin og Xi fra USAs side? Kamala Harris?
Om ikke den politiske ledelsen er klar over dette, så viser artikkelen i War on The Rocks at det finnes folk i eller nær det militære etablissemanget i USA som har forstått dette.
